I og med at jeg reiste via to spesielle byer så stopper jeg og får meg noen inntrykk av hva disse byene har skapt de siste tiårene. Det er også en dannelse – moderne sådan. Begge byene er like og ulike på hver sin måte. Dubai hadde et utgangspunkt i olje, men det er andre primært andre tiltak som har skapt den store ørkenbyen Dubai med millioner av innbyggere i dag. De er f.eks. beskyldt for å være et av de store stedene for hvitvasking av penger.
Den andre byen som er langt mer bemerkelsesverdig er “løvebyen” som for 200 år siden hadde noen hundre innbyggere og var et søvnig sted på en øy. En brite som jobbet i det som kanskje var det største selskapet verden har sett – Det britiske ostindiske kompani – så etter sikrere måte å håndtere varetransporten mellom Kina og India. Det var denne briten Stamford Raffles som besluttet at Singapore med sin ideelle plassering i Malakkastredet kunne være en ypperlig handelsstasjon på vei mellom India og Kina. Allerede for et par tusen år siden var det stredet viktig grunnet handelen mellom Kina, India og Romerriket da det gikk mange skip her. Og det var nok omlastningshavner her da også.
Raffles & co innførte svært gunstige betingelser med omtrent ingen toll for å bruke havna og dermed strømmet handelsfolk til og bosatte seg der. Og med ett var Singapore et økonomisk sentrum for briter og andre. Merk at selv i dag så går det aller meste av varer fra Kina gjennom Malakkastredet. Senere ble det etablert en stor britisk marinebase her og Churchill kalte byen for “Gibraltar of the east”. Under 2. verdenskrig led britene på tross av den store basen og 60 000 soldater et sviende og brutalt nederlag for japanerne.
Navnet Singapore er gammelt og stammer forresten fra sanskrit og betyr løvebyen. Og løve som symbol går da igjen over alt. Det fantes ikke naturlige løver her, men det gjør det heller ikke i Norge som har riksløven 🙂
Etter krigen som var brutal for både soldater og sivile i Singapore, var det fullt kaos med hevnoppgjør, kriminalitet, narkotika og mer. Byen ble forslummet og det så trøstesløst ut for befolkningen. Britene kom riktignok tilbake, men fikk ikke gjort noe med situasjonen og forlot Singapore. Til slutt fikk byen sin selvstendighet fra britene i 1959 og en mann av en helt ekstraordinær støpning ble valgt til statsminister. Lee Kuan Yew – utdannet i Storbritannia – ville først at Singapore skulle gjenforenes med Malaysia som det hørte naturlig til. Det skjedde i 1963, men allerede i 1965 kastet Malaysia bokstavelig talt Singapore ut av sitt land. De fikk klare seg selv med sin slum og en stor andel kinesere som hyllet Mao m.m. I dag er fortsatt 75 % av befolkningen av kinesisk herkomst.
Ergo måtte Singapore med slumområdene, sine narkotikaproblemer, sin ødelagte by etter krigen klare seg selv. Ikke hadde de naturressurser og ikke noe land av betydning. Singapore er arealmessig knøttlite til et land å være. Å gjøre noe med denne havarerte byen virket helt håpløst. Men de hadde en ting som Raffles umiddelbart så – en perfekt beliggenhet!
Lee Kuan Yew satte i gang en reformasjon av byen som savner sidestykke gitt et nesten umulig utgangspunktet. Gjennom det politiske partiet PAP (People´s Action Party) bestemte han seg for å skape en velstående og framtidsrettet by. Det skulle skje gjennom å tiltrekke seg utenlandske investorer under gunstige betingelser, innføre harde lover mot kriminalitet og narkotika, satse på utdanning for alle for at byen skulle få en høyt kvalifisert arbeidsstyrke. PAP vant valgene kontinuerlig og har flertall fortsatt og har skapt et mirakel ut av Singapore. Singapore er i dag en av verdens rikeste byer (om ikke den rikeste) og ligger skyhøyt på ulike lister over prestasjoner. Unntaket er pressefrihet og demokrati. Selv om det er et demokrati i navnet så holder PAP hardt på makten og opposisjonen slipper ikke til slik som i vestlige demokratier. Men Lee Kuan Yew tenkte at så lenge alle får nyte av suksessen så blir det akseptert. Og han sørget for at så å si alle ble med på denne “reisen” gjennom boligbygging der så godt som alle fikk kjøpe rimelige boliger gjennom en slags privat-offentlig løsning. Staten er forresten en viktig investor i Singapore og har klart å etablere et stort fond slik som Norge. Og alle fikk ta del i et godt helsevesen også videre. Et glimrende utdanningssystem som har gitt høyteknologisk industri, en av verdens travleste havner (kun Shanghai sin havn er større), pussig nok en by som raffinerer mer olje enn nesten alle andre og mer til har skapt dette underet av en land. Byen er et av de beste stedene å gjøre business og den skal være nesten helt fri for korrupsjon. Og selvsagt et finansielt sentrum for Sørøst-Asia. Og en hub for Asia.
Byen ligger nesten rett under ekvator og det varmt og fuktig hele året. Der er en svært ren og ryddig by. Men det hevdes også at det i dag er en bakside. De siste årene har husprisene eksplodert og boliger er ikke lenger så tilgjengelig som de var. Prisnivået har steget kraftig grunnet tilflyttingen av rike utlendinger. Det er et samfunn der skole er krevende (som noen andre plasser i Asia) og det er en befolkning som jobber hardt og er stresset. Lave fødselstall skaper en aldrende befolkning. Strenge lover og som sagt lav score på demokrati og pressefrihet er andre ting. Noen sier at Lee Kuan Yew var en diktator. Det finnes en del intervjuer av han på Youtube som er interessante – en framsynt mann tross alt. Og han sa rett ut at han ikke venter at historien vil dømme han mildt, men mente han hadde gjort rett i å skape en rik by der alle kunne være med på reisen. Sønnen ble statsminister etter han. I dag er det Lawrence Wong som er det. Det er noen som kaller Lee Kuan Yew for tidenes statsmann grunnet hans dyktighet, vilje og suksess. Men det lever også «singaporieans» i noe ufrivillig eksil som har en annen oppfatning av hva han skapte.
Når jeg reiser slik så baserer jeg meg på det som jeg leser eller ser av film etc (fra forhåpentligvis ok kilder) og jeg klarer ikke å dukke ned i det indre liv. Det er kun enkle observasjoner. Det jeg ser er imponerende. Og som det jeg så i Dubai og her så kan jeg få et inntrykk av at Europa nå henger etter selv dette er basert på to av verdens rikeste byer.
Singapore har i dag rundt 6 millioner innbyggere og ligger helt på toppen i verden når det gjelder GDP pr innbygger, levealder, lav barnedødelighet, skolevesen osv. Singapore er nært korrupsjonsfritt, men også et skatteparadis.
