Monreale er en kommune i storbyområdet Palermo. Navnet er en sammentrekning av Monte Reale som betyr det kongelige fjell. Den er i dag berømt for sin normanniske katedral med de store mosaikk-utsmykningene. Da Palermo ble okkupert av muslimene i 831 evt. ble biskopen av Palermo bedt om å flytte bispesete til utenfor byen. Det var en liten kirke kalt Aghia Kiriaki i en landsby utenfor Palermo som da senere ble til Monreale. Normannerne erobret byen i 1072 og da kunne biskopen flytte inn i byen igjen.
Katedralen i Monreale ble bygd av eller under Vilhelm II (av Sicilia) som var sønn av Vilhelm I og barnebarn av Roger II. Han var konge i perioden 1166-1189. Katedralen ble på begynt i 1174 og i 1182 ble den åpnet og dedikert til Jomfru Maria. En byggetid på 8 år var imponerende kort den gangen.
Katedralen er i dag på Unescos liste og er også et nasjonalmonument i Italia, og en av de aller viktigste attraksjonene på Sicilia. Den er holdt for å være et av de beste eksempler på normannisk arkitektur. I tillegg er mosaikken inne i kirken både i omfang og kvalitet helt unik. Katedralen er et svært godt eksempel på normannernes evne til å forene kulturene på Sicilia og er som både katedralen i Cefalu og Capella Palatina strålende eksempel på hvordan både ulike kulturer og religioner forenes i sin innsats for å skape mesterverk. Alle disse byggene er kirker innen den kristne religion. Og allikevel så stort innslag fra muslimsk håndverk.
Det var under Roger II at Sicilia og Sør-Italia ble samlet som et kongedømme. Det skjedde gjennom en lengre prosess der han blant annet tvang paven til å godkjenne det utvidete kongedømme som inkluderte sørdelen av dagens fastlands-Italia. De endelig grensene for kongedømmet ble fastsatt i en fredstraktat i 1144 med nettopp paven. Sicilia var da kanskje det mektigste kongedømmet i Europa – i hvert fall et av de mektigste. Roger II var født og oppvokst i et kulturelt og mangfoldig Sicilia og skulle visstnok beherske alle viktige språk den gang. Han hadde da en enestående forutsetning til å forende disse ulike kulturer, religioner m.m. Alle kulturene bidro inn i kongedømmet eller staten. Araberne var flinke med tall og håndterte økonomi og forretninger, grekere var sjøfolkene osv. Så selv om kongedømmet var kristent så kunne man leve etter den religion man hadde. Og da de normanniske kongene bygde kirker og katedraler så bidro alle. Også muslimene. Slik var det også under Roger II sitt barnebarn Vilhelm II.
Det var spesielt at underveis i byggingen av katedralen i Monreale fikk den status som erkebispesete på tross av at det allerede var en erkebiskop i Palermo som bare var noen kilometer unna. En antakelse var at Vilhelm II på denne måten ville redusere makten til erkebispkoppen i Palermo, uten at dette er tydelig bekreftet.
Bakgrunnen for at det ble bygd en stor katedral akkurat her skal visstnok være at den unge prins Vilhelm var på jakt her og under en hvil så sovnet han under et tre ved den eksisterende kirka Santa Ciriaca. (Et «carob tree» – Johannesbrødtre). Han drømte at Jomfru Maria kom til han og sa at hans far hadde gjemt en skatt her. Maria fortalte Vilhelm at han skulle bruke skatten til å ære Kristus. Slik ble det bestemt at katedralen skulle bygges her. Og dette ble da en katedralen som overgikk de kirkene som var bygd før. Når det kommer til mosaikk finnes det knapt maken i verden.
Kirken har tatt utgangspunkt i et latinsk kors for grunnplanet. Det er det korset vi kjenner fra både protestantisk og katolsk kirke. Kirken ble reist på kort tid med arbeidere og kunstnere fra ulike kulturer som nevnt. Arkitekten er ukjent, men han engasjerte kunstnere fra Hellas, Roma, arabiske land, Venezia, Pisa, Apulia og Provence så vidt vi vet i dag.
Som kirker flest ligger den nesten helt øst-vest. Inngangen er fra vest. Alteret og korset (apsen) er i øst som vender mot Jerusalem og soloppgaven der Jesus skal komme tilbake. Apsen eller apside / apsis er en halvsirkelformet utvidelse av en bygning. I romersk arkitektur kalt exedra. Gjerne er det en halvkuppel over. Apsen stammer fra romerske basillika og kanskje har den også en tidligere historikk. I denne katedralen er det også en apse på hver side av hovedapsen. Dvs i alt tre stykker.
