Det som står igjen som det mest synlige etter den greske antikken sammen med teatrene er templene. Du finner dem over et stort område rundt Middelhavet. Utenom Hellas selv finner vi greske templer i Lilleasia, sørlige Italia inklusive Sicilia og noen få andre steder. Vi kjenner til restene av rundt 200 templer. De fleste av disse bygges i perioden 500-tallet til 300-tallet fvt. Etter den greske antikken blir templer en del av den romerske antikken slik at tradisjonen med templer bringes videre – da for romerske guder. Templene er bare noe av det romerne kopierer fra grekerne, de romerske gudene var også delvis kopier av de greske. Godt inne i det romerske imperiet som Hellas ble en del av så bygde keiseren Hadrian – noe uærbødig kalt grekerhvalpen grunnet hans nesegruse beundring av det greske – de siste store greske templene for greske guder. Han ble keiser i år 117 evt.
Utenom alle de krigene som greske bystater kjempet seg i mellom eller mot fiender utenom den greske verden, så var det ikke noe som kostet så mye som å bygge et tempel. I den greske antikken så fantes det ikke et greskt imperium, men en masse selvstendige bystater (kanskje 700-800 stykker) som enten kunne leve i fred med hverandre, eller krige mot hverandre eller inngå i allianser. Det som definerte det greske var at de hadde samme språk, skikker og ikke minst samme guder. Og det var nettopp til disse gudene at de bygde templer for å ære de og for å stå på god fot med de. De greske gudene kunne være både gode, men også krevende på grensen til det infame. Alt tyder på at grekerne hadde sterk tro på eller til sine guder selv om de ble tillagt mange menneskelige egenskaper. Apollon var en av de aller viktigste gudene som hadde alle mulig egenskaper – gode som dårlige.
Men uansett hvor vanskelig gudene kunne være så brukte de største greske bystatene formuer på å bygge templer. Det vi også ser i dag er at templene bygges nesten over samme lest uansett hvor de er. Det er tydelig at de lærer av hverandre og kopierer det andre har laget. Alle greske templer vi snakker om her har søyler og omtrent samme form. Det skal jeg komme tilbake på. Vi oppfatter dem som estetisk vakre og harmoniske i sin form. Derfor kopierte nok romerne disse templene og uttrykket blir igjen sentralt når vesten kommer inn i den nyklassiske perioden der offentlige bygg og andre låner disse arkitektoniske elementene fra antikken.
Hvor kom ideene fra?
Den greske antikken kan sies å være fra 800-tallet fvt fram til kristi fødsel. Vanskelig å finne skarpe tidsskiller. Før 800-tallet hadde vi den mørke tidsalder fra rundt 1200-tallet – det var en hard nedgangstid der årsaken til den er litt uklar. Men før nedgangstiden har vi den mykenske perioden der man også hadde gudshus, men ikke templer på samme måte som i den greske antikken. Derimot i Egypt kan man vise til templer av ulik art som er eldre enn de greske. Mest kjent er templene i Luxor med store søyler og antakelig bygd rundt 1300-tallet fvt. – i alle fall deler av de. Det er rimelig å anta at grekere lærte av egypterne når det gjaldt arbeider med søyler. Det sier seg selv at både det å lage søyler og heise dem på plass var svært krevende arbeidsoperasjoner. I eldre historie finner man mange eksempler på betydelige arbeider med stein gjennom festninger og store bygningsanlegg. Det som blir det nye med grekerne er de rene og harmoniske templene med dominerende søyler. Det estetiske blir sentralt og det utvikles ulike søyleordner og regler for hvordan et tempel skal se ut. På avstand ser de fleste greske templer like ut. Det er først når kommer nærmere at de skiller seg litt fra hverandre. Men det harmoniske og estetiske er tilstede i nesten alle tempelbygg. Det beste eksemplet på estetikk og en harmonisk form er Parthenon oppe på Akropolis i Athen. Det er et tempel der det er lagt usedvanlig stor vekt på utforming.
Templer og bystater
Det er slik at det å reise et tempel var en fellessak for en bystat. Man besluttet det i fellesskap og man måtte også bli enig om hvordan det skulle finansieres. Det er en kjent sak fra Athen at det ble ført et helt åpent regnskap for kostnadene med templene på Akropolis som alle kunne følge med på. Alle innbyggere kunne sjekke at ingen beriket seg på fellesskapets ressurser. Vi kunne tenke oss en parallell at alle kostnader med Operaen i Oslo var transparente og hvem som helst kunne sjekke hvem som mottok penger for det byggverket. Slik er det nok ikke i dag. Dette viser hvor demokratiske eller hvor på vakt grekerne var på at ingen skulle lure seg unna med fellesskapets penger. Det er mange eksempler på slike regnskap i Hellas – som i dag gir verdifull kunnskap om hvordan de bygde templer.
Templer var et gudshus og viktig for å hedre gudene. Det var festivaler for de ulike gudene som hadde prosesjoner som ledet fram til templene med ofringer til gudene, og man ofret helst dyr på alteret utenfor templet på østsiden mot hovedadkomsten til templet. Dyrene eller maten ble igjen spist av innbyggerne – en praktisk ordning. Men like viktig etter hvert var selvsagt å vise andre hvor flotte templer man hadde. Det å imponere andre bystater eller fiender var sentralt og det kunne også avgjøre hvor man plasserte templer. Noen templer ble plassert utenfor sentrum av byer og kunne være en slags markør for grensen til neste bystat. Nesten halvparten av søyletemplene er plassert utenfor byene som en antatt «grensepæl» mot andre. Men templene sto bestandig på det man mente var et hellig sted. Spørsmålet er om hva som kom først og sist. Det er mange eksempler på templer som ble reist på gamle hellige steder. Delphi var kjent som et hellig sted og for orakelet lenge før templene kom. Apollon hersket i Delphi i lang tid før det ble det berømte stedet for et orakel. Tilsvarende i Olympia var det en kult for Zevs i hundrevis av år før de olympiske leker startet og det ble bygd et enormt tempel til hans ære. Det kan hende at de første søyletemplene ble bygd på plasser som Delphi og Olympia og dermed befestet stedene som panhellic eller fellesgreske områder – tilgjengelig for alle som var grekere. Dette i motsetning til bystatene. Apollontemplet i Delphi er bygd med penger samlet inn fra mange greske bosetninger.
De rike byene på Sicilia slik som Selinous (Selinunte) og Akragas (Agrigento) konkurrerte åpenbart om de største templene. Vi finner også andre eksempler på at en naboby bygget et tempel som var litt større enn den konkurrende byen.
