Roma – den evige stad – historien

«Urbs aeterna» betyr «den evige stad». Går tilbake til den romerske elegidikteren Tibullus (54-19 fvt). Har senere blitt et æresnavn på Roma. I tillegg har vi «Den hellige stad» som peker på paven og at han er disippelen Peters etterfølger. Peter var Jesus sin utvalgte på jorden. Peter er holdt for å være Romas første biskop og paven er hans etterfølger som biskop av Roma og har tatt til seg makt deretter.

Vi snakker også om at alle veier fører til Rom – viser til den gang Roma ble oppfattet som verdens sentrum. Og alle veier førte faktisk til Roma fordi veinettet ble bygd slik. S.P.Q.R. = Senatus Populusque Romanus = Senatet og det romerske folk. Innskrift på alle offentlig bygninger, kommunevåpen, kumlokk osv. Stammer fra antikken, men ble tatt i bruk igjen under Mussolini. Men i følge Asterix sto bokstavene for «Sono Pazzi Questi Romani» = Disse romerne er gale.

Vider har vi byen – dvs Roma – med de 7 høyder og de 7 konger. Generelt og uavhengig av Roma er tallet 7 viktig. Gud fullførte sitt arbeid på den syvende dagen. Tallet 7 er svært hellig for jødene. Mange av deres høytider varer 7 dager, jødenes lysestake – memoraen – har syv armer. 7 er fullkommenhetens tall, syv skaperdager, høytidene varte i 7 dager, 7 tjenere, 7 demoner i, de gikk rundt Jeriko 7 ganger. Hvorfor tallet 7? Hjernen vår har en kapasitet på 7 «bits» – i snitt husker vi 7 tall… Fugler, fisker m.m. klarer å orientere seg etter de nærmeste 7. De syv blåner, de syv landeplager. Dette var en digresjon, men fascinerende.

Romas historie

Grov inndeling

Roma historie kan for enkelhets skyld deles i tre:
Romerriket – Kirkestaten – Nasjonalstaten.
Før Romerriket hadde vi etruskerne i nord (Etruria – Toscana i dag) og grekerne hadde bosatt seg i sør. Ellers mange ulike stammer. Fønikerne drev handel mot kystbyer i dagens Italia.

Romerriket kan i følge tradisjonen sies å starte med Romulus i 753 år fvt. og ender med avsettelsen av keiser Romulus Augustus i 476 evt. (dvs Vestrikets fall). Østriket eller det Bysantiske riket eksisterer i enda 1000 år.

Kirkestaten (den katolske kirke) kan man si tok over etter hvert og lever fortsatt, men rollen ble mindre etter at nasjonalstaten ble etablert i 1870-årene. Roma ble hovedstad i ca 1870 og den katolske kirke mistet sine rettigheter som stat fram til en avtale med fascistene i 1929. Da ble Vatikanets område egen stat. Husk at det også vokste fram mange bystater i Italia slik som Venezia, Milano, Firenze. Pipin den yngre beseiret Langobardene i 756 og da ble Roma hovedstad eller en pavelig stat og senter for den katolske kirke. Karl den store – sønn av Pipin den yngre – etablerte det tysk-romerske riket og ble kronet som keiser i Roma i Peterskirken 25. desember år 800 evt.

Nasjonalstaten kom i 1870-årene gjennom innsatsen til trekløveret Garibaldi, kong Viktor Emmanuell II (fra Sardinia) og Camillo Benso di Cavour der sistnevnte holdes for å være strategen bak samlingen.

Hva og når er antikken
I Europa er det den gresk-romerske tid fra ca 800 fvt. til rundt 500 evt. Ikke noen faste årstall. Starten er framveksten av den nye hellenske tid som kommer ut av «der mørke århundre» fra den gang palasskulturene kollapset rundt 1200 fvt. Samtidig grunnlegges Roma (753 fvt.). Slutten er når kristendommen overtar ca 400-500 e.vt. Da starter den tidlige middelalder. I 476 evt. avsettes den siste romerske keiser i det vest-romerske rike. I senere tids historieforskning er det holdt fram at middelalderen kom i god tid før den siste keiseren ble avsatt.

I Romerriket har vi arkaisk tid eller kongetiden fram til 510 da republikken tar over og videre:
510-281 Tidlig republikk
281-133 Mellom republikken
133-31 (fvt) Senrepublikken
31-235 (evt.) Prinsipatet
284-305 Tetrakiet
313 Konstantin den store godkjenner kristendommen (Milan-ediktet)
325 Konsilet i Nikea
395 Deling mellom øst- og vest-Romerriket
476 Den siste romerske keiser avsettes
 

Dannelsen eller grunnleggelsen av Roma
Roma var egentlig et veikryss. Vi hadde allerede Via Salaria – saltveien – før Roma ble by. Salt ble visstnok hentet ved munningen av Tiber eller i alle fall på vestkysten og fraktet over til Adriaterhavssiden. Det var Sabinernes vei for å hente salt. De var en folkegruppe som holdt til rundt der byen Roma skulle bli til.

Ved Roma så var det første naturlig vadestedet oppstrøms Tiber. Isola Tiberina ? Skip kunne gå opp hit og lektere eller tilsvarende kom ned hit. Videre hadde man de naturlig høydene som var lette å forsvare. (De syv høydene i Roma). Dvs det lå godt til rette for å etablere en by her. Dette skrives av forfattere i antikk tid, men lenge etter grunnleggelsen.

Tilblivelsesmytene

Verket Æneiden av Vergil: Vergil levde under Augustus og skrev hyllester til Augustus. Æneiden er et nasjonalepos som har hatt enorm betydning for Romersk historie og ikke minst for språket latin. Det er visstnok et standardverk for den som skal lese latin. Æneiden er Romas svar på grekernes Illiaden og Odysseen. Æneiden starter med en historie under Troja-krigen der man griper fatt i den trojanske helten Aineas – prins av Troja. Aineas har en liten rolle i beretningen om krigen i Troya – Illiaden. Aineas flykter og seiler til Sicilia og så til kysten utenfor Roma. På oppdrag av gudene etablerer han et nytt Troja – Lavinia. Aineas er til alt overmål sønn av Ankises og gudinnen Afrodite (Venus på gresk). Men Ankises hadde forbud av Afrodite til å fortelle at han var sammen med henne. På veien til Latium så er han også innom Nord-Afrika der han hadde et forhold med Kartagos dronning Dido (i flg tradisjonen grunnlegger av Kartago ?). Men gudene minnet Aineas om at han skulle videre. Da han flyktet fra Dido så lyste hun han i bann slik at det alltid skulle være en avgrunn mellom Kartago og Roma. Aineas grunnlegger så byen Lavinia som er en tidlig forløper til Roma. Sønnen til Aineas het Askanius eller han ble kalt Julius. Herav kommer «Gens Julia» – slekten som Julius Cæsar stammer fra – eller påberopte det seg i alle fall. Askanius grunnlegger Alba Longa. Alba Longa var en oldtidsby i Latium og grunnla det latinske forbund. 12 generasjoner etter Ascanius kom kongene Numitor og Amulius.

Myten om Romulus.

Bestefar til Romulus og Remus var Numitor – konge av Alba Longa. Numitor fikk tronen mens broren Amulius fikk skattene – deriblant gullet som ble tatt med fra Troja. Amulius avsatte sin bror Numitor og drepte hans sønn, men lot datteren Rhea Siliva leve mot at hun ble vestalinne – de var prestinner som måtte leve i sølibat som jomfruer. Dette gjorde han for å sikre at det ikke ble noen etterkommere etter Numitor. Men en natt kom krigsguden Mars til templet og besøkte Rhea, noe som resulterte i at hun bar fram tvillingene Romulus og Remus. Amulius ble rasende da han hørte det og krevde at de ble satt ut i skogen for å dø. Men tjeneren klarte ikke å gjøre det, men satt dem i stedet i en kurv på elva Tiber. De ble reddet av elveguden Tiberinus og ble satt på bredden der de ble tatt hånd om og ammet av en ulvinne. Senere ble de oppdaget av hyrden Faustulus som tok seg av tvillingene oppe på Palentinerhøyden. De vokste opp og ble berømte. De bestemte seg for å anlegge byen som ble Roma, men ble ikke enig om det var Palentinerhøyden eller Aventinerhøyden som skulle bli byen. I krangelen så drepte Romulus Remus og byen ble lagt til Palentinerhøyden og da kalt Roma. Byen ble grunnlagt 21. april 753 f.vt. i følge tradisjonen.

Senere valgte Romulus ut 100 stykker til å utgjøre et råd. Disse ble kalt patrisiere og rådet ble kalt senatet. Grunnet at det var få innbyggere ble alle ønsket velkommen til den nye byen – det kom flyktninger, kriminelle, mordere og rømte slaver. Men det ble et stort overskudd av menn og da inviterte Romulus sabinere (nabostammer) på besøk til en fest – der kidnappet romerne alle jentene. Det førte til en krig der ei jente fra Roma – Tarpeia – forrådte romerne med å slippe Sabinerne inn i byen. Men Sabinerne ble allikevel drevet tilbake, men de ble så enig om å slutte fred og ble venner. Sabinerne bosatte seg på Quirinalhøyden. Kapitolhøyden ble senter for styre og administrasjon – senere for templer og guder. Styre og administrasjon flyttet senere ned på Forum Romanum.

Roma som by
I starten var det etruskere som var kjernen eller den viktigst folkegruppen for Roma. De hadde jo allerede etablerte byer nordover i Etruria (dagens Toscana) og hadde mye kunnskap som var viktig. F.eks. det å temme vannet. Ordet by på latin er Urbs som vi kjenner igjen i urbanisering – det er etruskisk. I starten besto da byen av latinere, sabinere og etruskere. Det var etruskerne som anla Cloaca Maxima ca 600 år f.vt. som drenerte Forum Romanum og ledet vann og kloakk ut fra flere områder ned i Tiber. Veldig viktig for å utvide byen. Noen hundre år senere ble den overbygd og den er fortsatt i bruk. Forresten så hersket gudinnen Cloacina over Cloaca Maxima. Ble bygget et tempel for henne. En positiv bieffekt av dreneringen var at sykdommer som malaria ble kraftig redusert i Roma i og med at sumptilstanden forsvant.

Kongetiden
Romulus var første konge av Roma og til sammen var det syv konger fram til republikken ble dannet i 509 eller 510, men det må ha vært flere. 7 konger i løpet av ca 240 år er for få. De ulike kongene fikk i følge tradisjonen æren for hvert sitt framskritt. Men siste konge Tarquinius Superbus var en tyrann og ble hatet. Han hadde også en sønn som forgrep seg på en latinsk jente og det fikk begeret til å flyte over. Fordrivelsen av den siste kongen ble også sett på som Romas frigjøring fra etruskerne – i alle fall i mytisk forstand. Han som ledet opprøret het Lucius Junius Brutus og det ble lovet at det aldri mer skulle bli et kongedømme. Dette satt sterkt i romerne og Cæsar fikk føling med den holdning da mange romere trodde han ønsket å bli konge.

Da republikken ble etablert ble det også en ordning med at det hele tiden skulle sitte 2 konsuler med virketid på 1 år. Dette for at en ikke skulle dominere.

Patrisiere og plebeiere
Patrisierne er etterkommere av de opprinnelig slekter – de som var rådgivere for kongene – ingen andre kunne bli patrisiere. Medlemmene av senatet var den gang patrisiere. De kaltes patres – fedre. Og ordet patrisiere kommer av det. Av ordet senat kommer senior, men også senil osv. Plebeierne var de andre. Gjerne tilflyttede håndverkere, bønder etc. De hadde i utgangspunktet ingen innflytelse. Men de ble stadig viktigere for Roma da de prosentvis økte i antall og utgjorde en avgjørende funksjon for byen både mht arbeid og utvikling, men også ikke minst i forhold til forsvaret. Men de ble også tynget ned med skatter, avgifter og forpliktelser.