Det er to normanniske tårn i front av kirken som kanskje aldri ble helt ferdig. Mellom tårnene er det senere kom til en «Portico» eller inngang/gårdsrom/forhall som er overbygd og med runde åpninger. Dagens inngang er da fra 1770, men det har antakelig vært en overbygning fra starten av uten at vi vet mer om den. Slike har gjerne søyler slik som denne. Denne forhallen er lik den som katedralen i Cefalu har der det også er to normanniske tårn i forkant av kirken. Den runde utformingen av åpningene i Portico er et tydelig eksempel på normannisk arkitektur. Tårnene er et enda bedre bevis på opprinnelse.
Merk bronsedørene som her er kalt «Porta del Paradiso» og er laget av en (man tror) som heter Bonanno Pisano. Disse er på 7,8 x 3,7 m og er dekorert på en lignende måte som dørene til dåpskapellet i Firenze. Husk at der fikk Ghiberti sitt annet dørpar navnet paradisets porter av Michelangelo. Her som i Firenze er dekorasjonene historier fra både det gamle og nye testamentet. Disse dørene er da laget mer enn 200 år før dørene i Firenze, men kvalitetsmessig ligger de tross alt langt unna renessansen.
Inne i katedralen
Katedralen har hovedskip med to sideskip og hver skip har sin apse som nevnt. Det var ingen tvil om at det skulle bygges en kirke som overgikk det meste. Slik vi ser mange eksempler på senere ulike steder i Europa. Utformingen som basilika gjør det klart at det er romerske kirker som er modellen. En basilika er opprinnelig gresk, men mest kjent fra Romerriket. Det er en søylehall med etter hvert flere «skip» – 3 eller 5 – og grunnplanet er rektangulært. Bredde gjerne mellom 1/3 og 1/2 av lengden.
Tretaket ble bygd på nytt i 1811 grunnet en brann som ødela det meste av treverket. Taket var også restaurert tidligere, men skal hele tiden ha vært tro mot det originale. Slike sammensatte tak som vi finner Monreale er ikke uvanlig i middelalderen. Det ga også en mulighet til å forsterke inntrykket på vei mot alteret og der prestene satt (presbyterium). I Capella Palantin er det islamske takutformingen langt tydeligere enn her. Mest sannsynlig fordi kapellet er mye mindre og det ville ha vært krevende å gjort det samme i Monreale. Allikevel er islamsk eller østlig påvirkningen tydelig gjennom gjennom åttekantede stjerner m.m.
Det som virkelig imponerer i katedralen er veggene med de overdådige mosaikkene som illustrerer både det gamle og nye testamentet. Arealet på mosaikken skal være på rundt 6 500 m2. Dette ble nok laget både for å imponere, men også for å formidle bibelen til de som ikke var lesekyndig, samt å trekke de tilbedende. Mange vil si at man har lyktes i å bygge en stor katedral og samtidig utsmykke den så rikt og nærmest voldsomt uten at det blir et misforhold. Det må ha vært en dyktig arkitekt som har klart å se for seg hvordan arkitektur og billedkunst skulle spille på lag så godt. Alle bygningselementer ble forberedt til den rike mosaikken. Inn mot apsen så er det et samspill mellom hvordan man ledes fram til å se på Kristus Pontekrator og hvordan han «tar» i mot arkitekturen eller utformingen.
Det er ikke kjent om det ble laget planer på forhånd for hvordan utsmykningen skulle være, men resultatet er fantastisk. Det man tror med sikkerhet er at de ble laget i Vilhelm II’s tid (eller avsluttet rett etter) og det må ha vært mange «team» som jobbet samtidig og tok læring av hverandre. Et særdeles godt samarbeid alternativt en som styrte med stram hånd. Det er ikke godt å si. Uansett må det ha vært inspirerte kunstnere som utførte arbeidet med stor nidkjærhet. Det er forskjell i kvaliteten (f.eks. tettheten i antall fliser) og da helst mellom de synlig og mindre synlige områdene, men stilen er det samme og alt tyder på at det ble utført i en periode og ikke i flere adskilte perioder. Den felles stilen vises gjennom samme type ansikter, gester, scenerier osv. Den kan være at de hadde en felles «bok» som viste hvordan arbeidet skulle gjøres. Opp i alt dette måtte det ha vært svært skolerte teologer eller andre som kunne fortelle hva som skulle avbildes. Det sies at mosaikken i Monreale representerer en innovasjon uten at man eksakt hvordan man rent praktisk gjennomførte arbeidet. Antakelig skisseres det først opp, man legger mørtel og maler bildene opp der før man tilslutt tilfører mosaikken. Generelt er bildene til for å prise den evige verden. Videre fortelles verdens historie gjennom hva man finner i bibelen. Fra Adam og Eva, Noahs ark og hele veien fram til Peter og Paulus. Og gjerne er det med noe paver, biskoper eller konger fra den tiden katedralen bygges.