Noen templer ble finansiert av krigsbytte slik som på Sicilia der grekerne vant over karthagerne – f.eks. i 480 fvt. i Himera. Tyrannen Gelon i Siracusa som var med å vant det slaget brukte mye av krigsbyttet på et tempel i byen sin der også utsmykningen viste slaget. Dette selv om templet ble bygd til Athenes ære. I dag finner vi restene av søylene fra dette templet i katedralen i Siracusa. Det ble bygd tilsvarende tempel i Agrigento med krigsbytte. I 409 fvt. kom karthagerne tilbake og raserte Agrigento og raserte templene der. Det var sjelden at når greske bystater sloss at man lot det gå utover templene til den tapende part.
Som nevnt var også templene byggverk for å imponere og for å vise styrke og selvstendighet. Intet tempel er så klart bevis på dette som Parthenon i Athen. Den store statsmann i Athen – Perikles – sa rett ut at vi skal bygge templer som gjør at menneskene som kommer etter oss vil undre seg over dette folk som kunne bygge noe slikt. Parthenon er et sjeldent sofistikert tempel på alle måter – det er også bygd i marmor i motsetning til de fleste andre templer. Både hvordan det er bygd, men også med all den kunsten som fulgte med i form av friser og mer til så overgikk Parthenon alle andre. Med byggverkene på Akropolis ville han vise at Athen overgikk alle andre byer. Og det gjorde athenerne nok i det som senere er kalt Athens gullalder.
I den hellenistiske tid med Alexander den store ble templer bygd på fjerne steder i østen. Det finnes i dag spor av den greske arkitekturen så langt øst som i India.
Roma kommer
Den hellenistiske periode starter med Alexander den store og slutter med at det romerske imperiet vokser fram. I og med at Roma ble beundrere av den greske antikken med templer, guder og filosofer så levde den greske tempelarkitekturen videre i romersk drakt. I tillegg – i motsetning til karthagerne – så kunne romerne vedlikeholde de greske templene. Og som nevnt så bygde den romerske keiseren Hadrian til og med nye greske templer i Hellas.
Slutten og gjenoppdagelsen
Med kristendommens inntreden kommer slutten for både de greske og romerske templene. Noen konverteres til kirker, mens mange blir «steinbrudd» for kirker og andre bygg – dessverre. Det mest kjente templet i Agrigento – Concordiatemplet – blir konvertert til kirke etter alle de gamle «demonene» er drevet ut av biskopen. Søylene til Athenetemplet i Siracusa bygges inn i katedralen der osv.
Det er første under Renessansen der man gjenoppdager antikken og med en økende trafikk av reisende som ville se de gamle ruinene at templene igjen kommer i fokus. Så begynner dannelsesreisene – først fra England gjennom det de gjerne kalte «The Grad Tour» – og interessen økte raskt for disse restene av templer og også andre byggverk slik som amfiteatrene og akvedukter. Forum Romanum graves opp og fram fra århundre med slam som hadde lagt seg, Pompeii gjenoppdages og graves også fram og mange andre steder. De reisende fra 1500-tallet av lager mange skisser av det de ser og som viser hvor nedgrodd de gamle templer og annet var. Forum Romanum var bare et beiteområde for dyr der mange av de gamle ruinene så vidt stakk opp av jorda når de første reisende kom.
Det var først byggverkene etter romerne som ble sentrale, de greske kommer i fokus senere. Da Hellas ble selvstendig igjen fra Osmanerne i 1833 så ble det en statlig oppgave å «grave fram antikken» for å dyrke fram en identitet. Etter hvert så etableres det institutter fra ulike nasjoner i Athen for å bistå det som ble et svært omfattende arbeid. Først det britiske og så kommer de andre i rad og rekke. Også «Det norske instituttet i Athen» som ble etablert så sent som i 1989. Det britiske kom så tidlig som i 1886.
Hvor skal templet stå?
For det første var stedet til et tempel hellig. I det minste i starten valgte man steder for å sette opp templer som allerede hadde status som hellig. Mest typisk er Delphi og Olympia som lenge hadde vært hellige steder eller steder hvor man dyrket guder. Apollon i Delphi og Zevs i Olympia. Samtidig ble templer plassert på høyder eller steder hvor det synes godt. Typisk her er templet til Poseidons ære ute på Sounio utenfor Athen der det ligger på en høyde og kunne sees godt av alle reisende som kom sjøveien og skulle inn til Athen. Helt sikkert et mektig skue for de som kom første gang til Athen. Litt senere på reisen når de nærmer seg Athen kan de se Akropolis med templene og ikke minst den store skinnende statuen av Athene som sto utenfor Parthenon oppe på Akropolis. Alt dette for å imponere de tilreisende og kanskje også for å skremme. De skulle vite at de kom til en viktig og mektig by. De aller fleste steder i «Magna Graecia» ligger templer nært sjøen og høyt slik at de synes. I Agrigento lå 7 templer på rekke og rad langs et høydedrag lett synlig fra sjøen.
Når det gjaldt det religiøse så var det slik at på Akropolis i Athen så ble det spesielle templet Erechtheion bygd der Poseidon visstnok skulle ha kjørt sin trefork ned i berget og sjøvann sprang opp. Poseidon konkurrerte med Athene om å bli Athens skytsengel og han tapte for Athene som plantet et oliventre på samme sted. Oliventreet var til mer nytte for Athen enn sjøvannet og Athen valgte Athene som sin skytsengel eller gudinne.
Når grekerne valgte et sted for et nytt tempel ble det som regel gjennomført en rekke ritualer i form av religiøse seremonier, ofringer og annet. Når det kommer til byggingen av templet så er de fleste templene er orientert øst-vest med hovedinngang mot øst. Templene åpnet ved daggry (tyder antikke tekster på) og da hadde man fordelen med at lyset kom rett inn i helligdommen. En annen forklaring er at guden ser mot øst der solen stiger. Den representerer lyset og livet. Mot vest der solen går ned så lurer mørket og døden. Det kan i alle fall være en naturlig forklaring på orienteringen selv om de finnes unntak fra denne orienteringen. Ellers vises det til at orienteringen i omkringliggende landskap er viktig – det at man skal se viktige ting som fjell og elver eller annet. Delphi med tilhørende Apollon-tempel er et eksempel på det siste der man har praktfullt utsyn til omkringliggende fjell. (Mount Parnassos).
Det er liten tvil om at grekerne har lært av Egypt når de startet med sin tempelbygging. Det gjelder praktisk utførelse, søyler og forhold til himmelen. Egypterne og Homer peker på at himmelen er adskilt fra jorden og som en metafor kunne søylene være det som bar himmelen. Vi har eksempler på at Atlas er brukt som statue som bærer taket eller annet på templet. Atlas var jo guden eller titanen som av Zevs ble dømt til å bære himmelhvelvingen. Atlas er ofte avbildet som bærer av kloden – noe som er litt misforstått i forhold til den gamle læren. Denne misforståelsen ledet til at kartbøker på 1500-tallet ble kalt atlas. Det er ikke jorden som ble båret, men himmelsfærene. Overført så var antakelig ideen at søylene i templet var himmelhvelvingen. I Agrigento i templenes dal finner vi restene av Olympieion der man finner kjemper som ligger på marken som tydelig er noen som bærer tungt. Dvs dette var søyler i form av mennesker eller Atlas som bærer taket i templet. Gavlene i templene er gjerne utsmykket med guder og da som en himmel. Og disse bæres av disse søylene med ulike former. Inne i mange av templene er det også trapper opp til «loftet» i templene – antakelig brukt til religiøse ritualer knyttet til guder og himmelen.
