Firenze stakk seg ut dengang grunnet at byen var mye renere enn de andre byene og var mer bekvem å bo i. Den lignet mer på engelske byer og ble sikker verdsatt av den grunn av de engelske reisende. Byen ble holdt for å være vakker og ikke minst ble alle imponert over kunstsamlingene til spesielt Medicifamilen. Det er viktig å huske at den gang var Firenze mer en bystat og de engelske ble tatt godt vare på i denne byen og særlig av Medicislekten som hadde makten fram til 1743 da den siste arvingen døde. Etter Mediciene endret det seg og de engelske fikk ikke lenger den spesielle oppmerksomheten som tidligere. Firenze ble etter Mediciene styrt av folk knyttet til Roma og den katolske kirke og engelskmenn var jo protestanter. Firenze og Medici er forresten uløselig knyttet sammen da den slekten har mye av æren for hva Firenze ble. Medici sørget også for at de enorme kunstsamlingene forble i byen (testamentet forbyr Toscana og Firenze å donere bort kunst fra Firenze). I tillegg er jo mange av de flotte byggene i Firenze finansiert og bygget av denne slekten.
Firenze var også kjent for å ha lite kriminalitet og få tiggere i motsetning til særlig Napoli. Også Trastevere i Roma var kjent for å være et brutalt sted med fare for livet for utlendinger i tillegg til sine egne. Firenze var kjent for sine rene fortau – det var vel den første byen som hadde fortau hvis jeg husker riktig. Arkitektonisk var Firenze mer romlig med videre gater og større åpne plasser – noe som det ble satt pris på. Byen var kort og godt veldig tiltalende. Det var også noen hoteller eller vertshus i Firenze som ble drevet av engelskmenn og da kunne tilby det samme som man fikk i hjemlandet. Som bacon til frokost for eksempel. I Firenze var det langt vanligere av aristokratiet å be hjem besøkende enn i de andre byene. Dette gjaldt både mannlige og kvinnelig reisende og dette ble satt pris på. Firenze var den byen man gjerne kunne tenke seg å være lengre enn det man ble. Det sies at når de kom til Firenze ble man positivt overrasket, når man kom til Roma ble man skuffet fordi det var en skitten by og kanskje også fordi Roma var målet for disse turene og forventningene var for store. Tilsvarende var det med Venezia. Både Roma og Venezia var godt kjent fra malerier og skisser, Firenze i mindre grad.
Ofte var det slik at når de reisende kom til Firenze så var det kunstsamlingene i Uffizi-palasset og samlingene i Palazzo Pitti de først ville besøke. Begge steder var det Medici-familiens enorme kunstsamlinger som kunne sees. Uffizi var opprinnelig kontorene til fyrstefamlien Medici hvor de etter hvert begynt å stille ut kunsten sin. Dette skjedde allerede sent på 1500-tallet hvor de som spurte fikk lov til å komme inn å se hva de hadde. Inne i Uffizi var det aller flotteste Tribuna som var et slags troferom med det fineste man kunne vise fram. I dag kommer du ikke inn i det rommet, bare kun se det fra døråpninger. Medicifamiliens kunstsamlinger var så store at de i dag er spredt på flere bygninger eller palasser enn Uffizi og Palazzo Pitti. Jeg vil tro at det kanskje ikke finnes en mer verdifull malerisamling i verden enn den man finner i Uffizi. I alle fall er det ikke et annet sted med flere verk fra Renessansen enn i Uffizi. Og ikke noe annet stede kan du bedre se hvordan kunsten utviklet seg til og gjennom renessansen. Her finner du alle de kunstnerne som utviklet den i denne perioden og hvor man tilslutt når høyrenessansen ved Leonardo, Michelangelo og Raphael.
Når man hadde besøkt disse galleriene så var det gjerne tid for kirker og andre palasser. Et must var Duomo eller katedralen i Firenze med klokketårnet – Kampanilen. Videre gjerne til San Lorenzo som var Medicienes kirke og område. Og også rådhuset – Palazzo Vecchio. Det var ikke alle som likte arkitekturen. Flere av palassene i Firenze kan se litt grovt tilhugget, men desto bedre inni. Medicienes første palass som i dag heter Palazzo Medici Riccardi er veldig grovt tilhugget utvendig med vilje slik at det ikke skulle se for prangende ut.
