Sicilias historie

Det er den sentrale beliggenheten i Middelhavet som er årsaken til Sicilias rike og mangfoldige historie. Den ligger som et nav i Middelhavet og svært nær Italias fastland, men ikke så langt fra Nord-Afrika og Hellas. Spania og Frankrike er heller ikke langt unna. Både strategisk og handelsmessig har øya spilt en nesten avgjørende rolle i tusenvis av år.

Navnet Sicilia er så vidt vi vet gitt av romerne i år 241 fvt. som romersk provins. Navnet er avledet av en urbefolkningsgruppe som opprinnelig bosatte østlige deler av Sicilia. Disse ble kalt «sikeliene» og var en av tre folkegrupper som man kjenner til.

Øya er trekantet der den ligger ved spissen av «skoen» til Italia og det er kun 3 km over Messina-stredet til fastlandet. Den trekantede formen har gitt øya navnet «Trinacria» som er et gresk ord som betyr trekantet eller tre punkter. Det vises til de tre kapp’ene som utgjør oddene på den trekantede øya. I romersk tid var Sicilia kjent som «Trinacrium» som betydde noe slikt som stjerne med tre spisser.

Sicilias flagg viser et «triskeles symbol» – en figur med tre foter i et rotasjonssymbol med et Medusa-hode i midten. Rundt Medusa-hodet er det to vinger og tre kornaks. Det siste viser til det verdifulle jordbruket på Sicilia og ble antakelig introdusert av romerne som betraktet Sicilia som Romas kornkammer. Alt i alt skal flagget eller symbolet markere hell og velstand. Symbolet er funnet på mynter fra antikken og også kjent fra «Den sicilianske vesper» i 1282. Opprøret som rettet seg mot det napolitanske styret av øya. Symbolet finnes også delvis på mynter fra 400-tallet evt. Andre former av triskeles er mye eldre. Det finnes slike symbol fra megalitisk tid – dvs over 3000 år fvt. Det er vanskelig å finne fram til hvorfor det er tre føtter som brukes. Kobling går helt sikkert til at øya er trekantet og kanskje forklaringen er så enkel, men hvorfor tre føtter? Den tidlige kirken i Irland brukte symbolet for å vise til treenigheten. I østens religion finnes symbolet med tre føtter.

Fargene gul og rød er antakelig fargen rød som tilhører Palermo og gul som tilhører Corleone. Dette er det to byene som startet revolusjonen under den sicilianske vesper. Den diagonale inndelingen går tilbake til en separatistbevegelse i 1943 ledet av Andrea Finocchiaro Aprile. Vingene skal visstnok ha kommet i 1848. Kjenner ikke forklaringen på disse.

Medusa var iht gresk mytologi en monster – en av gorgonene. De var tre søstre i alt der Medusa var den eneste som var dødelig. Et ansikt av et fryktelig kvinnemenneske med levende, giftige slanger som hår. Hvis man så direkte på henne ble man forvandlet til stein. Medusa ble halshogd av helten Persevs som deretter brukte hodet som våpen inntil han ga det til Athene som plasserte det på sitt skjold. I antikken ble hennes ansikt over tid gjort til en vakker jente. Persevs klarte å overliste Medusa fordi han fikk en hjelm av Hades som gjorde han usynlig, en skjold av Athene som var så blankt at han kunne speile i det og slik se Medusa indirekte, og til slutt Hermes sine vingesko. Årsaken til at man brukte Medusa-hodet kan være at det var beskyttende. I sicilianske hjem kan man finne dette symbolet på innsiden av døra for å beskytte mot fremmede – de skulle da bli til stein hvis de våget å bryte seg inn. Kanskje Medusa-hodet skulle beskytte øya.

Sicilias flagg som offisielt ble godkjent i år 2000 i forbindelse med status som autonom region.

I dag er Sicilia en autonom region i Italia med ca 5,1 millioner innbyggere. Øya er den største i Middelhavet med et areal på ca 26 000 km2. Trøndelag har et areal på 42 000 km2. Regionhovedstad er Palermo. Som i resten av Italia er det offisielle språket italiensk, men de har sin egen dialekt som kalles Sicilianu. Det er et romansk språk med en del låneord fra arabisk, katalansk, fransk osv.

Historie i korte trekk:

Førhistorisk tid – fram til 750 fvt.

I førhistorisk tid (i den tid der vi ikke har skriftlige kilder) så mener man å kjenne til tre folkegrupper som bosatte Sicilia. Det var de før nevnte sikelene som kanskje kom for 3000 år siden. Før der for ca 3300 år siden, kom antakelig elymerene som i følge legendene var rømlinger fra Troja-krigen. Den siste og eldste gruppen var sikanere som ankom for mer enn 10 000 år siden og da fra kanskje den iberiske halvøy.

Fønikerne var et folkeslag som blant annet holdt til blant annet i det som er dagens Tyr i Libanon hadde sin storhetstid rundt 1200-800 fvt. som et handelsfolk. Det er godt mulig at de allerede rundt 1100 fvt bosatte seg på Sicilia for å drive handel. Fønikere etablerte også Kartago som en datterby og etter hvert blir denne byen mektigere enn moderlandet og det er de som gjør seg gjeldende på Siclia fra da av.

Antikken – fra 750 fvt. til 469 evt. (Gresk og romersk antikk)

I antikken kommer fønikere eller karthagere til vestsiden av øya der Palermo ligger i dag. Omtrent samtidig – rundt 734 fvt. – kommer grekerne til øya og grunnlegger mange byer på østsiden og mest kjent blir jo Siricusa som blir en mektig gresk by etter hvert. I det hele tatt er Sicilia mektig i den greske perioden. Det er folkerike byer med stor velstand. Det bygges enormt med templer på Sicilia i den greske antikken som viser hvor rik disse byene var. De første kom i følge kildene til Giardino Naxos som ligger nedefor dagens Taormina i år 734 fvt. Det oppsto betydelige konflikter og da kriger mellom grekerne og karthagerne i perioden fra 580 til 265 fvt. Øya var også i denne perioden åstedet «Den sicilianske ekspedisjon» i årene 415-413 fvt. som var et resultat av de Peloponnesiske kriger som var en avgjørende konflikt mellom Athen og Sparta. Ekspedisjonen var utsendt fra Athen for å ta Siricusa som var alliert med Sparta. Denne endte i katastrofe for Athen og gjorde etter hvert at Sparta vant. Men konsekvensen var også starten på slutten av den greske antikken med Athen og Sparta som ledende bystater. Det tok på en måte knekken på hverandre.

Så begynner Romerriket å ta form og den greske storhetstiden i antikken er over. Roma tar over og det oppstår en konflikt mellom Roma og Karthago som ender opp i den første Punerkrig (den første av tre store kriger mellom partene). Den første Punerkrig som varer fra 218-201 fvt. ender med at Roma vinner og tar over Sicilia og øya blir den første provinsen utenfor fastlands Italia. Sicilia blir «kornkammer» for Roma og viktig for de styrende i Roma da ofte bekymringen for matmangel var sentralt for politikerne i det romerske riket. Det ble av og til sagt at den som styrte kornkammeret Sicilia styrte Roma – kanskje noe overdrevet, men illustrerer et viktig poeng. Det er mulig at uttrykket «brød og sirkus» stammer fra Roma der kornlageret var nært Colosseum. Dvs kornet fra Sicilia lå lagret nært dette amfiteateret.

Germansk styre – 469 evt. til 535

Vestromerriket med Roma som hovedstad går under i år 476 evt. da goteren Odovakar avsetter keiser Romulus Augustus. I praksis hadde nok Vestromerriket vært i forfall i lang tid og middelalderen hadde allerede begynt. Det er Vandaler som trenger sørover og tar over styret på blant annet Sicilia. Vandaler er var en germansk stamme som opprinnelig kom fra det området som i dag er Polen. Etter flere forsøk tar de omsider kontroll på øya i 469, men de mister Sicilia til en østgotere som er en annen germansk stamme. Denne ble ledet av den før nevnte Odovakar. Goterne besto av to hovedstammer som benevnes øst- og vestgotere. Østgoterne etablerte etter hvert rundt 500 evt. et stort kongedømme med dagens Italia i sentrum.

Bysantisk periode – 535 evt. til 965

Så er det Østromerriket eller Det bysantiske riket med hovedstad i Konstantinopel (dagens Istanbul) som bestemmer seg for å kaste ut germanerne. Først tar den østromerske keiseren over Nord-Afrika før han sender sine soldater først til Sicilia og så videre inn på fastlandet. Invasjonen av Sicilia er kalt den Gotiske krig som varer mellom 535-554 evt. Den bysantiske periode for Sicilia sin del varer fra 535 til 965 da den siste byen faller for den muslimske invasjon. I hele perioden fra de første grekere komme til Sicilia så var gresk et dominerende eller viktig språk inntil araberne kommer. Fra rundt år 600 evt. så overtar gresk som språket i det østromerske riket eller bysantiske riket. Gresk er dermed språket på Sicilia i lange historiske perioder.

Muslimsk periode – 827 til 1091

Det var en bysantisk general på Sicilia som falt i unåde og flyktet til Afrika som lokket arabere over til Sicilia mot at han fortsatt kunne få en rolle på øya. Dette ble starten på en erobringskrig som varte fra 827 til 965 da Taormina falt i 962 som siste by. Man regner med at fra 965 hadde muslimene full kontroll på øya. Perioden med muslimene var ikke nødvendigvis en dårlig periode. De innførte landreformer som økte produksjonen og veksten av småhusholdninger. Det ble etter hvert også snakket et arabisk språk som ble kalt «Siculo-arabisk» og som er borte fra Sicilia i dag, men lever i en ny versjon på Malta – maltesisk.

Normannere på Sicilia – 1038 til 1198

I 1038 invaderer en bysantisk general Sicilia ved hjelp av blant annet normannere. Han ble drept og i 1061 kommer normannerne tilbake under ledelse av Roger (Roger I – f. 1031 – d. 1101). Normannere var en etnisk gruppe fra Normandi som stammet fra vikingene. Dette var folk som kom fra Norge og Danmark. Roger tilhørte familien Hauteville i Normandi som ble en viktig slekt som følge av Roger sin erobring av Sicilia og broren Robert sin erobring i Sør-Italia.

Roger var en svært ansett og dyktig leder og kriger. I 1071 falt Palermo som var den viktigste byen da og tilslutt ble Noto tatt i 1091. Normannerne hadde da kontroll over hele øya og Sicilia går da inn i sin kanskje mektigste periode – i alle fall etter den greske storhetstid som var rundt 500 – 400 fvt. da Siricusa var den største greske by. Roger I tok tittelen hertug av Sicilia. For å sikre seg mot angrep fra Afrika tok Roger I også Malta og gjorde det om til et lydrike under seg selv.

Etter at Roger I døde i 1101 styrte hans kone Adelaide inntil sønnen Roger II tok over i 1112. I 1130 ble Roger II utropt til konge og hevet øyas status til et kongedømme. I denne perioden blomstret Sicilia og ble kanskje den rikeste staten i Europa i en periode. Inkludert var også det meste av det sørlige Italia i dette riket. Styret til Roger II og rikdommen gjorde at hoffet hans tiltrakk seg det beste av vitenskapsfolk, diktere, kunstnere osv. i Europa. Det var et multikulturelt land der folkene fikk tilbe de gudene de hadde og snakke det språket de hadde. Slik samvirket normannere, grekere, muslimer, bysantere m.fl. godt. Men etter hvert med immigrasjon fra fastlandet ble øya latinifisert og romerkatolsk i hovedsak.