Som i katedralene så var det gjerne i disse templene mange kunstverk, friser o.l. høyt oppe som var lite tilgjengelig eller mulig å se for vanlig folk. Dvs. disse figurene var mest tenkt for guden(e). Gulvene i templene er gjerne kuvet med høyeste punkt midt på. Noen mener at det var for å illustrere at jorden var rund. Dette er jo noe som er lett å se når man seiler på havet. Først ser man masten i det fjerne før resten av båten kommer til syne.
Byggeprosessen
Det å bygge et tempel i antikken var en svær oppgave på alle måter. Særdeles kostbart der finansiering var en stor sak. Enten måtte byen eller bystaten samle inn penger, henvende seg til de rike, eller kanskje hadde de krigsbytte å bruke osv. Det var en sak for alle innbyggere å beslutte en slik investering. Unntatt var perioder med tyranner som kunne bestemme alene eller det var i alle fall langt færre som besluttet.
Dette neste skrittet var å finne en prosjektleder eller en ekspert for realiseringen av templet. Denne ble kalt en «architekton» som igjen måtte produsere en «syngraphe» eller spesifikasjon. Architekton er gresk og sammensatt av arkhi=sjef og tekton=bygger – dvs sjefsbygger eller sjefkonstruktør. Arkitekten for Parthenon var Iktinos fra Athen som hadde bygget templer. Videre var det en stor og delvis spesialisert arbeidsstyrke som måtte til og det synes som mange av disse håndverkerne reiste omkring for å delta i bygging av templer. Des mer spesialisert de var des mer reiste de omkring. Enklere arbeid ble utført av lokale og bønder lånte ut okser til transporten av materialer. I Athen mener man at det var 200 okser hver dag som drev med transporten av marmor opp til Akropolis og Parthenon. Den største enkeltkostnaden til Parthenon var nemlig transporten av marmor. Det å beslutte hvor steinen skulle komme fra var en stor beslutning fordi det utgjorde den største kostnaden. Generelt er ikke stein noe stort problem rundt Middelhavet, men kvaliteten kunne jo variere. Vi har eksempler på sandstein – som ofte ble brukt – som forvitrer i det lange løp. Det beste materialet var og er marmor, men mer krevende å forme. Athen var heldig som hadde Mount Pentelikon 11 km unna som hadde marmor som ble brukt oppe på Akropolis. Allikevel var dette som nevnt en stor kostnad. Andre viktige materialer var treverk for taket og dører, og metaller var også nødvendige. Blant annet til å binde steinblokker sammen.
Det å hente ut stein til templet i et brudd krevde metallreskaper og utallige timer med hardt arbeide. Blokkene ble grovt tilhugget slik at de ikke veide mer enn nødvendig før de ble fraktet. I tidligste tider ble de fraktet med sleder og ruller, senere med vogner. Sistnevnte kom vel rundt slutten på 500-tallet. Steinen ble endelig tilhugget på stedet og kanskje også etter at de var heist på plass. Det var gjerne vedheng på søyletrommene som ble brukt til å løfte på plass en del av søylen – tromme – før de ble fjernet. I Segesta viser det ufullførte templet der rester av slikt. Rillene kunne bli hugd ut etter at de søylene var komplette.
Generelt hadde templet (de større i alle fall) søyler rundt det hele hvilende oppe på en lav trinnbygning eller stereobatet. Det var gjerne tre trinn opp til stylobatet. Innenfor var kjernen en cella eller naos hvor gudestatue eller bilde sto. Dette var et lukket rom som var låst utenom åpningstidene. Større tempel kunne også ha et par rom til. Det er få tempel som har bevart noe av det indre.
Utforming og utsmykning av templer
Fram til det femte århundre fvt var det gjerne to hovedstiler som gjaldt – den doriske og den joniske. Den korintiske kom i det fjerde århundre. Historikere for noen hundre år siden delte opp stilene i disse 3 stilarter eller søyleordner. Den doriske som var den eldste og også den enkleste søylen.
Den doriske er ganske tykk og står rett på stylobatet (plattformen som søylene plasseres på) og skaftet er kanellert (riflet). Søyleskaftet er litt tykkere nede enn oppe og kapitelet (avslutningen) er enkelt og over den er en firkantet plate (abakus) som dragerne over søylen bærer. Den doriske søylen kom i det 7 århundre fvt. og var mest i bruk i de vestlige deler av den greske verden. Over søylene finner vi en utsmykning av dragerne i form av vekselsvis triglyfer og metoper. På gavlveggene har vi pedimentene med utsmykninger.
Den joniske søylen kom litt senere og var mest i bruk i den østlige delen. Den er slankere og har en basis den står på som er satt ned på stylobatet. Kapitelet er i form av en halvt utrullet pergamentrull med uthugde blomsterbånd – volutter. Søyleskaftet har også dype kanellurer. I stedet for triglyfer og metoper har vi her en kontinuerlig frise. Gavleveggen på toppen er noenlunde likt med dorisk.
Den siste hovedordenen av søyler er den korintiske som kom i den 4 århunder fvt. selv om det første eksemplet er fra 427 fvt. Navnet stammer fra byen Korint selv om det ikke var der det begynte tror man. Den er enda tynnere og har en langt mer overdådige utformet kapitel med en dekor av akantusblader. Korintisk søyle er beregnet til å kunne sees fra en hvilken som helst side, mens joniske er beregnet for å sees forfra. I romertiden var korintisk mest populær.
Hos grekerne mente man gjerne at de doriske var «mannlige» søyler – tykke og kraftige, mens joniske var «kvinnelige» grunnet tykkelsen. De doriske kunne naturlige nok bære tyngst. Hvis det var lettere last så kunne man bruke joniske eller korintiske. Beskrivelsen over er generell og det kunne være avvik – inndelingen kom av historikere på 1600-tallet. Det er ikke sikkert grekerne selv tenkte på den måten, men hovedtrekkene er allikevel tydelige. I antikken kunne det bli henvist til dorisk arbeid. Det kan nevnes at det var i det «joniske» området at det aller mest berømte doriske templet ble rest – nemlig Parthenon i Athen. Ytterst finner vi triglyfer og metoper, men innenfor er det friser selv om det normalt egentlig tilhører joniske søyler. Så «reglene» kunne tøyes. Og det største joniske templet ble påbegynt i Siracusa som definitivt var den østlige delen av den greske verden.