Apsen og presbyterium (presterom eller der prestene sitter) er det viktigste i kirken. Der er alteret, korset, prestene og blikkene til kirkelyden er rettet dit. Og her er kvaliteten på mosaikken best og mest gullskimrende.
I apsen eller apsis er Kristus Pantokrator dominerende. Dette er da «allherskeren» – den oppstandne Kristus som hersker over hele universet. Han fremstilles som skaper, frelser og dommer. Gjerne med todelt drakt bestående av tunika (kjortel) og kappe. Boken representerer bibelen og guds lov, han har en glorie som er korsformet og høyre hånd der tre fingre representerer treenigheten og to kryssede som symboliserer døden på korset og hans to naturer. Bibelen er slått der det står både på gresk og latin at «jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys».
Rundt Kristus finner vi den «himmelske domstol» i form av profeter med papirruller. Under Kristus finner vi jomfru Marie med jesubarnet med erkeengler og helgener rundt seg. Dette passer seg bra i og med at kirken er dedikert til Maria. Maria er flankert med erkeenglene Gabriel og Michael, samt andre hellige personer som Peter etc. Nedenfor der igjen kommer kirkelige personer fra den gang. Videre i denne delen av kirken finner vi bilder fra Jesus’ liv. Området er vel prestenes område – presbyterium. Inkludert her er også de to sideapsene der det til venstre er tilegnet Paulus og det til høyre er tilegnet Peter.
Kort om rekkefølgen av mosaikker i hoved- og sideskip.
I hovedskipet er det mosaikkbilder fra det gamle testamentet i to nivå. Påfølgende noen av bildene vi finner: På øverste nivå finner vi fra høyre til venstre finner skapelsen i flere «episoder». Vi kommer så til Adam og skapelsen av Eva, disse i paradiset. Kain og Abel og drapet på Abel, og Noah blir fortalt at arken skal bygges. På nederste nivå fra høyre til venstre fortsettes det med at Noah bygger arken, dyrene går om bord og så syndfloden. Babels tårn, Abraham, Gud beordrer Abraham til å ofre Isaac, Rebecca gir vann til kamelene, Jacobs flukt, Jacob bryter med engelen.
I sideskipene er det bilder fra det nye testamentet i ett nivå. Noen av bildene er: I det høyre skipet finner vi helbredelsen av datteren av en kvinne fra Kanaan, helbredelsen av den spedalske, St Peter reddet fra havet, Jesus metter fem tusen. I det venstre skipet finner vi diverse helbredelser blant annet av blind mann, pengevekslerne drives ut av templet, Maria Magdalena salver Jesus’ føtter.
På den motsatte endeveggen av apsen finner vi motiver i på tre nivå. Både i hovedskip og sideskip er dette motiver i rekkene som allerede er omtalt. I den midtre rekken finner vi til venstre Lot som får besøk av to engler som ber han flykte fra Sodoma med kona og de to døtrene. Til høyre er det bilde av at Sodoma blir ødelagt. Kona til Lot så seg tilbake under flukten og ble gjort til en saltstøtte.
Monreale har flere kapell – under et par bilder fra kapellet for det hellige kors.
«Kapellet for det hellige kors» er et tilknyttet kapell bygd på 1600-tallet i barokk stil. Omtalt som et viktig eksempel på siciliansk barokk. Ikke stort, men overdådig utsmykket.
Monreale er også kjent for sin «korsgang» som en åpen gang inne i et klosteranlegg. Dette klosteranlegget er kanskje det best bevarte monumentet over normannisk arkitektur eller skulpturer. Dette tilhører et benedikterkloster og skal være uendret siden det ble bygd i Vilhelm II sin tid i motsetning til det meste av annen normannisk arkitektur som gjerne er restaurert på et eller annet tidspunkt. Korsgangen er en symbiose av bysantisk og arabisk kunst. Det er doble pilarer eller søyler hele veien rundt der ingen er like. Alle er kunstnerisk utført med ulike kapiteler som er skulpturert. Den indre kvadranten er på ca 47×47 m og det er 26 par med søyler på hver sidekant.