Perioden fra 1198 til 1860

Hauteville-slekten døde ut etterhvert og via inngifte så tok slekten Hohenstaufen over via Frederik II. Han ble kronet konge over Sicilia i 1198. Hohenstaufen-slekten kom fra det som er en sørlig del av Tyskland i dag. Konflikt mellom Hohenstaufen og Paven ledet til at Paven utropte den franske prinsen Charles til konge over Sicilia og Napoli i 1266. Dette ble ikke en god løsning for Sicilia. Denne franske overtagelsen førte til at Sicilia ble utbyttet som et skatteobjekt og ledet til det berømte opprøret som er kalt «Den sicilianske Vesper» i 1282. Alle franskmenn på øya ble henrettet og befolkningen søkte støtte fra Peter III i Aragon som var inngiftet med tidligere Hohenstaufen-slekten. Peters sønn Frederik III ble konge av Sicilia, mens Charles beholdt kongedømmet Napoli. Slik ble Sicilia en del av kongedømmet Aragon etterhvert – formelt fra 1409. Aragon var et kongedømme nord i Spania den gang.

Fra 1500-tallet kom det masse flyktninger fra Hellas grunnet det Osmanske rikets erobring av Hellas. Igjen kom det innflytelse fra østlige ortodokse til Sicilia. I denne perioden var det også mange jordskjelv som bragte mye ødeleggelse. I 1693 omkom antakelig 60.000 mennesker i et jordskjelv. Sicilia ble etter hvert utsatt for mange skrifter av styre. I 1713 ble de tilkjent underlagt huset Savoy, noen år senere ble de lagt under Habsburgerne. Så kom en prins fra Bourbon og tok Sicilia og Napoli. Igjen var Sicilia et uavhengig kongedømme, men lagt under huset Bourbon. Så kom Napoleonskrigene med britisk tilstedeværelse på øya. Og senere etter krigene ble Sicilia og Napoli slått sammen til det som ble kalt de to Sicilier og lagt under Bourbon.

Som sagt en kaotisk periode der Sicilia i liten grad bestemte sin egen skjebne.

Risorgimento – 1860

Risorgimento er det italienske ordet for den italienske samlingen – kan bety noe slikt som «gjenoppstrømningen». Gjennom Napoleonskrigene, Wienerkongressen i 1815 og mer så vokste bevisstheten om å samle Italia til et rike. Samlingen startet på 1850-tallet og for Sicilia sin del så kom geriljalederen Garibaldi med sine menn og erobret øya i 1860. Fra da av var øya en del av det som tilslutt skulle bli dagens Italia. Garibaldi ble symbolet på revolusjonen som samlet Italia, men bak han sto den italienske politikeren Camillo Benso di Cavour som selve hjernen bak samlingen.

Sicilia var sosialt og økonomisk dårligere stilt enn resten av Italia og var svakt utviklet. I 1908 var det et nytt stort jordskjelv i Messina der over 80.000 omkom. Mafiaen fikk mye makt og det hjalp heller ikke for økonomisk utvikling. Mafiaen utgjorde også den gang et betydelig problem og det var faktisk først under fasciststyret på 1920-tallet at det ble tatt skikkelig grep mot mafiaen – med brutale metoder.

Under 2. verdenskrig den 10. juli 1943 starte de allierte invasjonen for å gjøre slutt på nazistenes og fascistenes grep på fastlandet i Europa nettopp på Sicilia.

Gjennom store investeringer i infrastruktur og gjennom landreformer bedret det økonomiske forhold seg i perioden 1950 til 1984. På 1980-tallet led mafiaen nok engang et tilbakeslag, men den er der fortsatt og gjør seg gjeldende selv om turister ikke ser den. Den er også godt koblet sammen med den amerikanske mafiaen.

Mer om grekere og kartagere

Grunnet sine sentrale plassering i Middelhavet ble Sicilia et springbrett for andre makter i området fra tidlig av. Det har både gitt Sicilia en rik kultur og gjort øya til en region i Italia som er ulik resten av landet. «Alle» har på en måte vært innom Sicilia. Samtidig har det kostet øya en del gjennom at den har vært gjenstand for kriger og stadig nye herskere – i alle fall sett i et langt perspektiv. En forfatter som John Julius Norwich skriver at øya har følt seg forrådt mange ganger og det følger med en egen tristhet gjennom det. Men øya har også hatt i alle fall to storhetsperioder. Den ene i den greske antikken og den andre under normannerne.

I førhistorisk tid – tiden før vi har noen skriftlige kilder – så var nok Sicilia en destinasjon for minoiske og mykenske kulturer som en del av handel eller et stoppested for handelsruter. Vi snakker her om perioden før ca 1200 fvt. og kanskje lenge før det. Det er vanskelig å fastslå. Som nevnt så har øya vært bebodd lenge før det igjen og da av folk som kom sjøveien – kanskje fra Anatolia. Rundt 1200 fvt. skjer det noe i Middelhavet – særlig den østlige delen. Egypterne skriver om havfolkene som raserer, andre peker på vulkanutbrudd, sunamier eller klimaendringer. I hvert fall går det østlige Middelhavet inn i en mørk periode med kraftig reduksjon av befolkning, lav aktivitet og betydelig tap av kultur, skriftspråk og mer til.

Det er først rundt år 800 fvt. at det tar seg opp igjen. Fra den perioden kommer det folk fra i hovedsak to hold. Fra Kartago kommer handelsfolk og bosetter seg på den vestlige delen av øya. Husk at Kartago er rett vest for Sicilia – byen ligge ikke i sør som man lett kan tro da den ligger i Nord-Afrika. Kartagerne er på det tidspunktet primært handelsfolk som etablerer handelsstasjoner mange steder i det østlige delen av Middelhavet. Noen mener at på denne tiden var det kartagere som reiste helt til England. Kartago ble igjen opprinnelig etablert av fønikere primært fra byen Tyr som lå/ligger i Sør-Libanon. Kartago frigjorde seg fra moderbyen etter hvert, men begrepene fønikere og kartagere er flytende. Og når de store krigene mellom Kartago og Roma bryter løs så kalles de for de puniske kriger. Fønisk stammer fra gresk og peker på den verdifulle purpurfargen de produserte der fra snegler – en svært kostbar prosess. På latin er det tilsvarende ordet punisk. Det kan godt hende at før kartagerne kom det folk direkte fra de føniske områdene til Sicilia.

Omtrent samtidig som kartagerne kommer så skjer den første innvandringen av grekere etter den mørke perioden som varte mellom 1200 og 800 fvt. Tradisjonen sier at folk fra blant annet Naxos i Kykladene innvandret og bosatte seg på stranden nedenfor dagens Taormina i det som ble hetende Giardini Naxos. Man mener de første kom i år 734 fvt. Byen ble aldri viktig, men avholdt grunnet at det første strandhogget skjedde der. Ganske raskt bosatte grekere seg en rekke steder på vestkysten av Sicilia. Bakgrunnen for bosettingene var kanskje ikke handel slik som det tydeligvis var for kartagerne, men en overbefolkning i de opprinnelig greske områdene. Etter de mørke århundrene så vokste den greske befolkningen raskt. Sannsynligvis grunnet godt klima, mangel på fiender og kanskje andre faktorer. Og de måtte søke utover de opprinnelig bostedene og dermed oppsto det som senere er blitt kalt Magna Graecia som ble det utvidede området grekerne behersket. Mye av dagens sørlige Italia ble også en del av dette stor-greske området. Det var riktignok aldri et imperium, men mange uavhengige greske bystater med ulike allianser som hadde felles språk, felles guder og felles kultur. Det siste gjorde at du med stolthet kunne kalle deg greker.

I en tidlig fase var det kanskje en fredelig sameksistens mellom kartagere og grekere med de opprinnelig innbyggerne på Scilia slik som elymerne, sikanerne og sikeliene. Men ettersom mengden av immigranter økte så ble nok urbefolkning fortrengt eller blandet inn i kulturen og familiene til de nyankomne. Også mellom kartagere og grekere i første århundrene på Sicilia så var det få stridigheter. Men det skulle endre seg mest grunnet at begge parter ekspanderer på Sicilia.

Siracusa og Agrigento

Den greske befolkningen og kulturen på Sicilia blomstrer og etter hvert skapes store byer slik som Siracusa og Agrigento som ble nesten like store byer som Athen på fastlandet. Og noen holdt disse to byene som flottere enn Athen. I motsetning til fastlandet var Sicilia et langt bedre jordbruksland og ble senere spesielt kjent som kornkammeret til Roma. Dette var en grunn til at det ble skapt verdier og velstand på Sicilia i den perioden. Og når vi kommer inn på 400-tallet fvt. var de greske byene på Sicilia viktige kulturelle sentrum for den vestlige sivilisasjon. I motsetning til kartagerne førte grekerne med seg langt mer kultur og kunst. I en by som Selinunte som lå lengst vest i det greske området, ble det bygd 7 templer. I Agrigento i det som i dag kalles templenes dal ble det bygd 9 templer! De greske områdene på Sicilia hadde forfattere, filosofer og vitenskapsmenn. Antikkens største vitenskapsmann levde i Siracusa og het Arkimedes.

Tyranner var opprinnelig personer som tok ledelsen i en bystat i mangel av at andre eller folket klarte å styre byen. Opprinnelig var ikke dette et negativt ladet begrep da det var en forståelse for behovet, men etter hvert og med rette fikk tittelen den betydning som det har i dag. Og ikke minst tyranner på Sicilia ga ordet en negativ betydning. På Sicilia dukket det i alle fall opp tyranner tidlig i det 6. århundre fvt. Dvs en gang mellom år 600 og 500 fvt. Et eksempel er i Agrigento (het da Agragas – gresk navn) dukket Falaris (Phalaris) opp og var tyrann fra år 565 til 549 fvt. Phalaris gjorde seg fortjent til dagens betydning av ordet – i overmål. Han ble beskyldt for være kanibal og han er i ettertiden kjent for å ha en stor bronseokse som han kokte sine fiender i. Visstnok ble han tilslutt selv kokt i denne bronseoksen da han ble styrtet. Men det nevnes at han gjorde mye bra i Agrakas gjennom det å sørge for vann, sørge for mur rundt byen og fikk satt opp flotte bygninger. Lenger nord i Himera valgte de han som general med absolutt makt.

En annen og viktig tyrann bar Gelon som tok makten i Gela i år 491 fvt og senere flyttet til Siracusa og tok makten der også i år 485. Fordelen med Siracusa var en glimrende havn og den ytterste delen av byen som heter Ortigia som er en øy som i tillegg hadde et oppkomme med ferskvann – kilden Arethusa. Det var han som gjorde om Siracusa til en rik og blomstrende by. Samtidig ble nå Agrigento ledet av en styrtrik tyrann som het Theron og disse to ble allierte og hadde da i praksis kontroll over det meste av den greske delen av Sicilia.

Slaget om Himera

To byer som ikke var under kontroll av Gelon og Theron var Messina som lå nærmest fastlandet sammen med Selinunte som lå lengst vest. Messina følte trusselen så sterk fra tyrannene i sør at han tok kontakt med kartagerne for beskyttelse. Og det er slik den første store krigen mellom grekere og kartagere oppsto. Den beskyttelsen Messina ba kom i en uventet skala. I tre år bygde Kartago opp en arme og en enorm flåte for å ta et sterkere grep om Sicilia. I år 480 fvt kom det til dagens Palermo som var deres by på Sicilia og gikk videre til Himera på nordkysten. Kartagerne ble ledet av Hamilcar (må ikke forveklses med senere Hamilcar – et vanlig navn for kartageniske generaler). I Himera hadde nå Theron befestet seg og klarte å holde stand til at også Gelon sluttet seg til med en betydelig arme. Hamilcar på sin side fikk aldri noe hjelp fra Messina og det endte med et voldsomt for kartagerne og et stort krigsbytte for Theron og Gelon. Grekerne tok fanger og solgte de som slaver og Kartago måtte betale krigserstatning. Etter dette holdt Kartago seg unna krig på Sicilia i 70 år.