Opprinnelsen til søylene sies å kommet fra tresøyler man brukte tidligere. Det er uvisst om dette er sant. Det kan være verdt å merke seg at løveporten i Mykene så flankerer de to løvene en søyle som ligner på en dorisk. Mykene ble bygd 1300 fvt.
Det er også en kjent sak at man prøvde å tilpasse templene til den visuelle iakttagelsen. Med det menes at man prøve å utligne tilsynelatende feil eller skjevheter som kom av at menneskene så opp på en stor bygning (tempel). Heron av Alexandria skriver: «The final goal of an architect is to make the work wellproportioned for the perception and, as far as possible, to find counter-devices against the deceptions of the eye…» Parthenon er et godt eksempel på dette der søylene er noe tykkere på midten, de heller litt innover, plattformen er svakt kuvet osv. Alt dette for å at det skal se «riktigere» ut – dvs skape optiske illusjoner. Ellers var harmoni viktig for løsningene – dvs å finne de riktig forhold mellom størrelser som gjorde at det så pent ut. Dette lyktes de med. Greske og romerske byggverk har inspirert vesten helt opp til forrige århundre. Store offentlige bygg, banker og andre har som regel kopiert mye fra antikken.
Utsmykning i form av metoper, friser og statuer ble stadig viktigere. Og som regel var all utsmykning om gudene og deres kamper. Av og til om grekernes egne kriger. Metoper og friser var høyt opp og var i liten grad beregnet på menneskene. Det var gudene som skulle se dette. Slik kan det også være i middelalderens katedraler der mye av utsmykningen ikke kunne sees av den vanlige kirkegjenger. Og all kunst i den greske antikken var fargelagt. Fargeleggingen har stort sett gått tapt i dag.
Bruken av templene
Det er viktig å få fram at templene var hellige steder av stor betydning for grekerne. De mente at templene var bosatt av gudene. Det finnes få skrifter som forteller noe om hvordan man brukte templene. Det er tross alt 1600 år siden de antakelig ble brukt til å dyrke de greske gudene med Zevs og Apollon i spissen. Det man vet er at templene var svært viktig i forhold til å dyrke gudene. Det ble som nevnt brukt store ressurser på templene og man så dette som en gave til guden(e) slik at at man kunne blidgjøre guden og fikk noe tilbake for «givergleden». Etter at templet var bygd fortsatte ofringene for å være på god fot med guden. I templene var statuer eller annet som representerte guden og som ble behandlet som hellig, passet på og ofret til. I noen skrifter fra antikken kan det tyde på at en slik statue ble oppfattet som guden selv og ikke bare en representasjon. Det er et eksempel der en greker ikke aksepterte dette ble bannlyst. Det sentrale rommet i templet hvor guden holdt til var cella (latinsk) eller Naos som er det greske ordet. Naos kan ha flere betydninger som både skrinet, rommet eller hele templet. I tillegg kunne det være både et forrom og bakrom utenom naos.
Statuen eller gudebildet var viktig og selv svært godt utdannet folk som Plutark (en betydelig gresk historiker og filosof) trodde at gudene var i disse statuene eller bildene og at disse kunne omtrentlig kommunisere med menneskene – dog ikke mer ord. Det var vanlig å pynte gudene med ulike effekter. Under festivaler kunne man ta gudene ut og med i prosesjoner. Det kunne også hende at man tok med seg gudene til møter eller teater. Den ene Athene-statuen på Akropolis i Athen fikk f.eks. nye klær hvert fjerde år. Disse klærne ble båret fram for gudinnen i en egen prosesjon.
Når dørene til cellaen var åpen var guden plassert slik at han/hun kunne se ut og følge med ofringer på alteret som var plassert rett utenfor og slik at det kunne sees av guden. Som regel var templene orientert øst-vest og naos eller cella kom man inn i fra øst. Så når man åpnet døren til naos tidlig om morgenen når solen sto opp så skinte det inn på guden i form av en statue eller bilde.
Utenom det religiøse så kunne templene også brukes til andre ting. Den mest vanlige «tilleggsoppgaven» var for oppbevaring av skatter og verdier. Dette er også en årsak til at templet hadde rom, dører og lås. Disse verdiene kunne stamme fra ulike hold. En vanlig ting var at det ble gitt gaver til templene fra innbyggere og over tid kunne dette bli betydelige verdier. Dette kan jo sammenlignes med avlatene som den katolske kirke i middelalderen tok i mot. I en del av templene var det bakrom som man kom inn i fra naos eller cella og man antar det var rommet der man oppbevarte slike gaver. Det kunne også være bystatens formue som ble lagret i templet grunnet at det var et trygt sted som allikevel var bevoktet. Mest berømt er nok Parthenon som i tillegg til å være Athenes tempel også huset Athens formue. Vi vet det ble ført nøyaktige regnskaper over disse verdiene og rommene var forsterket og dørene låst. I Athen i storhetstiden gikk det på omgang å ta var på nøkkelen(e) til Parthenon.
Også privatpersoner kunne deponere ting i templene. Det er kjent at filosofer kunne deponere bøker eller skrifter i templer for å være sikre på at de ikke ble ødelagt eller tatt. Penger til privatpersoner kunne også forvares i sikkerhet i templer. Utover i den greske antikken kunne derfor noen templer anta rollen som bank av den grunn. Det sies også at Athenes statue oppe på Akropolis var kledd med gullplater og i nød kunne man ta disse og bruke de, men da måtte man erstatte dem senere.
Det fantes også en egen turisme i antikken som gikk ut på å reise å besøke andre templer, ofre der og beskue templet og kunsten inne i templet. Den tids dannelsesreiser… Det kunne være statuer, malte friser, veggmalerier og skrifter som kunne beskues i et tempel. Det er også kjent at felles dokumenter kunne bli oppbevart i det lokale templet. For den tids historieinteresserte var slike reiser viktige. Særlig i Delphi som var et felles anliggende for grekere, var det mye å se. Alle greske byer med respekt for seg selv hadde gjerne statuer, kunstverk, små templer eller bygg der de kunne huse ofringer og annet til oraklet i Delphi og guden Apollons tempel der. Der kunne det være svært mye å se og lære for den som ville.
Templenes hellige funksjon
Selv om grekerne hadde mange guder – bare de sentrale olympiske gudene besto av hele 12 stykker – så var det bare noen få av disse som ble verdiget et tempel. I hovedsak er det Apollon og Athene som fikk flest templer dedisert til seg. Da kristendommen kom mistet templene sin funksjon og forfalt. Men gjennom den økte interessen fra 1500-tallet av via renessansen og alle de som reiste på dannelsesreiser (The Grand Tour) så ble den harmoniske og estiske formen på templer igjen satt pris på. Dette kan vi se i de viktige byene i Europa og USA der både offisielle bygg og banker kopierte stilen.
