Johann Wolfgang von Goethe sin bok «Italiensk reise» er en av de meste kjente reiseskildringer som er skrevet og hans formål var en dannelsesreise sørover i Europa for å lære mer om de stedene og kulturene han hadde lært om i sin utdannelse. Reisen startet morgenen 3. september 1786 og han var tilbake i Weimar 18. juni 1788. På reisen var han innom disse byene i denne rekkefølgen Verona, Venezia, Roma, Napoli, Sicilia, Napoli, Roma, Firenze og så hjem. Goethe er en av de store begavelsene i tysk kulturliv og han reiste ut etter å ha feiret sin 37 års dag. Det var en godt utrustet mann som reiste og hans skildringer bærer preg av hans kunnskapsrike bakgrunn. Han var allerede en kjent mann i Europa og fikk lett tilgang til datidens sentrale personer, palasser og museer der han reiste. En viktig del av boka er nemlig besøket på Sicilia.
Goethe skrev at «Italia uten Sicilia gir ikke noe fullstendig bilde i sjelen: først her en nøkkelen til alt». Dette er en beskrivelse som har blitt hengende igjen i senere beskrivelser av øya. Men det er ikke nødvendigvis så lett å forstå hva Goethe mente med det. Sicilia beskrives helst som ganske forskjellig fra resten av Italia. Det har vært en smeltedigel mellom mange kulturer. I historisk tid kom grekere og karthagere til øya, så romere, deretter gotere, bysantere, muslimer, normannere, spanjoler osv. Øya har vært en øy der de fleste stormakter i Europa har vært innom og kultur og språk preges av det. Noen beskriver øya som helt annerledes enn Italia, og at den er eksotisk, fascinerende og kaotisk. Andre sier autentisk, nydelig, full av tradisjoner og religion. De har en egen dialekt eller språk som kalles Sicilianu som andre italienere ikke forstår. Det er et romansk språk med innslag av ord fra arabisk, tysk, katalansk osv. Men det er også de som beskriver øya som et konsentrat av Italia.
Goethe dro fra Napoli 29. mars 1787 med en postbåt over til Palermo. Etter flere dager på sjøen der de måtte gjennom en kraftig storm kom de fram til Palermo og Goethe ble betatt av synet av byen. Goethe reiste har sammen med en kunstner eller tegner – C. H. Kniep – som tegnet mye av det de så eller det som Goethe ville ha et «bilde» av. Goethe hadde blant annet gode geologiske kunnskaper og var opptatt hvordan fjell og daler var skapt. I Palermo finner vi fjellet Monte Pellegrino (pilgrim) som opptok han og de var også oppe der og nøt utsikten.
Han beskriver også byen og dens arkitektur og påpeker mangelen på en styrt arkitektur grunnet at de mangler en samordning. Han skriver at byen kan ligne litt på Napoli, men da ikke så harmonisk eller styrt som byen på fastlandet. Her er det også jesuittiske kirker med overdådig utsmykning, men gjennom en prakt preget av de ulike håndverkeres tilfeldige lyst. Ellers var han svært begeistret for parken ved sjøen som han kalte verdens mest vidunderlige sted. Goethes berømmelse gjorde at han kunne spise middag sammen med visekongen i Palermo som igjen garanterte at Goethe kunne se alt han måtte ønske. Slik får han gitt en fyldig beskrivelse av det Palermo har by på at palasser, helligdommer, katakomber og mer til.
Etter en periode i Palermo legger Goethe sammen med Kniep ut på reise. De overnatter først i Monreale før de kommer til Segesta. Segesta hadde og har et tempel som ikke ble helt ferdig, men allikevel godt bevart. Det ser ut som området rundt aldri ble flatet ut og templet ser ut til ikke å ha fått den indre rommet eller Cella som det normalt skulle ha hatt. Rett før Goethe kom dit hadde templet gjennomgått en restaurering – i 1781. Templet ble bygd rundt 400-tallet fvt. 6 x 14 søyler. Plattformen har tre trappetrinn opp. Det var lite med gresk befolkning her i sin tid og derfor er det litt underlig at de bygde et slikt tempel her. Det er også et amfiteater i nærheten som også Goethe besøkte.