Det er en merkverdighet at det store slaget om Himera var på samme dag (hevdet historikere den gang) som slaget om Salamis der Athen og Sparte slo perserne. Det har vært spekulert i om det var en avtale mellom Persia og Karthago at de skulle slå til samtidig, men det er ikke bekreftet.

Mektige Siracusa

Gelon ble antakelig den mektigste greker i sin tid – kanskje den mektigste mann i Europa den gang. Under Gelon ble Siracusa antakelig den største og mektigste byen i Magna Graecia. Han døde i 478 og på tross av at han var en tyrann ble han savnet grunnet sin dyktighet og betraktet som rettferdig og en som kunne vise nåde. I fredsforhandlingene med Kartago tvang Gelon Kartago til å slutte med menneskeofringer. Gelon ble etterfulgt av sin bror Hiero som ikke var av samme kaliber, men han var glad i kunst og kultur og fikk blant annet Aiskhylos som gjest til Siracusa. Aiskylos var den første av de tre store tragediedikterne fra Athen. Aiskhylos berømte verk Perserne ble uroppført i Siracusa.

Aiskhylos hadde forresten et spesielt endelikt. Det sies at Aiskhylos døde i Gela etter at en ørn hadde sluppet en skilpadde i hodet på han. Ørnen mistok det skallete hodet til Aiskhylos for en stein som var mening skulle knekke skallet på skilpadden.

Siracusa var nå en mektig by og den klart største på Sicilia, selv om Agrigento ikke var langt bak. Det var stor rikdom på øya som ble vist gjennom bygging av mange store templer. I Selinunte finnes det rester av et tempel som må ha vært enormt stort, men det er uklart om det ble helt ferdig før kartagerne raserte byen. Selinunte ble også holdt for å være en svært rik by.

Den sicilianske ekspedisjon

Som nevnt tidligere var grekerne ikke samlet i et imperium slik perserne var det og romerne ble det. Magna Graecia besto av en mengde uavhengige bystater som gjerne kriget med hverandre. Det var mye ufred for så si det mildt, men de holdt i alle fall fred under sine olympiader. Var vanlig med våpenhvile så lenge den varte. På tross av uavhengigheten så var det mange allianser og de største var med Athen og Sparta i førersete.

Sparta og Athen var rivaler selv om de hadde støttet hverandre i de persiske invasjoner til og med slaget ved Salamis i år 480 fvt der Persia tapte ettertrykkelig. Det var en gjensidig bekymring for at den andre skulle bli sterkere og det var uro i alliansene de hadde som utløste kriger mellom dem.

Den peloponneskrigen (krigen mellom Athen og Sparta) startet i 431 fvt. og endte til slutt med tap for Athen i 404. Det generelle resultatet i ettertid var nok at begge parter var utmattet og det ble etter hvert slutten på hegemoniet til disse greske byene. Men den kulturelle betydning av Athen ble holdt vedlike i mange århundre etter i og med at romerne har stor respekt for dens kultur i form av filosofi, forfatterskap og vitenskap. Gresk ble et overklassespråk hos den romerske eliten.

Men inne i peloponneskrigen er det en hendelse som får store konsekvenser – nemlig det sicilianske ekspedisjon. Flere byer på Sicilia inkludert Siracusa var alliert med Sparta gjennom at de hadde Korint som moderby og Korint var en sterk alliert med Sparta. Ideen om ekspedisjonen ble fremmet av en karismatiske politiker og militær i Athen som het Alkibiades. Omstendighetene var noe komplisert, men i kortform var ideen at de kunne svekke Sparta, samt vinne et betydelig krigsbytte ved å gå til krig mot Siracusa som da var en mektig og rik by. Med talegavene til Alkibiades bestemte byen seg for å dra på tokt til Sicilia, selv om det var mange som tok til motmæle.

I året 415 fvt dro en enorm flåte ut fra Athen for å angripe Siracusa. Thycydides skriver at dette var den største flåten som hadde forlatt en gresk havn noen gang. 250 skip og 40 000 mann. Krigen mellom Athen og Siracusa gikk fram og tilbake og kunne vel ha likeså endt med seier for Athen som motsatt. Det første slaget endte uten en seier til noen og det ble en pause over vinteren til våren 414. I løpet av denne tiden søkte både Siracusa og Athen om støtte fra andre. Athen bad om hjelp fra både kartagere og etruskere, mens Siracusa søkte støtte fra Korint og Sparta. Begge fikk inn mer ressurser til krigen, men det var kanskje avgjørende at Sparta kom med landstyrker. Dette selv om den berømte generalen Demosthenes fra Athen med en menge skip og hoplitter. Det hjalp, men samtidig hadde mange av de tidligere ankomne athenske soldatene blitt syke – av kanskje malaria. Athenerne vurderte så å trekke seg tilbake, men det var uenighet innad om hvordan de skulle organisere seg og det førte til forsinkelser som etter hvert ledet til slag som Athen tapte. En uklar strategi med to athenske generaler som ikke bli enig var også en årsak til det forsmedelig tapet for Athen i 413. Athen led store tap og tilslutt de rundt 7000 overlevende ble fengslet i steinbruddene ved Siracusa under helt forferdelig forhold. Det går mange historier om tilværelsen i disse steinbruddene.

Dette var et voldsomt tap for Athen på alle måter. De mistet mengder av skip, 25 000 erfarne sjøfolk, 9 000 hoplitter og mer til. I Athen trodde man først ikke på denne nyheten – så alvorlig var dette tapet for byen. Athen tok seg inn igjen, men allikevel var den sicilianske ekspedisjonen starten på slutten for Athen. Sparta vinner til slutt krigen mot Athen i 404, men også for Sparta kostet dette for mye. De slet ut hverandre. Med tiden ble det Filip 2. av Makedonia som tar makten i Hellas og man går ganske snart inn i den hellenistiske perioden som varer til at Romerriket vokser fram og tar makten. Hellenistisk periode er fra ca 323 til 31 fvt.

Kartago kommer på besøk igjen

Etter det forsmedelig tapet i Himera i år 480 holdt Kartago seg unna krig med grekerne på Sicilia i 70 år. Da hadde man nok glemt hvor galt det gikk i 480.

Foranledning for at de nå kom var en ny feide mellom Selinunte og Segesta i 410 der sistnevnte i fortvilelsen ba om hjelp fra Kartago. Og Kartago kom i 409 med en enorm styrke og la bokstavelig talt den rike byen Selinunte i grus og de fleste av innbyggerne ble drept. Det antydes at det kom 100 000 mann og de ble ledet av Hannibal Mago – sønnesønn av Hamilkar som ble drept i Himera i 480. Deretter trakk Kartago seg tilbake via Himera der de foretok en ny massakre. Og kartagerne kom på nytt i 406 og tok for seg Agragas/Agrigento. Selv om Siracusa kom til hjelp så ble Agrigento plyndret og innbyggerne drept eller jaget. Det ble sagt at Agrigenta hadde levd i fred så lenge og var blitt late av rikdommen og evnet derfor ikke å forsvare seg.

Man skulle ha trodd at det neste ville ha vært å ta Siracusa for Kartago, men i stedet endte det opp med en fredsavtale. Kanskje Kartago anså prisen for høy med å ta Siracusa som var godt beskyttet.

For all del. Dette var ikke slutten på at Kartago kom på «besøk» til Siclia.

Dionysios I av Siracusa og andre tyranner

Det var Dionysios (432-367) som forhandlet fram fred med Kartago og kanskje overbeviste den mektige byen i Nord-Afrika om det ikke var verdt å prøve seg på Siracusa. Han var populær i Siracusa og gjorde seg selv til tyrann. Han kriget senere mot Kartago og prøvde også å drive de ut av Sicilia uten å lykkes. Han var tyrann fra 405 til sin død i 367. Han ble mektig og hadde kontroll over viktige deler av Sicilia. Dionysios er holdt for å være både karismatisk og smart, men også en grusom tyrann og svært mistenksom. En av de verste despotene i antikken mener noen. Samtidig var han forfatter og beskytter av litteratur. Han anså seg selv for en fremdragende dikter (likeså som Nero senere)

En anekdote var at forfatteren Filoxenos kritiserte Dinoysios kraftig for hans skriverier med det resultat at han ble kastet i steinbruddene som straff. Etter at mange ba Dionysios om å slippe Filoxenos så ble han satt fri. Like etter måtte han nok en gang høre på poesien til Dinoysios og ble spurt om hva han syntes. Han tidde og sa tilslutt: Før meg tilbake til steinbruddet. Det sies at Dinoysios smilte og lot han være.

På tross av sin grusomhet ble Dionysios i det store og hele holdt for å være dyktig. Han var tyrann i hele 38 år – noe som kanskje var rekord. Den berømte maleren Caravaggio døpte det kjente steinbruddet der athenerne satt og sikkert der også Filoxenos satt, for Dinoysios øre. Det gikk en fortelling om at akustikken i dette bruddet var så bra at Dionysios kunne sitte å høre på hva som ble sagt og så straffe folk for det.

Etter Dionysios kommer flere tyranner. En som i sum bidro positivt var Timoleon (411-337) som var en eldre general og som tok makten. Han kvittet seg riktignok det som fantes av fiender, men det gjorde også andre tyranner som regel – eller de var nødt til det for å beholde makten. Da Timeloen hadde sikret seg makten reformerte han det greske Sicilia og i Siracusa sørget han for et råd på 600 hadde styring eller ble hørt. Han lot kanskje så mye som 60 000 innvandrere komme til øya og disse fikk jord og det økte jordbruksproduksjon voldsomt. Han trakk seg plutselig tilbake uten noe mer og i de neste tiårene var det stor økonomisk vekst på øya.

Pyrrhos ankomst

Pyrrhos var konge av Epirus i det nordvestlige av Hellas og er kjent for uttrykket «en slik seier til og jeg er fortapt» etter å ha vunnet et kostbart slag mot romerne i Asculum i 279 fvt.

Det var under hans kriger mot Roma at han takket ja til å intervenere på Sicilia og han kom til Taormina med 10 000 mann. Han bekjempet de ukontrollerbare marmetinerne som var romerske leiesoldater. Videre jaget han ut kartagerne med unntak av den sterkt beskyttede byen Marsala. Han forlot Sicilia i år 276 for å fortsette krigen mot romerne, men han tapte tilslutt.

De puniske kriger

En viktig historisk hendelse uansett ståsted var punerkrigene, men spesielt for Sicilia fordi det var der det startet.