I en tidlig fase av republikken oppstår det mye strid mellom patrisiere og plebeiere. («Struggel of the Orders»). Det fortelles at flere ganger både truet og faktisk gjorde plebeierne alvor av å flytte ut av byen slik at patrisierne kunne klare seg selv best som de kunne. Første form for sivil ulydighet. Dette var voldsomt effektivt fordi de slik fikk sin klare innflytelse i Roma gjennom sin egen forsamling. Lederen(e) av forsamlingen var tribun(ere) og var beskyttet – urørbar. De fikk da med tiden vetorett m.m. De fikk mye makt med tiden. I år 367 fvt. i Lex Lincinia Sextia ble det bestemt at minst en av konsulene skulle være plebeier, men ikke motsatt at det skulle minst være en patrisisk konsul! De fikk da også adgang til de fleste verv med unntak av vervet Pontifex Maximus som var den øverste prest i Roma.

Som feiring av enigheten i 367 ble Concordiatemplet bygd nede på Forum Romanum. Gudinnen Concordia var for enighet og samhold i ekteskap og samfunn. Også forbundet med Pax – fred.

Republikken fram til den puniske kriger
Utenom de feider som var mellom patrisiere og plebeiere så var det kriger og konflikter mot nabostammer. F.eks. hadde den latinske liga (områdene rundt Roma) problemer med å forholde seg til den nye byen som vokste fram. Og det oppsto kriger som da Roma vant til slutt.

En viktig hendelse var at man i 449 fvt. nedsatte et utvalg (decemviriene) som kodifiserte de første lovene. Derfra kom de tolv tavlene med lover som helt klart var en start på å formalisere mye mer enn tidligere. En kuriositet fra lovene var at de to klassene ikke fikk inngå giftemål med hverandre.

Utenom å kjempe med nærmeste naboer og overvinne disse så var det invasjoner av keltere/gallere i perioden 390-329 fvt. I 390 plyndret gallerne Roma og bl.a. ødela de arkiver m.m. Det eneste de ikke klarte å innta var Kapitolhøyden. (navnet Kapitol – caput Toli = hodet til Tolus. Tolus sitt hode ble gravd fram og enda han hadde vært død lenge blødde det).

Dessuten var det en rekke kriger mot naboene i sørøst – Samnittene. 344-290 fvt. – i alt 3 store kriger. Roma vant og kom slik i kontakt med de greske byene lenger sør. De etablerte også havna i Ostia i 335 fvt.

Senatet får en stadig tydeligere rolle – spesielt mektig og viktig blir de under og etter 2. punerkrig. Over tid fikk stadig flere adgang til senatet slik at stadig flere i det voksende romerriket ble representert.

Jordbruket var en økonomiske ryggrad i Romerriket slik det stort sett er fram til den industrielle revolusjon. Utover i det 4 og 3 århundre fvt kommer myntene.

Store kriger oppstår da byen Thurii (sør i Italia) ba om hjelp fra Roma mot sin fiende Tarentum (øst for Thurii i Italia). Tarentum ba om hjelp fra Pyrrhus fra Epirus (vestsiden av Hellas). Her vant Pyrrhus en Pyrrhos-seier – Han sa at hvis jeg vinner nok en slik seier er jeg fortapt. Prisen var for høy. Til slutt taper Pyrrhus og fra da av er det ingen reelle fiender mot Roma Italia. Da romerne hadde tatt den greske byen Tarentum begynte for alvor den greske påvirkningen av det romerske samfunn selv om de allerede var påvirket eller kjente den kulturen.

De puniske kriger
Fram til nå er det fønikerne i Kartago som dominerer på sjøen i Middelhavet. De er den store handelsnasjonen – grekerne er en god nr. 2. Fønikerne var svært kommersielle og hadde en stor handelsflåte/krigsflåte til dette formål. Kartago hadde ikke så mange soldater, mens Roma hadde ingen flåte, men masse soldater.

Første punerkrig: (264-241 fvt)
Så vidt vites var forholdet mellom Kartago og Roma fram til 1. punerkrig balansert og vennlig. Skal visstnok ha vært hele tre avtaler gjennom årene som regulerte forholdene dem i mellom. En skal huske på at inntil punerkrigene så synes ikke Roma å ha noen imperietanker. De var mest opptatt av å beskytte Roma gjennom å kvitte seg med med de nærmeste fiendene.

Bakgrunnen for den første punerkrig var nærmest en tilfeldighet. Marmertinene (sønner av mars) – en gjeng røvere/kriminelle av italiensk eller romersk opphav var årsaken. De hadde tjent til livets opphold som leiesoldater eller lignende i Siracusa på Sicilia. Da kongen der døde ble de arbeidsledig og trakk nordover mot Italia. De stoppet i Messina og erobret byen på en brutal måte. De ble med grunn etter hvert engstelig for at Siracusa skulle komme å hevne seg og ta de til fange. Da henvendte de seg til kartagere som hadde en base i nærheten og ba om beskyttelse – hvilket de fikk. Etter hvert ble de bekymret for at kartagerne skulle bli for dominerende og ba så om hjelp fra Roma. Roma var i alle fall samme folkeslag som de. Dette ble heftig debattert i det romerske senat. Det var mange av de eldre som var i mot å yte en slik hjelp til marmertinerne. Dette var også utenfor Italia og det var ingen grunn til å engasjere seg. Men tilhengere av å yte bistand vant. Slik startet en av de store konfliktene i verdenshistorien. Romerne tvang Siracusa inn på deres side for å hjelpe marmertinerne mot de kartagenske styrkene. Og slik eskalerte krigen til slutt for å bli en voldsom krig mellom Roma og Kartago.

Krigen foregikk i starten på Sicilia der romerne hadde framgang. Senere forflyttet krigen seg til sjøs og mot Kartago. Roma fikk etablert en egen flåte. Det påstås at de stjal et punisk skip som de kopierte. Sjøkrigene vant delvis Roma etter hvert, men de tapte veldig mange skip først fremst i dårlig vær grunnet svakt sjømannskap, men også i krigene. Dog hadde de en betydelig «stayerevne» og fikk betaling for det. Tilslutt vant romerne et stort sjøslag ved Aegatesøyene i mars 241 fvt. Samtidig hadde en kartagisk general stor framgang på Sicilia – Hamilcar Barca. Men han måtte trekke seg tilbake da de tapte på sjøen. Historikeren Polybios kommenterte at dette var den mest destruktive krig til da. (Polybios var en gresk historiker som levde i Roma og dekket perioden 220-146 fvt. Han omgikk alle ledende romere i perioden og fikk førstehånds kunnskap til konfliktene. Polybios er en av de første historikere som presenterte historie som en sekvens av årsaker og effekter basert på nøye undersøkelser der kritisk holdning også inngikk.)

Etter denne krigen var begge partene utmattet med store tap av soldater, båter og penger. Krigen varte i 23 år og Kartago ble pålagt en kraftig krigserstatning og historikere sammenligner denne med kravene til krigserstatning som kom etter 1. verdenskrig.

Krigen førte til at Roma fikk etablert en marine, de overtok Sicilia – den første erobring utenfor Italia. Litt senere tok de også Sardinia og Korsika fra Kartago. Denne krigen var starten til det romerske imperium.

Andre punerkrig: (218-201 fvt)
Dette ble det viktigste krigen mellom punere og romere. Og dramatisk på alle måter.

Hamilcar Barca drar til Spania etter Første Punerkrig og starter erobringer der. Hans 9 år gamle sønn Hannibal krevde å få være med. Hannibal får være med mot å love å aldri bli venn med Roma. Hamilcar ledet kartagernes styrker i Spania og da han dør så tar svigersønnen Hasdrubal over og han blir drept. Tilslutt er det Hannibal som får kommandoen som fortsatt er i tyveårene. Han holdes for å være en av historiens dyktigste generaler og spesielt dyktig som strateg. Han er studert av militære strategier i all ettertid. Gjennom denne perioden hadde Barca-familien etablert et imperium i Spania.

Hannibal tar Saguntum i Spania som er i allianse med Roma og dermed er neste konflikt på gang. Det er litt uenighet om Hannibal hadde gjort noe ulovlig mot Roma eller ikke, men Roma reagerer og beskylder han for det uansett. Hannibal regner med at Romerne kommer langs kysten med skip til Spania mot han. Roma har nå en stor marine, mens Kartago sin er stort sett ødelagt. Hannibal tar med seg 40.000 mann og 60 elefanter og går opp Spania – over Pyreneene og inn i sør-Frankrike og så videre over alpene i okt/nov 218. Dette trodde ikke romerne var mulig. Dette var en krevende ferd for Hannibal med mange fiendtlige stammer. Det var vanskelig forhold i alpene der han delvis måtte lage veier m.m. Gjennom alpene var det også mange bander og røvere som herjet og krevde offer. Da han kom ned fra alpene hadde han 26.000 mann og 20 elefanter. Uansett er dette et av historiens mest berømte felttog. Det å passere Alpene med en slik hær ble holdt for å være umulig.

Konsul Publicus Cornelius Scipio prøvde å stoppe han ved elva Ticinus der han ble alvorlig såret. Videre tapt romerne i slaget ved Trebia der 1/3 av de romerske styrkene ble drept. Hannibal klarte å rekruttere nye styrker og hadde etter hvert 40 til 50 tusen soldater. Året etter valgte romerne Flaminius til konsul og han satte opp et bakhold ved Arrentium, men det ble oppdaget av Hannibal og han gikk rundt den romerske armeen. Hannibal snudde det på hodet og tok romerne i et bakhold ved Trasimene og knuste romerne. Hannibals generaler mente nå at han burde gå på Roma og beleire byen, men Hannibal manglet antakelig beleiringsutstyr og ville ikke det. Han gikk sørover og forbi Roma og håpet å rekruttere misfornøyde grekere til armeene sine.

Nå utnevnte romerne Fabius Maximus til diktator. Han valgte å unnvike slag med Hannibal og i stedet drive geriljataktikk mot han med å forstyrre forsyningslinjer osv. Dette var en forsinkelsesstrategi og blir den dag i dag kalt fabianstrategi. Dette var klokt, men upopulært i Roma. Året etter ble diktaturet avviklet og det ble valgt to konsuler som vanlig og disse satte sammen den største romerske arme noensinne med kanskje 80-100 tusen mann. Disse ble sendt med pomp og prakt ned mot Cannae i 216 der Hannibal oppholdt seg. Dette var 8 konsularmeer med støttestyrker.

I Cannae 216 fvt ble da et av historiens mest berømte slag utkjempet. Romerne var kanskje dobbelt så mange som kartagerne, men her kom militærgeniet Hannibal til sin rett. Mens romerne på sletta møtte med en massiv hær som kanskje var like dyp som bred ut fra tanken om at de skulle knuse kartagerne som en slegge, så stilte Hannibal opp med en bred front som var tynn på midten og med solid kavaleri på flankene. Hannibal var i front på midten og ledet angrepet derfra. Etter hvert som den massive romerske hæren dundret på så trakk han midtfronten forsiktig bakover mens hans kavaleri på flankene brøt ned romernes kavaleri. Hannibal frontlinje var først buet svakt fram for å så langsomt bli til en halvbue den andre veien og omringet til slutt den romerske hæren. Etter hvert som romernes kavaleri ble sprengt så kom Hannibals kavaleri bak og slo til. Uten at romerne kanskje forsto det så hadde verdens første knipetangsmanøver lyktes og romerne var omringet. Romerne var nå lukket inn uten fluktmulighet og den store majoritet kunne ikke gjøre noe som helst.

Ettermiddagen 2. august ble kanskje så mye som 70 000 romerske soldater slaktet ned. Verken før eller senere i historien har så mange soldater mistet livet på en dag i et slag. 10-15 tusen klarte å bryte ut og flykte. Hannibal selv mistet ca 6000 soldater. Dette var et dramatisk tap for Roma og en katastrofe for dem. Dette skapte fullstendig panikk i Roma.