En oversikt viser at Apollon har fått reist 29 søyletempler til sin ære, Athene 24 og hovedguden Zevs kun 16. Hans kone Hera 10. Artemis har fått 11 templer. Deretter blir det ganske spredt. Poseidon som var en viktig gud har kun fått viet tre templer til seg. En årsak til at Apollon vinner denne «konkurransen» er nok hans funksjon som orakel og rådgiver. Athene er en krigsgudinne og beskytter som forklarer hennes popularitet. Ute på Egina så har Aphaia fått et tempel og hun er så vidt vi vet kun en lokal gudinne der.
Alle templer lå på hellig grunn og det var normalt en prest eller prestinne som hadde ansvaret for templet. Som regel hadde en mannlig gud en prest og en kvinnelig gud en prestinne. I den greske antikken var dette en av få eller kanskje den eneste muligheten kvinner til å få en viktig rolle i samfunnet. Prester var nødvendigvis ikke utdannet til det. Deres rolle var å lede ofringer, gå først i prosesjoner og lignende. Noen skriver at presten var den som sørget for blodofringer til guden. Det meste kunne foregå ute på alteret der man ofret dyr og stekte eller grillet kjøttet som så ble spist av byens befolkning. Andre beskrivelser kunne være at presten eller prestinnen var den som hadde nøkkelen til de store dørene. Ellers var festivaler og prosesjoner høydepunkter for å ære og dyrke gudene. Og prestene hadde selvsagt viktige roller der.
Andre forhold
I de større byene eller steder som Olympia og Delphi var templene del av større kompleks. Tydeligst er Akropolis i Athen der vi har en rekke andre bygg og ikke minst adkomsten – Propylene. Slike steder var beregnet på pilgrimmer og andre besøkende. De hadde bygg der de kunne hvile og spise m.m. Allikevel var tempelet og alteret sentralt plassert i slike kompleks. Propylene til Akropolis er plassert litt skjevt i forhold Parthenon og noen spekulerer i at dette er gjort for at du først når du kommer igjennom adkomsten får se hele Parthenon – en tilsiktet opplevelse.
Siracusa
Siracusa ble antakelig grunnlagt i år 733 fvt. av korintere og ble med tiden den mektigste kolonibystaten i den greske verden. Årsaken var spesielt havneforholdene med øya Ortigia ytterst som i tillegg til å være en særdeles god havn også var lett å beskytte.
Det kan godt hende at det første doriske templet i vest ble reist her. På det lokale akropolis inne på Ortigia finner vi restene av et Apollon-tempel fra kanskje 565 fvt. med en størrelse på ca 21 x 55 m. 6 og 17 søyler på kort- og langside. Man antar det var monolitiske søyler – dvs hele søyler – som kunne veie 35 tonn. Templet ligger øst-vest og hadde antakelig også et bakrom i tillegg til hovedrommet (cellan eller naos) der en statue av Apollon sto. I dag er det bare litt ruiner igjen av templet. Templet ble også gjort om til normannisk kirke når den tid kom.
Det er også litt rester av en jonisk tempel på det høyeste punktet inn på Ortigia med en størrelse på ca 21 x 51 m. Det ble aldri fullført og i dag ligger det under Palazzo Vermixio.
Mest berømt er allikevel det joniske (må være dorisk ?) templet som ble reist til ære for Athene. Det ble reist rundt 475 fvt. og antakelig var det et søylefritt tempel der fra før. Det siste er bekreftet av arkeologiske undersøkelser for 100 år siden. Størrelsen var ca 23 x 55 m. Man tror det ble reist av tyrannen Gelon som brukte noe av krigsbyttet fra seieren over karthagerne i Himera i 480. Templet hadde 6 og 14 søyler. Athene-templet hadde også importert marmor for takkonstruksjonen. Templet ble berømt for sine kunstverk som også inkluderte 27 portretter av konger og tyranner fra Sicilia. Den beryktede guvernøren Verres (73-71 fvt) forsynte seg med det han kunne av kunst og gjenstander før han reiste tilbake til Roma – deriblant kunsten i dette templet. Verres røveri av verdier på Sicilia førte til Cicero kom på besøk i år 70 for å undersøke forholdene på vegne av senatet i Roma. Så ble templet bygd om til kirke rundt år 600 evt. Det ble gjort på en slik måte at søylene ble en del av veggene i kirka og er synlig den dag i dag – både inn- og utvendig. I år 878 ble katedralen gjort om til moske og deretter konvertert tilbake til kirke av normannerne i 1085 etter at Roger I hadde tatt tilbake byen. Både mosaikken i apsen og deler av taket er fra normanisk tid. Etter jordskjelvet i 1693 ble katedralen delvis gjenoppbygget og utvidet og da i en mer barokk stil.
I dag finnes det relikvier av St Lucia i kirka. To gangen i året blir en statue med disse relikviene båret ut av kirka i en prosesjon. Katedralen er på UNESCOs liste – World Heritage Site. I en annen kirke rundet plassen finne et maleri av Caravaggio som viser St Lucias begravelse. (Church of Santa Lucia Alla Badia).
Utenfor Ortigia finnes også små rester av et tempel til Zevs ære, men det er bare to søyler igjen i dag. Templet målte 22 x 62 m / 6 og 17 søyler.
Akragas eller Agrigento
Byen Akragas (det greske navnet) ble grunnlagt rundt 580 fvt. av folk fra Gela og etter hvert kom innflyttere fra Rodos og Kreta. Byen har en naturlig mulighet til å befestes. Rikt jordbruksland produserte blant annet vin og oliven. Byen hadde i sin storhetstid på 500-tallet fvt. fra 200.000 til 800.000 innbyggere – i følge den tids kilder og det var noe som var veldig mye i den tid. Dagens historikere mener at tallet må ha vært lavere. Akragas ble en av de mange rike byene på Sicilia i den perioden og byen ble etter hvert berømt for sin rikdom med store offentlig byggverk og da ikke minst templene. Utenom handelen så ble Akragas rik da de under tyrannen Theron deltok sammen med tyrannen Gelon i Siracusa i en krig mot karthagerne i Himera der grekerne vant. Det sies at det rike krigsbytte fra den krigen ga muligheter til å bygge templer og mye annet. Mange av de som tapte og ble tatt til fange i Himera ble slaver som sikkert ble brukt til å bygge mange av templene og annet i etterkant av 480 fvt.
Det ble bygd ikke mindre enn syv templer langs en åsrygg nært sjøen. Denne kalles i dag for templenes dal eller Valle dei Templi på italiensk selv om templene egentlig ikke ligger i en dal. Templenes dal er i dag en av hovedattraksjonene på Sicilia. Det er få steder som gir en bedre innsikt i greske templer. Mange av de arkeologiske utgravningene for disse byggverkene ble gjort i perioden 1783-1863. Sammen med et annet tempel var det i alt 8 tempel i Akragas noe som er det meste i noen gresk by. Templene ble bygd av lokal stein- /kalk- eller sandstein. Ruinene er preget av forvitring av den grunn. Alle templene er doriske eller «doriske arbeider» som de gamle grekere kalte det.