Neste stopp for Goethe er Agrigento. Langs hele reisen beskriver Goethe geologi, natur, fauna og mer med stor nøyaktighet. Goethe er gjerne betraktet som noe i nærheten av en universalgeni. I Agrigento beskriver han også varme kilder og svovellukt fra disse. Han forteller at det nye Agrigento er oppstått på den gamle borghøyden som ligger vesentlige høyere enn det som i dag er kjent som templenes dal. Templenes dal går egentlig langs et høydedrag i dalen under borghøyden. Fra avstand ser han Concordiatemplet og Junotemplet. Han forteller om forvitringen til templene grunnet at de er laget av sandstein eller kalkstein. Det var den steinsorten de hadde tilgjengelig da de bygde templene. Han skriver også om restene av de andre templene og også Therons gravmæle. (Goethe beskriver Juno-, Concordia-, Jupiter-, Herkules-, Asklepios-templet).
Theron av Agrigento var en gresk tyrann. Han brukte penger som var tiltenkt templene til å skaffe seg en liten hær og tok makten på den måten. Han allierte seg også med Gelo som etter hvert kontrollerte både Gela og Siracusa. Det er Theron som ved hjelp av Gelo vinner en historisk viktig seier mot karthagenerne i byen Himera i 480 fvt. I årene etter danner Agrigento, Siricusa og Selinunte et triumvirat som dominerte Sicilia i en periode. Seieren av Himera bringer et rikt krigsbytte til Agrigento og finansierer kanskje templene i «Templenes dal». Theron styret fra 488 til 472 og ble hyllet som en vellykket tyrann som bragte velstand og sørget for flotte bygg og templer.
I sin reise videre får Goethe bekreftet hvorfor Sicilia kaltes Italias kornkammer. Han forteller om endeløse åser og svake daler med bygg og hvete. Han kommer til Caltanisetta som ligger midt inne på Sicilia. Reisen gjennom det indre av Sicilia er strevsom og det gjør følget godt å komme til den større byen Catania der Goethe får besøke palasset og prinsen. Som i Palermo blir de vist rundt blant kunstskatter fra antikken. De bestiger nabofjellet til Etna – Monte Rosso – og nyter utsikten.
Neste stopp for Goethe blir Taormina. Og det første Goethe og Kniep gjør er å dra opp til amfiteateret og beskriver den fenomenale utsikten som teateret har fra de øverste radene. Det virker som teateret er lite utgravd den gang kontra nå. Goethe beskriver at teateret og ikke minst området rundt er gjenvokst og slitsomt å ta seg fram i for å komme ned til byen igjen. De kan ikke få fullrost Taormina nok for hvor pent det er der og ikke minst utsikten. I Taormina trekker Goethe fram beskrivelsen av Sicilia som vi finner i Homers Odysseen.
I Messina som ligger i enden av trekanten som er nærmest fastlands-Italia, var når Goethe kom dit lite bygd opp etter et jordskjelv som rammet denne siden av Sicilia. Messina er i dag en sentral by på Sicilia – den tredje største etter Palermo og Catania. Den er rammet av gjentagende tragedier. I 1743 døde 48.000 av pest, i 1783 ble det meste av byen ødelagt i et jordskjelv. Etter Goethe sin tid så døde 100.000 i et nytt jordskjelv i 1908 og det meste av den antikke arkitekturen ble ødelagt for godt. Da Gothe kom til Messina i mai 1787 bodde fortsatt mange under åpen himmel og det sto dårlig til. De ble vist rundt i denne ruinbyen og Goethe forteller at folket var sterkt preget og traumatisert av den voldsomme tragedien noen år tidligere.