En av de som klarte å redde seg ut av Cannae var Publicus Cornelius Scipio Africanus Major (235-183) – sønn av tidligere nevnte Scipio.

Av ulike årsaker valgte Hannibal å tilby en fredsavtale til Roma (?). Her viste Roma sin styrke som kanskje forteller hvorfor de ble et enormt imperium. På tross av katastrofen og panikken så valgte senatet å takke nei og startet med å bygge nye legioner. Men det var ikke uten kamp man valgte det standpunktet.

Flere av familien til Scipio blir drept i slag med kartagerne og dette motiverte vel Africanus og han stilte i 211 seg til rådighet for å lede angrep på Spania for å avleder oppmerksomhet – 24 år gammel. Kort fortalt lyktes han i Spania og er klar for Kartago. Hannibal kalles tilbake til Kartago og må da forlate Sør-Italia. I slaget ved Zama ved Kartago ble det romernes tur til å lykkes og Kartago tapte og måtte gi seg. Scipio blir fra nå av kalt Africanus og er i ettertid ansett som en av Romas største generaler gjennom tidene. Han ble faktisk tilbudt tittel som diktator på livstid – noe han avslo.

Hannibal blir forbausende nok av Africanus godkjent som politisk leder i Kartago. Hannibal blir for resten av sin levetid beskyldt av kartagerne for å misset ved ikke å innta Roma. Hannibals generaler sa til Hannibal at du vinner slagene, men ikke krigen av den årsak. I Roma er Africanus den største helt, men Cato med familie glemmer ikke at Africanus tillater at Hannibal tar politisk makt i Kartago.

Tredje punerkrig: (149-146 fvt)
Cato den eldre var kjent for å avslutte sine taler med «Ceterum censeo Carthaginem esse delendam» = for øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.

Det bitre hatet hos mange i Roma – spesielt hos Cato den eldre – resulterte til slutt en siste krig mot Kartago. Det hører også med til historien at Hannibal hadde ledet Kartago så bra at krigsgjelden var nedbetalt. Og velstanden økte fort i Kartago – noe som også bekymret Roma. Etter mye fram og tilbake så endte det med at romerne beleiret byen og vant etter 3 år. Det var da Scipio Aemilianus som tok byen og la den i grus. Det er sagt at romerne saltet jordene for å hindre at byen vokste på nytt, men det er ikke noe bevis for den påstanden.

Etter punerkrigene har Roma blitt mektig. De er tvers igjennom krigstrent som nasjon og har nok fått smaken på imperium. Selv om kostnaden med krigene er voldsomme så er det også store gevinster med å legge under seg andre riker og nasjoner.

Merk at under perioden 229-146 fvt så var det mange eksempler på at Roma kunne ha lagt mer land under seg enn det de valgte å gjøre.

MEN: i kjølvannet i krigen mot Kartago denne gang kommer det finansfolk, handelsmenn og andre som vil gjøre seg rike… kanskje for første gang ?? Fra 133 fvt hevdes det at Roma ble mer imperialister med økonomiske interesser enn annet.

Tenk i vår moderne tid med Blackwater, Halliburton og andre.
Mot prinsipatet
I perioden fra 133 til 27 fvt er det en rekke annekteringer som da gjør Romerriket stort. Fra 133 ca så er det klart at det er en sterk motivasjon var størrelse, felttog, ære, triumftog, penger, makt,…

Det var enorme krigsbytter som ble fraktet til Roma – en slags bensin eller heroin for republikken. En daværende historiker skrev at det ble nesten for mye. Det har blitt hevdet at på det «beste» så arbeidet bare halvparten av romerne – resten trengte ikke det.

Men det skapte også andre problemer. Fra at de romerske soldatene var ute på kampanjer i deler av året og så var hjemme og stelte gårdene sine ellers, så kom man nå inn i en periode med ambisiøse generaler og senatet som gjorde at soldatene var ute på felttog som varet i årevis. Og felttog og annekteringer blandes sammen med forretningsvirksomhet der også generalene tilgodesees eller blir korrupte. Gård og grunn blir lagt øde eller tvangssolgt til andre – kanskje senatorer som gjør også dette til en forretning der de lar sine egne slaver drive stadig større gods. Det var riktignok regler mot dette eller mot at senatorer kunne gjøre dette, men de ble omgått.

Skatteinnkreving ble satt ut på anbud – det er lett å forstå hva det medførte.

Brødrene Gracchi (133-121) så den økende urettferdigheten og prøvde å gjøre noe med det. Tiberius Gracchi var barnebarn av Africanus og prøver med reformer for å rette opp i dette. De rike patrisierne så at dette rammet deres etter hvert vellykkede forretningsvirksomhet og fikk Tiberius drept. Broren Gaius prøvde å forfølge ideene til sin drepte bror. Han ordnet med en stor hær til beskyttelse, men lider til slutt samme skjebne. Drapene på Gracchi utløser voldsomheter og forfølgelse m.m.

Det ble dannet politiske fronter gjennom Optimatene (best ones, de etablerte) og Populares (populistene). Populares gikk gjerne direkte til folkeforsamlingene og fikk vedtatt reformer der og omgikk da senatet.

Prosentandelen slaver øker (30-50 % ?) og vi får slaveopprør på Sicilia i 134-133 fvt og i 73 fvt kommer det berømte slaveopprøret ledet av Spartacus – han leder tilslutt nesten 70 000 slaver tror man.

Problemene med ødegårder – dvs romerske soldater som må være lenge borte. Gårdene blir ikke holdt i hevd – det er spesielt det Gracchis reagerer på. Rike forsyner seg delvis av disse gården og driver dem med sine slaver. Dette endres noe med at man tar stadig flere fra lavere klasser inn i legionene – dvs jordløse. Men gradvis forsvinner også loljaliteten mot Roma og senatet. Nå blir generalen eller den som leder en legion gjenstand for mer loljalitet. Dette er en viktig endring skal det vise seg.

Da Gracchiene ble drept trodde optimatene at revolusjonen var over. Men i virkeligheten har ikke borgerkrigen engang begynt – det skal bli langt blodigere.

Etter hvert eksploderer Roma i en sosial krig med grusom vold.

Nå kommer en periode der noen få dominerer til slutt:
«Et drama i tre akter»
Marius og Sulla
Pompeius og Cæsar
Marcus Antonius og Oktavian

Marius og Sulla
Gaius Marius er en glitrende dyktig general som tilslutt blir konsul – uten å være fra den noble klasser. Dette alarmerte de samme noble klassene. Marius førte en rekke store kriger i Afrika, mot germanere osv med stort hell. Man anså han som Romas redningsmann i noen kritiske år. Noe senere kommer Sulla på banen og førte også vellykkede kriger. Sulla hører til patrisierne. Etter hvert oppsto det en krangel mellom Marius og Sulla om hvem som skulle lede annekteringskrig i Anatolia (deler av dagens Tyrkia). Marius får «tilslaget» på å lede armeene. Sulla blir rasende og lurer Marius med a ta med seg legionene som er i nærheten av Brundisium eller Campania inn til Roma – som første general noensinne – dette var forbudt. Marius ble overrasket over dette trekket og rømte.

Sulla fikk det som han ville i senatet med sine legioner plassert nært Forum Romanum. Da Sulla hadde reist til Anatolia kom Marius i retur til Roma og tok en grusom hevn over Sullas venner – et rent blodbad. Marius og Cinna ble valgt til konsuler, men Marius dør. Det blir full borgerkrig da Sulla returnerer og det ble enorme tap (50-70 tusen soldater drept). 12.000 tas til fange der 3000 henrettes på marsmarken. Sulla tar all makt og foretar en like grusom utryddelse som Marius. Han lar henrettelsen skje mens han taler i senatet. Da uroen spres seg blant senatorene som ikke vet hva som skjer så sier Sulla. «La oss fortsette forhandlingene – der er bare noen fiender av Roma som får sin rettferdige straff».

Det foretas proskripsjoner av fiendene – de drepes og jord og eiendom tas og gis til Sullas venner. Det er antatt at mange ble drept bare fordi de hadde mye eiendom som Sulla trengte for å betale de han skyldte. Sulla blir diktator, men trekker seg uventet tilbake etter kort tid og dør senere.

Sulla fikk orden på Roma, men den romerske republikken var «stygt skadet».

Pompeius og Cæsar
Pompeius kom fram under Sulla og viser seg som en av de store generalene med viktige seire for Roma. Han nevnes i samme åndedrag som Alexander den store . For alle generaler i Roma er Alexander den store et forbilde. Samtidig med Pompeius kommer også Crassus som er styrtrik og ambisiøs. Det blir Crassus som slår ned opprøret i regi av Spartacus, men Pompeius slår ned resterende styrker og prøve å ta æren for alt. Begge vil bli konsuler, men Pompeius er for ung. Men Pompeius har tilfeldigvis legionene utenfor bymurene og klok av erfaring fra Sulla og Marius blir begge valgt til konsuler. (Pompeius har lært av Sulla som hadde brutt med de tidligere reglene).

Crassus føler etter hvert at han kommer i skyggen av den militære dyktigheten til Pompeius. Dermed dukker ideen opp om å få med en tredje mann for å balansere makten. Og dette blir Cæsar.

Det dannes et privat triumvirat mellom disse tre. Den store taler, jurist og politiker Cicero inviteres også inn, men takker nei grunnet at dette er ukonstitusjonelt i forhold til senatet. (selv om dette er en privat avtale så kalles dette det første triumvirat)

Pompeius er nå en god del eldre enn Gaius Julius Cæsar og har allerede store bedrifter å skryte av. Cæsar er ekstremt ambisiøs og drar ut på store felttog. Han imponerer i Spania, gråter bittert foran en statue av Alexander den store på Sicilia fordi han selv har oppnådd så lite i forhold til Alexander på hans alder. Cæsar tar så Gallia – her kommer til romerske sivilisasjon til viktige deler av Europa. Cæsar får en stigende stjerne og nyter enorm respekt i sine tropper for sitt mot, for at han deler soldatenes skjebne og vilkår. Crassus blir drept i et slag i øst. Det er mye vold og uro i Roma og Pompeius som er tilstede i Roma tildeles all makt i 52.

Det kommer opp et forslag i senatet at Cæsar og Pompeius samtidig skal oppgi sine kommandoer – Pompeius forslag. Men Cæsar godtar ikke betingelsene. Tilslutt får Cæsar ordre av senatet om å fratre kommandoen. Og da Cæsar til slutt krysser elva Rubicon, som er grensen inn til det som Roma da kaller Italia, er det borgerkrig. Han har ikke lov til å ta mer legioner over den elva som er grensen inn mot den sentrale delen av Romerriket. Det her han visstnok sier «Jacta est alea» (terningen er kastet) før han krysser Rubicon.

Pompeius er i Roma og har klart større styrker enn Cæsar. Det virker som et svært ujevnt parti. Men Pompeius er redd Cæsar og hans krigs- og seiersvante soldater som er på vei. Cæsar vinner byene og folket på vei ned og det ryktet går også foran han. Pompeius flykter med sine legioner ned til Hellas. Cæsar går så mot Pompeius sine legioner i Spania og vinner der. Pompeius flykter til Egypt og søker beskyttelse hos den unge Pharao, men hans rådgivere skjønner at det er lurt å støtte Cæsar som vil komme senere og de tok livet av Pompeius.

Cæsar kommer til Egypt og får Pompeius hode i gave, men Cæsar finner også Cleopatra og faller for henne. Han dreper hennes yngre bror faraoen og gjør henne til dronning av Egypt. Cleopatra er også en tur til Roma.

Cleopatra kommer tilbake til Roma og blir utropt eller utroper seg selv til diktator. Cato den yngre som kjemper hardt i mot det han ser komme – et slags nytt kongedømme – og tar selvmord. Cato den yngre blir symbolet på den tapte republikk. Cæsar er rask med å gjøre en del fornuftige tiltak med skattesystem osv. Samtidig gjør han seg i stand til nye felttog – denne gang østover. Men han møter sin skjebne i senatet og blir knivdrept av blant annet Brutus 15. mars 44 fvt.