Grunnet stridigheter med Karthago kom karthagerne til Akragas i 406 eller 405 fvt og raserte byen inklusive templene. Senere ble deler renovert av romerne i byen de kalte Agrigentum. Også her stjal guvernør Verres med seg kunst og verdier da han regjerte Sicilia på vegne av Roma. (73-71).
Gjennomgang av templene fra inngangen og oppover i Templenes dal – i alt 7 templer
Tempel G (1). Det nederste templet langs denne dalryggen kalles av og til Tempel G. Det står igjen kun to søyler som er i dårlig forfatning. Kan være bygd rundt 430 og måler ca 19 x 38 m og 6 x 13 søyler. Som alle andre templer her har de hovedinngang mot øst.
Det kan være tilegnet den greske guden Hefaistos – romersk Vulcan. Hefaistos var guden for teknologi, smeder, mekanikere, billedhuggere, metall og metallurgi og ild – dvs svært omfattende oppgaver. Hefaistos eller Vulcan knyttes gjerne til vulkanen Etna der man har en vulkangud som heter Adranus. Hefaistos og hans bror Ares var sønner av Hera og det er uklart om Zevs var innblandet. Det kan være at Hera fødte de uten innblanding av Zevs i ren sjalusi over at Zevs fødte Athene uten Hera. I en av myteversjonene vokser Athene fram i hodet på Zevs hvorpå han får hjelp av Hefaistos til å klyve hodet og Athene trer fram fullvoksen i rustning med skjold og sverd. Hjelmen er alltid hevet opp på hodet i framstillinger av henne.
Hefaistos var en populær gud og var kjent for sin rettferdighet og at han var hjelpsom. Han smidde gudenes våpen. Han ble forlatt av Hera fordi han var så stygg. Som hevn ble moren bundet til stol av Hefaistos, men ble sluppet fri etter at han fikk lov til å gifte seg med Afrodite. Men hun var han konsekvent utro.
Templet Castor og Pollux (2). Tvillingene Castor og Pollux kalles også Dioskurene (Dios Kouroi – sønner av Zevs). Kastor stammer fra det greske ordet for bever og Pollux fra ordet eller begrepet «mye søt vin». Moren var Leda og for å gjøre det ekstra komplisert skal visstnok ektemannen til Leda – spartakongen Tyndareus – være far til Kastor og Zevs være far til Pollux. Dermed var Castor dødelig og Pollux udødelig. Da Kastor ble drept ba Pollux sin far Zevs om å få dele udødeligheten med Kastor. Romerne adopterte myten og kalte tvillingene Gemini og Castores. De to lyssterkeste stjernene i stjernebildet Tvillingene er oppkalt etter Dioskurene. Brødrene var uadskillelige og holdt alltid sammen.
Leda var i henhold til mytologien datter av kong Thestios og som nevnt hustru av kong Tyndareos av Sparta. Hun er en del av historien «Leda med svanen» som ble et populært motiv under renessansen. Motivet var også populært i gresk og romersk antikk. Til og med Leonardo malte dette, men originalen har gått tapt. Den irske poeten Yeates skrev diktet «Leda and the SWan». Leda er også moren til Helena av Troya. Helena var dronning av Lakedonia og gift med kong Menelaos da hun ble røvet av Paris – prins av Troja. Dette ledet til den trojanske krig.
Zevs beundret Leda og forførte henne i skjul ved å forvandle seg til en svane. Svanen lot som om den måtte beskyttes fra et angrep av en ørn og Leda berget svanen. Den natten ble hun med barn av både Zevs og ektemannen Tyndareos og fødte døtrene Helena og Klytaimnestra og sønnene Kastor og Pollux (Polydevkes). Stjernebildet Svanen knyttes til denne historien. Man tror opprinnelig at ordet Leda betyr kvinne på kretisk.
Tempel L (3) ligger like ved tvillingenes tempel.
Tempel Zevs (4) er det neste tempelet vi møter (Temple of Olympian Zeus). Det var uferdig og nå er det kun ruiner igjen. Det var allikevel berømt grunnet sin størrelse. Dette skulle bli hovedtemplet til Akragas og det målte 53 x 110 m med 7 x 14 søyler som var voldsomt stort den gang. Størrelsen er i nærheten av en fotballbane. Det eneste templet som konkurrerte med Zevs-templet var Tempel G i nabobyen Selinous. Byggingen av Zevs-templet pågikk helt til byen ble rasert av karthagerne i 405 fvt. Den mest berømte delen som er igjen av dette templet er en liggende Atlas-figur som er nesten 8 m lang eller høy. Den var antakelig en del av veggen eller plassert mellom søylene slik at det illustrerte at Atlas bar himmelhvelvingen som taket på et tempel kunne oppfattes som eller symbolisere. Det er uklart hvor mange slike Atlasskulpturer det var. fDet å ha syv søyler i front var uvanlig da den midtre «stengte» for hovedinngangen. Skal visstnok være 5 trinn opp – det er også uvanlig. Søylene hadde en diameter nede på 4,2 meter – noe som er svært stort. Man antar at de var rundt 17 m høye. Noen mener at templet var 33 m høyt.
Som alle andre er hovedinngangen mot øst og alteret lå utenfor som normalt var. Man tror at i festene til Zevs ære ble det ofret en eller flere okser som ble brent eller grillet på alteret som folket etterpå kunne spise. Noen sier at alteret var så stort at de kunne ofre opptil 100 okser samtidig.
Zevs er hovedguden i den greske mytologien (Jupiter i romersk). Han er gudenes konge og gud for himmelen og torden. Han hersket over de olympiske gudene på fjellet Olympos. Han kan avbildes med lyn- og tordenkilen. Han førte tilsyn med hele universet. Kronos var faren til Zevs og hersket over universet. Han var redd for at sønnene skulle ta makten og slukte derfor sønnene som ble født. Da Zevs ble født ble ville moren redde han og hun pakket stein inn i barneklærne som Kronos slukte. Zevs ble skjult i en grotte og som voksen tok han hevn på faren og fikk han til å gulpe opp sine brødre. Det er mange ulike myter rundt Zevs. Hans kone (og søster) Hera hadde bare et barn felles og det var krigsguden Ares. Som de andre gudene var Zevs sammensatt og kunne være både god og ond.
Atlas var en titan i gresk mytologi og deltok i titanenes kamp mot gudene. Zevs straffet han med å la han bære himmelhvelvingen på sine skuldre. Atlas kan også være sønnen til titanen Gaia. Gaia er en av de grunnleggende gudene i gresk mytologi og kan personifisere jorden eller den som skapte jorden.
