Det er viktig å merke seg at det var mange bankierer i Firenze og også i de andre bystatene i Nord-Italia. Bare i Firenze var det rundt 60 bankhus eller bankierer, men etter hvert var det ingen som kunne måle seg med Medici. Det er vanskelig å snakke om renessansen i Firenze og Italia uten å ta med Mediciene.
Viktige Medicier:
Giovanni di Bicci de’ Medici (1360-1429). Etablerte Medicibanken, kanskje kynisk leder
Cosimo de’ Medici (1389-1464). Mektig etterfølger av Giovanni – religiøs. Under Cosimo var banken svært mektig i Europa og Mediciene var kanskje de rikeste i Europa.
Lorenzo the elder (1395-1440). Bror til Cosimo – aldri leder av banken
Piero di Cosimo de’ Medici (1416-1469). Hadde kort tid som leder, men kalte inn mange lån
Lorenzo de’ Medici (1449-1492). Lorenzo il Magnifico. Mange roller, leder av banken selv om banken går tilbake, uformell leder av Firenze og renessansen største mesen. Men under hans ledelse så ble selve bankens verdier redusert klart uten at det nødvendigvis var hans skyld alene.
Piero de’ Medici () Kalt Piero den klossete. Da han tok over for Lorenzo ble sagt at nå sto freden for fall i Italia. Han var hensynsløs, men manglet taktfullhet og evnen til loljalitet mot sinen venner. Og i denne sistuasjonen der L var død og også kongen av Napoli tok det ikke lang tid før franskekongen kom og gjorde sine krav. Karls 8.
Cosimo I de’ Medici (1519-1574) Den andre hertugen og den første storhertugen av Toscana. Styrte fra 1537-1574 ?
Anna Maria Luisa de’ Medici (1667-1743) Var den siste direkte arvingen til Huset Medici. Da hun dør barnløs testamenterer hun alt til hertugdømme på den betingelse at kunsten aldri skal forlate Firenze. En av tidenes mest storslåtte gaver og ganske avgjørende for Firenze som kunstby i dag.
Kanskje en av årsakene til at byens sentrum er godt bevart.
De tre største bankene før Medici var Bardi, Peruzzi og Acciaiuoli. Bardi familien var den mektigste bankierfamilien før Medici. Særlig Bardi-familien sin bankvirksomhet ble stor med datterbanker og søsterbanker i det meste av Europa inklusive også Nord-Afrika og Midt-Østen.
Bardi, Peruzzi og andre opplevde stor suksess helt til de valgte å låne ut penger til Edvard III av England som startet en krig med Frankrike som skulle vare i 100 år (1337 til 1453). Bardi alene hadde lånt ut 900.000 gull florentiner. Betalinger uteble etter hvert for lånet og de valgte dessverre å øke gjelden og da krigen trakk ut gikk Bardi og flere store banker i Firenze overende. Dette grunnet at Edvard III sluttet å betale da krigen ikke gikk hans vei eller så fort som han håpet og han hadde neppe penger til å betale tilbake da. De skulle ha slettet gjelden da de så problemene, men dessverre valgte de ikke det. Det hadde nok også sammenheng med at Firenze var avhengig av ull fra England. I en lengre periode så tok Firenze 10 % av all ull i England og fikk også den beste. De kunne risikere å miste den hvis de slo hånden av Edvard III. Men bankvirksomheten i Firenze var viktig i Europa. Gull florentinen hadde blitt standardvaluta og bankene i Firenze var kjent som nøyaktige og pålitelige (husk dobbel bokføring…..). Med den økte handelen og effektiviteten i det banksystemet som Firenze tilbød var det behov for nye aktører. Dette ga et godt rom for Mediciene når deres tid kom.
Utstedelsen av veksler var viktig for en økning i handelen og effektiviteten i den.
Konkursene til de store bankene, samt også svartedauden og oppblomstringen etterpå ga rom for nye banker og da spesielt Medici. Under hele 100 årskrigen ble det skapt store verdier i Nord-Italia gjennom skipsbygging i Venezia, våpenindustri i Milano, finans i Firenze. Da 100 årskrigen var over ble det nedgang, men som ikke bare skyldtes manglende etterspørsel etter kapital. Mediciene ble etter hvert blitt aristokrater og fyrstefamilien av Firenze og mindre bankfolk. De brukte mye penger på kunst, kultur og kostbare byggverk
Renessansebyen Firenze er i dag utenkelig uten Medicifamilien – og Medicene er utenkelig uten Firenze. Det var et delvis problematisk forhold, men det varte i 400 år. Samtidig ville det kanskje ha vært andre som hadde ledet byen inn i renessansen hvis Medici ikke var der, men det får vi aldri vite.
Medicienes våpenskjold var røde kuler på gullbunn. Opprinnelig 12 stykker, men ble redusert til 7 under Cosimo og av og til færre. Forskjellige forklaringer på opphav, men mest sannsynlig at det var tegn på piller eller medisinkuler. Dvs at familen opprinnelig var leger eller farmasøyter. Kulene kunne også være et symbol på mynter. Uansett er opprinnelsen uklar, og det har også sin sjarm.
