LEONARDO FIBONACCI (1170-1250)
Italiensk matematiker fra Pisa. Han er kjent for tallfølgen oppkalt etter han – fibonacci-rekken: 0,1,12,3,5,8,13,,,. Fibonacci-rekken konvergerer mot det gyldne snitt uten at Leonardo forklarer det. Han er også kjent som Leonardo Pisano. Han er kalt den mest talentfulle matematikeren i middelalderen. Han populariserte og gjorde de arabiske tallene kjent i den vestlige verden. Faren var konsul i en periode i det som er Algeri nå og der lærte sønnen om de hindu-arabiske tallene. Bøker etter han er f.eks. «Liber Abaci». I denne fremmer han de hindu-arabiske tallene og argumenterte med fordelen med 0-9 tallene og deres plassering. Boka viser praktisk nytte av tallsystemet og viser også til kommersiell bruk i bokføring. Boka fra 1202 (finner ingen kjente kopier i dag) viser hvor mye mer effektivt det er å bruke arabiske tall i handel. Dette er var et viktig bidrag til å forenkle, forbedre handelen der det nå ble mye raskere å foreta kalkulasjoner, renteberegninger og mer. Og dette ble senere viktig for bankutviklingen. Åpenbart at dette ga de som gikk over til arabiske tall en klar fordel mot andre som var senere ute. En stor konkurransefordel.
Det gyldne snitt (the golden ratio) har fasinert matematikere og andre i flere tusen år tror vi. (a+b)/a = a/b. Dette er sagt å være et harmonisk snitt eller deling og finnes i naturen, kunst og arkitektur. Man mener at grekerne brukte det når de laget Parthenon, men ikke alle er enig i at de visste om det gyldne snitt.
FRANS AV ASSISI (1182-1226)
Ordensgrunnlegger av tiggerordenen – fransiskanerordenen. Han var også en mystiker, men første og fremst en som kjempet for de fattige og syke, fattigdomsidealet var kjempet han konsekvent for. Han var av rik ætt og levde et utagerende liv som ung. Senere ble han dypt religiøs og etter hvert ble han de sykes venn. Han kunne kysse hånden til en spedalsk for at folk skulle se og respektere disse også. Samtiden avskydde de spedalske og var redde for de – redd for selv å bli syk. Frans skulle visstnok også ha opplevd stigmata. Fransiskanerne dyrket fattigdommen og skulle ikke eie noe, men etter hvert ble det tillatt med kollektiv eiendom. Grunnet veksten måtte de ha kloster og etter hvert bygde de kostbare kirker.
DANTE ALIGHIERI (1265-1321)
Forfatter og poet og spesielt kjent for den «Guddommelige komedie» (La Divina Commedia). Han ble født i bydelen San Pier Maggiore i Firenze. Det fremste verk på italiensk og et av verdenslitteraturens høydepunkter. Han kalles i Italia bare for «il Sommo Poeta» eller den høyeste poeten. Han er det italienske språks far. Den guddommelige komedien er starten på at latinen fortrenges som offisielt språk. Kirkefedre begynner også å messe på italiensk – dvs Dantes språk. Dante kalte språket italiensk og baserte det på toscansk, men med islett av latin og fra andre dialekter i Italia. Dante var opptatt av at språket skulle bli brukt i hele Italia.
Dante ble innblandet i politikk og stridigheter. Han kjempet med guelferne mot ghibellinerne i slaget ved Campaldino i 1289.
Dantes hovedverk er viktig. DGK beskriver Dantes reise gjennom Helvete (inferno), Skjærsilden (Purgatorio) og Paradiset (Paradiso) ledet av den romerske poeten Vergil og deretter av Beatrice (hans store kjærlighet). Handlingen er lagt til år 1300 – året er erklært som et hellig år av pave Bonifacius VIII. Dante tar oss gjennom de tre dødsrikene som et slags alternativ til en pilgrimsreise. Dante kalte det selv kun komedie. I den tid var en komedie noe som begynte trist og endte godt. En kan på ingen måte se bort fra at Komedien økte frykten for helvete, noe som da sikkert var et gode for den katolske kirke som igjen frelste sjeler gjennom avlat og mer til. Det var neppe mange bøker å lese den gang slik at Komedien ble en viktig bok og da med en svært levende forestilling om helvete. Beskrivelsen av Skjærsilden og Paradiset var/er mye mer komplisert og fylt av allegorier og kompliserte referanser til bibelen som gjør disse delene vanskeligere tilgjengelig. (Allegori = en billedlig framstilling av en abstrakt egenskap eller ide. Dyrefabler er et eksempel)
Fra Petter Normann: Dante innvarsler en ny tid med både ett ben i den gamle og ett i den nye. Komedien inneholdt «all viten» da på en måte. Dante er da personen som vandrer gjennom de tre dødsriker. Det gjør han ved å plassere personer fra mytologi, historie og samtid inn i sin reise. Hans fiender fikk sine pass påskrevet og det sies at komedien er det største og mest virkningsfulle injurie som har blitt laget. Han ble forvist fra Firenze i 1302 og levde de siste 19 år i landflyktighet. Han lever før renessansen, men innvarsler den med sin selvbevissthet og individuelle preg, noe som er et av de viktigste elementene med renessansen.
Dante er inspirasjonskilden til Auguste Rodin sin skulptur «Tenkeren». Den var en del av et større arbeide inspirert av Den guddommelig komedie. Skulpturen finnes i mange versjoner.
Med boka «Vita Nuova» der han skriver om Beatrice skaper han den moderne roman.. Romanen går over fra hendelser til hendelser, til å handle om mennesker av kjøtt og blod og det psykologiske kommer inn.
GIOTTO DE BONDONE (1267-1337)
Regnes som renessansens første viktige og betydelige kunstner. Vokste opp i en fattig familie ved Firenze. Beskrivelsen av han finnes både hos Ghiberti og Vasari. Legenden vil ha det til at han ble oppdaget grunnet at han tegnet med kritt på klipper og imponerte de som passerte. Kunstneren Cimabue ble imponert og tok han i lære. Han er kanskje den første som brøt med den stive bysantiske malestilen. Bysantisk stil var flat og todimensjonal. Giottos individuelle figurer som var satt sammen i et slags perspektiv. Det var fylde og et mer skulpturelt preg og han fikk mange beundrere i sin levetid (Dante, Boccaccio, Kongen av Napoli). Det er mange verker som er tilskrevet Giotto. Deriblant bilder av Frans av Assisis liv i San Frecesco i Assisi. Det sies at fransiskanerne følte et behov for å skape mer dynamikk og «markedsføring» av religionen i sine malerier og Giotto var den som gjorde det best. Ellers har vi korsfestelsen i Santa Maria Novella i Firenze. Mesterverket er i taket i Capella degli Scrovegni i Padova. Der er det 100 scenarioer som viser jomfru Maria og Kristis lidelseshistorie. Dette var til inspirasjon for Michelangelo når han jobbet i det sixtinske kapell. Han malte også fresker og altertavler i Basilica di Santa Croce. Han var arkitekt for kampanilen i Firenze. (En kampanile, av it. Campana, klokker, er et frittstående klokketårn, det skjeve tårn i Pisa er f.eks. det)
Tyske historikeren Theodor Hetzer kaller Giotto den viktigste kunstneren i den vesterlandske malerkunst. Det er først og fremst han som løfter malerkunsten inn i et nytt og viktig kapittel. I Ufizzi finnes maleriene troende madonnaer malt av Cimabue (1280) og Gitto (1310) hengende ved siden av hverandre. Cimbaue sin madonna nærmest svever og befinner seg over tilskueren, så er Giottos madonna blant oss og har et volum (?). Som Dante som skrev på sitt morsmål så laget Giotto malerier som var «folkelige» eller mer virkelig. Han malte det han så – ikke det han han blitt lært eller fortalt hvordan skulle gjøres. I 1334 ble Giotto oppnevnt som leder for alle kunstneriske foretagender i Firenze. Og han etterlot seg også den uforlignelige Kampanilen – klokketårnet.
Peter Normann: Giotto startet utviklingen mot renessansen med å male det han så i stedet for å la seg styre av ikonografiske regler og kirkelig dogmatikk. Leonardo fullførte dette. «Han lar hele menneskeenheten ta del i begivenheten, og lar den være representert av vanlige naturlige mennesker.
GIOVANNI VILLANI (1280-1348)
Laget i sin tid Firenzes Krønike – en fortelling om byens framvekst og utvikling. Boken er kanskje den første historiebok som interesserer seg mindre for krig og blodige slag, og mer for den enkelte stat og dets innbyggere og levnet. Han regnes da som den moderne historieskrivnings far. Han hevdet at striden mellom guelfere og ghibellinere var opprinnelig en strid mellom to familier.
