Het opprinnelig Palazzo della Signoria. Signoria betyr noe slikt som styrende, herredømme, myndighet. Noe felles med senior og senat. Mediciene ble tvunget til å forlate Firenze rundt 1494 og i 1512 kom de tilbake som hertugfamilie. Medicifamilien flyttet fra sitt palass i sentrum til Palazzo Pitti og «administrasjonsbygget» fikk navnet Palazzo Vecchio. Det gamle palasset. Det er det navnet som brukes i dag.
Arnolfo di Cambio fikk i 1299 oppdraget med å bygge et hus for regjeringen eller Signoria som var stort nok og som kunne beskyttes i et opprør. Opprør var jo ikke uvanlig. Sted var bestemt og det skulle inkludere tårnet Torre de’ Foraboschi med La Vacca – klokken som i uminnelige tider ringt når det var fare på ferde. Palazzo delle Signoria ble Signoriaens hjem i 250 år. Regjerningen hadde både kontorer og bodde delvis her. Nå er det museum med unntak av at det også fungerer som Rådhuset. Det har også tjent som fengsel – Cosimo den eldre satt her – og storhertug Cosimo I bodde her inntil han flyttet over til Palazzo Pitti.
Utenfor Palazzo Vechio sto statuen av David opprinnelig. Den ble montert her i 1504 – for å markere republikkens frihet og selvstendige tradisjoner, og frigjøringen fra familien Meidici. Den ble flyttet inn i Museo dell’Accademia i 1873. Siden har det vært en kopi som har stått foran palasset.
Salone dei Cinquecento – de femhundres sal
Ble bygd i 1494 av Simone del Pollaiolo og ble bestilt av svovelpredikanten Savonarola. Han tok etter hvert over som leder av Firenze etter at Mediciene sendt ut i eksil, og han ville at Grand Counsil skulle ha rommet. De var 500 medlemmer. Soderini bestemmer i 1505 at salen skal utsmykkes med hver sin store freske og engasjerte Leonardo og Michelangelo samtidig. Leonardo skulle male en scene fra de seierrike slaget ved Anghiari – det sto i 1440. Michelangelo skulle fremstille en scene fra slaget ved Cascina i juli 1364 da florentinerne seiret over Pisa etter 5 års krig. Begge maleriene skulle bli enorme. Leonardo og Michelangelo var ikke venner og hadde ulike meninger om mangt. Leonardo eksperimenterte med oljemaling og mislyktes, Michelangelo klarte heller ikke å fullføre – han fikk kanskje et nervesammenbrudd. Kartongene som viste hvordan maleriene skulle være ble tatt vare på, men er i dag forsvunnet. En samtidig kunstner sa at det som hang der av kartonger med skisser laget av disse to store geniene i høyrenessansen var en skole for verden – så fantastisk var det. Men det finnes kopier som andre laget av noe av det som ble prestert. I Ufizzi henger et maleri av Peter Paul Rubens som viser den sentrale kampscenen i Leonardo sitt forslag. Hvis de to hadde lyktes så ville dette rommet vært uten sidestykke i verden. Selv i dag er dette et unikt rom. Det sies at dette var det største ikke-kirkelig rom i Europa i sin tid – kanskje i verden.
Vasari utvidet salen og en legende tilsier at han bygde en falsk vegg for å ta vare på Leonardo sitt maleri eller det som han hadde laget. Men det har aldri blitt bekreftet. Taket består av 39 paneler laget av Vasari og hans assistenter. Disse behandler store hendelser i livet til Cosimo I. Veggene er også malt av Vasari – diverse slag. Som seiere over Siena og Pisa.
Rommene til Mediciene.
Når en går opp trappen kommer en opp til tre rom. Det første er tilegnet Cosimo den eldre, så Lorenzo il Magnefico og så Leo X. Leo X var en av to Medicier i direkte nedadgående slektslinje som ble pave.
I andre etasje så har vi rommene til elementene, videre til ulike romerske guder.
I rom 19 står Donatellos skulptur Judith and Holofernes.
Judith and Holofernes er historien om Judith som henretter den assyriske generalen Holofernes. Holofernes hadde beleiret byen Bethulia som hevn for den babylonske kongen Nebukadnesar. Judith – vakker som hun var – forførte generalen og i løpet av natten halshugget hun han. Og byen berget. Parallell til David. Denne fortellingen finner vi igjen i Gammeltestamentet eller apokryfiske dokumenter.
Rom 20 var Machiavellis kontor. Ellers har vi det hemmelig rommet der det går dører ut – også til Vasarikorridoren. Studiolo of Francesco I de’ Medici.