Firenze var jo renessansens fødested og det gjaldt ikke bare kunst, men også litteratur. Det var jo her man igjen i større skala konsentrerte seg om litteraturen fra antikken – både den greske og romerske. Spesielt viktig var jo Platon. Mediciene og andre store ressurser på å samle inn litteratur fra antikken. De kjøpte bøker fra klostre som hadde tatt var på den eller fikk den kopiert. Videre kom det mye fra Konstantinopel når byen ble inntatt av ottomanere. All denne litteraturen ble gjort tilgjengelig for de som ville studere den og Firenze ble et senter for «gjenfødelsen» av den antikke litteratur. I tillegg kom jo litteraturen fra protorenessansen og renessansen slik som Dante, Petrarca og andre.
En så pass sentral intellektuell som Voltaire holdt fram Firenze som noe av det viktigste å besøke og det var nok bra reklame. Han pekte på både kunsten og litteraturen. I alle fall i en tidlig fase av The Grand Tour var Firenze kjent som et viktig lærested. Noe som var riktig på 1500-tallet og en stund videre, men det fortapte seg nok etterhvert til fordel for andre byer som ble viktigere læresteder.
Roma var det store målet for The Grand Tour. Roma måtte man ha med seg og det var store forventninger til hva man fikk oppleve der. Og det var nok først og fremst Peterskirka man så fram til. Peterskirka er vel fortsatt verdens største kirke og selv i dag er den mektig og voldsomt imponerende å gå inn i første gang. Hva måtte den ikke være for hundrevis av år siden? De reisende sa den gang at dette var verdens flotteste bygning. Det å komme inn i Roma fra nord som sikkert nesten alle gjorde og da langs Via Flaminia og inn på den store plassen innenfor restene av de gamle murene og som i dag heter Piazza del Popolo, var også en imponerende opplevelse.
Roma var en by som krevde en guide grunnet mengdene av severdigheter, ruiner og mer til. Slik er det i dag også at man kan ikke gå tilfeldig rundt i Roma i håp om å danne seg et bilde av antikken eller barokken. Barokken var Romas utvikling av renessansen. Nå reiste de fleste med guider eller personer som kunne veilede dem på reisen, men etterhvert reiste flere uten guide og da ble det gjerne gjort slik at man leide en guide dit man kom og da spesielt da i Roma. Nå var det allerede på 1700-tallet guidebøker som var til hjelp, men kunne nok ikke konkurrere med en dyktig personlig guide. Det var ikke uvanlig at man leide en «lærd» for en måned eller to. Det ble mer som å ta et fag i antikken eller nyere historie i Roma. En mulighet var også leie en guide for en dag eller en guide for et spesielt sted.
Utover mot slutten av 1700-tallet og videre var det mange som reiste på slike dannelsesreiser og stadig flere som ikke kom fra de rikeste familiene. Kombinert med stadig bedre guidebøker så ble det vanligere å ikke bekoste seg en guide i f.eks. Roma. I 1778 kom antakelig den første guideboka med detaljert kart for hvor du skulle gå.
Som nevnt tidligere på tross av alt Roma kunne by på så ble mange skuffet. Forventningene var for store for mange. De hadde sett tegninger av byen og severdighetene, men virkeligheten var ikke slik. Mange syntes å forvente at mange av de byggverkene som de hadde lest om eller hørt om skulle stå der i sin fulle prakt, og ikke i ruiner slik de i virkelighet var. Dessuten oppfattet de byen som skitten i motsetning til Firenze. Det var mange tiggere i Roma og det var en farligere by å være i enn Firenze.
I Roma som nevnt var det en mengde steder å besøke – langt flere egentlig enn det som gjerne sto i guidene den gang. Slik sett kunne de reisende gå seg på betydelige «rester» av antikken uten at det var beskrevet i en bok. Det kunne være murene rundt byen og annet. Det virker ut fra reisebrev at det ikke ble brukt mest tid på minnesmerker fra den romerske antikken, men heller fra kirker og museum. Men selvsagt måtte steder som Colosseum, Pantheon, Forum Romanum, triumfbuer og lignende besøkes. Dog ble det gjort unna på noen få dager viker det som for mange. Ellers må man huske på at på 1600 og 1700 tallet var det fortsatt mye som ikke var utgravd i Roma og andre steder. Husk at f.eks. utgravningene av Pompeii og Herculaneum startet rundt 1740.