FRANCESCO PETRARCA (1304-1374)
Kalt den første turist, fornyet historiefaget, tidlig geograf, den første humanist i renessansen, den første til å bruke begrepet «the dark ages»…
Hans far ble utvist fra Firenze da FP var to år gammel og bodde mest i Avignon og Roma, men var på kortere besøk i Firenze. Han var geograf og tegnet de første kartene over Italia, men kjennes mest som litterat og historiker. Han sies å ha revolusjonert måten å skrive historie på. Historieskrivingen er mer individualistisk og der det legges mye mer vekt på det handlingsmotiverende. Mange mener han var vel så epokegjørende for historie som Kopernikus var det for det astronomiske forståelse med sitt heliosentriske verdensbilde.
Proffesor Nils Gilje: «Petrarcas prosjekt for en kulturell og politisk regenerasjon forutsetter at samtidens mennesker våkner fra en lang søvn og lærer «å kjenne seg selv» dvs. sine potensialiteter slik de fremtrer i lys av en storslått og herlig fortid. Detter blir den sentrale tankefigur innenfor renessansens humanisme. Det dreier seg om en ny beskrivelse av menneskets epokale plassering, len beskrivelse som er handlingsmotiverende og som ble en viktig del av dets selvforståelse. Det er nettopp denne forestillingen om å tilhøre en ny tid som skiller den italienske renessansen fra alle tidligere «renessanser». I så måte vil vi forsvare en gammel ide: Den italienske innledes med Petrarca.»
Det er mange som betrakter han som opphavsmannen til humanisme. Han gjenoppdaget (eller var tidlige til å gjøre det) Ciceros brev og var kanskje en av de første til å initiere renessansen. Han har også fått «æren» av å være først til å ta i bruk begrepet «the dark ages».
Faren til Francesco var venn av Dante, Francesco hadde Boccaccio som nær venn. Francesco var delvis ambassadør, men reiste mye rundt i Europa bare for fornøyelsens skyld og noen har kalt han den første turist. På disse reisene samlet han også latinske (og greske?) skrifter og var en av de første som gjenoppdager de gamle forfatterne fra antikken.
Som stor beundrer av Cicero var det en stor ære for P at han i 1341 ble hyllet som poet og historiker i Roma og kronet i en offentlig seremoni på Kapitol. I en periode var han i prestegjerningen, men da han en dag så «Laura» som vekket sterke følelser i han så ga han opp den gjerningen. Nesten som for Dante ble Laura en besettelse for Petrarca. Det virker som de aldri var sammen da Laura allerede var gift. For Petrarca ble antakelig hun en sterk muse for hans diktning og hun var han utilgjengelig (unreachable).
I boka om Mediciene står det at Petrarca i skriftene fra antikken fant en annen verden enn den som man da i slutten av middelalderen var hengitt til. En verden der man på en måte fornektet livet eller å leve livet for da å kunne oppnå evig liv i det neste. I antikkens skrifter fant han en verden som der man kultiverte det livet man hadde med følelser, ambisjoner og sine egne evner. En mulighet til å fullt ut utrykke menneskelighet i sin egen tid her på jorden. Han viet blant annet sitt liv til å finne manus fra den antikke tid og han fant selv mange viktig verk – blant annet av Cicero.
GIOVANNI BOCCACIO (1313-1375)
Italiensk forfatter og poet – samtidig med Petrarcha. En av de viktige humanistene i den tidlige humanismen. Han er i dag mest kjent for Decameron fra 1353. Decameronen handler om tiden etter svardauden eller under pesten. Den handler om tre menn og syv kvinner som forteller hverandre historier i løpet av 10 dager. I alt 100 fortellinger. Boccaccio starter Decameron med å fortelle om den forferdelige sykdommen – svartedauden. Om knuter så store som egg i lyske og i armhulen. Og hvordan de fleste døde i løpet av noen få dager. Han forteller om redselen og frykten der man skydde alle som var syke eller kunne tenkes å være syke. Som Thukydid forteller om pesten i Athen under de peloponnesiske kriger og den frykten som oppstår og hvordan samfunnet går i oppløsning der man tidligere var «sivilisert», slik forteller også Boccacion om Firenze i 1347 (?). Han forteller om foreldre som forlater sine syke barn, barn som forlater sine syke foreldre. Folk ble likegyldige til lik og annet, noen henga seg til verste utsvevelser.
Decameronen forteller om disse 10 unge menneskene som trekker ut av byen. De forteller en historie hver i 10 dager – i alt 100 historier. Egentlig 101 historier da Boccaccio griper inn den fjerde dagen med en historie. Boccaccio svarte på pesten med kunstnerisk skaperkraft. Og det virker som byen selv svarer på samme måte når de får summet seg. I Europa tror en at 1/3 stryker med, mens i Firenze dør kanskje 2/3. En historiker mener folkene etter pesten skotter kortsiktig framover fordi det er ingen sikkerhet for framtida lenger. Slik føles det i den pestbefengte jammerdal. Men det snudde raskt til en optimistisk holdning mot framtida. Forklaringen på det siste er litt mer komplisert. Det kan se ut som legestanden fra å være oppgitt finner løsninger og baserer seg på empiri og ikke på overjordiske løsninger. De blir mer nøye på hygiene, de brenner klær til de døde osv. Og noen oppmuntrer til at man skal være positiv og oppsøke lystige lag i stedet for å bli deprimert.
Studier av testamenter viser at man i større grad som tidligere å testamentere til veldedighet, kirker og klostre, testamenterer til seg selv i form av blant annet gravfundamenter. Slik blir det skapt et marked for kunstnere i større grad enn tidligere. Man blir mer individualistisk og rikdommen kommer på færre hender grunnet alle som dør. Alt dette gir bedre kår for alle. Pesten øker velstanden. Dette hjelper renessansen av gårde.
NICCOLO DE NICCOLI (1364-1437)
En ledende intellektuell og renessanse humanist. Han var kanskje den mest sentrale i de første 3 tiårene på 1400-tallet til å fremme humanisme og antikkens lærdom. Han ble sentral i å samle og kopiere antikke skrifter. Var en omstridt person, men allikevel viktig for å øke interessen for antikken. Han ble en nær venn av Cosimo den eldre. Niccolo var veldig tydelig tilstede der han vandret rundt i Firenze i romersk toga og «propaganderte» for Platon og de antikke mestrene. Han brukte langt mer penger enn han hadde på å samle antikke skrifter rundt omkring Europa enn han hadde råd til, men Cosimo dekket han opp og overtok hans samling på kanskje 800 skrifter da han døde.
Anerkjent som oppfinneren av kursiv skrift – kjent i dag som Italic eller Cancellersca.
FILIPPO BRUNELLESCHI (1377-1446)
Var en av de fremste arkitektene i den italienske ungrenessansen. Han virket kun i Firenze som arkitekt. Han ble beæret med gravsted i Santa Maria del Fiore som et evigvarende minne. Han ble i 1398 mestergullsmed. Hans første viktige oppdrag kom i 1419 og var oppføringen av Hittebarnsherberget som kom fra hans eget laug. Det er et godt eksempel på tidlige italiensk renessansearkitektur. Lauget «Arte della Seta» (Firenzes silkelaug) var det mest velstående og engasjerte seg i velgjørenhet. Byggets design baserte seg på klassiske romersk, italiensk romansk og sengotisk arkitektur. Bygget eller institusjonen er et eksempel det sosiale og humanistiske under den tidlige renessansen i Firenze. Det sies at herberget er det første renessansebygget (oppført 1421-1444). B gjenskapte den antikke arkitekturens formspråk med slanke korintiske søyler og brede hvelvbuer.
Brunelleschi deltok senere i konkurransen om bronsedører til baptisteriet der han tapte i sterk konkurranse med Ghiberti.
Det klart mest berømte og oppsiktsvekkende Brunelleschi gjorde var å bygge kuppelen til domkirken Santa Maria del Fiore. Den første kuppelen som ble oppført i Italia siden antikken. Den 46 m brede kuppelen kunne ikke oppføres med gotikkens teknikker, men B hadde inngående kjennskap til romernes modelleringsteknikker, gjennom formidling fra den romerske arkitekten Vitruvius. B kombinert kunnskapen og bygde en litt mer spissformet kuppel som kunne bygges uten understøttelse. Det ble diskutert først om det var mulig å bygge en slik kuppel. Under en slik diskusjon brukte B egget som eksempel. (som visstnok også C brukte). Nemlig hvem kunne balansere ett egg – ingen klarte det. B knuste enden og gjorde det. … Ja, men dere gjorde det ikke.
En annen ting B har æren for er å ha laget det første bilde med sentralperspektiv – i 1415. Maleriet har gått tapt.