Årsaken til at han blir drept er nok flere, men først og fremst for at de mener han er en trussel mot republikken. Han er mislikt fordi han tar all makt og det er senatorer som dreper han. Dette er vel det mest berømte politikerdrap i historien. Shakespeare har jo skrevet dramaet Julius Cæsar. Cæsar var en mann uten noen form for beskjedenhet og han tar til seg alle utnevnelser han får – og de er ikke få. Marcus Antonius tilbyr seg visstnok å sette en slags krone på hodet hans i muligens den hensikt å gjøre han til konge. Dette tok da Cæsar ikke imot – han skjønte at akkurat det var å gå forlangt.

Begravelsen og det som skjer de påfølgende dagene er voldsomme saker. Fra å være helter en stakket stund blir Brutus og co de skyldige og de ble forfulgt og drept. Cæsar likbål på Forum avstedkommer kraftige reaksjoner. Han er den første som guddommeliggjøres – det er faktisk mulig at han ble gudommeliggjort før han døde. Testamentet ble lest opp og man vet at Cæsar har testamentert store summer til den vanlige og fattige romer. Shakespeare fremstiller endringen i folkets holdning gjennom først Brutus sin tale og så kommer Marcus Antonius sin fantastiske tale der han snur stemningen helt. Cæsar var svært populær hos sine soldater og hos de lavere klasser.

Talen eksisterer ikke i dag, bare omtale av den. Shakespeare hadde antakelig lest kildene nøye og den talen han skrev til skuespillet kan jo være nært virkelighetens tale.

Senatorene som drepte Cæsar hadde visstnok ikke noen planer for hva de skulle gjøre etterpå. Antakelig satset de på at drapet ble sett på som en velsignelse i og med at Cæsar hadde utropt seg selv til diaktor.

Marcus Antonius og Octavian
Men overraskelsen for alle er at i testamentet så er det ikke Marcus Antonius som er hovedarving, men Cæsars grandnevø Octavianus – 18 år gammel – er skrevet opp som hovedarving med rett til Cæsars mektige navn. Marcus Antonius har vansker med å ta dette alvorlig og holder seg selv som politisk arving etter Cæsar og behandler Octavian deretter. Mens Marcus Antonius holder orden på riket så viser det seg at den 18 årige gutten er kløktig og engasjerer en egen hær og forbereder seg på å kreve sin rett. Han gikk mot Roma og underveis samlet han opp støttespillere i form av gamle soldater fra Cæsars armeer i de byene han passerer. Han skifter navn og tar det mektig navnet Gaius Julius Cæsar Octavian.

Den berømte politiker Cicero tar side med Octavian fordi han har nok et horn i siden til Marcus Antonius. Det ble nå dannet et nytt triumvirat (det andre) mellom Marcus Antonius, Octavian og Lepidus (Lepidus var en tidligere sterk støttespiller av Cæsar). Dette triumviratet godkjennes av senatet og er formelt. Det ble nye proskriberinger slik som Sulla foretok og et offer ble den berømte Cicero. Det var Marcus Antonius som krevde hans hode. De tre i triumviratet gjorde en rekker avtaler om maktfordeling.

Fra 43 til 30 er en turbulent tid. I 40 holdt det på å bli krig mellom Marcus Antonius og Octavian, men soldatene nektet. En skal huske at Marcus Antonius var Cæsars høyre hånd selv om Octavian var arvingen. Før triumviratet så ble jo Marcus Antonius erklært som fiende av staten, men Octavian fikk jo heller ikke den støtten han ville ha. Han tok til slutt med seg to legioner inn i Roma og ble valgt som konsul 20 år gammel – uhørt ung.

Lepidus fratas soldatene av Octavian, men han fikk leve og fikk fortsette som Pontifex Maximus og forblir det til sin naturlige død – da Augustus overtar den rollen. Spenningen stiger mellom Marus A og Octavian. Marcus A inngir seg med Cleopatra og utroper seg selv som konge av Egypt sammen med dronning Cleopatra. Dette brukes av Octavian til å stille Marcus A i miskreditt hos senatet. Roma er nå mektig og de vil ikke ha noen form for orientalisering av Romerriket. Octavian får senatet til å erklære krig mot Cleopatra og dermed oppnår Octavian å komme i direkte lovlig konflikt med M A – noe som var intensjonen. Octavian skjønte at Marcus A ikke ville svikte Cleopatra. Marcus A levde åpenlyst med Cleopatra i Alexandria selv om han var gift med søsteren til Octavian – en vanlig måte å skape allianser på.

Octavian hadde nå sikret seg personlige støtte fra troppene sine og står også sterkt i senatet. Det hele ender med at Octavian (inklusive hans kommende høyre hånd Agrippa) møtes til sjøslag i Actium – øst i Hellas – august 31. Der flykter omsider Marcus A sammen med Cleopatra. De jaktes ned. Cleopatra tar livet gjennom at hun lar en slange bite seg og Marcus A tilsvarende senere – i år 30 fvt. Octavian fikk gjennom krigen mot Egypt tilgang til enorm rikdom som han brukte å betale sine soldater med. Han fikk med tiden loljalitet fra alle soldater i Romerriket – han var hele tiden opptatt av å holde kontroll på legionene.

Gens Julia – Flavian – Adoptivkeiserne

Gens Julia – Julo-claudiske dynasti
I 29 returnerer Octavian til Roma og blir nå enehersker. Revolusjonskrigene er over og prinsipatet er etablert.

Man snakker om et Roma før 30 fvt. og et annet etter år 30. Prinsipatet (princep – først blant likemenn). Octavian eller nå Augustus bruker visstnok ikke tittel som keiser selv om han i ettertid betraktes som første keiser.

I 27 gis han navnet Augustus – (Augere – å øke) betyr noe slikt som den strålende, ærverdig. På tross av denne tittelen så er Augustus forsiktig med å ta til seg titler – slik som Cæsar gjorde. Langt mer taktisk. Men husk at han var:
• Adoptivsønn av en gud (Cæsar)
• Knyttet til Romas mest fornemme slekt – Gens Julia med Mars og Venus blant forfedre/mødre
• Han er øverste leder av 60 legioner
• Ekstremt rik (grunnet erobringene – særlig Egypt)
• Mann av seier og fred (Pax Romana, Ara Pacis Augustae)

Romerriket for sine dyder eller verdier som henges opp i Curian
• Virtus – mot, dyd
• Clementia – Tolerant ?
• Justitia – Justis
• Pietus – omsorg for guder, familie, folk,,,
Disse verdier skulle kjennetegne en mann av Romerriket

Augustus får etter hvert tribunal makt (Veto mot alt), blir Pontifex Maximus, Pater Patriae (far til Romerriket)

Da Augustus fikk all makt hadde han 60 legioner – det ble for mye – han permitterte 300.000 mann og ga dem land og godtgjørelse. Etablerer den senere så beryktede Pretorianergarden. Etter at han dør så varer i prinsippet denne statsorganiseringen i 300 år.

Cæsar hadde overgått alle i festligheter og underholdning i sin tid. Augustus dro det enda lengre som «Showman and Gamemaster of Rome». 8 gladiatorleker med 10 000 deltagere i kamp. 26 dyreshow på Cirkus Maximus, forum og andre plasser. 3.500 dyr mistet livet. Han etablerte en cult rundt keiserdømmet som ble med å legitimerte senere keisere.

Romerriket gjør krav på å være verdens mektigste og universielle rike. Senter for verden.
Augustus bruker sine år på organisere riket. På å bygge Roma, anlegge veier, få orden på organisering m.m. Han sa selv at han kom til en by av murstein og forlot en by i marmor.

Arverekken ble spesiell siden han levde så lenge. I løpet av den tiden var det mange som var påtenkt som ny keiser – inkl Magrippa. Tilslutt er det stesønnen – sønn av Livia – Tiberius som tar over. Det gikk rykter den gang om at dette ikke var meningen.

Augustus dør i 14 evt. og er dermed enehersker i 43 år (fra 27). En svært lang tid.

Julia – Claudians dynastiet
Augustus 29 fvt 14
Tiberius 14 37
Caligula 37 41
Claudius 41 54
Nero 54 68

Tiberius var godt skolert til å bli keiser, men var mistenksom og skapte frykt og ingen begeistring. Under Tiberius får Pretorianer-garden mye makt. Lederen – Sejanus – ble også konsul, men da Tiberius mistenkte Sejanus for å ønske å bli keiser så ble han og hele hans familie tatt av dage. (Stemmer det ?)

Da Tiberius døde så var det uklart hvem som skulle overta, men det ble Caligula. Han mistenkes for å ha tatt livet av Tiberius når han lå på sitt siste. Han dreper også en utfordrer. Caligula var 25 da han tok over og er vel stort sett bedømt for å være gal. Han planla blant annet å utnevne sin hest til Konsul. Han utagerte på all verdens måte. Antakelig var det pretorianerne som tok livet av han etter 4 år – man ble enig at denne mannen ikke kunne være keiser.

Senatet diskuterte åpent å gjeninnføre republikken da de to siste keiser – særlig den siste – ikke var noe å skryte av. Da skjønte Pretorianergarden at dette ikke var bra – de kunne bli arbeidsledig. Da startet jakten på en som legitimt kan ta over og da tenker de på Claudius som er av gens Julia. Han skjønner det, men vil ikke og gjemmer seg – eller han var redd for å bli drept slik som Caligula. En soldat fant han gjemt i et kleskott og dro han fram og utropte han som keiser foran pretorianerne og etterpå tok de han med til senatet og fortalte at dette var den nye keiseren. (kanskje ikke helt korrekte det siste, de godkjente med tid og stunder uten at de hadde noe valg). Denne historien forteller noe om den tiltagende makt pretorianergarden fikk eller tok selv.

Claudius ble en ganske bra keiser selv om han ble gjort en del narr av. Han både utvidet imperiet, var i Storbritannina – ble tilbudt navnet Britannicus. Han sørger for forbedringer av infrastruktur og mye annet. Claudius behandlet senatet med respekt var et positivt bidrag til administrasjonen av riket. Claudius adopterte Nero som var sønn av Agrippina. Claudius ble antakelig forgiftet – om det var mord eller om han er uheldig er diskutert.

Nero ble keiser kun 17 år gammel. Han er den siste i det julo-claudiske dynastiet. Det er få herskere som har fått så negativ omtale som Nero i sin samtid. Ble beskrevet som en fiende av menneskene. Omtales av og til som en av historiens verste tyranner. Han var opptatt av de greske olympisk leker. Han fant gjerne på egne idretter – blant annet lyrespill.

Roma brenner og Nero ble mistenkt for å ha satt på brannene – det er vel aldri bevist at det er sant. Han gir skylden til de kristne og starter forfølgelse av disse. Samtidig bygger han opp byen og deriblant Domus Aurea – den gyldne hus – det er enormt stort. Sies at det var søylehaller som var 1,5 km lange. Han setter seg selv i sentrum for alt – anser seg selv som en stor kunstner – noe andre ikke kunne se. Alt ble galt under Nero og tilslutt blir han vedtatt fiende av staten. Og tar sitt eget liv da han vet de skal drepe han, og beklager samtidig at verden går glipp av en stor kunstner. Det ble sagt at han fungerte bra keiser helt i starten inntil han tar livet av sin mor Agrippina.

Med Nero dør det julie-claudiske dynasti ut.

Den flavianske slekt / Flaviske dynasti
Neros død førte til et år med krise. Flere meldte seg som keisere. Nå var legionene sentrale i å utpeke eller støtte keisere. Etter hvert ble det Vespasian som lyktes etter at 3 stykker hadde tatt keisertittelen, men ble drept. Vespasian var i Midt-Østen der legionene i Judea og Egypt utropte han til keiser.