De som hadde gått «oxbrigde» og privatskoler ellers var godt skolert i gresk og romersk historie og kultur. For Roma sin del var det republikken de kjente godt og ikke så mye keisertida. Det var republikken og de store fra den tid som vakte begeistring slik som Cicero, Cæsar og andre. Cæsar var nå egentlig den som startet veien ut av republikken og skapte forutsetningen for prinsipatet eller keisertida, men hans verk om gallerkrigene var sentral litteratur som gjerne ble lest på skolene.
Innledningsvis nevnte jeg at det var gjerne Peterskirka som var det første man ville se. Og det var det «moderne» Roma som vakte størst interesse. Dvs barokken med kirkene og palassene, museene og aller maleriene. Firenze sin storhetstid avtar utover 1500-tallet og Roma og barokken overtar, og slik kunne Roma by på mye arkitektur og kunst for besøkende. Alle tilreisende til Roma fra England skapte næringsgrunnlag for fastboende engelskmenn som kunne bistå med alt fra banktjenester og annet som var nødvendig. Disse sørget også for kontakten med «nobiliteten» i Roma og også kirkens menn. Kontakten med kirken kunne nok variere grunnet at engelskmennene var protestanter og det var ikke alltid at Vatikanet prioriterte disse. Det må tilføyes at fram til samlingen av Italia som var endelig da Roma overga seg i 1870, så var Roma og omliggende land «Pavestaten» – dvs det var kirken som styret denne delen av landet.
Noe annet som skjedde i løpet av det 18. århundre var at økonomien ble stadig dårligere blant den romerske eliten, mens britene ble stadig rikere. Det førte at det ble kjøpt mye kunst i Roma av engelskmenn. Overklassen i Roma måtte selge unna for å holde sin private økonomi opp.
Napoli var noe annet enn Firenze og Roma. Her var det ikke den mengden med bygg og heller ikke så mye kunst som i de andre byene, det var mer menneskene og den vakre naturen som trakk. Likeså det å besøke vulkanen Vesuv. Det man hadde sett av Napoli på forhånd var gjerne skisser av naturen mer enn skisser av bygninger og annet. Reisen ned til Napoli fra Roma var holdt for å være strabasiøs og farlig. Derfor lot de fleste damene utover i denne perioden være å besøke Napoli. Napoli var et kongedømme og det var en viss attraksjon å besøke hoffet der. Videre var det havna for å reise over til Sicilia. På midten av 1700-tallet ble Pompeii og Herculaneum oppdaget og det økte antall reisende. Videre ble de greske templene i Paestum sør for Napoli kjent og trakk selvsagt også folk.
Napoli har et langt mildere klima enn lenger nord og hadde/har et svært fruktbart jordsmonn som gjorde det enklere og mindre krevende å produsere mat. På denne tiden da The Grand Tour foregikk var Napoli den mest folkerike byen i Italia – kanskje så mye som 600 000 på slutten av 1700-tallet.
Kanskje grunnet at det var langt færre som reiste ned til Napoli så var det langt dårligere med guidebøker som beskrev byen og det gjorde kanskje også sitt til at oppmerksomheten var lav om severdigheter. Kunstnere fra Napoli var ikke spesielt kjent. Det kjente biografen Vasari fra Firenze som levde i starten av 1500-tallet hadde lite eller ingenting om kunstnere fra Napoli. Det siste var en klart medvirkende årsak til at kjennskapen var lav, men uansett kunne kunstnere i Napoli i liten grad måle seg med de som levde i renessansen og barokken i Firenze og Roma. I tillegg hadde Napoli vært mer utsatt for brutale revolusjoner og jordskjelv som var ødeleggende for å bevare kunst og kultur.
På den annen side var Napoli en by som var grunnlagt av grekere i motsetning til de tre andre byene som nevnes her. Dvs at byen hadde en svært gammel historie, men den var ikke spesielt synlig med unntak av de greske templene lenger sør nede i Paestum. Paestum var grunnlagt rundt 600 fvt. Det greske navnet var Poseidonia. Napoli tror man ble grunnlagt rundt 700 fvt. av greske kolonister. Det var både fønikere og grekere i området rett før den tid også. Man mener at det antikke veinettet er fortsatt bevart i sentrum av Napoli.
Napoli kan også skilte med et av de eldste universitetene i Europa og kanskje det første ikke-kirkelige. Videre kunne/kan Napoli skilte med katakomber slik som Roma, men de i Napoli var visstnok mer populære å besøke.