Fortelle om eksemplet B laget ved inngangsdøren til Duomen ?? I antikken gjorde man dette, men det hadde gått i glemmeboken (finnes på vaser og veggmalerier)
«Hittebarnhospitalet» er et uttrykk for det sosiale og humanistiske i Firenze og da utenfor kirken. Dette var en privat veldedig sak – gitt som sagt av et laug. Rundt 1400 fikk de største laugene ansvaret for det man kan kalle helsevesenet i byen. Det var omtrent 40 000 innbyggere og 6 større sykehus og 28 mindre hospitaler. Men bare to av sykehusene tok i mot hittebarn. Før den tid ble hittebarn lagt sammen med syke gamle og de døde ofte. Dette ble bedre med tiden.
Silkelauget fikk tak i en stor tomt ikke langt fra Duomen. I 1419 fikk Brunelleschi (medlem av lauget) i oppdrag med å tegne herberget Santa Maria degli Innocenti eller Ospedale degli Innocenti. Dette er ikke bare det første hjem for hittebarn i verden som vi kjenner til, men også den første renessansebygning. Og er også et symbol på humanismen som kom sammen med renessansen. Plassen foran bygningen – Piazza Santissima Annunziata – er kanskje den vakreste plassen i Firenze. Barnehjemmet var i drift i 400 år fram til 1875. Det var en liten avdeling for barn som trengte et sted å bo fram til 1997. Det er museum og et arkiv over alle som kom hit i bygget i dag. I tillegg huser det det it. Kontoret til Unicef.
LORENZO GHIBERTI (1378-1455)
Italiensk skulptør, gullsmed, arkitekt og forfatter. Er mest berømt for å ha utført de dørene som Michelangelo senere kalte «Porta del Paradiso» – paradisets porter. Det var han som konkurrerte med Brunelleschi om å få oppgaven med å lage nye dører til baptisteriet rundt 1403. Den konkurransen som ble kalt starten på renessansen.
DONATELLO (1386-1466)
Brakte den moderne billedhuggerkunsten inn i verden. Det skjedde etter grundige studier av antikkens billedkunst i Roma. I motsetning til middelalderens skulpturer som kan se ut til å mangel «knokler og kjøtt» og har masse klær, så hadde var Donatellos statuer av «denne verden». Den første rytterstatue etter antikken lages av Donatello og står i Venezia. Den første nakne ynglingstatue etter antikken – David – står nå i Bargello. Bargello er Firenzes nasjonalmuseum. Den statuen ble nok bestilt av Cosimo og vakte oppsikt og oppstandelse i kirken. Bestilt eller laget rundt 1430. Han er også den første som benyttet seg av sentralperspektivet. Det gjør han i en basrelieff på sokkelen til skulpturen Sant Georg som nå står i Bargello. Han lager også den første gruppestatuen siden antikken – Judith hos Holofernes som står innen i Palazzo Vecchio. En kopi står utenfor palasset.
Selv om man i hovedsak dyrker skjønnheten så kunne Donatello sjokkere med å vise smerte og det som kunne se stygt ut. Eller fryktelige. Han er av de første som fremstiller sine statuer som naturalistiske og psykologiske, og viste da også fram det heslige. Det ser vi i hans treskulptur Maria Magdalena som står i Museo dell’ Opera del Duomo. Hun synes å høre hjemme i vår tid. Jacob Burckhardt kaller Donatellos psykoligisernde stil for «oppdagelsen av mennesket».
FRA ANGELICO (1395-1455)
Også kjent som Guido di Pietro eller Fra Giovanni da Fiesole. En av de store malerne i den tidlige renessansen. Fra Angelico betyr antakelig munken Angelico. (Fra er «Friar» på engelsk). Han er kjent for å overføre gotikkens mystisisme til renessansestilen. Som ung nyutdannet maler ble Guido di Pietro munk i klosteret San Domenico i Fiesole – i dominikanerordenen. Da han ble ordensbror fikk han navnet Fra Angelico. Han var under innflytelse av Giotto og han kunne studere Giottos fresker i Assisi. Da Cosimo den eldre returnerte fra eksil i 1434 ble Fra Angelico invitert til Firenze for å utsmykke San Marco. Han jobbet senere i Roma og døde der.
LEO BATTISTA ALBERTI (1404-1472)
Alberti var en som klart sa at menneske kunne bli det det vill bli. Det var ingen begrensninger. Det var ikke noen religion eller noen gud som bestemte hva du skulle eller kunne bli. Og det var en plikt for et menneske å bruke og utvikle sine talenter til det ytterste. Før Leonardo var Alberti det største renessansemenneske – dvs et menneske som brukte ALLE sine evner til det ytterste. Alle mennesker har mulighetene.
Alberti var en italiensk humanist, forfatter, kunstner, arkitekt, poet, prest, filosof og mer til. Født i Genova. Han ble i sin sett på inkarnasjonen av et renessansemenneske som behersket alt – eller definisjonen på hva et renessansemenneske skulle være. Han var også fysisk sterk og en atlet. I dag tenker vi mer på Leonardo da Vinci som det ultimate renessansemenneske og definisjonen på et universalgeni.
Han skrev kunsthistoriske verk og han skrev et firebinds verk om husholdningen. Han er kanskje da den første til å løfte privatlivet eller privatøkonomien inn i offentligheten.
Leon arbeidet som arkitekt i Ferrara, Firenze, Mantova, Rimini, Roma og Urbino. Han kjente Brunelleschi, Donatello, Ghiberti og andre. Hans bok om maleri – Della Pittura – innholder den første beskrivelse av perspektivisk gjengivelse, blant annet sentralperspektivets teoretiske oppbygning. Han hadde oppdraget med å tegne fasaden til kirken Santa Maria Novella i Firenze. Fasaden er da et eksempel på renessansearkitektur. Han fikk etter sin død utgitt en bok om arkitektur – den første trykte boken om det temaet. Der har han skrevet følgende om renessansearkitekturens skjønnhet: «Den rasjonelle integrasjon av proporsjoner for alle deler, der ingen ting kunne tas bort uten at helhetens harmoni ble ødelagt»
Som humanist betonte Alberti den fornuftsmessige og vitenskapelig og fikk bort fra det religiøst symbolske. Og støttet seg da på klassisk tenkemåte. Alberti var en viktig politisk familie i Firenze. Leon B A var en humanist, kunstner, arkitekt, poet, prest, filosof, matematiker og kryptograf. Han var også svært atletisk og fysisk sterk. Han var – før Leonardo – inkarnasjonen på renessansemennesket. En sjelden begavelse og delvis i samtiden satt høyere enn Leonardo, men i ettertid er det Leonardo som stikker av med tittelen det ultimate «renessansemennesket» og det største universalgeniet. Han har vært mest synlig som arkitekt og har tegnet bygg i flere italienske byer.
FRA FILIPPO LIPPI (1406-1469)
Født i Firenze og var maler i renessansen. Han tegnet perspektivisk og nøyaktig. Var opprinnelig en fattig munk, men utmerket seg som maler. Botticelli studerte hos Fra Lippo Lippi et par års tid. Sønnen Filippino Lippi (1457-1504) ble en vel så stor maler.
MARSILIO FICINO (1433-1499)
En italiensk lærd og prest. Var en av de viktigste humanistene i tidlig renessanse. Tilhenger av neoplatonisme og den første til å oversette alle Platons verker til latin. Hans Florentinske akademi – en gjenskapelse av Platons akademi – hadde stor innflytelse på hvordan renessansen utviklet seg og også utviklingen av europeisk filosofi. Cosimo tok han under sine vinger og lot han lede arbeidet i San Marco. Det var Cosimo som bestemte at det skulle skapes et nytt platonisk akademi og han valgte Marsilio til å lede dette arbeidet. Marsilio var også lærer for Lorenzo og broren, og også for Pico. Cosimo og senere Lorenzo (antar jeg) var hans patron (hans beskytter). I den romerske antikken hadde vi patroner og klienter.
SANDRO BOTTICELLI (1445-1510)
Eg. het han Alessandro di Mariano Fillpepi og var maler i den tidlige renessansen. Han tilhørte den tidlige renessansen og den florentinske skole under beskyttelse av Lorenzo de’ Medici. (Botticelli var et tilnavn – den lille tønnen). I lære hos Fra Filippo Lippi fra 1461 ? I 1481 ble han kalt til Roma av pave Sixtus IV for å gjøre freskomalerier i Det sixtinske kapell. Reiser tilbake til Firenze i 1482 og har nå en betydelig anseelse. Botticelli søker inspirasjon fra førkristen tid slik som fra Platon og andre – i mange av sine kunstverk. Spesielt gjelder det de to berømte maleriene: Venus’ Fødsel og Prima Vera.
Botticelli kom senere under innflytelse av den religiøst fanatiske og dominikanske munk Savonarola. Sistnevnte var dommedagspredikant og krevde at verdslig kunst måtte forkastes til fordel for kun kunst til den kristne tros fremme. I den perioden Savonarola styrte i Firenze så hadde kunsten en oppgave – styrke det dypt gudfryktige. Botticelli var visstnok en av dem som da brente mange av sine malerier i denne tiden. Botticelli betydning visnet og han ble etter hvert glemt, men ble gjenoppdaget på 1800-tallet. Etter en utstilling i Manchester i 1857 fikk Botticelli stor oppmerksomhet og betydning. Mellom 1900 og 1920 ble det skrevet flere bøker om Botticelli enn om noen annen maler.