Med Vespasian (69-79) begynte en bedre periode på nesten 150 år med sterke og framsynte keisere. Og litt senere starter en glansperiode – dette er også perioden som kalles Pax Romana (den romerske fred) som starter med Augustus og varer 200 år.

Vespasian er rasjonell og praktisk orientert. Prinsippene synes å være orden, disiplin og stabilitet. Da riket var truet av jødeopprøret ble det slått brutalt ned til skrekk og advarsel for andre, men forferdelig for jødene.

Under Vespasian og sønnene Titus (79-81) og Domitian (81-96) opplevde Roma en litterær og kulturell blomstringsperiode. Vespasian avviklet Domus Aurea (det vanvittige palasset til Nero) og bygde i stedet det flaviske amfiteater – senere kjent som Colosseum.

I den flaviske perioden så øker skolesystemet og man tror hver tiende kunne lese og skrive etter hvert. Antakelig et svært høyt tall på den tiden i verden. Vespasian innførte offentlige lønnete lærere i gresk retorikk og latin. Han ekspanderte imperiet og gjorde enda flere til romerske borgere. Var kanskje ikke noen mange læresteder før han ??

Vespasian døde naturlig og det var meningen han også skulle guddomliggjøres ved sin død. Da han lå for døden fleipet han med «nå merker jeg at jeg holder på å bli en gud».

Titus (79-81) var generelt godt likt. Da jødene gjorde opprør i 66 så ble Vespasian sendt av Nero ned å for å rydde opp. Da Vespasian ble keiser i 69 overlot han til sin sønn Titus å gjøre slutt på opprøret – hvilket skjedde på en brutal måte.

Titus gjorde mye for Roma – han bidro sterkt til å gjenoppbygge Roma etter en brann i 80. Videre da Vesuv hadde utbrudd hjalp han til med hjelpe de som ble rammet i 79 – der Pompeii ble begravd i aske.

Domitian (81-96) tok over etter sin bror Titus. Det har vært spekulert i om Domitian hadde noe med hans død. Domitian slapp aldri til mens Vespasian og Titus levde og det var en kjent søskerivalisering.
Under Domitian ble det en urolig periode med opprør, kriser og henrettelser av senatorer. Det var forfølgelser av kristne og jøder. Domitian fullførte Colosseum og satte opp mange byggverk på Marsmarka. Blant annet Campus Martius Stadium der som nå Piazza Navona ligger.

Under det flaviske styre kom provinsene fram og stadig flere fra provinsene ble senatorer. Denne politikken med å ta provinsene med ledet etter hvert til at keiserne også kom derfra.

Domitian ble stadig mer mistenksom – kanskje med grunn. Flere attentat-forsøk. I 96 blir han knivdrept i sitt eget hjem av sine tjenere. Antakelig med sin egen mor blant de som konspirerte.

Adoptivkeiserne
Vi går nå inn i den beste perioden med adoptivkeiserne eller de store eller gode keiserne. Kalles også den Nervan-antoniske dynasti.
De fem store keiserne var:
• Nerva 96-98
• Trajan 98-117
• Hadrian 117-138
• Antonius Pius 138-161
• Marcus Aurelius 161-180
Dette holdes for å være gullalderen til Romerriket.

Nerva var muligens en del av plottet mot Domitian. Han ble umiddelbart av senatet utropt til keiser. Nerva var 70 år og barnløs og svært respektert, men hadde ingen bakgrunn i armeene. Dette skapte sterk misnøye i legionene. Nerva løste det elegant med å utrope den mest populære generalen til sin adoptivsønn og arvtager – nemlig Trajan. Nerva var kjent for å være rettferdig og satte fri mange fanger og avsluttet undertrykkingen, han sørget for mange av de fattige. Men han satt kort tid.

Trajan er regnet for å være den beste keiser Romerriket hadde – kanskje sammen med Augustus. I ettertid het det at måtte en keiser bli like heldig som Augustus og like dyktig som Trajan. Han var en romer oppvokst i Spania.

Trajan erobrer Dacia (delvis Romania i dag), Arabia, Mesopotamia. Romerriket er nå på sitt aller største. Trajan forholdt seg til lovene i en annen grad enn de før han.

Trajan er både oppmerksom, forsiktig, men kontrollerer også senatet. Følger politiske prinsipper og er kultivert. I hans tid øker antall senatorer fra provinsene til 45 %.

Trajan drev omhyggelig planlegging av krigene, han styrer presist og nøyaktig og etterlater seg et blendende inntrykk. Trajans søyle nede på keiserforaene er en skatt av de sjeldne.

Ved Trajans død blir det kjent at Hadrian er utpekt til nye keiser. Han er også fra Spania – av romersk slekt. Det gikk rykter om at det egentlig var en annen som var utpekt og det skaper problemer for Hadrian de første årene. Men Hadrian hadde alltid vært sterkt knyttet til Trajan og var ofte tilstede der Trajan var. Valget av Hadrian fikk umiddelbar støtte fra legionene.

Beskrivelsen av Hadrian spriker mye mer enn den av Trajan. Av samtidige kilder går det fram at han ikke er så godt likt som Trajan. Spesielt senatet mislikte han grunnet dødsdommer som ble noen senatorer til del. Men Hadrian beskrives som sterk, pedantisk, god kunnskap om provinsene. Han hadde solid militærbakgrunn og er intellektuell. Hadde kallenavnet «grekerhvalpen» grunnet hans nesegruse beundring av gresk kultur. Dette går faktisk utover latinsk kultur i hans tid. Han besøker Athen 4 ganger og setter i gang store byggverk der. Over halvparten av tiden er han på reise i imperiet. Han sjekket frontene, moralen til soldatene, disiplin m.m.

Han trakk også noen av grensene bakover fordi ha mente Trajan hadde vært for ekspansiv. Han ryddet opp i lovverket og styrket den permanente administrasjon. Noe som var til fordel for imperiet.
Hadrian døde av sykdom i år 62 evt.

Hadrian var ikke så mye i Roma. Enten var han på reise eller så var han i sin Villa Adriana ute ved byen Tivoli. Står i dag på UNESCOs liste. Kalles også Hadrians Villa – et fantastisk anlegg som det ikke så mye igjen av i dag da paver og andre forsynte seg av det som var der. Brukt som «steinbrudd». Kardinal Ippolita Il d’Este forsynte seg også da han bygget Villa d’Este som ligger i selve Tivoli.

Adoptivsønnen Antonius Pius tar over og redder noe av ryktet hans og får han omsider guddommeligjort. Når Hadrians mausoleum er ferdig begraves han der – eller asken føres dit. Dette heter Castel del Angelo i dag – Engelsborgen på norsk.

Antonius Pius der Pius er tilnavn som betyr from. Antonius Pius periode er stille og fredelig. Det er stabilitet, velstand, lykke og harmoni. Samtidens omtale av perioden. Han beskrives for disiplinert, fornuftig, pietistisk – tar fornuftsbaserte avgjørelser og er realitetsorientert.

Men samtidig i ettertid så bedømmes denne tiden som «stille før stormen». Antonius får en betydelig arv av sine foreldre og er en av de virkelige rike i Roma. Dette før han adopteres av Hadrian. A P blir adoptert 51 år gammel og han selv adopterer samtidig Marcus Aurelius med tanke på at han skal bli keiser deretter.

A P styret Romerriket fra Roma eller fra hans palass i Lorium. Han likte ikke å reise så mye og var derfor mye i sentrum av Romerriket.

Det var lite kriger – han erobret den sørlige delen av Skottland og satte opp en mur der som i dag heter Hadrians mur. Ellers var det tendenser til opprør, men den romerske hær var så fryktet og det holdt med å true eller rasle med sablene.

Grunnet at han var så godt likt så fikk han en storslått begravelse i Roma.

Adoptivsønnen Marcus Aurelius tok over i 161. Han hadde en medkeiser som het Lucius Verus som døde i 169. M A var opptatt av filosofi og var stoiker. Ble kalt filosofikeiseren. Han skrev et stoisk verk som han kalte «Til meg selv» – på gresk. Dette verket er fortsatt en litterært monument innen stoisk filosofi.

Stoikere er en retning innen hellenistisk filosofi grunnlagt i Athen av Zenon fra Kition. Hos disse er følelser og fornuft adskilt. Man snakker om selvkontroll uten følelser involvert når man skal ta beslutninger. Kjernen i stoismen er at den høyeste autoritet er fornuften. Dvs rasjonell tenkning. Stoikerne hadde også innflytelse på kristendommen grunnet at den innholdt moralfilosofi. De var også naturlig nok opptatt av logikk og kunnskapsteori. Cicero var nok stoiker.

«For en romer og for en Antonius (slekten) er det først og fremst en plikt å være god. Det er også en plikt å være keiser.»

Denne mannen ble lagt merke til av Hadrian og allerede som 17 åring får han vite at hans skal bli keiser. Han får det beste lærere og er usedvanlig godt skolert når han tar over som 40-åring. Han var både godt skolert og hadde mange ansvarsfulle stillinger før han blir keiser, men han mangler militær erfaring. Allikevel tilbringer han 17 av sine 19 år som keiser på hærtokter. Det er kriger i Partia, Syria, i sentral-Europa mot germanske stammer (Gladiatoren)

Han gifter som med Antonius datter og får 14 barn…

Han blir anerkjent som en svært dyktig keiser som styre svært samvittighetsfullt og klokt. Kanskje grunnet hans livssyn – stoisme. Boken «til meg selv» er et verk til selvoppofrende tjeneste og plikt.

Tidlig blir det klart at nå skal en ektefødt sønn av keiser ta over – Commodus (180-192). Dette var dessverre ikke et klokt valg. Han ble også konsul 15 år gammel – meningsløst tidlig og forteller noe om Romerriket er på ville veier.

Commodus var den første ektefødte sønn av en keiser på lang tid. Han var født i purpur – dvs. født mens hans far var keiser. Den første og eneste fram til 337 som var født i purpur. Han hadde få eller ingen av sin fars egenskaper og overlot styringen til andre mens han henga seg til verdslige gleder. Med Marcus A sin død slutten perioden med gode keisere og man gikk inn i en periode med ufred.

Commodus ble bedømt som fordervet, korrupt og stormannsgal. Han mente han selv var reinkarnasjon av guden Herakles eller Herkules. Sønn av Zevs og overmenneskelig sterk – en av de store heltene blant guder.

Allerede i 182 holdt et kupp fra sin søster Lucilla på å lykkes. Pretorianergarden får mye ansvar og lederen der – Cleander (?) – får mye eller nesten hele makten til å styre riket. Denne mannen herjer til slutt nesten helt fritt. Tilslutt mistenker C at Cleander selv ønsker å bli keiser og utrydder han og familien hans. Og også alle hans forbindelser – husk Patron og Klient.

I denne perioden er det mye galt – konspirasjoner, drap og alt mulig av trøbbel. En av de samtidige omtaler Commodus som spetakulært eksentrisk og gjorde voldsomt mye galt.

Tilslutt tok hans elskerinne og sjefen for pretorianergarden affære. Han blir til slutt druknet av sin egen trener i sitt eget bad.

Nå begynner problemene å melde seg for alvor med tømt statskasse, en hær som ikke fungerer. Han ble etter sin død erklært som en fiende av Roma.
 

Nedgangstid for Romerriket – vestrikets slutt i 476.
Under siste dynasti begynner provinsene å få lov til å utvikle seg selv. Ikke noe galt nødvendigvis, men et av trekkene som forteller om en kommende oppløsning av imperiet. Provinsene viser mer og mer styrke under Antonius. Under Trajan var 45 % av senatorene fra provinsene, under Commodus er tallet 60 %.