  1. Punerkrig (264 – 146)
  2. Punerkrig (218 – 201)
  3. Punerkrig (149 – 146)

I løpet av 200-tallet vant Roma makten over stort sett hele det som i dag er den italienske halvøya. Og det var kanskje ikke ambisjoner om noe mer fordi krigene på halvøya var gjerne motivert av å kvitte seg med trusler mot Roma – noe som var oppnådd. Likevel ledet et ønske om hjelp fra romerske leiesoldater på Sicilia til noe mer. Disse soldatene – Mamertinene – hadde tatt byen Messina på tuppen mot Italia. De gjorde det etter å mistet «oppdraget» sitt i Siracusa eller de ble kastet ut. På vei nordover ble de inviterte inn i Messina på og takket for generøsiteten med å drepe all menn og overta hustruene deres. Tyrannen Hiero II i Siracusa bestemte seg å ta et oppgjør med mamertinene og beleiret Messina. Mamertiene ba om hjelp både fra Kartago og Roma i den situasjonen de var i. I Roma ble det en stor debatt i Sentatet og det var stor skepsis til å hjelpe de av flere grunner. Blant annet at de da ikke var så lystne til å dra ut av halvøya – de hadde vunnet der de følte at de trengte å vinne, men de hadde også lidd store tap på egen grunn etter blant annet krigene mot Pyrrhos. Kartago takket ja og kom med tropper – de hadde jo fortsatt mye uoppgjort med gresk Sicilia. Det førte til at Roma reagerte og tvang først Siracusa til å bli alliert med Roma og så sendte de tropper til Sicilia.

Dette er første gang Roma sender tropper ut av halvøya og man kan kanskje si at dette var starten på det enorme imperiet som skulle skapes med tiden. Dette ledet fort til en strid kun mellom Kartago og Roma som varte fra 264 til 241 fvt. Krigen ble en kamp om Sicilia. Krigen ble både ført på land og til sjøs og også i Afrika på Kartagos eget land. Opprinnelig hadde ikke Roma en flåte av betydning, men de lærte fort gjennom denne krigen og bygde en mengde egne skip. Og det ble jo også opptakten til å kontrollere Middelhavet på sikt.

Begge led enorme tap og det var i det hele tatt en utmattende krig – slik som krigen mellom Sparta og Athen var det. Både Roma og Kartago led store tap på sjøen. Kartago sendte etter hvert i år 249 Hamilcar Barka – far til kjente Hannibal – over til Sicilia og han tok tilbake det meste. Roma ble desperat og utnevnte en diktator. Det som avgjorde den 1. Punerkrig var at Kartago tapte nesten hele sin flåte i et slag ved Aegatesøyene vest av Sicilia i 241 og Hamilcar ble avskåret fra Kartago. Kartago kunne heller ikke reise en ny flåte på kort tid og de måtte overgi seg og inngå en fredsavtale med Roma.

Den 1. Punerkrig førte til at Kartago mistet posisjonen som en ledende sjømakt i Middelhavet til Roma. En skal huske på at under to stormer i henholdsvis 255 og 253 mistet Roma mesteparten av flåten sin og led store tap, men de klarte å bygge den opp igjen. Etter denne krigen var fortsatt Spania (opp til elva Ebro), Sardinia og Korsika fortsatt kontrollert av Kartago.

Sicilia er etter 1. Punerkrig er romersk provins og blir et viktig kornkammer for Roma, men for innbyggerne på Sicilia så var dette et tap av frihet og de ble andrerangs innbyggere. For Roma var 1. Punerkrigen starten på å bygge et imperium utover den italienske halvøy.

De knallharde fredsbetingelsen ga penger til Roma (og motivasjon til nye kriger fordi det var så innbringende og ga også stor ære til ambisiøse romerske generaler) og skapte krise i Kartago. Noe som ledet til nye krig slik som betingelsene etter 1. verdenskrig ga grobunn for den neste.

Det antas at Roma mistet 700 skip i krigen og Kartago mistet 500 skip. Hvert skip hadde i snitt 100 manns besetning. Det antas at flere hundre tusen soldater mistet livet.

2. og 3. Punerkrig angikk ikke noen særlig grad Sicilia. I 2. Punerkrig er det Hannibal som angriper den Italienske halvøy og gir Roma voldsomme tap, men til syvende og siste klarer Roma å samle seg og det var Scipio Africanus som vant i Kartago til slutt i år 201. Dette slaget ved Zama var det eneste Hannibal tapte, men han overlevde. Roma var redd for Hannibal så lenge han levde (han døde i år 183) og i Roma sa man ofte «Hannibal ad portas» – Hannibal ved Romas porter – for å skremme. Noen holder Hannibal for å være den strategisk dyktigste general som har levd, men han fikk også kritikk fra sine egne med at «Du vinner slagene, men taper krigen». Dette fordi han etter å ha knust romerne i slaget ved Cannae i 216 ikke gikk mot Roma. Fortsatt tror man at det i dette slaget mistet fleste soldater livet på en dag i hele verdenshistorien. I Roma rådde full panikk etter dette tapet og man var sikker på at Roma ville gå under. Men noen sterke politikere holdt motet oppe og man fikk omsider snudd stemningen. 3. Punerkrig er ødeleggelsen av Kartago. Kartago var kanskje verdens største by en gang, men ble utslettet av romerne i år 146. De fleste kjenner til Cato den eldre som hele tiden messet «Ceterum censeo Carthaginem esse delendam» – forøvrig mener jeg at Karthago må ødelegges.

Sicilia som romersk provins

Siracusa – den viktigste og største byen på Sicilia den gang – ble tvunget til allianse under 1. Punerkrig. Under 2. Punerkrig så velger den nye herskeren av Siracusa – Hieronymus – å inngå en pakt med Kartago i år 215. Dette er kanskje i håp om at Roma taper og at Siracusa og Sicilia kan få friheten tilbake. Den romerske generalen Marcellus beleirer byen, men sliter med å ta den grunnet at den får forsyninger fra Kartago og i byen den gang lever antikkens største vitenskapsmann Arkimedes. Som Leonardo 1700 år senere er Arkimedes også en militæringeniør, og det er hevdet at det var hans oppfinnelser som nesten alene sørget for at byen holdt stand. Dette til tross så må byen overgi seg i 212 etter tre års beleiring. Tragisk for byen er at det blir tømt for alle verdier og kunstverk den gang. Det ble seierherrens krigsbytte. Men det sies at man da i Roma fikk øynene opp for verdien av den greske antikkens kunsten.

Arkimedes

Marcellus gir ordre om at Arkimedes skal skånes og tas i live, men slik går det ikke. Det er usikkert hva som skjer. Det mest kjente anekdoten er at en soldat finner Arkimedes som tegner et eller annet i sanden og forlanger at han skal bli med, men Arkimedes svarer med «rør ikke min sirkler» med det resultat at soldaten hugger han ned.

Arkimedes (287-212) er dyktig på alle områder og gjør mange oppfinnelser og utvikler matematikken. Det er ikke mye som er bevart av hans skrifter, men de som ble bevart fikk stor betydning i renessansen blant annet. Han er mest kjent for loven om oppdrift i vann. Anekdoten sier at satt i badekaret da han kom på den sammenhengen og han stormet naken ut i gata og ropte «Eureka» – «jeg har funnet det ut». Arkimedes’ prinsipp heter loven: «På et legeme som er senket nedi en væske vil det virke en oppdriftskraft som er like stor som vekten av væsken legemet har presset bort». Det sies han ble utfordret på å avgjøre om en gullkrone var laget av bare gull. Med å bestemme volumet og vekten kunne han klare det.

Han var også den første til å finne en eksakt formel for volum og overflate på kule og sylinder (?). Dette gjorde han ved hjelp av noe som var ganske likt senere integralregning som ble oppfunnet av Gottfried Leibniz i 1675 evt. (og også av Newton). Både Leibniz og Newton har fått æren av å oppdage infinitesmalregningen – det som gir derivasjon og integrasjon. Men Arkimedes var på nippet å klare det 1900 år tidligere. Arkimedes skrue var en oppfinnelse som til og med brukes i dag til å løfte vann opp.

Den kjente romerske statsmann Cicero kommer på oppdrag til Sicilia i 137 år etter Arkimedes’ død. Han er kjent med at det skal eksistere en grav for Arkimedes som på toppen av gravsteinen har en sylinger og en kule på toppen som minne om bedriftene til Arkimedes. Cicero skriver at han etter mye slit finner graven som er fullstendig gjengrodd. Cicero ble arg på Siracusa som tok så dårlig vare på graven til byen mest kjente borger.

Romas kornkammer

Sicilia var det første området eller landet utenfor den italienske halvøy som Roma tok og den ble organisert eller underlagt Roma som provins i år 241 fvt. Malta inngikk også i denne provinsen. Den strategiske betydningen av Sicilia for Roma var i starten stor grunnet plasseringen i forhold til resten av Middelhavet. Og Sicilia ble også som nevnt veldig viktig grunnet jordbruket og da som kornkammer for Roma. Det sies at «brød og sirkus» var viktig for å holde roen i Roma. Den som kontrollerte Sicilia kunne kontrollere mattilgangen til Roma og kornkamrene lå nært Colosseum – derav uttrykket (litt usikkert). Etter at Roma erobret Egypt og hadde stor sett kontroll på Middelhavet (eller Mare Nostrum som latinerne kalt det – «Vårt hav») så forsvant en del av viktigheten. I år 440 evt. ble Sicilia erobret av vandalkongen Geiserik og perioden som romerske provins er over.

Generelt sies det at perioden som romersk provins var en vanskelig periode for sicilianerne. De snakket gresk og ikke latin. De betalte høye skatter og produsert korn og annen mat til Roma. De ble kort og godt behandlet med lite respekt og som annenrangs borgere uten noen innflytelse i Roma.

Verst var det antakelig under det romerske prokonsulen Gaius Verres som styrte Sicilia i årene fra 73 til 71 fvt. Han ble beryktet for å utnytte Sicilia på det groveste med rene tyveri av kunstskatter, knallhard beskatning av folket og mer til. Han ranet templene, han ruinerte bønder, korsfestet slaver uten grunn og mye mer. Det ledet til at Cicero holdt taler i Roma hvor Verres ble anklaget for sitt maktmisbruk på Sicilia. Verres ble fratatt oppdraget tilslutt og Cicero kom til Sicilia for å hva som hadde skjedd med egne øyne. De talene Cicero holdt før og under rettergangen mot Verres ble berømt. Cicero er holdt for å være Romas store statsmann og ble kjent for sitt rettskafne vesen.

Misnøyen med romersk styre ledet til flere opprør. To av disse i år 44 og 36 fvt. var faktisk ledet av romeren Sextus Pompeius – sønn av den kjente Pompeius. Men disse ble slått ned. Pompeius hadde blitt en fiende til Cæsar og etterhvert drept. Sextus var nok ute etter hevn og derfor tok han utgangspunkt i Sicilia og blokkerte transporten av korn til Roma. Dette var etter at Cæsar var myrdet og det nye triumviratet hadde blitt etablert det Octavian var sentral – Octavian var arvingen til Cæsar.

Sextus hadde samlet nesten hele Sicilia i kamp mot Roma og han ble tilslutt nedkjempet i et sjøslag ledet av Agrippa som var den store admiralen og ble Octavian / Augustus’ viktigste general. Før det hadde Octavian gjort flere mislykkede forsøk på å ta tilbake Sicilia. I de avgjørende sjøslagene tapte Octavian utenfor Taormina og ble alvorlig såret, men Agrippa vant og avgjorde. Det at Octavian tapte flere slag mot Sicilia gjorde nok at han hevnet seg på øya. Hele befolkningen i Taormina ble sendt bort eller gjort til slaver. Også andre byer ble rammet og øya ble ilagt krigserstatning. Det ble også startet en romerisering av øya gjennom at mange romere som deltok i kampene fikk områder eller jord på Sicilia. Men senere lettet Augustus på forholdene og ga mange byer status som kolonier og befolkningen der ble romerske statsborgere selv om flertallet var grekere. Eller ser det ut som Sicilia ofte var uberørt av uro og stridigheter i Roma.