Det sies at Botticellis muse var Simonetta Vespucci som skulle være den vakreste kvinnen i Firenze. Hun skal ha vært modell både i Venus F og Prima V, og antakelig andre malerier. Simonetta var langt over hans stand – noe som kanskje resulterte i en ulykkelig kjærlighet. B er begravd ved føttene til Simonetta i Allehelgenkirken i Firenze etter hans ønske.
GIROLAMO SAVONAROLA (1452-1498)
Dominikansk prest, ordensreformator og botspredikant. Allerede i 20-årene avskydde han renessansen, anså kirken som et horehus og at kun griskhet styrte den religiøse elite. Han skrev et dikt om verdens undergang. Diktet het «De Ruina Mundi» – da om Verdens undergang. Han forlater sin rike famliie eller rike forledre som 23 åring og slutter seg til dominikanerne. Han skrev til sin far at «For Gud har gitt deg en sønn som Han har funnet verdig til å bli Hans militante ridder. Synes du ikke det er en stor nåde å ha en sønn som er Jesu Kristi ridder?»
Han vekslet litt mellom Bologna og Firenze. I Firenze tok han avstand fra Medici uten at det fikk følger. Det var faktisk Lorenzo de Medici som huset han etter at Pico hadde bedt om at Savonarola måtte få komme til Firenze. I en preken i San Marco i 1490 talte om det nært forestående dommedag og fikk et visst gjennomslag. Lorenzo de’ Medici døde i 1492 (han holdt hånden av Savonarola faktisk) – etterfulgt av Piero de’ M. Etter hvert ble San Marco for liten og han fikk lov til å preke i den enorme Duomoen. Hans talegaver skal ha vært helt fantastiske. Og snart sa han at han trodde Kristus talte ut av sin munn. Han oppfattet seg i stigende grad som en profet som skulle skremme florentinere til gudstro. Og Firenze skulle bli den nye guds by eller nye Jerusalem. Han mestret å få med seg både fattige og rike i sin misjon – grunnet hans talegaver.
Det sies sa at ikke bar Pico (det store intellektet), men også Michelangelo var dypt grepet av Savonarola inntil en preken holdt 21. september 1494. Den talen var slik at Pico skremt slik at hårende reiste seg på han, og Michelangelo flyktet fra byen to dager senere. Stemmen til Savonarola fulgte han resten av livet.
Savonarola festet grepet sitt og samtidig lå Lorenzo for døden. Og merkelig nok ba han om at denne munken måtte komme til han på slutten. Og de hadde en samtal ei fortrolighet som ingen vet hva handlet om. L fikk sin velsignelse av S. Pico b le kjent med den 9 år eldre munken og ble voldsomt imponert av Savonarola sin teologiske innsikt – og også hans kritikk av paven. Som sagt fikk Pico overbevist Medici om å invitere han til å bo hos seg. Lorenzo Medici skrev noe slikt som at en utenlandsk munk har flyttet inn til meg, men har ikke tatt seg bryet med å besøke meg. Kanskje ikke så rart når Savonarola nettopp så denne luksusen som syndfullt – men han bodde der…
To år senere tar Karl VIII av Frankrike over F med vilkår som gjorde at folket gjorde opprør mot Medici. Den påfølgende politiske ordningen i F har senere hatt stor interesse fordi det etableres en demokratisk republikk av det sjeldne slaget på den tid. Samtidig har Savonarola som en karismatisk leder stor innflytelse i F og han utroper F som det neste Jerusalem. S kritiske røst og voldsomme utfall mot Paven fikk konsekvenser i form av at han ble ekskommunisert og fikk forbud mot å preke – men han fortsatte sitt karismatiske virke. Omsider begynte hans innflytelse å bli møtt med skepsis – etter nok et «bokbål» eller «forfenglighetens bål» som det ble kalt. En fransiskanermunk utfordret han til en ildprøve, men den ble det ikke noe av og han fikk så folket mot seg i hat. Store folkemasser stormet klosteret hans og tok han og hans nærmeste til fange. Han ble så dømt til døden, han ble torturert og senere brent på bålet på torget.
Stendhal (i «Historie de la Peinture en Italie») skrev at det var estetikkens og lidenskapens narkotikum som døyvet florentinerens frihetstrang og deres dype hat mot adelskap. Savonarola prøvde og lyktes delvis å vekke dem fra det. Han så hvordan «Den storslagne» hadde forført befolkningen med fester og obskøne karnevalssanger m.m. I stedet for å ære Gund veltet Florentinerne seg i sanselighet og begjær. S organiserte små avdelinger eller bander av unge gutter som angrep de som var forfengelig og etter hvert ledet fram til disse bålene. (forfenglighetes bål).
I disse «forfengelighetenes bål» ble antakelig uvurderlige skatter brent. Botticelli selv bidro med uerstattelige sekulære malerier. Man tror verker av Platon og andre gikk tapt.
7.19 GIROLAMO SAVONAROLA (1452-1498)
Dominikansk prest, ordensreformator og botspredikant. Allerede i 20-årene avskydde han renessansen, anså kirken som et horehus og at kun griskhet styrte den religiøse elite. Han skrev et dikt om verdens undergang. Diktet het «De Ruina Mundi» – da om Verdens undergang. Han forlater sin rike famliie eller rike forledre som 23 åring og slutter seg til dominikanerne. Han skrev til sin far at «For Gud har gitt deg en sønn som Han har funnet verdig til å bli Hans militante ridder. Synes du ikke det er en stor nåde å ha en sønn som er Jesu Kristi ridder?»
Han vekslet litt mellom Bologna og Firenze. I F gikk tok han avstand fra Medici uten at det fikk følger. Det var faktisk Lorenzo de Medici som huset han etter at Pico hadde bedt om at S måtte få komme til F. I en preken i San Marco i 1490 talte om det nært forestående dommedag og fikk et visst gjennomslag. Lorenzo de’ Medici døde i 1492 (han holdt hånden av Savonarola faktisk) – etterfulgt av Piero de’ M. Etter hvert ble San Marco for liten og han fikk lov til å preke i den enorme Duomen. Hans talegaver skal ha vært helt fantastiske. Og snart sa han at han trodde Kristus talte ut av sin munn. Han oppfattet seg i stigende grad som en profet som skulle skremme florentinere til gudstro. Og Firenze skulle bli den nye guds by eller nye Jerusalem. Han mestret å få med seg både fattige og rike i sin misjon – grunnet hans talegaver.
Det sies sa at ikke bar Pico (det store intellektet), men også Michelangelo var dypt grepet av Savonarola inntil en preken holdt 21. september 1494. Den talen var slik at Pico skremt slik at hårende reiste seg på han, og Michelangelo flyktet fra byen to dager senere. Stemmen til Savonarola fulgte han resten av livet.
Savonarola festet grepet sitt og samtidig lå Lorenzo for døden. Og merkelig nok ba han om at denne munken måtte komme til han på slutten. Og de hadde en samtal ei fortrolighet som ingen vet hva handlet om. L fikk sin velsignelse av S.
Pico b le kjent med den 9 år eldre munken og ble voldsomt imponert av Savonarola sin teologiske innsikt – og også hans kritikk av paven. Som sagt fikk Pico overbevist Medici om å invitere han til å bo hos seg. Lorenzo Medici skrev noe slikt som at en utenlandsk munk har flyttet inn til meg, men har ikke tatt seg bryet med å besøke meg. Kanskje ikke så rart når Savonarola nettopp så denne luksusen som syndfullt – men han bodde der…
To år senere tar Karl VIII av Frankrike over F med vilkår som gjorde at folket gjorde opprør mot Medici. Den påfølgende politiske ordningen i F har senere hatt stor interesse fordi det etableres en demokratisk republikk av det sjeldne slaget på den tid. Samtidig har Savonarola som en karismatisk leder stor innflytelse i F og han utroper F som det neste Jerusalem. S kritiske røst og voldsomme utfall mot Paven fikk konsekvenser i form av at han ble ekskommunisert og fikk forbud mot å preke – men han fortsatte sitt karismatiske virke.
Omsider begynte hans innflytelse å bli møtt med skepsis – etter nok et «bokbål» eller «forfenglighetens bål» som det ble kalt. En fransiskanermunk utfordret han til en ildprøve, men den ble det ikke noe av og han fikk så folket mot seg i hat. Store folkemasser stormet klosteret hans og tok han og hans nærmeste til fange. Han ble så dømt til døden, han ble torturert og senere brent på bålet på torget.