I militæret forsvinner langsomt italienerne ut. Under Augustus blir det fast stasjonært legioner ute i provinsene. Det er slutt på kampanjer fra italienske legioner. Nå blir det mer og mer bofaste legionærer langs hovedfrontene som er Rhinen, Donau og mot Asia (Syria etc). Den tidligere loljaliteten mot Roma byttes ut med lolaljitet mot generaler – som også blir mer og mer lokale personer.

Sløsing med penger, korrupsjon m.m. svekker statsfinansene. Arbeidsstyrken i Italia fortaper seg – de er kanskje dyr eller ikke spesielt innovative. Innovasjon skjer mer i provinsene. Tidligere var også Italia et mellomledd i handel, det svinner også hen. Italia har ikke så mye å tilby lenger. Intellektuelt så fortaper det seg utover i det 2. århundre. Husk at under Marcus Aurelius så dyrker han det greske så voldsomt at latin taper i en periode. Men der er visse områder der Italia holder stand som innen mursteinsproduksjon, metallarbeider og en del luksusvarer.

Der Roma utvikler seg er innen juss. Den romerske elite er tospråkelig – gresk og latin. 600-700 år etter Athen sin kulturelle storhetstid. Latin dominerer i vest, gresk i øst.

Vestdelen dominerer, men langsomt øker den økonomiske oppgangen i øst. Dette fra 2. århundre av. Østdelen hadde opprinnelig vært rik og velstående, men alle krigene tappet denne delen for ressurser. Da krigføringen avtar øker den økonomiske veksten – kanskje spesielt for at handelen mot øst øker i den fredstiden her. Byene tar tilbake kontrollen etter at Roma gir mer slipp på styringen. Da Augustus tok over reparerte mye av skadene i riket. Hadrian bygde der han kom. I Hellas f.eks..
Syria bl.a. hadde en fordel grunnet handelen østover mot India (krydder) og Kina (silke). Den intellektuelle aktiviteten var i det 2. århundre og fremover høy. Forfattere, filosofer, retorikere, medisin, astronomi blomstret mer i øst enn vest.

40-50 % av «statsbudsjettet» gikk til forsvaret. Når de store annekteringene tok slutt som kom det ikke inn krigsbytter lenger. Disse kunne i sin tid være enorme – eks. Egypt.

Når det ikke var kriger så bygde legionene veier og akvedukter og annet. Det sies at de brukte mer tid på å bygge veier enn å krige totalt sett. De var også postvesen og sto for infrastruktur og beskyttelse av denne.

Noe sier at romerne byttet ut republikken med autokratiet for å få «brød og sirkus». Opium til massene. (Autokrati – selvhersker, enevelde, osv)
Under Augustus var det 65 festivaldager, under Marcus Aurelius 135 dg. Etter hvert ble nesten halvparten av dagene festdager, halvparten av romerne jobbet ikke og de trengte adspredelse (?).

Circus Maximus eksisterte fra gammelt av, men ble utvidet under Cæsar – så under Augustus. Trajan hadde en massiv utvidelse med butikker og alt mulig. Under Trajan tok stadionet en plass mellom 150-250’ tilskuere – sitteplasser. Det største stadion som var bygget noen gang ?

Kriser mellom 193-197. 5 keisere i 193.
Første keiser etter Commodus var Pertimax – han ble drept av Pretorianerne etter 87 dager, de la så ut embete på «anbud». Armeene utropte keisere også. Tilslutt er det Septimus Severus (193-211) som vant – og var den første ikke-italienske keiser. Han holdt til i øst og fikk støtte fra 16 legioner. Da han inntok Roma var det første han gjorde å kvitte seg med den sterke pretorianergarden. Etter borgerkrig i en periode står da han igjen som en mektig keiser. Men dette sliter også på imperiet.

Septimus Severus var en sterk administrator. Han lager en ny pretorianergarde, men av soldater fra provinsene. Senatet marginaliseres.

Septimus og sønnene Caracalla og Geta var samtidig «augusti», men brødrene avskydde hverandre.
De styrte sammen i 211-212 før Caracalla dreper sin bror i deres mors armer.
Rundt 20 000 blir etterpå drept i jakten på sympatisører av Geta.

Det viktig Caracalla gjør er å erklære alle innen Romerriket som romerske borgere. Caracalla blir i 217 visstnok henrettet av pretorianergarden. De hadde fått nok. Ingen god keiser, var grusom mot sine fiender. Prefekten av Pretorianergarden som sørget for drapet på Caracalla ble keiser og var det i noen måneder før han ble fanget og drept i et slag han tapte.

Mellom 218-222 Elagabus keiser (14-18 år gammel). Ekstremt eksentrisk, dekadent. Ble myrdet.
Mellom 222-235 Severus Alexander – styrt av andre, men det blir ryddet opp i det moralske og gir tilbake noe av makten til senatet.

I Alexandria ble det åpnet en neo-platonsk skole. Store tenkere der gir kristendommen en helt ny intellektuell dimmensjon. Rundt 200-250.

En annen romersk verden (235-476)
Romerriket er stort og nå er alle romere. Patriserne fortrenges av Ridderne (Equestrians). Kristendommen kommer og keiseren mer og mer eneveldig. Dårlig økonomi og nedgang.
Nedgang eller likt i vest, oppgang i øst.

Trussel fra skottene, stammene øst for Donau slår seg sammen og trykker på. Nærmer oss store folkevandringer.

Soldatkeiserne.
Det utropes soldatkeisere i mangel på andre. I perioden 235-268 er det 48 stykker som utropes eller utroper seg selv til keisere. Av disse drepes 45 av sine egne, en dør i et slag, en i fangenskap hos fienden og en dør naturlig.

Goterne går over Donau og ned til Athen, bak dem presser hunere på.
Keiser Gallienus (260-268) stopper kristenforfølgelsen. Claudius (268-270) stopper goterne.

En annen orden
Diocletian er en nye mektig keiser. Erklærte seg som augusti i 284. Han etablerer et tetriarki med en keiser (augusti) og en juniorkeiser (cæsar) i øst og tilsv. i vest. Det gir militære resultater, men han sørget også for den siste store forfølgelsen av kristne. Hans oppgradering av det militære gir store kostnader senere – som riket sliter med å bære.

Her kommer også Constantin inn som sønn av Constantinius som dør i 306. Han utropes av legionene i vest som keiser. Etter mye fram og tilbake så står kampen mellom Constantin og Maxentius og det endelig slaget står i 312 ved broen Milvian.

Kvelden før slaget ser eller drømmer Konstantin at på himmelen vises tegnet til gud eller kristus. Bokstavene X og P. Han får beskjed om at skjoldene til soldatene skal bær dette merke. Likeså faner. Konstantin vinner et slag der seier på forhånd virket usannsynlig.

Et av historiens mest avgjørende slag. Rett etter slaget starter Konstantin bygging av kirken i Lateranet – Lateranet var basen for de soldatene han hadde slått. Han tilga fiendene og ryddet opp.

I 313 kommer Milanediktet som gjorden kristendommen til en tillatt religion i Romerriket. Både Konstantin og moren Helena er gjort til helgener.

I 324 etablerer han Konstantinopel – som på en måte ble spikeren i kista for Roma.

I 325 kommer det berømte konsilet i Nikea. (Dagens Iznik på Tyrkias vestkyst). Biskoper fra «hele verden» deltar og var det første forsøket på å skape en enhetlig kirke – dette fordi det er en del stridsspørsmål. Det er Konstantin som sammenkaller.
• Guds sønn er et vesen
• Den nikensk trosbekjennelse (aksepterte av de fleste kristne kirker)
• Påsken – enhetlig overholdelse
• Tidlig kanoisk rett
• Arianismen fordømmes og forbys
• Treenigheten – gud – sønnen og den hellige ånd

Vi tror på en Gud,
Den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord,
Alt synlig og usynlig.
Vi tror på en Herre, Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn,
Født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, Sann Gud av sann Gud,
Født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen,…

Den hellige treenighet er i kristen doktrine en betegnelse på Gud. Den definerer Gud som ett vesen, men i tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Doktrinen er i spesifikt nevnt i Bibelen, men disse fenomenene omtales selvsagt i Bibelen.

Konstantin tiltrer som Gaius Flavius Valerius Constantine Augustus Invictus Maximus
Barn: Constantina, Konstans, Konstantine II, Konstantinius II, Helena

Romerriket er nå et absolutt monarki.

Makten er i Konstantinopel og senatet i Roma er mer et kommunalt organ i praksis. Men kirken har Roma som hovedstad.
Etter hvert taper den hedenske guder terreng – i 392 bannlyses tilbedelse av hedenske guder. Fiendskap mellom jøder og kristen i denne perioden. Jødenes lære ble hedensk – talmud.

Kristendommen krevde at du hadde kun en gud. Monotheistisk. Opprinnelig var kristne fattig og gjerne slaver. Kristendommen tilbød noe langt mer enn det som hedenske religioner tilbød.

De store frelsesreligionene – Kristendommen og Islam som kommer senere. Det du gjør i dette livet er viktig fordi det avgjør din skjebne i det neste liv. Det er keiser Theodosius som bestemmer i 392/93 at det er kristendommen som gjelder.

I 395 deles Romerriket i østriket og vestriket. Roma og vestriket nærmer seg slutten.

Årsaker til Romerrikets fall ?
Dekandense, befolkningsnedgang, manglende evne til å tilpasse seg – institusjoner forvitres. I østriket er det oppgang – gode økonomiske tider, i vest motsatt. Gotere trykker på grensene og passerer Rhinen i 406 og tar Roma i 410 – herjer vilt og plyndrer – Roma makter ikke å stå i mot. (Folkevandringstid) Splittelse mellom by og land i vest. Ingen felles interesser. Hardere skatter på landsbygda, byene blir kristen mens bygda er hedensk.

Kostnadene med Diokletians reformer var kostbare og mer enn riket kunne være – særlig i vest. Skatteinnkreving ble satt ut til aristokrater og med det smuldret keiserrikets evne til å være samlet opp. Utarming av jord, klimaforverring.

Press på grensene – letter å forsvare det østromerske riket enn det vestlige. Også pest og lokalforvaltningens sammenbrudd.

Det er utallige utledninger av hvorfor riket falt. Men i de siste 50 år pekes det oftere på at dette var en transformasjonsperiode inn mot middelalderen – og den er ikke så mørk som vi gjerne tror.

Men kanskje er det bedre å snakke om hvorfor det klarte seg så lenge…

I 476 avsettes barnekeiseren Romulus Augustus av goteren Odovakar. Det romerske vestriket er slutt. Med det er det teppefall for det vestlige og opprinnelsen til Romerriket. Odovakar regjerer Italia som en uavhengig konge.

Men det lever videre i en annen form.

(tranformasjonsskolen)

Nedgangstid
Kristendommens innmarsj
Kirkestaten
 

«Kirkestaten» – fra 476 fram til 1870
Antikken med grekere og ikke minst romerne har vært en fundament for den vesentlige kultur. Den har inspirerte på godt og vondt senere riker.

Men kanskje enda viktigere er den katolske kirke eller det som litt forenklet kan kalles kirkestaten. De har videreført kunnskapen om antikken, de har videreført den romerske formen for administrasjon, de har hatt særdeles stor makt på den vestlige utvikling på alle måter. Den katolske kirke har tidvis hatt enorm makt i Europa.

Med Konstantin sin omfavnelse av kirken og de ressurser kirken fikk av han og senere keisere ga en eksplosiv vekst i organisasjon og utbredelse.
Mer om middelalderen
En definisjon på perioden Middelalderen kan være fra 476-1453 – dvs perioden mellom vest- og østrikets fall. Eller fra 500 til 1500.

Tidlig middelalder: 400-900: fra vestrikets fall til det tyskromereske riket
Høymiddelalderen: 1050-1300: Kraftig befolkningsvekst
Senmiddelalderen: 1300-1500 Århundre lang vekst ble avbrutt av pest, hungersnød og dårlige tider.

Det finnes bevis på at det var klimaendringer på 400-500 tallet. Kaldere og våtere. Kortere vekstsesong.