Kristendommen vant tidlig fram på Sicilia. I bibelen i Apostlenes gjerninger 28:12 sies det at apostelen Paulus oppholdt seg i Siracusa. Den hellige Lucia ble født her og Luciadagen er 13. desember. St Lucia er en av få katolske helgener som feires av lutherske kristne i Skandinavia.

Barbarer

Konstantin den store (272-338) var den som tillot kristendommen som religion i Romerriket og omvendte seg visstnok til kristen – selv om noen vil hevde at han ikke oppførte seg som kristen. Konstantin var også den som flyttet hovedstaden fra Roma til Bysants og da senere Konstantinopel. Dette skyldes at østdelen av riket kom inn i en stor oppgangsperiode og det var mer interessant å være der. Dette ledet jo senere til at riket ble delt i det østlige og det vestlig riket, og vestriket rakner etter hvert. Vestromerriket forfalt og ble stadig oftere utsatt for overfall fra stammer fra nord.

Tradisjonelt sies det at vestriket avsluttes i år 476 evt da Odovakar avsetter den siste keiseren – Romulus Augustus. Odovakar utropte seg til konge av Italia (476-493). Odovakar var østgermansk opphav – ostgoter.

I tiden som følger innvaderes Sicilia av ulike folkeslag slik som gotere, vasaller og hunere. Hunerne ledes av den beryktede Attila, men han selv kommer aldri til Sicilia. Han stopper før han kommer til Roma. Alt dette skjer som følge av folkevandringstiden som starter med hunernes bevegelse vestover som skjer ca 200-300 evt.. De presset germanske stammer videre slik som gotere, vandaler og frankere.

I år 553 lanserer keiser Justinian en stor kampanje for å ta tilbake vestriket. Og han lykkes via sin general Belisarus som kom til Sicilia i 535. Han blir ønsket velkommen etter årene med barbarer. Og nok engang er øya en provins av Romerriket. En kanskje lykkelig start, men etter hvert ble øya igjen utnyttet. Og utover 600-tallet blir situasjonen vanskelig. I år 668 drepes en keiser i Siracusa – Constans II.

Arabere

Etterhvert kommer araberne på banen og østriket sin fokus retter seg mot dem og lar Sicilia være i fred og de har en fredelig periode fram til år 827. På det tidspunktet hadde araberne og islam tatt hele Nord-Afrika og ventet på å gå nord mot Europa. Og de kommer til Sicilia i år 827 ut fra en invitasjon av en bysantisk representant som hadde blitt fratatt stillingen sin og ba om hjelp fra araberne. Det var ikke så lurt for han. Araberne erobret det meste av øya og Siracusa ga etter i år 878. Da var det bare noen utposter som ikke hadde overgitt seg. Etter at hele øya hadde overgitt seg så gikk egentlig livet som før. Riktignok ble grekere og kristne annenrangs borgere, men de kunne tilbe hvem de ville og det ble en fredelig sameksistens.

Det viktigste araberne tok med seg var et mer avansert landbruk som kom øya til gode. Både vanning og måten å drive jordbruk på bedret produksjonen og i tillegg innførte araberne nye vekster slik som citrus, bomull, dadler, sukkerrør osv. Dette blir nye eksportartikler og fra å være i en periode med lite handel under bysantisk styre så økte handelen fra Sicilia betydelig under araberne. Palermo var nå omsider hovedstaden grunnet at muslimene flyttet den dit. Der levde å jobbet arabere, grekere, kristne og jøder godt sammen. Dog etter hvert så oppstår stridheter mellom muslimene på Sicilia og mot deres «moderbyer» på den nordafrikanske kysten.

Normannere

Med urolige tider på Sicilia åpner det seg et nytt kapittel.

Vikinger primært fra Norge (mener mange) hadde etablert seg i det som i dag heter Normandie. Mest berømt i Normandie var Rollo – muligens sønn av Ragnvald Mørejarl – som dro til og styrte det som er Normandie i dag. Det er antatt at Rollo er Gange-Rolv. Dette ble oppstarten til hertugene av Normandie.

Frankrike var på midten av 800-tallet svekket av borgerkrig og slik gikk det til at vikinger tok et område ved munningen av Seinen. Etter hvert fikk disse vikingene området med vesentlig grad av selvstyre mot at de holdt andre vikinger borte. Slik ble Normandie et hertugdømme og i løpet av ett hundreår ble disse vikingene kristne og svært fromme – i forhold til troen. Kildene sier at det var Rollo som ble utnevnt til hertug i 911 og disse folkene kalte seg normannere og de styrte over det som ble en stor provins – Normandie. Historisk er det da en diskusjon om hvem denne Rollo var, men en forklaring er at han var Ganger-Rolv og fra Møre. Oldebarnet Robert I av Normandie fikk sønnen Vilhelm II av Normandie som er bedre kjent som Vilhelm Erobreren som tar England i 1066.

General Maniakes 1038 – sammen med Harald Hardråde

Disse vikingene var både krigere og kristne og det å dra på pilgrimsreiser og erobringer lå naturlige for dem. De fikk også mange barn og det var nok også en grunn til at de utbredte seg eller søkte nye områder. Det var kort og godt ikke plass for alle de ærgjerrige sønnene «hjemme» i Normadie. Slik bosatte en del av dem seg i Sør-Italia. Det var under indre stridigheter mellom muslimene at emiren av Napoli den gang ba om hjelp fra Bysants eller Konstantinopel. Det fikk de og i den militære operasjonen trakk den bysantiske generalen Maniakes med seg normannere i striden. Så i 1038 seilte ekspedisjonen over til Sicilia sammen med 200-300 normannere – derav sønner av den normanniske baronen Tancred de Hauteville i Normandie. Det er uklart om slekten Hauteville i Normandie var etterkommere av Rollo, men de var ganske visst etterkommere av vikinger – kanskje fra Norge. En av disse var Robert Guiscard som var en glitrende militær begavelse. Erobringen startet bra, men etter kort tid ble general Maniakes kalt tilbake til Bysants. Innen den tid hadde de erobret østdelen av Sicilia. Med returen av Maniakes stoppet det opp og fortsettelsen kommer etter en strid mellom normannerne i sør og Paven der Paven trakk det korteste strået. Paven utnevnte Robert til hertug av Puglia, Calabria og Sicilia. Uten at Robert hadde kontroll på sistnevnte. Sammen med sin yngre bror Roger startet på nytt erobringen av Sicilia.

I de styrkene som Maniakes hadde med seg fra Bysants er deler av Væringegarden. Væringer var en norrøn fellesbetegnelse over vikinger som herjet i østerled og Væringegarden var disse som leiesoldater som tjenestegjorde hos den østromerske keiseren i Konstantinopel eller Bysants. Disse ble kjent som dyktige, uredde og loljale krigere. De utgjorde også livgarden til keiseren. I Maniakes kamp for å ta tilbake Sicilia fra muslimene er væringer med og det er her den framtidige kong Harald Sigurdson er med. Han hadde flyktet etter at hans bror Olav den Hellige hadde blitt drept og det sies at han gjorden en lynkarriere og ble leder av Væringegarden før han vendte hjem til Norge. Han deltok under general Maniakes i krigen mot muslimene på Sicilia og det er berettet i Snorre. Det sies at han i alt vinner 80 byer – deriblant mange på Sicilia uten at det i Snorre er klart hvilke byer det er snakk om. Harald hadde tilnavnet Hardråde – kanskje grunnet krigerinnsatsen. Det finnes også dokumentasjon i Bysants om hans innsats.

Harald Hardråde prøvde senere å ta England, men falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Harald mente at han hadde rett på den engelske kronen og dro over med stor flåte sammen med sønnen Olav. Han kriget mot Harold Godwinsson. Han led også store tap og etterpå er det normanneren Wilhelm Erobreren fra Normandie som tar England.

Olav tar med farens lik til Trondheim og begraver han i Mariakirken. Mariakirken rives på slutten av 1100-tallet. Senere flyttes han til Helgeseter kloster (Elgeseter kloster) som ble grunnlagt i 1183 av erkebiskop Øystein. Ruinene ligger under Klostergata 47 / 60-62.

Det var Harald Hardråde som bygde Mariakirken på 1060-tallet nært Nidarosdomen. Det er uklart for meg hvor den lå – kanskje i Kjøpmannsgata 8 eller 12 (?)

Robert og Roger (av Hauteville)

I 1061 startet angrepet mot Sicilia for å ta maken fra muslimene. Med noen hundre normannere ledet Robert og Roger styrken over stredet til Messina. I 1072 inntok brødrene Palermo som var hovedstaden på Sicilia. Med dette så forlater Robert Sicilia for å styre sine områder i Sør-Italia, og overlater resten til Roger. Roger viste seg å være en svært dyktig leder og smart. Han forsto at det ville ikke føre noe sted med en full nedkjempelse. Han så også potensialet med å la de ulike kulturene leve side om side. Med toleranse og forståelse tar han med tiden makten over hele Sicilia. Det er mange historier på hvordan han takler muslimene og får de med seg i stedet for å knuse dem i slag. Han gjør fortsatt arabisk til offisielt språk, men sidestilt med gresk, latin (italiensk ?) og normandie-fransk. Han sørger for at moskeer opprettholdes, ortodokse kirker blir tatt var på og bygd opp. Han får tillit og til og med de som flyktet til Afrika og andre steder kommer tilbake til livet på Sicilia. Mest konflikt ble det mellom kristne fra Normandie og ortodokse grekere. Førstnevnte var nok mindre siviliserte enn de ortodokse. I 1086 falt den siste byen – innlandsbyen Enna på Sicilia. Samtidig med dette døde hans bror Robert og fra da av var nok Roger den mektigste mann sør i Italia.

Roger lot arabere, grekere og andre være med på å styre Sicilia slik de hadde gjort før. Muslimer kunne fortsatt ha sentrale posisjoner i administrasjonen av øya. Rogers fleksible holdning til de ulike kulturene, språkene og religionene ble grunnlaget for økonomisk vekst og suksess. Den økonomiske veksten og innflytelsen i det siste tiåret av det ellevte århundre var formidabel og igjen var Sicilia – som i den greske antikken – en økonomisk og politisk makt. Handelsmenn fra hele Middelhavet møttes i Palermo eller Messina for å handle. Roger I ble født i 1031 og dør i 1101. Han kaltes også for Roger Bosso og var ved sin død Stor Greve av Sicilia.

Og i mens i Europa… Skisma og Investiturstrid

Det ellevte århundre er urolig og Europa er delvis ganske fragmentert med føydalsamfunn mange steder og uten særlig mange sterke ledere. En som hadde makt var Paven, men også han måtte føye seg – blant annet ovenfor Hauteville-slekten. I dette århundre har vi det store Skisma i år 1054 der kirken deles mellom vestkirken – dagens katolske kirke – og østkirken – dagens ortodokse kirke. Litt senere kommer Investiturstriden på 1070-taller som var en kamp mellom Pave Gregor 7 som selv ville utnevne biskoper og keiser Henrik 4 av Det tysk-romerske riket som mente det var keiserens oppgave. Det siste rett og slett fordi biskopene var en del av keiserens administrasjon. Det var under denne striden av keiseren ble bannlyst og at han måtte gå Canossagang. Det skjedde at ved at keiseren med familien visstnok i 3 døgn sto utenfor slottet Canossa i Nord-Italia der Paven søkte beskyttelse hos mektige Matilda av Toscana. Paven tok tilslutte i mot keiseren og trakk bannlysningen. I lengden av det paven som trakk det korteste strået, men med tiden ble det inngått et kompromiss for hvordan biskoper skulle utnevnes. Dette skjedde ved Worms-konkordatet i 1122.