Stendhal (i «Historie de la Peinture en Italie») skrev at det var estetikkens og lidenskapens narkotikum som døyvet florentinerens frihetstrang og deres dype hat mot adelskap. Savonarola prøvde og lyktes delvis å vekke dem fra det. Han så hvordan «Den storslagne» hadde forført befolkningen med fester og obskøne karnevalssanger m.m. I stedet for å ære Gund veltet Florentinerne seg i sanselighet og begjær. S organiserte små avdelinger eller bander av unge gutter som angrep de som var forfengelig og etter hvert ledet fram til disse bålene. (forfenglighetes bål).
I disse «forfengelighetenes bål» ble antakelig uvurderlige skatter brent. Botticelli selv bidro med uerstattelige sekulære malerier. Man tror verker av Platon og andre gikk tapt.
7.19 GIROLAMO SAVONAROLA (1452-1498)
Dominikansk prest, ordensreformator og botspredikant. Allerede i 20-årene avskydde han renessansen, anså kirken som et horehus og at kun griskhet styrte den religiøse elite. Han skrev et dikt om verdens undergang. Diktet het «De Ruina Mundi» – da om Verdens undergang. Han forlater sin rike famliie eller rike forledre som 23 åring og slutter seg til dominikanerne. Han skrev til sin far at «For Gud har gitt deg en sønn som Han har funnet verdig til å bli Hans militante ridder. Synes du ikke det er en stor nåde å ha en sønn som er Jesu Kristi ridder?»
Han vekslet litt mellom Bologna og Firenze. I F gikk tok han avstand fra Medici uten at det fikk følger. Det var faktisk Lorenzo de Medici som huset han etter at Pico hadde bedt om at S måtte få komme til F. I en preken i San Marco i 1490 talte om det nært forestående dommedag og fikk et visst gjennomslag. Lorenzo de’ Medici døde i 1492 (han holdt hånden av Savonarola faktisk) – etterfulgt av Piero de’ M. Etter hvert ble San Marco for liten og han fikk lov til å preke i den enorme Duomen. Hans talegaver skal ha vært helt fantastiske. Og snart sa han at han trodde Kristus talte ut av sin munn. Han oppfattet seg i stigende grad som en profet som skulle skremme florentinere til gudstro. Og Firenze skulle bli den nye guds by eller nye Jerusalem. Han mestret å få med seg både fattige og rike i sin misjon – grunnet hans talegaver.
Det sies sa at ikke bar Pico (det store intellektet), men også Michelangelo var dypt grepet av Savonarola inntil en preken holdt 21. september 1494. Den talen var slik at Pico skremt slik at hårende reiste seg på han, og Michelangelo flyktet fra byen to dager senere. Stemmen til Savonarola fulgte han resten av livet.
Savonarola festet grepet sitt og samtidig lå Lorenzo for døden. Og merkelig nok ba han om at denne munken måtte komme til han på slutten. Og de hadde en samtal ei fortrolighet som ingen vet hva handlet om. L fikk sin velsignelse av S.
Pico b le kjent med den 9 år eldre munken og ble voldsomt imponert av Savonarola sin teologiske innsikt – og også hans kritikk av paven. Som sagt fikk Pico overbevist Medici om å invitere han til å bo hos seg. Lorenzo Medici skrev noe slikt som at en utenlandsk munk har flyttet inn til meg, men har ikke tatt seg bryet med å besøke meg. Kanskje ikke så rart når Savonarola nettopp så denne luksusen som syndfullt – men han bodde der…
To år senere tar Karl VIII av Frankrike over F med vilkår som gjorde at folket gjorde opprør mot Medici. Den påfølgende politiske ordningen i F har senere hatt stor interesse fordi det etableres en demokratisk republikk av det sjeldne slaget på den tid. Samtidig har Savonarola som en karismatisk leder stor innflytelse i F og han utroper F som det neste Jerusalem. S kritiske røst og voldsomme utfall mot Paven fikk konsekvenser i form av at han ble ekskommunisert og fikk forbud mot å preke – men han fortsatte sitt karismatiske virke.
Omsider begynte hans innflytelse å bli møtt med skepsis – etter nok et «bokbål» eller «forfenglighetens bål» som det ble kalt. En fransiskanermunk utfordret han til en ildprøve, men den ble det ikke noe av og han fikk så folket mot seg i hat. Store folkemasser stormet klosteret hans og tok han og hans nærmeste til fange. Han ble så dømt til døden, han ble torturert og senere brent på bålet på torget.
Stendhal (i «Historie de la Peinture en Italie») skrev at det var estetikkens og lidenskapens narkotikum som døyvet florentinerens frihetstrang og deres dype hat mot adelskap. Savonarola prøvde og lyktes delvis å vekke dem fra det. Han så hvordan «Den storslagne» hadde forført befolkningen med fester og obskøne karnevalssanger m.m. I stedet for å ære Gund veltet Florentinerne seg i sanselighet og begjær. S organiserte små avdelinger eller bander av unge gutter som angrep de som var forfengelig og etter hvert ledet fram til disse bålene. (forfenglighetes bål).
I disse «forfengelighetenes bål» ble antakelig uvurderlige skatter brent. Botticelli selv bidro med uerstattelige sekulære malerier. Man tror verker av Platon og andre gikk tapt.
Piero d M prøvde å holde Firenze nøytral da Karl den 8. kom. Det gikk ikke og Karl 8 massakrerte alle som var i en festning nær Firenze. S brukte dette til å fortelle at profetiene hans gikk i oppfyllelse. Sverdet er løftet, svøpen faller, profetiene mine går i oppfyllelse. Se – det er Gud Herren som leder denne hæren. Se – jeg skal la jorden oversvømme. Det er ikke jeg, men Gud selv som har advart dere. Det er denne preken som gjør at håret reiser seg på Pico og at Michelangelo flykter.
Piero reiser til Karl 8 og forhandler fram en fred som vakte avsky i Firenze. Og Signorian tar til slutt og utviser hele M familen og setter en pris på hodet til Piero og hans bror kardianlen Giovanni. Savonarola vinner stadig mer makt og får stadig flere tilhengere, og blir stadig mer ekstrem – helt til det kulminerer. I 1495 vedtar Storrådet å avskaffe allmannamøte. Savonarola mente at kun en skulle styre og denne måtte være gudfryktig. Dvs han selv. Han utbasunerte at Kristus er Firenzes konge. Etter hvert hadde Savonrola en stor gjeng med gutter som fulgte hans ordre. Tilslutt 6 000 av dem som rådet i gatene og «passet» på at folk oppførte seg gudfryktig. Selv storheter som Boticcelli og historikeren Francesco Cuicciarini lot seg fenge og ble trofaste følgere.
Savonarola sitt store prosjekt var reformere kirken, feie bort korrupsjonen, simoni, avlatsbrev, lastefullhet og mamondyrkelse. Hans hadde et takknemlig hatobjekt i Borgiapaven Aleksander VI som må ha vært den mest utsvende paven som hadde eksistert. Han voldsomme utfall mot paven ledet til at han ble bannlyst i 1497. Paven og andre prøvde å underminere Savonarola så godt de kunne. S benyttet seg på sin side at trykkekunsten og spredde plakater og pamfletter til sitt forsvar. Trykkekunsten kom senere til Firenze enn mange steder – rundt 1471.
S utnyttet «svartekunsten» som det ble kalt like bar som den senere Martin Luther.
Men etter hvert så fikk han flere motstandere i Firenze. S skjønte etter hvert at han ville tape. Det synes som Savonarola søkte martyrdøden – noen han lyktes med. En Fransiscanermunk fra Santa Croce med navn Francesco utfordret han til ildprøven. De skulle gå mellom to store bål – en smal korridor – den som overlevde hadde Guds nåde. Hele opplegget ble etter hvert svært omstendelig og tiden trakk ut. Tilslutt var det ingen av de to som gjennomførte og resultatet ble at byen vendte seg i mot Savonarola. Savonarola ble arrestert og beskyldt for kjetteri. Og han innrømte det tilslutt. (han ble nok ikke behandlet med silkehanske under forhørene).
Munken fra Ferrara (Savonarola) ble hengt og brent med to andre tilhengere på Piazza della Signoria. Man kan si at Savonarola innvarslet reformasjonen. Hans kritikk av kirken ble gjentatt med større gjennomslag senere av Martin Luther og Calvin. De to Medicipavene Leo X (1513-1521) og Clemens VII (1523-1534) kom til oppleve okkupasjon av Roma, plyndring, splittelse av kirken og detronisering av kirkens (den katolske) i Europa. Savonarola ble antakelig en pioner i det å kombinere praktisk politikk med et brennende engasjement eller religion. Og la religionen overskygge politikken. Slik som senere med Lenin. Hitler og Mussolini var begge beundrere av Lenin.