I Goethe sine skildringer er godt beskrevet om både den antikke historien de finner, de kunstskattene som fortsatt kunne beskues, han skildrer geologien nøye og tilsvarende den botanikken han kjenner. Videre får vi et godt inntrykk av hvordan det var å reise i de dager på Sicilia. Utenfor byene var det svært krevende og der fantes det i hvert fall ikke mange turister som etterspurte overnatting og mat. I byene kunne det også være så som så når det gjaldt komfort. Goethe reiser riktignok på den tiden der adelskapet i Europa gjorde sine dannelesereiser, men det var nok ikke så mange som reiste helt til Sicilia. Mens innkvartering ikke var noe problem i Firenze eller Roma, så ble det litt annerledes når du kom til Sicilia. Palermo var kanskje unntaket som var en større by med mange ryper tilreisende.
Det er forresten i hans dagbok av 13. april 1787 i Palermo han skriver de kjente ordene «Italia uten Sicilia gir ikke noe fullstendig bilde i sjelen: Første her er nøkkelen til alt». I notatene denne dagen skriver han om hvor vakkert det er, hvor viktig og god mat og drikke er, men det er lite annet som underbygger sitatet. Det er flere som har spekulert i hva han har ment. Det man i alle fall kan si er at Sicilia tilfører Italia enda mer historie og farge på mange måter. Noen vil hevde at Sicilia er konsentratet av Italia.
I et senere dikt fra 1796 skriver Goethe (Mignon’s Song – fra romanen Wilhelm Meister’s Apprenticeship)
Do you know the land where the lemon blossom grows
Amid dark leaves the golden orange glows
A gentle breeze drifts down from the blue sky
still stands the myrtle, and the laurel high.
Might you know it?
There, there
Would I with you, oh my beloved, go.
Sicilia sin andre storhetstid (etter den greske perioden) kom etter at normannerne inntok øya rundt 1070 evt. Normannerne var de som kom fra Normandie og etterkommere fra vikinger fra Norge og Danmark som kom til den delen av dagens Frankrike på slutten av 800-tallet. Hertugdømmet Normandie ble et mektig len i Europa i sin tid kjent for krigersk ånd, kristen fromhet (!), kultur med mer. Normannerne var også da naturlig nok sentral i korstogene. I 1130 ble normanneren Roger den andre konge over Sicilia. Det er i denne perioden Sicilia virkelig blomstrer og kongedømmet rår over mer enn bare Sicilia. Vi har nå kommet inn i en sterk periode for det som i dag er Sør-Italia.
Harald Hardråde (1015 – 1066)
I henhold til Snorres kongesagaer kom Harald Hardråde på hærtokt innom Sikiløy slik øya kalles i sagaene. Harald var halvbror av Olav den hellige og flyktet etter at Olav ble drept på Stiklestad og for senere i østerled. Etter at han hadde vært i Gardariket (dagens Russland / Ukraina) en stund dro han videre til Miklagard (da Bysants og nå Istanbul). Miklagard beskrives i Snorre som en del av Grekenland. I denne perioden var Østromerriket innen i en storhetsperiode der man hadde tatt tilbake store landområder som hadde gått tapt i tidligere århundre. Det er også i denne perioden vi har «Det store skisma» (1054 evt) der kirken ble delt mellom den romersk-katolske kirke og den østlige ortodokse kirke. Og språket i den østlige ble etter hvert gresk i kirkesammenheng (gammelgresk) – antakelig derfor man omtaler det som Grekenland.
I Bysants havnet Harald i det som omtales som Væringgarden som var en fremmedlegion som besto av skandinaviske leiesoldater og de var kjent for å være både lojale, fryktløse og ikke minst brutale soldater. Harald gjorde kometkarriere og ble øverstkommanderende for garden som kanskje besto av 6000 mann. I sagaene sies det at Harald deltok i 18 militære slag i middelhavslandene.