Roger II

Da Roger I dør er det hans sønn Roger II (1095-1154 – fødselsår usikkert) som tar over, men han er kun 7-8 år gammel og det er hans mor som blir regent inntil Roger II blir gammel nok. Det gjør hun på en mesterlig måte og riket fortsetter å blomstre fram til Roger II kan ta over ca 7 år senere. Gradvis øker Roger II sin makt og tar over områdene på fastlandet som Robert og sønner hadde styrt tidligere. Så i 1128 var igjen Apulia, Calabria og Sicilia under ett styre. Hans neste behov var å få en kongekrone. Dette slik at han ble jevnbyrdig med andre fyrster i Europa. Det kunne også tjene som beskyttelse mot andre normannere som ønsker makt.

I Snorre er det skrevet at da Sigurd (Jorsalsfar) kom til Sikilsøy i 1110 med kanskje 6 000 mann på vei til Jerusalem så tas han vel i mot av den ca 15 år gamle Roger II og på slutten av besøket utnevner Sigurd han til konge. Men om det er en sann historie så var nok ikke dette godt nok. Det var Paven han trengte utnevnelsen fra. Muligheten dukket plutselig opp ved en paves død og en kamp mellom to selvutnevnte paver. Den ene paven – Anacletus – søkte støtte fra normannerne og fikk det fra Roger II. Og prisen for støtten var en kongekrone utdelt av den kommende paven. Så juledagen – 25 desember 1130 – ble Roger II utropt til konge av Sicilia, Calabria og Apulia. Og med dette starter den virkelig gullalderen for Sicilia. Dette kongedømmet var da det tredje største i Europa.

Og dette kongedømmet fikk en konge av dimensjoner. Født i sør, opplært av både grekere og arabere, snakket alle nødvendig språk, kosmopolitt med dyp forståelse for kulturene. Det var lite igjen av den krigerske ånden fra den normanniske slekten. Han kriget hvis han måtte, men var diplomatisk og unngikk krigen i det lengste. Sicilia hadde ikke noen føydalisme som ga grobunn for småkonger. På øya var det religiøs og kulturell respekt som gjaldt. På fastlandet var det annerledes og det kunne være utfordrende. Roger II utnyttet talentene på øya. Grekere styrte flåten – de hadde alltid vært sjømenn, arabere styrte økonomien – de var langt dyktigere på matematikk, normannerne styrte kunst og arkitektur osv.

Av arkitektur og historiske minnesmerker på Sicilia så er det de gresk/romerske og de normanniske som dominerer mest. Kanskje bør en også nevne barokkbygninger i Noto og andre byer.

I Cefalu ble katedralen påbegynt i 1031 og fullført 17 år senere. Stilen kalles normannisk eller siciliansk-romansk og er inspirert av bysantisk stil og sikkert utført av kunstnere fra Bysants eller med bistand fra slike. Mest imponerende er den store mosaikken i apsen oppunder taket som viser Kristus Pantokrator (allherskeren). Gresk pantokrator betyr den allmektige. Sammen med åtte andre byggverk (?) er den inkludert i UNESCO verdensarvliste kalt – på engelsk: Arab-Norman Palermo and the Cathedral Churches of Cefalu and Monreale. Anekdoten sier at Roger II reddet seg i land her i en storm og bygde katedralen som en takk for det. Katedralens gulvplan er et latinsk kors og den har tre akser eller skip i lengderetning.

Martorana (S. Maria dell’Ammiraglio) i Palermo. Gresk kirke med innslag av arabisk tekst. Inne i denne kirken finnes et bilde (mosaikk ?) av Roger II som blir kronet av Kristus.

Palantine Chapel er noe av det mest imponerende som ble laget i perioden av Roger II. Dette skjedde innenfor det som tidligere var et arabisk fort og er i dag Det normanniske palasset i Palermo. Kapellet inne i palasset er en miks av ulike stilarter slik som normannisk, greskt eller bysantisk og arabisk. Det ble bygd fra 1132. Kapellet ble bygd oppå et tidligere kapell som i dag er en krypt. Kapellet er tilegnet St. Peter. Kapellet viser den kulturelle sammensmeltingen som skjedde i kongedømmet Sicilia. Kapellet ble innviet i 1140. Man sier gjerne at det er først og fremst her man ser det siciliansk-normanniske politiske mirakel uttrykt på en visuell måte i en kirke. Det kan virke som man uanstrengt har sydd sammen det mest brilliante av latinsk, bysantisk (gresk) og arabisk tradisjon i en harmonisk bygning. Planet er en vestlig basilika med hovedskip og to sideskip med antikke korintiske søyler i mellom. På veggene finner man den bysantiske mosaikken og med greske inskripsjoner. Og i taket finner vi den muslimske versjonen gjennom et tretak med stalakitter i ren muslimsk stil.

En kan gjerne huske at dette kapellet bygges med alle disse tradisjonene samtidig med korstogene der arabere og kristne hugger hverandre i hjel. Kirken hadde 100 år tidligere gått gjennom en brutal skilsmisse (Det store skisma). Allikevel samles kunstnere fra alle disse hjørnene og skaper dette byggverket. Det kan man undres over. Men det forteller litt om hvordan Roger II håndterte folkeslag, kulturer og religion på Sicilia. Øya holdet seg nøytral under disse krigene. Det var antakelig håndverkere fra tre kontinenter som skapte dette byggverket: Europa – Afrika – Asia. Antakelig var det kun på Sicilia at disse tre sivilisasjonene levde i fred med hverandre på denne tiden.

I det 12 århundre eller på 1100-tallet var Sicilia og hoffet til Roger II det mest brilliante og intellektuelle stedet i Europa. Og da ble det slik at de skolerte slik som filosofer, vitenskapsfolk og kunstnere kom hit. Dette har vi sett mange ganger før. Senest i Cordoba fra 700-tallet og framover en intellektuell «hovedstad» der arabere, kristne og jøder stort sett levde i harmoni. Cordoba ble et samlingspunkt for vitenskapsfolk, filosofer og kunstnere. Under Karl den store (742-814) var det også en betydelig renessanse med samling av de intellektuelle, men da mest knyttet til den kirken. Det ble sagt at Roger II hadde store kunnskaper på alle områder og kunne diskutere med hvem som helst om hva som helst. Både Roger I og II var intellektuelle personer som søkte fredelig løsninger og samarbeid i stedet for krig. De opererte på en smart og gjennomtenkt måte.

En av de nærmeste vennene til Roger II var Abu Abdullah Mohammed al-Edrisi og han skrev det som senere er kjent som Rogers bok. Dette er kanskje den mest kjente geografiske boka fra Middelalderen. Edrisi fikk oppdraget med å samle all mulig geografisk informasjon – et oppdrag han holdt på med i 15 år. De første ordene i boken er at jorda er rund som en kule.. Edrisi var bare en av mange lærde i Palermo. Det var vitenskapsfolk i England som reist både til Spania og Sicilia for å lære av arabere fordi de den gang lå foran vesten i kunnskap. Islam på den tiden undertrykte ikke vitenskap slik som kirken hadde en tendens til å gjøre. Både i Bysants og Palermo var det betydelig kunnskap om de viktige personene i den greske antikken og det var gjerne her man kunne finne originalmanuser fra antikken. I vesten var kunnskapen om den greske antikken svak fram til renessansen da den ble «gjenoppdaget».

Slutten på det normanniske kongedømmet

Roger II hadde mange sønner, men flere døde unge og litt overraskende er det den fjerde sønnen William som blir etterfølger. Det er mange beskrivelser av han og stort sett går det på at han er lat og selvopptatt. Det sies at han på ingen måte var oppdratt til å bli konge. Det er godt mulig at han også var bipolar. Han kunne både være grusom, men også svært barmhjertig og hjelpsom mot de som trengte det. Hans manglende evner til å lede et kongerike fører til at kongedømmets del i Sør-Italia forvitrer og både Paven og Bysants ser mulighet til å ta det tilbake på greske hender og pavens hender fra normannerne. Dette starter i 1155 og de lykkes med å ta tilbake Sør-Italia med unntak av Calabria. William er syk og det ser ut som dette blir en permanent løsning. Men William friskner til og for en gangs skyld manner han seg opp til krig. Dette er mannen som ikke ønsker eller evner å styre og ikke ønsker å bestemme noe som helst. I april 1156 setter han i gang og armeen og flåten møtes i Messina og setter i gang. Hæren fraktes over og flåte går rundt til Brindisi. Med voldsom effektivitet knuses all motstand og alt tas tilbake. Straffen for de som sviktet og var illoljal var grusom. Allerede i juni måtte paven møte til fredsforhandlinger. Ikke bare tok William tilbake det han hadde tapt, men han krevde og fikk enda mer av Sør-Italia. Han var nå enda mektigere enn sin far. Som hærfører viste han helt andre takter enn som statsoverhode ellers.

Men slutten av hans kongetid ble ikke lykkelig. Han arabiske emir som var en slags statsminister, ble drept og det ble en revolusjon i Williams palass der han sønn Roger også ble drept og han selv slapp så vidt unna. Den freden og harmonien som var mellom de ulike religionene forsvant og endte opp i borgerkrig. I 1166 døde han og det hadde vist seg at han på ingen måte kunne måle seg med sin far – Roger II – i det å styre det multikulturelle kongedømmet. Han manglet den politiske egenskapen til å finne gode løsninger – det å skape fredelig løsninger mellom de ulike kulturer og religioner som var i kongedømmet. På et felt var han bedre enn sin far – det var i krig som hærfører. Det virket som han da ble transformert til en annen person.

Ved Williams død var det sønnen som også het som het William som ble ny konge, men han var bare 12 år gammel og det ble moren dronning Margaret som styrte. Det var mange behov for fornyelse og endring på Sicilia og til å utføre disse valgte Margaret en slektning med navn Stephen du Perche – en normanner. Han kom egentlig til Sicilia som pilgrim, men steg raskt i gradene og ble både kansler og erkebiskop. Selv om han var dyktig og sannsynligvis ikke korrupt på noen måte, så ble han ikke populær blant de innfødte «byråkratene» som klart følte seg forbigått. Det er også antydet at han og Margrete hadde et forhold uten at det er stadfestet, men slike rykter gjorde det ikke noe enklere. Dette valget endte dårlig og det brøt til slutt ut et opprør mot «franskmannen» og alle hans menn. Han hadde nemlig utnevnt flere landsmenn i sentrale stillinger. I opprøret ble nesten alle franskmenn på øya drept og Stephen selv forskanset seg i Palermo. Margaret hadde feilet, men sønnen William som var svært pen var populær. Resultatet var at Stephen fikk forlate øya, mens Margaret var varig svekket som regent og William tok over som selvstendig konge på 18 årsdagen. Senere giftet han seg med datteren av den engelske kongen. William II fikk kallenavnet Willian den gode i motsetning til sin far som hadde kallenavnet William den onde.

William utførte en rekke store byggverk blant annet Monreale som er et stort kompleks i Palermo. Det ble bygd raskt mellom 1176 og 1183. William II tok over i en fredelig tid og var heldig på mange måter, men han representerte også slutten. Han døde ung, han hadde ingen arving og heller ikke den politiske dyktigheten. William selv ledet ikke an i noen kriger, men han sendte armeer både til Konstantinopel og Jerusalem uten at det var noen suksess. Disse hærtoktene vitnet om manglende politisk gangsyn. William II døde i 1189 evt. 36 år gammel i Palermo. Dette ble slutten på det lysende normanniske kongedømmet på Sicilia.