Savonarola ble faktisk kjent utover i Europa og hans syn og ideer ble diskutert mange plasser. Det sies at hans tanker ble diskutert i Lyon, Brussel, London og til og med Konstantinopel. Og åpenbart startet også bekymringen omsider hos paven – Aleksander 6. Han skjønte omsider hvor farlig Savonarola kunne bli for han og den katolske kirke. Savonarola ble bannlyst i 1497 og da også Firenzes økonomi begynte å bli skadelidende ble det dannet sterke motvekter som tilslutt førte til hans fall.
LEONARDO DA VINCI (1452-1519)
Han kom til verden i 1452 som uekte barn i landsbyen Vinci 1 mil vest for Firence. Som ung gutt jobbet han i Verocchios atelier i Firence.
Leonardo var en betydelig forsker og det sies at han ikke kunne mye latin og dermed var det i begrenset grad han kunne lære av hva andre hadde gjort før. Han var klarsynt og kritisk og valgte ikke å rådføre seg med autoriteter.
De som studerer verk av gamle forfattere, og ikke av naturen selv, er ikke sønner, men stesønner av naturen.
Den kartongen han tegnet opp slaget i Anghiari som var ideen for maleriet i Palazzo Vecchio vakte oppsikt i sin samtid for sin nærmest geniale måte å få fram bevegelse og dynamikk. Den bevegelse Leonardo fikk i malerier og skisser var noe nytt. Ingen gjorde det bedre enn han.
Verdens mest kjente maleri og skulptur er laget i Firenze av to florentinere. Det dyreste kunstobjekt som noen gang er solgt er Salvator Mundi. Dette maleriet som man ikke med sikkerhet kan si er Leonardo, men flertallet av eksperter mener det, ble solgt for 450 mill dollar – 3,7 mrd NOK. Salvator Mundi betyr Verdens frelser. Man trodde det ville klare 100 mill NOK – 18 min senere nådde det 450 mill dollar.
Leonardo representerer framfor noen renessansens universelle ånd. Vasari skriver: «En sjelden gang fremstår ett enkelt menneske som himmelen har utrustet med skjønnhet, eleganse og talent i en slik overflod at han knapt kan lignes med vanlige menn». Skrevet i 1555 – 40 år etter LdV død. Videre skriver Vasari: « Alle hans handlinger er som inspirerte, og alt han gjør, synes snarere å være uttrykk for Gud enn for noen menneskelig menneskelig kunst. Alle anerkjente at dette var tilfelle med Leonardo da Vinci. Han var en kunstner av sjelden fysisk skjønnhet, og han fremviste en uendelige eleganse i alt han foretok seg. Han utviklet sitt geni så dyktig at han med letthet løste alle de problemer han tok fatt på. Han eide stor styrke, han kunne bøye en hestesko med sin høyre hånd som skulle den være av bly, men han var også uhyre netthendt, han var en mann av kongelig ånd og et vidtfarende sinn, og hans navn ble så berømt at han ikke bare var æret i sin levetid, hans ry varte ved og ble endgo større etter hans død.»
Mens Alberti var mer en teoretiker så lærte Leonardo av erfaring og betraktning. Han tegnet helikoptre, maskiner drevet av vannkraft, veldige kanalsystemer, forsvarsverk som krevde en annen teknologi enn som fantes da. Han tegnet også en sykkel med kjede – denne skissen ble første funnet på 1900 tallet. Han foregrep Newtons gravitasjonsteori, tilsvarende også for Kopernikus (1473-1543) sitt verdensbilde. K sin bok ble presentert i 1543. Ideen hadde K i 1507 og hadde det klart i 1530. Dessverre fikk mange av hans tanker ingen innflytelse fordi det meste ble kjent utover 1800-tallet da mye av det L skisserte var løst.
L ville se naturen som en sammenhengende sak. Har var like opptatt av treets skjønnhet som av hva tre kunne brukes til. Han mente at aper var av samme slag som mennesker. Han har etterlatt seg starten på et veldig verk som skulle sammenfatte alt. I 120 større avsnitt ønsket han å skildre mennesket fra unnfangelse til forråtnelse. Han malte Mona Lisa i et atelier i Firenze som ble innredet til dette formålet der han også hadde musikanter som underholdt Mona Lisa Gioconda slik at hun ikke skulle bli trett.
Han reiset senere mellom Firenze, Milano og Roma. Mens Raphael og Michelangelo fikk oppdrag hos Paven fikk L ingen. Han gikk i 1516 i tjeneste hos den franske kongen Frans I. Han bodde til slutt på et lystslott i Cloux ved Amboise der han døde 1519. Graven hans ble slettet noen få år senere.
GIOVANNI PICO DELLA MIRANDOLA (1463-1494)
Skrev en bok som heter noe slikt som en «hyllest til menneskets verdighet». En intellektuell «superstar»
Greve Giovanni Pico della Mirandola kom 21 år gammel til Firenze og bodde hos Lorenzo d M. Han var en av tidens største begavelser. Allerede 10 år gammel studerte han kanonisk rett i Bologna. Giovanni ble berømt allerede som ung da han som 23 åring lanserte 900 teser om religion, filosofi m.m. Han ville skape en felles tro og forståelse ut fra all kunnskap som eksisterte. Ubegrenset energi, fotografisk minne, hadde alle viktige antikke tekster i hodet, behersket alle sentrale språk og religioner. Kunne kanskje 20 språk som 20-åring.
Ut fra dette skrev han «Oration on the Dignity of Man» som har blitt kalt renessansen manifest og var nøkkelen til å forstå renessansen og dens humanisme. Giovanni er vel den som lanserer ideen om at et hvert menneske er ukrenkelig og unikt. Hans 900 teser var den første trykte bok som ble bannlyst av kirken. Han hadde kalt sammen til kongress i Roma for å drøfte disse tesene, men ble lyst i bann av Paven grunnet at paven ikke kunne akseptere flere av disse tesene slik at denne kongressen ble aldri avholdt. Han måtte flykte til Frankrike og ble til slutt arrestert. Men Lorenzo d M klarte å få han fri og han fikk lov til å bo i Firenze. Den talen han skulle ha holdt på kongressen ble senere utgitt og het for «Oratio de hominis dignitate» (Tale om menneskets verdighet). Han sier her at Gud skapte verden og innholdet, men da han kom til mennesket hadde han ikke noe igjen. Derfor bestemte gud at mennesket skulle få litt av alt som de andre hadde fått. Slik ble mennesket en udefinert natur.
Dette innebar en enorm avstand fra den tidligere forståelsen av et menneske – da sett fra kristen tro. «Du er din egen skulptør og kunstner»
Det går an å vise til en rak linje videre til opphevelsen av slaveriet og til FN menneskehetserklæring. Og videre til den «selfmade man» som kom i vår tid eller moderne tid. Pico var 400 år for tidlig ut. FNs menneskerettighetserklæring er på noen punkt nesten en gjengivelse av hva Pico mente om et menneskes integritet.
Giovanni eller Pico fikk grundig utdanning i fransk, latin, gresk, arabisk, hebraisk. Han studerte ulike plasser, også i Paris som var kjent for å være mer sekulært enn andre universiteter. Han var kjent for å ha et eksepsjonelt minne. Fotografisk minne. Behersket 20 språk som 20-åring… (?)
Da han vendte tilbake til Firenze møtte han Lorenzo de Medici. Lorenze var hans patron eller støtte så lenge han levde. Han døde ung i 1494 – 31 år gammel. Senere er det bevist at han ble forgiftet og kanskje av en Medici. Dette sannsynligvis fordi Pico ble begeistret for Savonarola.
Det var kunnskapen om de greske og romerske filosofer og forfattere som preget Pico sin livsanskuelse og da hans bøker.
Grunnet den solide utdannelsen i de fleste religiøse og filosofiske retninger og med sitt talent så mente han at han kunne forene disse til en forståelse eller retninger.
Pico er omtalt som den største intellektuelle begavelsen Lorenzo noensinne omga seg med. Den mest spekatulære person i Medicis krets.
I boka «On the dignity of Man» blir Adam informert av Gud at han er gitt alle muligheter og ingen begrensninger.
«You have been given no particular function. You may give your life whatever form you choose, do whatsoever you wish. All other things and creatures are constrained by My laws. But you have no limitations, and can act in accord with your own free will. You alone can choose the limits of your nature. You have placed at the centre of the world more easily to observe what is in it. You have been made neither of heaven nor of earth, neither mortal noe immortal, so that with freedom of choice and honour you can make yourself into whatever you wish”
Som sønn av en prins fikk han den beste utdannelsen ved de beste universitet. Blant annet Paris som nok var ledende i Europa. 21 år gammel er han på en måte ferdig utdannet og kommer til Firenze der han skal studere Platon under Ficino. Han ble umiddelbart stjernen ved universitet i Firenze. Forfatteren og vennen av Lorenzo, Poliziano, var lærer i gresk og latin ved universitetet og sikkert han som introduserer dette talentet for Lorenzo. Pico kunne visstnok 20 språk.