Det sosiale livet i Napoli var veldig bra og opptegnelser som ble gjort viser at det var travelt å være i Napoli med alle selskapeligheter og visitter som skulle gjøres. Dette ble satt stor pris på. I gatene var det konstant liv og masse folk – også om natten. Noen klagde på at det var vanskelig å sove med all trafikken og støyen fra gatene. Samtidig med mye fattigdom og tiggere gjorde at det var blande følelser for byen. Den ble også oppfattet som farlig i motsetning til Firenze som ble oppfattet som helt ufarlig. Det var også mye overtro i Napoli som ble lagt merke til. Denne overtroen ledet også til fanatisme som skapte en viss bekymring blant de tilreisende. Dette koblet til kirken og den katolske tro gjorde det ubehagelig for protestanter. Noen mente at det var den stadige trusselen for vulkanutbrudd og jordskjelv som skapte overtro.
Venezia var en helt annen by enn de tre andre. Byen ble beskrevet som unik og helt ekstraordinær. Byen var annerledes med sin beliggenhet «i sjøen», med sin arkitektur, politisk system osv. Kanalene med gondolene og palassene ga byen et helt annet preg. Fra tidlig middelalder var byen sentral i handel østover og ble en rik by som kunne sees gjennom f.eks. Dogepalasset og Markusplassen. Karl den store tegnet i 811 evt en fredsavtale med Veniza etter hans far (Pipin den yngre) hadde mislykket i å ta byen og fra da av vokste det fram en sterk og uavhengig bystat som ble rik grunnet sin beliggenhet. Bystaten var uavhengig inntil Napoleon avsluttet uavhengigheten 1000 år senere. Venezia kunne i motsetning til andre bystater i Italia skryte av at de aldri ble erobret av andre. De var stolte av det faktum. Det var først etter perioden med The Grand Tour det skjedde med at Napoleon inntok Nord-Italia. Etter Napoleon gikk Venezia inn i en nedgangstid og ble aldri det samme mer.
Doge var den valgte lederen av Venezia og navnet betyr leder. Det er avledet av Dux som i romertiden var den militære leder i en provins. Vi finner igjen ordet i engelske Duke som på norsk er hertug.
Venezia var den byen nest etter Roma som det knyttet seg store forventninger til fra de reisende. Man kjente godt til arkitektur og kunst fra skisser og beskrivelser. Samtidig hadde ikke Venezia den auraen som Roma hadde med en rik antikk historie og i motsetning til Roma kunne man ikke navnene til de som styrte i Venezia i gammel tid. Og i motsetning til Firenze der de engelske følte seg veldig hjemme og gjerne kunne ha bodd lenger, var det motsatt i Venezia. Å bo i Venezia var uvant og mange var glade da de forlot byen selv om det var mye interessant å oppleve. På det annen side likte de engelske at byen hadde hele tiden klart å holde paven på avstand selv om de var katolske. Som protestanter var det et pluss. I motsetning til Napoli og delvis Roma var ikke Venezia preget av mye overtro. Kanskje fordi man klarte å holde paven og religionen på avstand.
Utenom skisser og beskrivelser var Venezia kjent for engelskmenn gjennom bl.a. litteratur fra Shakespeare som «Kjøpmannen fra Venedig». Også andre brukte Venezia som kulisse i romaner eller skuespill.
Man opplevde Venezia om fargerikt – både bokstavelig talt – og ikke minst gjennom at byen var en smeltedigel av folkegrupper fra nær og fjern. Det ble sagt at hva du uansett gikk i så ville det ikke vekke oppmerksomhet i Venezia på grunn av alle mulig folk og skikker som holdt til her. Karnevalet var også berømt den gang selv om det skjedde litt «offseason» for mange. Venezia var fortsatt en rik by og det betydde at det kom uante «mengder» av underholdere slik som teater, sirkus, artister m.fl. dit for å tjene penger. Ellers var byen en sosial opplevelse med mye mer liv enn i de andre byene – på godt og vondt.
Noe som ble oppfattet som negativt for den engelske var at det var ikke så lett å få innpass hos aristokratiet i Venezia slik at det også var mye kunst de ikke fikk se selv om de visste at den var der. Om arkitekturen ble det sagt at den fulgte ikke de regler som man var vant til. Det ble klaget på at den var sammensatt av mange stiler og rotete, selv om det kunne skyldes at i Venezia hadde man funnet sin stil som f.eks. baserte seg på gotisk, men etter deres syn ble utviklet videre. Av kunst hadde man Titian, Verones og andre malere, men byen kunne ikke måle seg med Venezia og Roma på det området.