William II døde barnløs og det ble en datter av Roger II – Constance – som underveis i Williams regjeringstid hadde blitt gift med Henry (sønn av Fredrick Barbarossa) som arvet det sicilianske kongedømmet. Det kan sies at det var svært lite forutseende å la Constance gifte seg med Henry av Hochenstaufen. Han burde ha sett for seg muligheten for at han døde barnløs. Via et lite mellomspill fra en annen slektning av Roger II (uekte sønn Tancred av Lecce av Roger II ?) var det tid for at den tysk-romerske keiseren Henrik VI ble konge av Sicilia mellom 1194 og 1197. Med Henriks død er det sønnen Fredrick som overtar som keiser og konge av Sicilia.

Hohenstaufen perioden fra 1194 til 1266

Hohenstaufen perioden fra 1194 til 1266 (tyske romerske keisere)

Hohenstaufen var egentlig et dynasti sør i Tyskland (området Swabia) som fra 1138 til 1254 også var keisere av det tyske-romerske riket.

Henrik VI var en ulykke for Sicilia. Har nærmeste tømte øya for verdier og opprør på øya ble slått brutalt ned. Han så ikke på øya som annet enn et rent skattland. Henrik døde bare 32 år gammel og er gravlagt i Palermo. Sønnen Fredrik var bare 3 år gammel. Moren – Constanse – døde like etter og det var pave Innocent III som tok seg av Fredrik. Innocent ble en av de større pavene, men var nok travelt opptatt med andre ting enn å oppdra Fredrik. Inntil Fredrik ble gammel nok var det baroner i slekten som styrte.

Den harmonien som hadde vært mellom religioner og kulturer var borte og paven som hadde et overordnet ansvar ville i tillegg kvitte seg med muslimene på Sicilia.

Fredrik II av det tyske- romerske riket eller Fredrik I av Sicilia (1194-1250) var en fyrste som utmerket seg. Han hadde store politiske og kulturelle ambisjoner. Grunnet at han var ung da faren døde, ble overtagelse av sine rettigheter som konger og keiser vanskelig. Han ble kronet til konge av Sicilia som 3 år gammel og ble oppdratt i Palermo til å begynne med. Han var enormt vitebegjærlig og snakket visstnok seks språk. På tross av sin barndom og oppvekst i Palermo så ble han aldri elsket av sitt folk. Han kunne være grusom, behandle sine koner svært dårlig, levde et skamløst liv som frastøtte han venner. Videre ble han ikke forstått av sitt folk på Sicilia.

På den annen side ble hans første giftemål med Constance – datter av Alfonso II av Aragon – til hjelp på den måten at han ble mer kultivert for gjennom et sofistikert hoffliv som hadde vært mangelvare i Palermo. Han giftet seg i 1208 – 14 år gammel – med Constanse som var 10 år eldre. I 1212 kom det utsendinger fra Tyskland som fortalte at han var ønsket som konge og keiser. Han hadde aldri vært i Tyskland og det var en usikker oppgave, men han dro – noe som på ingen måte var en ufarlig ferd gjennom fiendeområdet. I desember 1212 ble han kronet som tyske konge i Mainz, i 1215 satt han seg ned på tronen til Karl den store og ble kronet som keiser og i 1220 ble han kronet av paven. Senere vendte han tilbake til Sicilia for en periode. En av hans større bragder var at han i 1229 inntok Jerusalem i det 6. korstog. Grunnet konflikter med paven var han da ekskommunisert. Han var for det meste resten av livet i opposisjon mot pavestaten, men nøt stor respekt andre steder. Kriger var det nok av. Selv om han var tysk-romersk keiser oppholdt han seg for det meste i Italia og hadde en drøm om samle Italia under seg selv – dette lyktes han ikke med. Selv om han mislyktes med mye så ble han beundret av mange. Han var beundret for sitt intellekt, sin fysiske styrke som var berømt, for sine prestasjoner på slagmarken, for sin interesser for kunst og kultur. Han grunnla universitetet i Napoli i 1224 og en skole i Palermo. Universitetet i Napoli er et av verdens eldste og bærer fortsatt hans navn. Han var den første som sørget for at italiensk ble skriftspråk og standardisert – da Siciliansk italiensk. I ettertid vedvarte ikke det og det ble Firenze-italiensk som ble skriftspråket, men Fredrik var først ute. Noen mener at han var den betydeligste fyrste mellom Karl den store og Napoleon. Han fikk senere tittelen «Stupor Mundi» – Verdens under.

Selv om Fredrik hadde en fast hånd om styret på flere måter så lyktes han ikke for Sicilia sin del eller han var ikke noen lykke for Sicilia. Men det skulle bli mye verre etter han. Dynastiet etter Fredrik var rotete med mange sønner og tidlig død for mange. Hans eldste sønn ble konge av Tyskland, men gikk til opprør mot faren og døde i fengsel i 1242. Andre var helle ikke noe skryte av og Sicilia gikk inn i en håpløs periode der øya vanskjøttes og man tror at i løpet av de neste 200 år halveres befolkning grundig indre krig, kollaps i landbruket og mer til. I dette kaoset var det paven som prøvde å finne noen til å ta over Sicilia.

Den sicilianske Vesper

Charles av Anjou – 1266

I januar 1266 ble Charles av Anjou (Karl I av Anjou 1226-1285) ble utropt til konge av Sicilia i Roma og han dro nedover med sin hær og tok Sicilia fra arvinger etter Fredrik. I et siste slag i 1268 var den siste av Fredrik sine arvinger som prøvde seg, men mislyktes. Med dette var slekten Hofenstaufen ferdig med Sicilia. Gullalderen til Sicilia var også definitivt over. Nå i en periode er det en fransk slekt som styrer Sicilia. Charles sørget for at han selv eller hans venner tok over mye land både på Sicilia og ellers i Italia der han styrte. Grunnet at pavestaten ikke klarte å velge en ny pave på flere år så kunne Charles øke sin makt i Italia. For Charles ble Sicilia et fjernt land som han knapt nok besøkte. Sicilia ble uviktig i forhold til alt annet han stelte med. Napoli ble hovedstad i hans rike. Charles og franskmennene var ikke bare med god grunn dårlig likt eller forhatt på Sicilia, men også på fastlandet grunnet beskatning og arroganse.

Den sicilianske vesper – 1282

Med den misnøyen eller hatet som var mot Charles / Karl og pavestaten som hadde innsatt han, planla kong Peter III av Aragon en opprør mot Karl 1 av Napoli. Men før han kom så langt skjedde det noe under aftensangen 2. påskedag 30. mars 1282 ved kirken Santo Spirito like utenfor Palermo. Aftensang kalles vesper på italiensk.

Historien fortelle at det var en fransk soldat tilhørende Karl I som enten prøver eller virkelig forgriper seg på en sicilianske frue mens til og med mannen er i nærheten. Det som antakelig skjedde var de franske soldatene ble med festen som var og ble full. En soldat så en vakker siciliansk kvinne og fant ut at han skulle bruke sin rett til å kroppsvisitere henne. Det var ingen god ide når ektemannen var i nærheten og mannen griper sverdet til soldaten og dreper han. Og dette skjer når det ringes inn til vesper – aftensang. Det er dråpen som får det til å renne over og når morgenen kommer er så mye som 2 000 franskmenn drept i Palermo. Nyheten spredte seg og det ble opprør over hele øya. Kong Peter av Aragon tok muligheten – som kom tidligere enn tenkt – og invaderte øya i august samme år. Han kom til Palermo og ble tatt godt i mot og samlet flere soldater fra Palermo og gikk mot Messina som fortsatt ble holdt av Karl. Det som skjedde var Karl tok med seg styrkene og forlot Messina da han fikk beskjed fra Peter om det ville bli et slag. Slik tok Peter øya uten et eneste slag. Men det ble allikevel sjøslag da Peters flåte kom der franskmennene tapte. Senere var det også slag uten at det ga uttelling for Karl. Karl holdt på at han var konge av Sicilia.

Det er visstnok denne benektelsen fra Karl I av Napoli av å ha tapt Sicilia som leder fram til begrepet de to Sicilier. På fastlandsiden (eller sørlige halvøy) ble kongedømmet kjent som «Kongedømmet Sicilia på denne siden av Kapp Faro» etter fyrtårnet på fastlandssiden i forhold til Messina. Kongedømmet Sicilia på øya og Kongedømmet Sicilia på fastlandet ble ikke samlet under en konge før i 1735. Karl den 1. av Napoli eller Sicilia døde 1285. Karl hadde kanskje ikke mistet Sicilia hvis han hadde brydd seg mer om innbyggerne. Hans arroganse eller antatte franske overlegenhet hjalp heller ikke. Fra nå av kommer vi inn i en lang periode med spansk dominans.

Det ble på ingen måte oppnådd fred med franske konger eller paver med det første. I de neste hundre årene var det en konstant fiendskap som kostet øya mye. Den mistet handelen med italienske byer – verst for Messina som lå nært Italia, den ble nærmest bannlyst av paven – Peter ble bannlyst. Sicilia mistet tilgangen til universitetet i Napoli som var viktig. Og vi er nå i starten på renessansen. Dante er allerede født i år 1265 og Giotto ble født 2 år senere. Med et tilfang av genier uten like nord i Italia ble de italienske bystatene «powerhouses» i Europa de neste 300 hundre årene. Spania kunne ikke vise til noe lignende. Alt dette passerte Sicilia uten at de fikk glede av denne framgangen resten av Italia kunne nyte godt av.

Spanjolene

Det var i september 1282 Peter hadde overtatt Sicilia med stor velvilje fra øyas beboere. Selv om sicilianerne var fornøyd med å bli kvitt franskmennene så ble heller ikke perioden under spansk styre noen suksess. I starten hadde de håpet at Peter av Aragon skulle ta fastlandsdelen av Sicilia, men det skjedde ikke. Det var en skuffelse for alle som hadde meldt seg til tjeneste under Peter da han kom til øya etter den sicilianske Vesper. Videre så delte Peter ut jord på øya til sine spanske venner eller adel slik som Karl hadde gjort det til sine franske. Han lovte imidlertid at etter sin død skulle Sicilia få sin egen konge, noe som var bra for Sicilia. Da han døde i 1287 – like etter Karl – ble det hans neste eldste sønn som ble konge av Sicilia.

Striden om Sicilia fortsatte selv om det ikke var noen tvil om at øya var i hendene på spanjolene. Den franske kongen på den tid Filip III og hans sønn Filip IV fortsatte striden i et forsøk å ta over øya. Dette på tross av søster til Peter var kona og mora til disse to. Både kongen av Frankrike og paven som hadde gjort Karl til konge av Sicilia følte det som et stort nederlag å miste øya på måten det skjedde. Her snakker vi om prestisje og selvfølelse.

Paven straffet både Peter med å lyse han i bann (?) eller ekskommunikasjon, samt isolere øya fra Italia. Sicilia ble også utsatt for «Interdikt» eller «kirkeforbud» som betydde forbud mot alle kirkelig handlinger. Dette varte 100 års tid. Som nevnt så betydde det at Sicilia ikke ble en del av renessansen, men det var nok også til skade for Vatikanet. I de kommende 400 år er Sicilia koblet til den iberiske halvøy og lite til den italienske halvøy. De fikk da ikke glede av det økonomiske oppsvinget som Italia – særlig Nord-Italia – fikk med renessansen og handelen som oppsto. Verst var det nok for Messina som lå nært Italia, mindre for Palermo som lå nærmest Spania.