I Harald Hardrådes saga i Snorre skrives det at Harald først dro til Serkland (serkernes eller sarasenernes land – land rundt Eurfrat / Tigris områdene) der han vant mange slag. Deretter dro han til Sikiløy og kriget på det flate landet. I Snorre står det: » Den unge gavmilde fyrsten kastet seg ut i faren. Åtti byer tok han på sitt tog i Serkland, før den unge stridsmann, han som skremte serker, skjolddekt tok opp striden på Sikiløys flate sletter».
I Snorre er det utførlige beskrivelser av hvordan Harald hærtok byer på Sikiløy ved list. Det fortelles om fire store byer han tok og hver med ulik list. I den første byen de kringsatte eller beleiret fant de ut at fugler som hadde reir inne i byen hentet mat utenfor. Disse ble fanget og festet trefliser med tjære på som ble tent på før de slapp fuglene fri. Fuglene fløy inn i byen og etter hvert sto den i brann og kunne da inntas. Med andre former for list tas de tre andre byene. Det er ikke noe navn på byene i Snorre og historiene høres vel fantasifulle ut.
Harald er en del av styrken til general Maniakes (bysantisk general) som hadde som oppgave å ta tilbake Sicilia fra muslimene som hadde etablert et emirat der. Maniakes startet invasjonen i 1038 og den sluttet i 1041. Maniakes ble kalt tilbake og fengslet grunnet beskyldninger om illojalitet. Byene som ble tatt må antakelig ha vært på østsiden av Sicilia mot Italia.
Etterhvert forlater Harald Sikiløy og tilslutt tilbake til Norge med mye gods og gull som han hadde sikret seg på hærferdene. Harald kom tilbake til Norge i 1046 som medkonge til Magnus den gode. Etter Magnus den godes død er Harald enekonge og i sin kamp for å kvitte seg med mulige fiender dreper han trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve og hans sønn i et bakhold. Med brutal makt sikret han seg kontroll over Norge.
Haralds endelikt blir ved Stamford Brigde i 1066. Han dro over til England for å ta tronen og han kom med 300 skip sies det. Det er to store hærer som kjemper mot hverandre som lider store tap. Det var Harold Godwinsson som vinner slaget, men var så svekket etter slaget at når normanneren Wilhelm Erobreren kommer fra Nordmandi er det lett for han å ta makta i England. Wilhelm var som sagt normanner og etterkommer fra Gange-Rolf. Slik sett ble både Sicilia og England erobret av normannere som igjen kanskje i hovedsak kom fra Norge.
Haralds sønn Olav tar med liket tilbake til Norge og gravlegger det i Mariakirken som Harald hadde latt bygge. Mariakirken lå nordøst av Nidaros domkirke. Den ble revet på slutten 1100-tallet. Den er borte i dag og liket skal ha blitt flyttet til Helgeseter kloster (Elgeseter kloster) som antakelig lå i der vi i dag finner eiendommene Klostergata 47 og 60-62. Levningene skal fortsatt ligge under bakken der under 47 – sier Wikipedia…
Kong Sigurd (Sigurd Jorsalfare) (1090-1130)
I Snorre omtales Sicilia som Sikiløy som nevnt. Og i Heimskringla, som er sagaene om de norske konger, skrives det om Kong Sigurd (Sigurd Jorsalsfar) som dro på korstog og pilgrimsferd til Jerusalem (Jorsalir). Det sies av han dro med 60 langskip og 6.000 mann fra Bergen høsten 1108. Gjennom strandhogg, nedkjempelse av muslimske herskere i Spania og Portugal og mer til, så kom han til og tok inn hos Roger II på Sikiløy sommeren 1110. I Spania var han en lengre periode i Santiago de Compostela som allerede da var et sentralt pilgrimssted.