I Grimberg:
Han utfordrete 23 år gammel sin samtid med forbauselse med en disputas med 900 filosofiske og telogiske teser han hadde forfattet. Dette gigantiske skuespillet gikk derimot aldri av stabelen. Paven fant mye av materialet for kjettersk og bannlyste han. Han flyktet, men ble fengslet. Mediciene berget han og han fikk opphold i Firenze.
Picos store lidenskap var å finne sannheten: Bare en ting kan jeg rose meg av – nemlig at jeg alltid har strebet etter å nå den åndelige fullendelse og finne den sannhet som jeg har lengtet slik etter. Jeg foretrekker mitt værelse, mine bøker og mine studier framfor all verdens fyrstehoff.
NICCOLO MACHIAVELLI (1469-1527)
Niccolo di Bernardo dei Machiavelli var en italiensk diplomat, politiker og statsteoretiker – født i Firenze. Han studerte antakelig ved universitetet i Firenze og spesielt fordypet han seg i antikke forfattere. Han ble statskansler (eller nr 2?) under eller etter Savonarola i 1494 og var det fram til 1512 da Mediciene kom tilbake, og da ble han avsatt og fengslet, men unngikk dødsstraff og ble løslatt senere. Det står i Grimberg at han ble sekretær til kanseliet i 1498 ca 30 år gammel – dvs etter Savonarola. Antakelig var det pave Leo X (Medicier) som i 1513 beordret han løslatt. I 1526 kom han tilbake i arbeid som diplomat under Mediciene, men ble fordrevet i 1527 og døde visstnok i fattigdom og glemt. Han skrev flere bøker og viktigst var «Fyrsten» og «Discorsi» som var verk om statsteori. Her drøftes årsakene til staters vekst og fall, og gir føringer for hvilke midler statsmenn må bruke for å etablere, bevare og styrke stater. Videre er han kjent for «Krigskunst».
Machiavelli var mest opptatt statsstyrets mekanikk og mindre av moralske formål. Siste var mer fremme i forfattere i antikken. Den mangel på moralske anliggender knyttet til styre har ledet til at han er tildelt uttrykket «midlet helligere målet» uten at det er riktig. Skyldes nok at hos Machiavelli skriver at statsmenn kan bruke løgn og bedrag for å opprettholde makten så fremt det er i statens interesse. Tilsvarende at i det å bygge en stat kan man gå fram uten moralske skrupler. Alt dette var kanskje betinget av det «rotet» det var i italienske bystater med kriger og korrupsjon. Han kalles gjerne «far» til den moderne statsvitenskap. Selv om han mente statsmenn hadde lovt til å bruke nødvendig makt for å opprettholde staten, så krevde han at en uklanderlig personlig moral hos statsledere.
Tilsvarende kalles også den moderne militærteoriens far og grunnlegger av fagområdet «war and society». Machiavelli tar utgangspunkt i antikkens forfattere slik som Livius, Polybius og Cæsar. Han mente at det var et kollektivt ansvar blant innbyggere å danne forsvar. Leiesoldater var ingen god løsning og kunne føre ødeleggelse av finanser og forfatning. Han regnes som opphavsmann til moderne verneplikt.
Machiavellis verk er de viktigste kildene til renessansen politiske ideverden.
I Santa Croce står det på hans monument: «Tanto Nomini Nullum Par Elogium» – Intet minneord vil passe en så stor person.
M hadde liten sans for religionen eller kristendommen. Han mente at bibelens prat om kjærligheten utelukkende var en svakhet som hadde utlevert vern til skurker og banditter. Som kansler og diplomat i Firenze traff M de fleste store på sin tid slik som Kongen av Frankrike, keiser Maximailian, Paven osv. Pave Julius 2 var en av de mektigste og også brutale paver som har levd. Han var delvis et stort forbilde for M.
I Firenze var byen i en særdeles vanskelig situasjon i 1512 da Julius 2 fordrev franskmennene (alliert av F) og gikk mot F. Da ble det gjennomført et statskupp og Mediciene ble gjeninnsatt. Giovanni – nesteldste sønn av Lorenzo dM var kardinal. Han ble pave året etter. Dette førte til av M ble avsatt og etter mye om og men havnet han ute på en gård utenfor byen der han døde i fattigdom og glemsel. Men etter hans død kommer fyrsten ut som blir en håndbok for mange de kommende konger og despoter.
I hans eksil og avslutning begir han seg inn i studiene av antikkens forfattere. Han skriver «Betraktninger over Livius første dekade». Den inneholder mye moral og det er litt merkelig sett i forhold til fyrsten som mangler det og er en kynisk bok om holde på makten.
I et av de mest berømte kapitler sier han:
Alle innser lett hvor prisverdig det er at en fyrste holder sine løfter og handler uten svik og falskhet. Men vi har i våre dager sett store ting bli gjennomført av fyrster som ikke har lagt besynderlig vekt på ordholdenhet, men tvert i mot har forstått å fordreie hodet på folk med svik. Man har sett hvorledes disse fyrster til sist har triumfert over de ærlige.
Han sier også om seg selv – kanskje i en ironisk stil: «I hykleriet har jeg for lengst fått både dåpen, salvesen og nattverden. I løgnaktighet innehar jeg tilmed doktorgraden»
MICHELANGELO DI LODOVICO BUONAROTTI SIMONI (1475-1564)
Vi tenker gjerne på han som tidenes største kunstner – det kan sikkert diskuteres. Men han har laget verdens mest berømte statue – Davidstatuen – som står i Galleria del Accademia. Han elsket sin barndomsby Firenze selv om han jobbet mest i Roma. Allikevel har han satt nok spor etter seg i Firenze. Det er skrevet et lite hav av bøker om han.
Han ble født i landsbyen Caprese utenfor Arezzo der faren var dommer. Bare en måned gammel flyttet han F (?) til et hus i Via dei Bentaccordi. Han ble satt bort til amme som datter av steinhugger og gift med en. Han sa senere at han fikk steinhugging inn med morsmelken. Familien bodde eller flyttet til i nærheten av Santa Croce – nært fattigstrøket. Men i motsetning til Leonardo fikk M utdanning i språk som latin og mer.
Familen hadde tidligere vært bankierer som hadde gått konkurs og han vokste opp i en ikke så rik familie. Han var ikke så interessert i å lese eller gå på skole, kun tegningen interesserte han. Familien prøvde å banke kunnskap inn i han til tilsynelatende liten nytte. 13 år gammel ble han satt i lære hos maleren Domenico Ghirlandaio. Senere var M en glimrende sonetteskriver og ekspert på Dante. Michelangelo hjalp Ghirlandaio med freskene i kapellet bak høyalteret i Santa Maria Novella. G ble meget imponert av M.
M fikk aldri noen utdanning i skulptur og steinhugging av kustnere, derfor utviklet han sin egen teknikk. Andre laget gjerne en gispfigur før de hogget i marmor, mens M gikk rett på steinen. David var jo inne i steinen – det var jo bare å befri han – ta bort det som ikke var David. Ganske snart ble M oppdaget av Lorenzo IM og fikk plass i haven til L og så flyttet han inn. Faren fikk en betrodd stilling i banken. Og han fikk da omgås noen av de største i sin samtid slik som geniet Pico. Disse svært intellektuelle i Medicipalasset var et helt enestående sted å lære om Nyplatonismen og da en enestående humanisistisk utdannelse. M elsket den greske/romerske billedhuggerkunsten.
I 1492 døde Lorenze og ble erstattet av Piero den klossete. M og P fikk ikke noe godt forhold. På denne tiden fikk Savonarola stadig mer makt, noe som var til skrekkblandet fryd for M. På denne tiden startet M med disseksjoner av lik for å lære seg hvordan menneskekroppen var. Dette anså han som nødvendig for å bli en dyktig billedhugger. Tilsvarende gjorde Leonardo. Det sies at M spurte prioren i Santo Spirito-klosteret om lov til å dissekere, men han ble rasende. Så skjeddde det at prioren tilkalte M for å gjøre småjobber og så forlot rommet eller hva det var med nøkkelen til kjelleren liggende igjen. Dette var nok en byttehandel mellom kunst og det å gi M adgang. Her studerte i M menneskekroppen i detalj, noen som ble en viktig forutsetning senere.
I september 1994 holdt Savonarola en skremmende og uhyggelige tale eller preken i Duomoen som gjorde M livredd (også Pico) og han forlat byen. I Roma fikk han flere oppdrag – blant annet laget han Pietaen som er i Petterskirken. En av verdens vakreste skulpturer. Denne skapte virkelig M sitt ry. Pietaen framstiller Maria som ung dame – yngre enn sin sønn. Dante skriver i Paradiset «Vergine Madre, figlia del tuo Figlio» – Jomfrumor, datter av din sønn. Vasari skriver at dette er et kunstverk som aldri kan overgås. Da stauen er på plass i Petterskirken overhører han noen som nekter å tro at det er den 24 år gamle M som har laget statuen, men at det må være en fra Milano. M blir rasende og hamrer inn på båndet over brystet på Maria følgende: Michael Angelus Bonarotus Forentinus Faciebat – Michael Buonarotti fra Firenze har laget denne.