Tempel A (5) er muligens laget til ære for Herakles og var det første søyletemplet i byen bygget rundt år 500 fvt. I dag står det igjen noen søyler på den ene siden – de fleste i dårlig forfatning, men de er godt synlige. Disse ble delvis satt opp igjen i 1924. Templet måler ca 67 x 25 m på stylobatet og det var 6 x 15 søyler. Søylene er rundt 10 m høye og består av 4 deler og de er svalt kuvet eller kurvet av hensyn til det man mener er en tenkt optisk korreksjon for de besøkende. Dette var det nest største templet i Akragas. Et annet sted står det at søylene ble satt opp igjen i 1922 av engelskmannen Captain Hardcastle. Templet var visstnok godt utrustet med kunst og skulpturer. Sentralt skulle det være en bronseskulptur av Herakles.
Herakles (greskt navn) eller Herkules (romersk navn) var ne guddommelig helt og sønn av Zevs og Alkmene. Han er kjent for sin overmenneskelig styrke og var den største av alle greske mytiske helter. Han framstilles gjerne med en klubbe og løveskinn. Det ble holdt festivaler til hans ære som grekerne kaltes Herakleia som mintes hans død og den ble holdt på slutten av sommeren. Det ble helt sikkert holdt fester til hans ære i Akragas med templet som sentrum for festen. I antikken ble han behandlet både som gud og helt – dvs menneske.
Tempel F (6) eller Concordiatemplet er et av de beste bevarte templene i den greske verden – i alle fall i vest. Templet berget over tid fordi det ble konvertert til kirke og dermed tatt bedre vare på. Med unntak av den tilpasning som har skjedd med indre rom så er det kun taket som mangler i dag. Størrelsen er 17 x 38 m med 6 x 11 søyler. Søylene er rundt 7 m høye og templet ser «luftig» ut. Templet ble tilbakeført som tempelbygg rundt 1788 så vidt man vet.
Templet ble antakelig satt opp rundt 430 og er klassisk gresk. Her ser vi frontrommet eller pronaos før naos eller cella og bak har vi opisthodom eller opistodomos. I det siste rommet kunne man oppgaver penger og andre verdier. Det gjaldt også for private personer. Templet var hellig og ukrenkelig derfor ble det både brukt til å lagre verdien, men man kunne også søke asyl her. Slik som man i dag gjør det i kirker. Videre er det to trapper som fører opp til «loftet» i templet.
Templet har visstnok noen av de samme grepene som andre templer der søylene buler litt på midten og at de heller litt innover slik at linjene skal kunne møtes en kilometer eller to oppe mot himmelen. Templet er rettet øst som andre. En plass står det at dette er slik at guden skal se soloppgangen som representerer lys og liv og ikke solnedgangen som representerer natt og død. I vest var kongedømmet for Pluto ?? (Pluto eller Pluton er guden for underjorden og dødsriket.. )
Tempelet fikk navnet Concordia av en historiker på 1500-tallet som fant en latinsk inskripsjon med dette navnet. Man mener i dag at det er ikke noen sammenheng, men navnet Concordia har bestått.
Concordia er forresten den romerske gudinnen for enighet og samhold i ekteskapet og samfunnet. Det greske motsvaret er Harmonia. Concordia har den musikalske harmoni som metafor for den ideelle sosiale enighet eller vennskapelig samarbeid i politiske forhandlinger i den romerske tid. Hun var også assosiert med Pax – freden.
På engelsk betyr concord avtale eller enighet. I Frankrike etter revolusjonene ble plassen der henrettelsene av Ludvig XVI og Marie Antoniette skjedde døpt om til Place de la Concord i et forsøk på forsoning. Det berømte overlydsflyet Concorde har jo også et passende navn da dette var et produkt gjennom en avtale mellom Frankrike og England.
Tempel D (7) er tilegnet Hera (Juno i romertiden) tror man og ligger øverst langs åsryggen. Hera er Zevs kone. Det ligger høyt på en laget plattform og med 4 trinn opp – noe som var uvanlig da det normale var tre trinn. Kanskje var det gitt 4 trinn for at det skulle bli enda mer synlig på lang avstand. Størrelsen var ca 20 x 42 m med 6 x 13 søyler. Høyden var rundt 15 m. Antakelig bygd rundt 450 – 440 fvt. Templet var tradisjonelt utformet med de tre standard rommene. I naos var det en statue av Hera. En plass står det at bygget var intakt i på 1500-tallet (?).
Hera var en av de tre søstrene til Zevs og hans kone. Hun var datter av Rhea og Kronos. Hennes fremste funksjon var som gudinne for kvinner og ekteskapet. Hun er framstilt majestetisk og høytidelig og sitter på en trone med en høy krone. Hun var også kjent for sin sjalusi og hevngjerrighet grunnet Zevs mange sidesprang.
I Akragas sies det at par etter å ha badet seg rene i elven Agrakas ofret til Hera – gjerne et lam. Ellers var det slik at de ofret et lam og så inngikk giftemål der hun var kledd i hvit ermeløs tunika (?). Presten la parets høyre hender over hverandre i slutten av seremonien. Og de lovte hverandre å lever lykkelig sammen. De kunne ofte komme tilbake til templet og ofre og takke for lykken.
Tempel E (8)som er i byen….
Selinunte
Greskt Selinous – i dag Selinunte. Selinous som det opprinnelig het, ble grunnlagt på et ukjent tidspunkt. Historikeren Thukydides skriver at byen ble etablert som en koloni fra eller under byen Megara Hyblaea. Og Megara ble antakelig grunnlagt rundt 650 – 620 fvt. Navnet stammer antakelig fra selleri som fantes i vill tilstand der.
Selinunte var den greske byen som lå lengst vest på Sicilia og lenger vest så møtte man de karthagiske bosetningene eller fønikerne. Grekerne synes å ha levd i harmoni med folkegrupper rundt dem, men i 580 fvt var det stridigheter med Segesta som var dominert at Elymere. Og Segesta som var sterkt påvirket av grekere fra Rodos og Kreta fikk støtte av disse. Murene rundt Selinunte beskyttet et areal på 100 hektar og de hadde kanskje en befolkning på i underkant av 20.000.
I 416 blusset stridheten mellom Selinunte og Segesta opp igjen og Segesta henvendte seg til Athen – noe som ledet til Den Sicilianske ekspedisjon. Dette uten at Athen gikk til angrep på Selinunte, men i stedet gikk mot Siracusa. Senere henvendte Segesta seg til Karthago og det hadde nå gått lang tid sin Karthagos nederlag i Himera i 480 slik at de bestemte seg for å hjelpe. Først i et slag der de vant mot Selinunte i 410. Året etter kom de med en voldsom styrke på antakelig 100.000 mann og la Selinunte i grus. Dette skjedde så fort at Selinunte ikke rakk å få noen hjelp fra Akragas eller Siracusa. Ï 406 ble byen plyndret av Karthago. I 405 inngikk Karthago fred med Siracusa noe som sikkert var en fordel for begge parter. Byen på ble på nytt ødelagt for godt i 250 fvt.