Endringene på 1400-1500 tallet er at det kommer boktrykkerkunst, reformasjonen, Europas stater begynner med oversjøiske besittelser, ildvåpen, og østromerske rikets fall.

Kristendommen
Frelsesreligionene er religioner der hovedmålet i dette livet er å oppnå personlige frelse i det neste liv. I Egypt hadde vi Isis-dyrkelsen, i øst Mithras-dyrkelsen (mysteriereligioner). Så kom jødedommen og så de store frelsesreligionene som Kristendommen og Islam. De er ikke primært opptatt av å støtte opp om det eksisterende politiske system rundt seg, men mer å danne sitt eget samfunn og da dyrke religionen framover annet. Spesielt er det også med disse religionene at de tilbød noe mer enn de gamle religionene. Mer åndelig og filosofisk innhold og ikke minst en måte å leve på. Utenom at det var mer åndelig substans i religionene så oppnådde de respekt for at de tok seg av syke og gamle, hadde en moral, de skilte ikke mellom fattig og rik. Merk ordene til den første apostel Paulus (Galaterbrevet 3, 28): Så er det ikke mer spørsmål om jøde eller helener, om slave eller fribåren, om mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus» Paulus er den første teolog.

Disse frelsesreligionene krevde at man bare hadde en gud. Et problem i Romerriket som hadde guder i bøtter og spann… og da keisere som krevde at alle guder skulle ha respekt. Da før Konstantin sin tid.

Jødedom, Kristendom og Islam er også fredsreligioner…

Etter vestromerrikets fall så blir erstatningen mindre og mer ustabile stater, byene i Romerriket erstattes med mer desentralisert jordbruksområdet uten så mange byer.

Etter hvert erstattes den enhetlige kontrollen av Middelhavet av tre sivilisasjoner: Den vestlige kristenhet, den østlige kristenhet og den islamske verden. Vi får nå framveksten av de store frelsesreligionene – Kristendommen og Islam. De mindre var jødedommen, Mithras-kulten, Isis (?) fra Egypt.

Kristendommen starter med Jesus som kommer som Messias omtalt i det gml testamente. Starte som en jødisk sekt med Jesus og disiplene. En stund var det diskusjon om ikke-jøder kunne være kristne. Ganske snart ble man enig om at alle kunne være kristne. Jesus forteller sine disipler at de skal gjøre alle folkeslag til hans disipler. Det starter en omfattende misjonsvirksomhet som ganske tidlig kommer til Roma og hele det gresk-romerske kulturområdet. En stort antall kristen led martyrdøden – deriblant apostelen Peter som var Romas første biskop. Paulus likeså, han startet sin karriere med å forfølge kristne før han omvendes. Han er den store apostel og misjonær. Han er ved siden av Jesus den viktigste person i kristendommen. Han formulerer tydelig kristendommens perspektiv og gjør det mulig å bryte den jødiske sektstatus for å bli en verdensreligion. Han sier: Så er det ikke et spørsmål om jøde eller hellener, om slave eller fribåren, om mann eller kvinne; for dere er alle ett i Kristus Jesus».

Allerede tidlig ble det mange variasjoner eller vranglære av kristendommen.

I Roma og ellers vinner kristendommen fram fordi den tilbyr noe mer enn andre guder. Det er mer åndelig innhold – en slags dypere filosofi, de kristen yter innsats for de fattige og sultne, de skaper trygghet for familien, de sier at alle kan være kristne, de viser sin sterke tro gjennom martyrdød og mere. De vinner stadig større respekt. De får også de rike til å gi penger som brukes på de fattige og syke.

Utover 200-tallet vokser kristendommen sterkt og blir oppfattet som en trussel for Romerriket. Ved slutten av 200-tallet tror man at 2 % av innbyggerne i Romerriket er kristne – de fleste bor i byer. Den store endringen kommer med Milanediktet i 313 som godkjenner kristendommen som religion på linje med andre. Og fra 395 den eneste tillatte. Da antar man at 10 % er kristen i øst og 5 % kristen i vest.

Gjennombruddet er at Kristendommen blir en statsbærende religion i Romerriket fra 300-tallet av. Romerriket var før det bundet sammen av verdslige institusjoner som hær, byråkrati, lovverk, enhetlig bykultur, handel og delvis felles språk gjennom latin og gresk.

Etter hvert som kristendommen vokser må den organisere seg og man kopierer langt på vei den romerske organisasjonsstruktur.

Rundt år 500 omfatter den vestlige kristenhet det gamle vestriket unntatt England, men med Irland. Alt underlagt paven i Roma. Rundt 800-900 erobrer araberne Nord-Afrika, Spania og senere også Sicilia.

Gregor den store til Karl den store
Under krisene fra 200-300 tallet utover så sank befolkningen og mange forlot byene, det ble mer desentralisert og en begynnende bystatdannelse.

Fra å være en millionby i keisertiden var det ikke mange tusen som bodde i Roma på 5-600 tallet. Størsteparten av byen var ubebodd og folket trakk ned til Tiberen. Akveduktene var vel også ødelagte under angrep fra Vandalene og kanskje også andre.

Vandalene som plyndret Roma i 2 uker i 455. De forlot Roma med uvurderlige skatter slik som blant annet byttet fra Jerusalem – tempelet.

I tidlig middelalder er det kirken som får eller tar administrative oppgaver fordi den har et apparat for det. Som de (delvis) kopierte fra Romerriket. Kirken viderefører mye av den romerske tradisjon og organisering, mens de germanske stammene tar var på krigertradisjonen. De romerske «adelsslektene» som hadde sentrale verv i administrasjonen av Romerriket finner man nå igjen i tilsvarende posisjoner i kirken – både blant de geistlige og innen klostrene.

Under Karolingerriket rundt 700 smelter dette sammen igjen.

Gjennom kirken (biskopene) ble kristendommen og organisasjon videreformidlet til de germanske rikene – i siste del av vest-Romerriket ?

Pave Gregor 1 – den store. (pave 590-604) – en av de store teologene. Er mest opptatt av å administrere og formidle guds lære. Gi den en forståelig form. Han kaller seg guds tjeneres tjener og er både ydmyk og bestemt i det å ta seg av Roma og kirken. Her dukker forresten gregoriansk sang opp. Han er utvilsomt viktig for å utvikle og styrke kirkens stilling opp i den situasjonen Italia og Roma er i nå med ulike germanske stammer rundt seg.

Paven utviklet seg til en selvstendig fyrste med jordegods og makt. Paven sørget også for matforsyninger (korn) fra sine store eiendommer på Sicilia. Videre da Langobardene kom inn i Italia rundt 568 så var det paven som sto for både å forsvare og forhandle med disse stammene.

Skille mellom geistligheten og klosterlivet. Klosterlivet er det mest ideelle måten å leve ut guds ord på. Den store organisatoren er Benedict av Nursia (en fornem romer) som grunnla klosteret Monte Cassino i Sør-Italia i 529. Han formulerte reglene for klosterlivet som ble stående i lang tid. Klostrenes tok seg også av syke, gav mat til de fattige, tok i mot reisende osv. De mottok mange gaver og enkelte av klostrene ble svært rike på gods og gull…

Var gjerne slik at kirken nesten måtte ta seg av slike oppgaver da den verdslige delen av samfunnet ble så svak etter vestrikets fall.

Med unntak av en kort periode var kirken eller pavedømmet aldri knyttet til et stort imperium. Sentraliseringen av kirken eller den katolske kirke sørget de for selv gjennom pavedømmet. Pave Siricius (384-399) er det første som bruker tittelen papa (far) eller da pave. Fram til ca 700 brukte alle patriarker den tittelen – fra da av er det kun biskopen av Roma som får lov til å bruke tittelen Pave.

Paven ble utviklet til en selvstendig fyrste fordi han var nødt til å overta en del styringsfunksjoner. Særlig etter Langobardenes erobringer fra 568.

Paven overtok da ansvaret for kornforsyningen til befolkningen ved å importere korn fra sine eiendommer på Sicilia.

I denne perioden betraktet paven keiseren i Konstantinopel som sin beskytter uten at det kanskje hjalp så mye.
Karl den store
I 754 inngikk Paven en allianse med den nye stormakten i nord – Frankerriket og da med Pipin den lille (sønn av Karl Martell og han sønn av Pipin av Herstal). Pipin kastet Merovingernes konge og tok over selv. Han ble valgt til frankernes konge. Pipin rykket inn i Italia og drev Langobardene tilbake. Nå var Paven anerkjent som fyrste – dvs også verdslig herre i Italia. De områdene paven hadde styrt siden 500-tallet fikk han nå en mer formell godkjent status for.

Langobardene var et germansk folkeslag som tok del i de germanske invasjonene i Romerriket i den såkalte fokevandringstiden, dannet et kongedømme rundt år 560 nord i Italia som en vasallstat under den østromerske keiseren. De kom opprinnelig antakelig fra Skandinavia. Og styrte deler av Italia i ca 200 år.

Sønnen til Pipin den lille – Karl den store – er i ettertid holdet for å være en av de betydeligste europeiske herskere – han kalles ofte Europas far og var meget driftig på alle mulige måter. Født i 742 og død i 814. Konge av frankerne fra 771, konge av Lombardia i 774, tysk-romersk keier i 800. Han erobret et stort område og gjorde alle til katolikker – også Sachsen som han tok til slutt etter 30 år med krig.

Det ble Karl den store som beseiret de rundt 774. Karl den store tok tittelen konge over Langobardene. Han opprettet også Kirkestaten som ble en slags selvstendig stat med Paven som overhode. Den rådde over de kirkelige gods og mye av mellom-Italia og holdt den posisjonen fram til ca 1870. På 1400-tallet var kirkestaten en viktig politisk og militær makt i Italia.

Karl den store kodifiserte i 781 de områder paven skulle få som verdslig fyrste: Det var selvsagt Roma, deler av Toscana, Korsika, Lombardia, en rekke byer osv.

Samarbeidet nådde sitt høydepunkt i år 800 evt. da Leo III kronet Karl den store til Romernes keiser. Men uklart hvor uavhengig paven var fra Karl den store. Etter dette kom en periode der kirken var i forfall og klarte ikke å styre områdene de rådde over.

Kroningen av Karl den store er meget omstridt på den måten at man ikke er sikker på om Karl d s ønsket det eller ikke. Karl d s var meget ambisiøs og noen antar at det ikke var ønsket fordi det hindret han i å ta også østdelen av riket eller å få til et samarbeid den veien…

Noen sier at paven ganske kjapt satte kronen på hodet hans uten å spørre. Karl d s hadde antakelig tenkt å gjøre det selv – slik Napoleon gjorde 1000 år senere.

Det hersket i ettertid noe usikkerhet om hvor fri paven var fra frankerne. Tolkningsrom.

Karl d s var gift 4-5 ganger og hadde kanskje 20 barn.

Under Karl d s blomstret utdannelse, litteratur, kunst, arkitektur m.m. Latinske verker ble kopiert og tatt vare på.

Karl d s ble en fornyer av det vestlige riket som dukket under rundt år 500. Han kommer godt ut av både samtid og senere historikere. En meget viktig person for Europa. Historisk er han anerkjent av de fleste – også i sin samtid.

Bodde og døde i Achen.

Skismaet i 1054.

Den endelig skillet mellom øst- og vestkirke. Bakgrunnen var kanskje at øst-kirken ikke ville lenger akseptere paven i Roma som overhode. Endte opp i den katolske kirke med 1,1 mrd medlemmer med paven som øverste bestemmende. Og den ortodokse kirke med sentrum i Konstantinopel med 200 mill medl. Men patriarken i K har ikke samme stilling som paven. Ort.kirke er mer selvstendige kirke, men de er samtidig den eneste rette kirke.

En felles religion eller paven i Roma hadde forrang foran den østlige kirke (eller patriarken i Konstantinopel) helt fram til bruddet i 1054. Paven i Roma hadde kanskje ikke så mye makt i Konstantinopel, men ble på papiret satt øverst.