I Snorre i Magnussønnenes saga omtales dette. Kong Magnus Berrføtt hadde tre sønner: Øystein, Sigurd og Olav. Sigurd (1090-1130) reiste ut som konge i 1108 (18 år gammel) på Jorsalsferden. Sommeren 1110 når han kommer til Sikiløy er han bare 20 år gammel og i følge Snorre har han vunnet en rekke slag på veien. I vers 8 står det:
Om våren kom kong Sigurd til Sikiløy og slo seg til lenge der. Da var Rodgeir (Roger II) hertug der. Han tok vel imot kongen og bad han til gjestebud. Kong Sigurd kom dit og mange menn med ham. Der fikk han herlig mottakelse, og hver dag ved gjestebudet sto Rodgeir og vartet opp ved bordet til kong Sigurd. Da de hadde tatt bad sjuende gjestebudsdagen, tok kong Sigurd hertugen i handa og førte han opp i høgsetet og gav han kongsnavn og rett til å være konge over Sikiløy-riket; før hadde det vært jarler over det riket.
I den offisielle historien til Sicilia så nevnes ikke dette. Rodgeir eller Roger II (1095 til 1054) var i så fall 15 år da Sigurd gjord han til konge, men han var nok greve av Sicilia fra 1105 – 10 år gammel eller 12 år – litt uklar datering. I flg offisielle historien ble han anerkjent som konge etter at han ga støtte til en motpave. Støtten betinget visstnok at han ble konge hvis motpaven vant. Det skjedde og han ble kronet juledagen 1130.
Odysseen er Homers beretning om helten Odyssevs hjemreise fra Troja. Han skulle hjem for å gjenoppta sin rettmessige posisjon som konge av Ithaka. Ithaka er gresk øy i det joniske hav og da på vestsiden av Hellas. Mange av stedsreferansene i Odysseen er usikre, men Ithaka synes å være entydig. Hvorvidt han seilte stredet mellom Sicilia og fastlandet er mer usikkert, men det er det de fleste tror. Så får man huske at det meste er sannsynligvis oppdiktet i Homers bøker selv det antakelig er en kjerne av sannhet i dem.
Odyssevs er en av heltene i Iliaden og hovedpersonen i Odysseen. Mens Iliaden omhandler noen dager i den 10 år lange krigen i Troja, så fylle Odysseen hele den lange reisen – på 10 år – tilbake til Ithaka. Man tror at disse to bøkene er nummer 2 og 7 av Den episke syklus. Det betyr at det er betydelig diktning som har gått tapt. Den homeriske spørsmål er diskusjonen om det er en eller flere diktere som står bak bøkene, og om Homer eksisterte.
Odyssevs’ beskytter er gudinnen Athene, men på sjøreisen må han kjempe mot havguden Poseidon grunnet Odyssevs behandling av Poseidons sønn kyklopen Polyfemos. I sin reise tilbake havner de på øya til Polyfemos som tar Odyssevs og hans mannskap til fange. De unnslipper ved å blinde han med en stokk, men de er dumme nok til å fortelle hvem de er og det forteller Polyfemos videre til sin far Poseidon. Det godt hende at denne øya er Sicilia. Det er også her Odyssevs sier til Polyfemos at han heter «Ingen» og når han roper på hjelp fra de andre kyklopene så roper Polyfemos at «Ingen» angriper han.
Det er heksen eller trollkvinnen Kirke som forteller Odyssevs at Poseidon fortsatt er vred på han for det han gjorde mot hans sønn. Og hun forteller videre at de vil komme til øye Thrinakia og at de vil møte nye utfordringer på veien, og at Odyssevs må følge hennes råd hvis de skal overlever og komme hjem. Det er Thrinakia man tror er Sicilia fordi ordet betyr trekantet eller land med tre spisser. Hun forteller Odyssevs om Sirenene, om de vandrende klippene og Skylla og Charybdis.