Davidstatuen: I Firenze hadde en diger marmorblokk som en tidligere skulptør hadde begynt på ligget urørt i mange år. Den nyutnevnte gonfalonieren på livstid – Piero Soderini – ønsket at giganten som den het skullef forvandels til et kunstverk som skulle markere Firenzes status som Republikk. Egentlig var det Leonardo tiltenkt oppgaven som var kommet tilbake etter 18 i utlendighet, men så dukket M opp i byen og spurte om oppdraget og fikk det. I august 1501 bygget M et høyt tregjerde rundt statuen slik at ingen skulle se hva arbeidet med – eller prøvde å «frigjøre» inne i blokken. 25. januar 1504 var han ferdig. Gjerde ble tatt ned og Soderini og byen kunne beundre det som skal bli verdens mest berømte statue.
David er jo jøden som tar utfordringen med å møte Goliat og slik skal krigen mellom israelittere og filisterne løses. Ingen tror på den tidligere gjeteren og fløytespilleren, men ingen andre melder seg. Fortellingen finnes i første Samuelsbok og det er Goliat som utforder israelittene på denne måten for å spare andre (kanskje – Goliat var enormt stor og kraftig). I 40 dager utfordret han før da gjeteren David hørte om det. Tilslutt tilbyr David Saul å gå i tvekamp med Goliat. Saul blir oppgitt av at en unggutt som ikke engang er kriger tilbyr seg å gå i kamp. Men David skryter av hvor mange ville dyr han har drept og hvordan han har beskyttet sauene som han gjeter. David klarte ikke å bære sverdet som han fikk av Saul. I stedet valgte han ut 5 glatte steiner og tok med slyngen sin. Og så gikk han i kamp mot Goliat som bare hånte den for han lille gutten, men allerede med første slyngekast traff David Goliat midt i pannen slik at han døde. David tok sverdet til Goliat og hugget av han hodet og tok det med tilbake til Saul. Senere blir han en stor kriger og får lede hæren til Saul og blir så israelittenes konge. Men det skjer etter mye og men.
De fleste bilder og statuer av David viser David når han har vunnet, mens M valgt å vise han rett før dåden – rett før han skal kaste mot fienden – mot Goliat. M laget David naken fordi han kanskje ville vise fram sine anatomiske kunnskaper.
Så kom man til det å beslutte hvor den skulle stå. I komiteen satt både Leonardo, Filippino Lippo og Botticelli. Alle var svært fornøyde. Og det ble så besluttet at den skulle erstatte Judith hos Holofernes utenfor Palazzo della Signoria. Statuen ble laget bak Duomen i et atelier der. Det tok en liten måned å flytte den. I 1873 ble den flyttet til Accademia delle belle Arte.
Kapellet: M er nå en berømt og alle vil ha han. Paven får han til å male taket i Det sixtinske kapell og det holder han på med fram til 1519. i 1520 er han i Firenze igjen der han har fått oppdraget med å lage det nye sakrestiet i San Lorenzo-kirken. Det skulle huse 4 graver. Lorenzo IM, hans myrdede bror Giuliano, Lorenzo – sønn av Piero den klossete og Lorenzo IM sønn Giuliano som hadde dødd i 1516. Medicikapellet som det er kjent som i dag. Dette er det største skulpturelle og arkitektoniske arbeidet til M og ble ferdig i 1534. Egentlig ble det aldri helt ferdig slik M hadde tenkt seg det. Dette er noe av det mektigste M gjorde og betraktes som en helt enestående rom.
Under beleiringen og overgivelse av Firenze – (paven og Karl 5) – ble M bannlyst eller noen tilsvarende. M måtte gjemme seg i et rom i Medicikapellet i lengre tid før han kunne komme ut.
Vasari klarer senere å få M med seg på å danne et kunstakademi i Firenze – det skjer i 1563. Det står under Cosimos 1 beskyttelse. Alle store kunstnere skulle være med og ha et overoppsyn med all kunst i Cosimos stat. Dette er det første i sitt slag i Europa. M dør i 1564 og avtaler med sin nevø at han skal begraves i Firenze – hans elskede by. Paven vil imidlertid at han skal gravlegges i Roma og holdt en høytidelig begravelse der, men nevøen stikker av med kista og han ligger i dag begravet i det som er en æreskirke i dag – Santa Croce. Vasari laget gravmonumentet.
M var svært produktiv kunstner og har etterlatt seg en mengde statuer i F. En del ble hentet til F etter hans død. Husk Biblioteca Laurenziana som ligger nært San Lorenzo-kirken. Forhallen og trappen er unik.
De fleste av statuene til M befinner seg i Firenzes nasjonalmuseum Il Bargello. M brøt gjerne med det var gjengs måte å lage kunst på. Både Vasari peker det og senere historiker Ernst Kris sier at for første gang i Europas historie framstår kunstverket som projeksjonen av et indre bilde. Det er ikke nærheten til virkeligheten som gir det verdi, men dets nærhet til kunstnerens psykiske liv.
M videreførte og tok opp sin billedhuggerkunsten til Donatello, malerkunsten til Masaccio, arkitekturen til Brunneleschi. Og han var også elev til Pico. M viser hvordan kunsten hans bærer med seg hans indre sjeleliv.
Michelangelo er den siste som kan sies å representere den kulturelle blomstringen som fant sted i F. F er nå ikke lenger et produktiv kulturelt senter. Det flyttet seg til Roma – der også M var mye. Og videre til andre steder slik som Venezia, London, Amsterdam, Paris.
RAFFAELLO SANTI – RAFAEL (1483-1520)
GIORGIO VASARI (1511-1574)
Født i Arezzo i Toscana og var italiensk maler, arkitekt og en av verdens første kunsthistorikere og da kjent for sine biografier av italienske kunstnere. Han var blant annet utdannet som humanist, men ble satt i lære hos en maler. Han møtte og kjente Michelangelo og var sterkt påvirket av han. Han besøkte Roma og ble kjent med maleriene av Raphael. Han var mer berømt for sine malerier i sin samtid enn ettertid. Han var hele tiden under beskyttelse eller støtte fra Mediciene. Kjent malerier i dag er veggene og taket i Sala di Cosimo I i Palazzo Vecchio. Han laget også fresker i kuppelen i Duomoen.
I dag er han mest kjent for sitt kunsthistoriske verk som er en uvurderlig kilde til kunnskap om renessansen. Noen kaller han verdens første kunsthistoriker. Han tegnet deler av (loggia) av Palazzo degli Uffizi – del som vender mot Arno. Videre var han arkitekt for Vasari-korridoren som gikk fra Ufizzi til Palazzo Pitti. Han renoverte Santa Maria Novella og Santa Croce. Vasari er antatt å være den første som brukte begrepet «gjenfødelsen» eller it. Rinascimento. Men begrepet blir ikke kjent før på 1800 tallet fra personer som Jules Michelet og Jacob Burckhardt.
GALILEO GALILEI (1564-1642)
Han ble født tre dager før Michelangelo døde og døde 4 dager etter at Newton ble født. Galileo er slutten på de store florentinske menn som da starter med Dante. 400 år har gått.
Galileo var opptatt av å bevise sannheten og ikke stole på autoriteter. Han mente alt kunne beskrives med matematikk. Slik grunnla han den mekanistiske naturvitenskap. Han ville gjendrive Aristoteles autoritet og ville at sannhetserkjennelse skulle basere seg på eksperimenter. Han er subjektiv slik som renessansen er.
Født i Pisa og død utenfor Firenze. Han var filosof, fysiker og astronom og sentral i den vitenskapelige revolusjonen. Han forbedret teleskopet, gjorde banebrytende astronomiske observasjoner og støttet det heliosentriske verdensbildet. Han samlet mye kunnskap som var ervervet gjennom århundrer og var først til å danne enhet i bevegelseslæren. Hans arbeid ble viktig for Newton.
Han ble professor i matematikk i Pisa og erklærte seg i 1597 som en kopernikaner. Hans astronomiske observasjoner gjorde han til den mest feirede naturfilosof i Europa. Han ble hoffmatematikker i Firenze og fikk fra da av ofre seg på heltid for vitenskapen. Han havnet etter hvert i rettsak med kirken grunnet sitt heliosentriske syn.
Han er gravlagt i Santa Croce. Grunnet hans tilslutning til det heliosentriske verdensbilde nekte paven han et gravsted i hovedskipet, men ble da gravlagt i et sidekapell. Men ble senere flyttet til hovedskipet som var æresgravplass for de største. Det er antakelig en myte at han samlet professorer og andre under det skjeve tårn i Pisa for å vise at ulike legemer faller like fort.