(Den tysk-romerske keiser Otto I på midten av 900-tallet var vel den som garanterte sikkerheten for Kirkestaten. Kanskje første da man kan bruke begrepet formelt ?)
Investiturstriden
Da Gregor VII kom til makten i 1073 begynte han en kamp mot den romerske adel og den tysk-romerske keiseren. Han ville ha rett til å avsette biskoper og overstyre konsilet, og også rett til å avsette verdslige keisere. Slik at han nærmest styrte verden på vegen av Gud. Han reserverte tittelen Papa bare biskopen av Roma slik at nå kunne ingen andre biskoper bruke den. Den tysk-romerske keiser Henrik VI (1084-1105) hadde lagt til seg tittelen Keiser av Guds nåde. I 1075 utnevnte keiseren ny biskop i Milano og paven lyste keiseren i bann og avsatte han fra tronen. Dette skapte problemer for keiseren fordi han mistet støtte og han kom i en utsatt posisjon.

Da paven var på reise nordover fikk han høre at keiseren ville oppsøke han. Paven trakk seg tilbake på festningen Canossa i Nord-Italia. Keiseren sto der i botsklær utenfor festningen i 2-3 døgn i snøslaps og kulde og slapp han inn omsider om fikk nåde som privatperson, men ble ikke gjeninnsatt som keiser av paven. Uenigheten og striden med paven fortsatte.

Han ble på nytt lyst i bann og keiseren svarte da med å utnevne motpave – Klemens III. Han masjerte til Roma – kronet seg selv som kongen av Italia. Han beleiret Roma i 1083 og inntok Peterskirken mens paven forskanset seg i Castel s’ Angelo. Paven fikk i en periode beskyttet indre Roma fra festningen, men omsider fikk kommet inn via Lateranet og soldatene herjet fritt i Roma. Før de forlot byen. Henrik VI benyttet også anledningen til å bli kronet som den hellige keiser av sin selvoppnevnte pave.

Pave flykter etter hvert og dør året etter. Investiturstriden endte en generasjon senere med konkordatet i Worms i 1122 der paven fikk rett til å utnevne biskoper, men keiseren hadde retten til å overføre føydalrettigheter hvorpå de i den sammenheng var underlagt keiseren. I sum oppnådde pavemakten at de nå fikk full kontroll på kirken og læren. Striden fortsatt allikevel under senere keisere og paver. Etter keiser Fredrik II død i 1250 begynte det tysk-romerske keiserdømme å gå i oppløsning og Paven og de italiensk bystatene fikk mer makt eller selvstendig posisjon.

Investitur er betegnelse på innsettelse av en høyt kirkelig eller fyrstelige embete. Gjerne i form av et len som følger med. Vasall.. Det er gjerne en kappe og kanskje insignier som overrekkes. En del av føydalsamfunnet som regel.

Kirkestaten og fyrstedømmene i Italia, det store skisma

Den tyske herskeren Otto I klarte å legge det nordlige Italia under seg på midten av 900-tallet. Pave Johannes XII kronet ham til keiser. Og paven fikk garantert sin selvstendighet (kirkestaten). Det fulgte 200 år med uenighet. Fra rundt 1300 var de italienske fyrstedømmer (deriblant Kirkestaten) garantert selvstendighet.

Thomas Aquinas (1225-1274) – den katolske kirkes viktigste premissgive – eller katolske kirkes offisiell filosof. påvirket både av Aristoteles og den katolske kristendom.

I løpet av renessansen ble de pavelig områder utvidet. Pavene ble blant de viktigste herskerne i Italia, inngikk avtaler med andre stater, førte kriger osv.

Mellom 1305-1378 residerte pavene i Avignon. De overtok også kontroll i Avignon og tilliggende områder.

Etter hvert kommer pavene tilbake til Roma og ved renessansen tar det makten tilbake som før Avignon-pavedømmet. Tilbakevendelsen til Roma utløste Det store vestlige Skisma da det ble utnevnt motpaver i Avignon. Svenske Birgitta av Vadstena var en sterk pådriver av å få paven tilbake til Roma da det begynte å bli oppløsningstendenser i Roma i mangel av en pave der.

Det store skismaet (det vestlige skisma eller det pavelig skisma) var en deling innen den katolske kirke i 1378. Det sto om et pavevalg som ledet til motpave. Europeiske land valgte å følge en av pavene slik at Europa ble delt – katolsk sett. Samlingen skjedde første i 1417 da tre paver ble avsatt og en ny felles pave ble valgt – Pave Martin V. Slik endte skismaet.

Likevel ansees perioden å være et kirkelig-religiøst forfall.

Svartedauden – byllepest som rammet Europa 1347-1351. En av de versten pandemiene i historien. Stammer kanskje fra Asia – en pest der på 1330 tallet. Første registrert i Europa på Krim og spredte seg raskt. Kanskje mer enn halvparten av befolkningen døde. Pesten kom i mange bølger – omtrent 20 bølger i Norge over 200 år (?).

Venezia, Milano, Firenze og Genova var de 4 store fyrstedømmene. Og de var mektige fra 1250 av og kunne motstå ytre press. Storhetstiden var over eller gikk nedover fra 1500 av.
8.7 Renessanse, reformasjon og barokk – til Napoleon
Renessansepavene som oppfattet seg som verdslige fyrster, kunstens beskyttere og humanister bidro ikke til å rette opp forfallet.

«Sacco di Roma» – Plyndringen av Roma i 1527. Pave Klemens VII skifter frå å støtte den tysk-romerske keiser til å støtte Frankrike. Han fryktet Karl V ble for sterk. Karl V godtok ikkje det og angrep Roma i 1527 med både keiserlige og leiesoldater. Betalingen for soldatene var å plyndre Roma. Førte til en voldsom ødeleggelse. 30 000 hus ødelagt, 90 % av kunsten ødelagt eller stjålet. Klemens VII søkte tilflukt i Castel Sant’Angelo. Han ble senere tatt til fange.

Reformasjonen:
Martin Luther (1483-1546) – tysk reformator og teolog. Opprinnelig katolsk prest og ble professor i Wittenberg.

Martin Luther dro på pilgrimsreise til Roma vinteren 1510/1511. Han fikk se pomp og prakt, overflod blant kirkens menn slik han ikke trodde var mulig. Han mente de var ugudelig og blasfemisk. Han krøp om de 28 trinnen i Pilatus sin trapp oppe i Lateranet og fikk høre en stemme si «Den rettferdige skal leve ved tro». Han reiste seg resolutt og skyndte seg bort (noen sier han reiste seg og snøftet og sa at dette var bare tull).

Vi har kommet i den perioden det kirken virkelig bruker avlat for å finansiere Peterskirken. I hans hjemtrakter ble dette satt bort til en bankier til alt overmål.
NB: Man kunne til og med kjøpe seg avlat for en synd man skulle begå. Husk i tidligere tider døpte man seg gjerne på slutten av livet. Det var jo bare i den tiden man var kristen man trengte å bekymre seg.

Det var pave Julius II som påstartet prosessen og Leo X fortsatte (1513-1521) sønn av Lorenzo di Magnifico. Pave Leo X sa til sin bror at «når Gud har gitt oss dette pontifikatet, la oss nyte det». Broren ble pave senere.

Det var Klemens VII som kom i konflikt med Karl V ved at han støttet seg på franskmennene. Det førte til plyndringen av Roma i 1527.

Skriften og skriften alene.

Reformasjonen ble startet av Martin Luther ved at han slo opp 95 teser mot sider av avlatshandel på
Kirkedøren i Wittenberg. Han mente troen var avgjørende for å oppnå frelse, ikke avlat. Dette var jo selvsagt problematisk for den katolske kirke som levde på avlat.. Martin Luther hadde et religiøst utgangspunkt. Etter hvert hev fyrstene seg på da de så dette slå rot og ved å anerkjenne en protestantisk tro kunne de kvitte seg med paven og ikke minst ta over pavens gods – det var betydelig. I Norge eide kirken 40 % av jordegodsene – dette kunne kongen ta. Reformasjonen ble vel så mye en frigjøring fra paven og overtagelse av gods og gull som hadde inntil da tilhørt den katolske kirke.

I England er endringen enklere og mindre religiøst betinget. Der er det kort og godt Henrik VIII som overtar som kirkens overhode og også verdiene som ligger i katolske gods med mere. Han fikk heller ikke annulert et ekteskap av paven – hjalp sikkert.

Motreformasjonen.
Pave Leo X skjønte ikke effekten av hva Martin Luther gjorde og reagerte alt for sent. Først i Konsilet i Trient (1545-1563) kom motreformasjonen. Blant annet med utviklingen og aktiviteten til Jesuittordenen. Denne motreformasjonen varte til slutten av 30-årskrigen som avtok i 1648.
I krigene gikk Sverige tapt for katolikkene. Det var også planer fra den katolske kirke å sikre seg Danmark-Norge tilbake. Det mislyktes.

Grunnet at jesuittene til de grader hadde som oppgave å ta tilbake protestantiske områder ble de forbudt mange plasser nord i Europa. Først tillatt i Norge igjen i 1956 (krisen i Ungarn).

Jesuittene ble grunnlagt i 1534 som misjonsorden direkte under pavene og ble sendt ut på oppdrag. De holdt ikke til i klostre vanligvis.

Forfallet snudde etterpå og pavedømmet økte sin størrelse og var størst på 1700-tallet. Hadde da også områder i Frankrike.

Den franske revolusjon (1789-1799) var ødeleggende for pavestaten. Frankrike tok tilbake de områder der som Paven rådde over. De øvrige områder ble invadert av franskmennene ca 1798 og Den romerske republikk ble proklamert. Den var kortlivet og områdene ble tilbakeført i 1800 til Paven. Kirkestaten ble på nytt annektert en periode.

Napoleon lot seg krone til keiser av Frankrike i 1804 og gjorde det selv med å ta kronen fra Paven før han rakk å sette den på hode. Det var vanlig at paven kronet konger og keisere i den hensikt å legitimere at de var konger og keiser med guds godkjennelse eller velsignelse. Han lot seg også konge av Italia.

Da pave Pius VII nektet å bli med Napoleon på en blokade av England så okkuperte N på nytt Italia og først etter N nederlag i 1814 ble Kirkestaten restituert med mindre avvik. Wienerkongressen restaurering av gamle Europa ble et alvorlig tilbakeslag for den italienske nasjonalistbevegelse som hadde vokst fram . Et splittet Italia ble gjenopprettet.
 

Italia – nasjonalstaten fra ca 1870

I 1848 brøt det ut liberale og nasjonalistiske opprør over hele Europa. I feb 1849 ble Kirkestaten proklamert som romersk republikk. Paven måtte flykte. Franskmennene rykket inn i Roma i slutten av 1849 og gjenopprettet pavedømmet. Men nasjonalstaten var på vei. I 1860 var det opprør i store deler av Kirkestaten. Et forent italiensk kongedømme ble proklamert da. Etter 10 års tid så inntok nasjonalistene Roma. Paven prøvde å gjøre motstand, men etter 3 timers motstand rykket general Cadorna inn i byen. Italiensk historiebøker beskriver dette som frigjøringen av Roma, Vatikanet har en annen framstilling. Først i 1929 ble Laterantraktaten undertegnet og dermed Vatikanstaten opprettet.

Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-årene opprøret som til slutt endte med den italienske staten. Han allierte seg med Viktor Emmanuel II på Sardinia. Camillo Cavour var med som strateg og ble det første statsminister.

Italia kjempet på vestlige side i 1. verdenskrig og vant, men det var stor misnøye med resultatet etter krigen. Det ga grobunn for Mussolini som fikk makten i 1922.

I etterkrigstiden var det stor vekst – særlig nord i landet.

Mange statsministre, mye mafia, mye Berlusconi…

Statsminister Aldo Moro – drept av Røde brigader i 1978.