De dro av gårde fra Kirkes øy og ble båret fram på en mild vind og omsider hører de i det fjerne den svake lyden av syngende kvinner som var så fristende at de ble straks ble tiltrukket av de. Men Odyssevs visste nå at dette var sirenene som sitter mellom blomster og lokker sjømennene til seg. Det høye gresset skulte knoklene til alle de sjømennene som hadde blitt fortryllet og gav etter for sangen. Odyssevs sørget for at mannskapet sitt stoppet til ørene med bivoks slik at de ikke skulle høre noe, men han selv ville høre sirenene. Han ba så mannskapet om å binde han til masta slik at han ikke kunne slippe løs. Mennene rodde skipene uten å høre sangen, men Odyssevs fikk høre sangen og fikk se de vakre kvinnene som lokket dem. Odyssevs kjempet hardt for å bli kvitt repene slik at han kunne komme i land til sirenene, men mannskapet slapp han ikke løs og rodde forbi og tilslutt stilnet sangen. Og slik kom de forbi den første faren.
Men snart kom neste fare. I mørket og mellom sjøsprøyten så de to svære klipper og et trangt sund. Under den ene klippen som var til venstre var en kvernende og sydende virvelstrøm hvor sjøuhyret Charybdis suget ned sjøen tre ganger om dagen og spydde den opp igjen tre ganger. En virvelstrøm som ikke noe skip kunne unnslippe. Og i en grotte på den andre siden til høyre hadde et annet sjøuhyre ved Skylla tilholdssted. Hun hadde seks hoder på lange stilkete halser. Skarpe tenner og lange følehorn med klør på enden hadde hun også. Det var med disse hun fanget store fisker, delfiner eller mennesker med. Alt dette visste Odyssevs etter å ha blitt advart av Kirke. Han visste at Charybdis ville sluke hele skip, mens Skylla ville bare ta noen menn. Han beordret derfor uten å fortelle hvorfor at skipet skulle holde til høyre. Og da de passerte tett på den høyre klippen kom fangarmene til Skylla fram og grep seks av mennene. Men på tross av skrikene fra de mennene som ble tatt, så ropte Odyssevs at de skulle ro det de klarte for å komme seg unna og gjennom sundet. Det å passere mellom Charybdis og Skylla blir beskrevet som det å være mellom barken og veden, eller velge mellom pest eller kolera. Det er dette stredet som man mener er mellom Messina og sørlige Calabria.
Etter Odyssevs og mennene hadde kommet igjennom var de utslitt som aldri før og de kom fram til en øy som var grønn og vennlig. Men det var her solguden Helios sine okser holdt til og de hadde Kirke sagt at de ikke måtte røre. Men storm og et langvarig opphold der de gikk tom for mat førte til at en dag da Odyssevs var ute, så slaktet mennene hans oksene og spiste. Da stormen stilnet og de gikk ombord i skipet så ble de straffet med en voldsom tordensky som knuste skipet og tok livet av alle unntatt Odyssevs selv.
Etter mange år på øya til nymfen Kalypso så bygger Odyssevs en flåte for å ta seg hjem. Kalypso ville ikke slippe Odyssevs, men måtte gi etter da selveste Zevs beordret det. Han driver av gårde på havet og nok engang er Poseidon etter han og lar han nok engang komme til det fryktede sundet og denne gang havner han på den siden der Charybdis regjerer med sin malstrøm. Han blir dratt ned av den, men denne gang kommer en havgudinne med navn Ino han til hjelp og han berger livet med nød og neppe.
Det var Helios som krevde at Zevs straffet de som spiste oksene og det var da Zevs som sendte tordenskyen og drepte alle unntatt Odyssevs. Og oksene beitet på Thrinakia som man mener var Sicilia og sundet med klippene var sundet mellom Messina på Sicilia og fastlandet.
Det er mange varianter av disse fortellingene. De varierer fra kilde til kilde, og hvor de ble fortalt i sin tid.