Det var nok ikke en udelt glede for Peter å regjere over Sicilia. Dette var en øy som var vanskelig å styre særlig når du ikke hadde tilhold på øya. Sammensatte kulturer med mange innbygde spenninger. Suksessen til både Roger I og Roger II skyldtes nok tilstedeværelsen, men også deres enestående dyktighet og klokskap til å styre de ulike kulturene.

Peter III av Aragon var konge av Sicilia fra 1282 til han døde i 1285. Hans tredje sønn Fredrik II var regent av Sicilia fra 1291 og konge fra 1295 til sin død i 1337. Fredrik var kun konge av Sicilia og var dermed tilstede. Han er holdt for å være en reformator, men grunnet at det ikke ble enighet med paven og andre forhold så fortsatte kriger og stridigheter om øya. Det fantes en fredsavtale (Peace of Caltabelotta) som skulle tilbakeføre Sicilia til franskmennene, men det ble ikke overholdt. Sønnen Peter II overtar som konge på Sicilia fra 1337 til 1342. Etterpå var det to barn som etterfulgte – først Louis av Sicilia 1342-1355 og Fredrik IV 1355-1377. I hele denne perioden var det stridigheter og kriger, men Sicilia holdt posisjonen som selvstendig kongedømme med relasjon til Aragon. Kongedømmet Sicilia ble også kalt Kongedømmet av Trinacria – ref flagget og symbolet der. Ref de to Sicilier.

Louis var 5 år gammel da han arvet kongedømmet i 1342 og 5 år senere – da han var 10 år gammel – kom Svartedauden til Sicilia som første sted i Europa – rett fra Krim. Det er vanskelig i dag å forestille seg effekten av Svartedauden, men den må ha vært voldsom på mange måter og redselen for sykdommen måtte være enorm. Det finnes ikke noe tall for hvor mange som omkom, men i Europa generelt tror man at 1/3 døde og ingen grunn til at det var mindre på Sicilia. Da Louis døde 17 år gammel og barnløs tok hans 14 år gamle bror over (Fredrik IV), og han tok over et land eller øy i en helt håpløs tilstand etter Svartedauden og med sterkere indre motsetninger enn før.

Fredrik døde i 1377 og etterlot seg en datter – Maria – 14 år gammel. Det flere som så potensialet i å gifte seg med henne. Hennes verge bestemte at hun skulle gifte seg med en fyrste i Milano. Det var uhørt for enkelte og en av baronene på øya kidnappet rett og slett Maria og sendte henne til Barcelona hvor hun i stedet ble giftet bort til sønnen Martin av den kommende kongen av Aragon. Etter at Martin fra Aragon hærtok Sicilia ble øya en del av kongedømmet Aragon. Dette skjedde riktignok gjennom flere vendinger, men i 1409 var Sicilia og Aragon under samme konge.

Etter mange korte kongperioder kommer Alfonso V til makten en Aragon i 1416 og kom til å styre i 42 år. Han ble pussig nok adoptert av dronning av Napoli og ble også konge der når hun døde. Hans lange regjeringsperiode inneholdt kriger, men skapte stabilitet og han grunnla det første universitetet på Sicilia i Catania. På mange måter en bedre periode for Sicilia enn de foregående hundreårene. Når Alfonso dør i 1458 tar hans bror John II over Aragon og Sicilia, mens hans sønn tar over Napoli.

Sicilia blir fra nå av i praksis styrt av Spania i 400 år – en ulykkelig periode i sum.

Ferdinand og Isabella

Så skjer det noe historisk viktig. Johns sønn Ferdinand tar over som konge i 1479 og han er allerede gift med dronning Isabella av Castile. Dermed skapes det nye store kongedømmet Spania og Sicilia blir enda mindre viktig. Og livet blir ikke lettere når Ferdinand og Isabella skaper inkvisisjonen som går etter de utro. Noe av det mer grusomme som kristendommen har skapt. I 1492 (det viktige året i Spania) tvinges jøder og muslimer til å konvertere til kristendommen (den katolske kirke) eller forlate riket. De som konverterte lider allikevel faren for å bli tatt av inkvisisjonen. Dette gjaldt også de som levde på Sicilia. Konvertittene sov neppe godt den gang.

Effekten av året 1492 og inkvisisjonen var at det gikk hardt utover jøder. Enten dro de eller så mistet de eiendommer eller ble tatt av inkvisisjonen. Dette skadet økonomien på øya fordi det var opprinnelig mange jøder der som drev håndverk og utlån. Sistnevnte med høye renter skapte også antisemittisme.

Ferdinand styret hardt og etter hans død i 1516 brøt det ut voldsomme opptøyer. Etter mange runder med opptøyer klarer Spania å ta kontroll. Nå er også Spania på sitt mektigste og har også sterk kontroll på den katolske kirke. De kongelige giftemålene og effekten av disse er både mange og merkelige, men også av stor betydning.

Karl 5. 1500-1558 (Tysk-romersk keiser)

Charles / Karl av Habsburg født i år 1500 som sønn av Philip den smukke (?) (sønn av keiser Maximillian) og Joanna den gale (?) (datter av Ferdinand og Isabella) arver nesten alt av kongedømmer. Han ble tyske romersk keiser fra 1519 til 1556. Konge av Spania fra 1516 til 1556. Konge av Napoli fram til 1554. Konge av Nederland fra 1506 til 1555. Hertug av Østerrike fra 1519 til 1521. Hele denne perioden er et «sabla rot» med kriger, reformasjon, tyrkere som «banker hardt på døra» til Ungarn og Østerike. Og Karl må gi etter både her og der. Tilslutt velger han å få i kloster opptatt med botsøvelser og klokkemakeri – og best var det. Sicilia blir en uviktig øy oppi dette stormaktsspillet. Nå kommer også de store oppdagelsene. Først ute er Spania og så Portugal. Man finner veien rundt Afrika til India og Asia. Middelhavet blir mindre viktig og som vanlig går dette utover Sicilia. Middelhavet blir «populært» igjen ved åpningen av Suezkanalen.

Med tyrkernes (osmanernes) erobring av Konstantinopel i 1453 og Spania sin utkastelse av muslimer i 1492 fikk man mengder av flyktninger i hver religion.

Pest, jordskjelv og 30-årskrig

Vi er nå inne i en ulykkelig tid for Sicilia som varer ved. Pest, jordskjelv, sultedød, opprør, kriger og mer til slet på øya.

I 1575 fikk Messina et pestutbrudd i 1575 der kanskje så mye som halvparten døde. I 1624 kom det et pestutbrudd til Palermo der tusenvis døde. Det kom antakelig fra Tunisia.

Like ille for Sicilia var 30-årskrigen (1618-1648). Krigen mellom Bourbon og Habsburg – dvs. mellom katolikker og protestanter. Sistnevnte en svært forenklet forklaring. Det er sagt at alt startet i protestantiske Bøhmen (dagens Praha) da utsendinger fra de katolske Habsburgerne på en uhøflig måte ble kastet ut av vinduene… Uskyldige Sicilia som sikkert mange andre, ble pålagt hardhendte skatter av Spania for å drive krigen… I tillegg kom det uår for kornproduksjon i 1647 som førte til sultedød for mange og resulterte i et opprør. Det ble flere opprør og 2. halvdel av århundret var verre. Etna hadde et voldsomt utbrudd i 1669 der lavaen kom helt fram til Catania. Nye uår kom – mer sultedød – flere opprør.

11. januar 1693 kl 9 om kvelden kom kanskje det verste jordskjelvet i Italias historie med en styrke på 7,4 inkludert en tsunami der det ble sagt sjøen første trakk seg tilbake før tsunamien kom. Sterkt rammet ble Catania, Ragusa, Syracusa,,, 80 til 90.000 døde. Kanskje 63 % av de som bodde i Catania ble drept. Gjenoppbyggingen skjedde i barokk stil – særlig Noto. Det ble sagt at mennesker ble slukt av bakken, gamle elver forsvant og nye dukket opp i natten. 70 byer ble ødelagt. Universitetet i Catania ble bokstavelig talt fjernet fra jordens overflate. Noto ble bygd opp på ny ca 5 km unna det gamle senteret – da som en barokk by. Noen mener at den gjenoppbygde byen Noto er den vakreste på øya.

I hele denne tiden er Messina og Palermo fiender – noe som heller ikke hjalp øya til en felles front i vanskelig perioder. Messina hadde ingen problemer med at noen angrep Palermo og kunne til og med hjelpe til hvis noen meldte seg for det formålet.

En historisk begivenhet som hadde stor betydning for Spania og Europa var Den spanske armadas angrep på England i 1588. Flåten ble sendt av Filip II av Spania. Formålet var flerdelt, men blant annet å ta England og gjøre det katolsk igjen. Nederlandene sto også i spill. Sjøslaget i kanalen endte med et dramatisk tap for Spania og Spanias herredømme på sjøen var over. England tok over og Nederlandene går inn i sin mektige periode på 1600-tallet. Dette betydde et svekket Spania.

I år 1700 dør en totalt uegnet konge av Spania – 39 år gamle kong Karl II av Spania. Det ble sagt at Spania var et mektig kongedømme uten konge i den perioden. Han hadde ingen barn og tilslutt var det en 17 år gammelt barnebarn av Ludvig den 14. som arvet Spania. Og han ble Philip V av Spania. Dette betydde at Sicilia ville komme under en fransk konge, noe som ikke var ønskelig og igjen demonstrerte at Sicilia bare var en brikke som ble kastet omkring. Denne overføringen av Spania til fransk arving var ikke akseptabelt for alle og dette innledet arvefølgekrigen som varte i 14 år.

I et mellomspill ut fra en traktat i Utrecht der Victor Amadeus av Savoy fikk øya endte opp i en krig på øya. Sicilia ble igjen en slagmark der spanske skip kom til Palermo i 1718. Dette endte opp i en krig på øya mellom Spania og det tyske-romerske keiserdømmet i Wien – Østerrike. Dette endte opp i kanskje den mest brutale krigen på øya etter romersk tid. Like ved Taormina – ved Francavilla – utspant det seg en blodig krig som kostet tusenvis av soldater livet. England hadde kommet på banen og knust den spanske flåten som forsynte de spanske krigerne og tilslutt vant imperiet. Spaniolene ødela alt på sin vei tilbake.

I 1720 ble Sicilia en del av det tysk-romerske imperiet. Victor Amadeus ga avkall på øya og fikk Sardinia i stedet der han ble konge.

Pest og jordskjelv

Det sies at Svartedauden kom til Europa fra Levanten i 1347 og da til Messina først (stemmer det?) via en båt. Registret i Krim i 1347 og så via Konstantinopel til Sicilia. Det skal ha vært genovesiske handelsfolk som flyktet fra Krim som tok med seg sykdommen. Levanten er omtrent det som i dag er Syria og mer til. Områder sør for Anatolia. Begrepet eller området er flytende.

Jordskjelv i 1908 som rammet Messina-området krevde kanskje 82.000 menneskeliv (inkl fastlandet).

Jordskjelv i 1783 hadde senter i Calabria, men ødela det meste av Messina. Minst 50 000 døde.

Jordskjelv i 1169 – store ødeleggelser – tsunami

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


The reCAPTCHA verification period has expired. Please reload the page.

Alle kommentarer
    FØLG MEG PÅ
    © 2022 Dannelsesreiser
    Design og utvikling av Finalize IT
    Bli varslet når nye reiser blir lagt ut