Det er verdt å merke seg at Selinunte støttet Karthago under krigen som endte i Himera i 480 med Kathagos store nederlag. Mens mye av rikdommen til Siracusa og Akragas kom fra seieren over Karthago i 480 i form av krigsbytte og slaver, så må det være slik at rikdommen i Selinunte kom fra handel grunnet sin plassering. Byen ble beskrevet som svært rik. Det kan være grunnen til at selv om byen var vesentlig mindre enn Akragas så hadde de store templer.
Templene er lokalisert flere steder. De fleste er innen det lokale akropolis (høyby) som hadde murer rundt seg. (eller er det gamlebyen nord for akropolis som hadde murer ?). Her finner vi tempel A, B, C, D og O. C og D som er de to eldste templene fra antatt 550 og 540 fvt. C måler 24 x 64 m med 6 x 17 søyler. Tempel C er delvis gjenoppbygd. Det er ukjent hvilken gud som det var tilegnet. Det man har funnet ut at dette templet var også arkiv for byen. Nord for dette templet finner vi tempel D som var noe mindre. 24 x 55 m og 6 x 13 søyler. Vider finner vi tempel O her som kanskje aldri ble fullført. Tilsvarende er det antakelig med tempel A. Tempel B er fra hellenistisk periode er og restene viser at det var et lite tempel.
På en østlig ås utenfor akropolis finner vi templene E, F og G. Tempel G tilegnet Apollon eller mer sannsynlig Zevs. Templet er enormt stort med målene 54 x 113 m og rundt 30 m høyt. I dag er dette vare en haug med stein og søyler, men man antar at det var 8 x 17 søyler. Søylene er kort og godt enorme. Enkelte av trommene som utgjør deler av søylene veier opp mot 50 tonn og har en diameter på over 3 m. Videre finner vi tempel E tilegnet Hera. Som tempel C er dette delvis gjenreist. Dette måler 25 x 68 m med 6 x 15 søyler. Det er det neststørste i Selinunte og det inskripsjoner som forteller at det er for Hera – hustruen til Zevs. Tempel F er eldst og minst. Det var kanskje tilegnet Athene eller Dionysos.
Dette betyr at det også var 8 templer i den mindre byen Selinunte slik som det var i Akragas som var en vesentlig større by. Den arkeologiske delen av Selinunte dekker et svært stort område.
Segesta
Segesta var både det greske navnet på byen i antikken og er også dagens navn. En av mytene knyttet til byen er at den ble grunnlagt av flyktende trojanere. Denne myten finnes i Vergils Æneiden. Det vi vet uansett er at dette var området til en av de tre opprinnelige gruppene av urinnvånerne på øya fra førhistorisk tid, nemlig Elymere. De behersket denne delen av Sicilia og hadde byene Segesta og Eryx (Erice). De andre folkegruppene var sikanere og sikelere. Elymerne ble antakelig helleniserte med tiden og man tror at i Segesta bodde det med tiden en blanding av elymere og grekere der de førstnevnte var i flertall. Man antar at byen er gammel og den ble tydeligvis rik grunnet handel. Handelen var antakelig stor fra det 7. århundre fvt. og klimaet var veldig gunstig slik at det ga grunnlag for produksjon av vin, korn, ull, oliven og mer til.
Templet i Segesta er spesielt fordi det ble bygd i et område der grekerne som nevnt ganske sikkert var i mindretall. Segesta lå også nært karthagisk område slik at man har undret seg litt over at det ble igangsatt et så betydelig arbeid akkurat her med et hellenistisk tempel, men gresk kultur var nok adoptert allerede så det kan være forklaringen. Det finnes også rester av et tidligere tempel her som ligger på utsiden av den antikke byen. Det er kun fragmenter igjen av det og det ble kanskje bygd rundt 460 fvt. Templet som er berømte og står der i dag ble nok aldri helt ferdig – noe som gjør det ekstra interessant fordi det sier litt om hvordan de bygde tempel. Det er kanskje bygd rundt 420 til 410 fvt. Noen mener mer bestemt 417 og at det ble bygd oppe på et tidligere kultsted. Dette har også dorisk stil som de aller fleste templer på Sicilia. Det måler ca 26 x 61 m og har 6 x 14 søyler. Søylene er ca 10 meter høye. Hvem templet er laget til vet man ikke. Det har proposisjoner som ligner på templene i Athen og man tror kanskje at det er folk fra Athen eller i nærheten som har planlagt det. Man mener at det er grunnarbeider til indre rom slik et tempel av denne typen normalt skulle ha hatt, og også planer for trapperom opp til «loftet». Dette er noe som arkeologiske arbeider i senere tid har vist. Videre er ikke søylene gitt riller eller rifler, noe som tyder på at de avsluttet arbeidet før det ble ferdig av en eller annen grunn. Det er grunn til å anta at ankomsten av Karthagere i 409 var en årsak til at arbeidene stoppet opp. Karthagerne var neppe interessert i at det ble fullført et greskt tempel hos en alliert som nå Segesta ble. Arbeidene kan også ha blitt satt på vent da athenerne kom noen år tidligere og satt i gang med sin krig som endte fatalt.
Som alle templer er også dette satt oppe på en «crepidoma» som er platået til templet. Navnet «stereobat» brukes også om de normalt tre trinnene opp. Det øverste av disse tre nivåene – som er vanlig at de består av – kalles «stylobatet». De steinene som utgjøre platået har fortsatt «ører» som var for byggeperioden og som seinere ble meislet bort.
Templet ble restaurert på 1700-tallet av arkitekten Chenchi. Rett etter restaureringen kommer Goethe på besøk i år 1787. I følge Goethe skjedde restaureringen i 1781.
Segesta var i jevnlig konflikt og krig med Selinunte. Segesta ba om hjelp fra Athen for å kunne ta Selinunte, noe som ledet til Den sicilianske ekspedisjon som endte i en tragedie for Athen. Denne ekspedisjonen foregikk fra 415 til 413 fvt. Senere ba Segesta om hjelp fra karthagerne som igjen ledet til at Selinunte ble lagt i grus av en enorm styrke fra Karthago. Overfallet fra Karthago skjedde i år 409 fvt. og Karthago tok også hevn over Himera der de tidligere tapte i år 480 fvt. Fra 409 så hadde Karthago godt grep om vestsiden av Sicilia i en periode. I 405 inngikk Karthago og Siracusa en avtale om hvordan Sicilia skulle deles mellom de to mektige byene.
Selv om byen kjempet mot romerne da de kom til Sicilia så lot romerne byen være grunnet at det var mytene om at det var mennesker fra Troya som hadde befolket byen slik som mytene også sier var opprinnelsen til befolkningen i Roma. Derfor var byen hellig for romerne og de lot den stå urørt.
Akrai
Mer tekst senere
Gela
Mer tekst senere
Himera
Mer tekst senere