En forfar kjenner vi – Salvestro de’ Medici. Han var gonfalonier i 1370 til ca 1378. Han sto i sin tid opp for de fattige – dvs ullarbeiderne under ciompi-opprøret. Men før det skulle det ha vært en ridder ved navn Averardo som kjempet for Charlesmagne eller Karl den store som var den tidligst kjente stamfar for Mediciene. Medici var en usedvanlig mektig og innflytelsesrik florentinsk slekt fra det 14. til det 17. århundre. Det kom 3 eller 4 paver ut av deres blodlinje og to franske dronninger, og mange herskere i Firenze. Mediciene var i sin tid kanskje den mektigste bankierfamilen i Europa. Senere fikk vi tidlig på 1800-tallet Rothchild-familien. De hadde i sin storhetstid innflytelse på hele Europa og var den katolske kirkes hovedbank. Tidligere hadde vi også Fugger-familien som var store bankierer fra 1494 til 1600. De hadde monopol på handel av kobber og andre kontrakter i store deler av Europa. Ble knekt av de store statskonkursene på 1600-tallet som følge av trettiårskrigen. Den omfattet mange land i Europa, men hadde sterkest utgangspunkt i Tyskland der den tysk-romerske keiser prøvde å samle til et eneveldig Tyskland.
Giovanni di Bicci de’ Medici
Giovanni di Bicci de’ Medici (1360-1429) var den som startet en større bankiervirksomheten og skapte Medici Bank. Han fikk noe arv å ta utgangspunkt i og overtok vel også noe mindre bankvirksomhet fra andre Medicier, og hadde i tillegg antakelig erfaring fra andre banker og drev også to ullfabrikker etter hvert. Han drev en filial i Roma på vegne av sin onkel Vieri de Medici. Og han overtar virksomheten i Roma fra sin onkel senere.
Giovanni etablerer seg i Firenze med hovedkontor 1. oktober 1397 og det er den offisielle stiftelsesdatoen for Medicis bank. Han utviklet bankvirksomheten raskt og satset på at pavedømme skulle kommer tilbake fra Avignon til Roma. Dette ble belønnet med at han fikk oppdrag fra pavedømmet og den katolske kirke som «boostet» virksomheten. Han var en av de rikeste i Firenze da han døde og la grunnsteinen for en senere mektig slekt. Han – som senere Medicier – brukte penger på kunst og sørget blant annet for rekonstruksjon av Basilica di San Lorenzo di Firenze. Han overlot virksomheten til sine to sønner Cosimo og Lorenzo.
Det hadde lenge hersket kaos i kirken. På slutten av 1300-tallet var det to paver, Gregor XII i Roma og Benedict XIII i Avigion. Europa var på en måte delt. For å løse floken ble det sammenkalt til et kirkeråd i Pisa i 1409. Etter mye rot klarte dette kirkerådet å ansette en pave som fungerte for hele Europa – han som ble Johannes XXIII (Baldassare Cossi). Og Cossi hadde lenge stått Giovanni nært. Cossi hadde en mildest talt brokete fortid i negativ forstand, mens Giovanni var en forsiktig og nøye person. Giovanni hadde betalt for at han skulle bli kardinal. Og resultatet til slutt var at Medici ble Vatikanets bankforbindelse – en utrolig lønnsom geskjeft. Husk at kirken eide kanskje 20-30 % av all dyrket jord i Europa da. Men etter hvert falt paven i unåde hos den tyske keiseren Sigismund og ble fratatt posisjonen. Han ble satt i fengsel og døde senere i frihet i Firenze. Mediciene sørget for at han ble gravlagt i Baptisteriet – med tittel pave.
Den nye paven Martin V ga et konkurrerende bankhus oppdraget for kirken. Men det gikk konkurs og Mediciene fikk igjen oppdraget. I løpet av 30 år bygde Giovanni opp et meget vellykket og svært stort finanshus for etter hvert hadde kontorer i alle viktige byer i Europa og ble særdeles rik. Det var Europas viktigste finanshus og også det mest profitable. Selv om Medicifamilien var en dominerende bank kom de ikke til i noen særlig grad inne Hansaforbundet fordi der var det egne banker som hadde førsterett. Giovanni delte rikdom med de fattige i Firenze, han var imot mange av de krigene som byen førte og dette gjorde han til en populær mann blant den jevne borger. Han var opptatt av å ikke synes i offentligheten, men allikevel styre. Dette var hans klare råd til hans eldste sønn. (husk fra filmen der den yngste sønnen blir fratatt den lukseriøse kappen og den blir kastet i på peisen – rikdommen skulle ikke synes for godt).
Kanskje var det slik at da Donatello ble engasjert til å lage sarkofagen til ekspave Johannes XXIII,tok banken og familien skrittet som skulle gjøre de til kanskje historien største mesen for kunsten. (i alle fall som privatpersoner). Allerede i 1401 ble Giovanni leder av komiteen som skal velge dører til Baptisteriet. Dette ble også starten på at familiene senere involverte i stort omfang i kunsten. Kanskje dette ledet Giovanni til å se at noe var større enn bare det å tjene penger.
I 1402 ble han leder av Florentine Arte del Cambio (foreningen for bank og pengevekslere) Kirkemøte i Konstanz (konsilet i Konstanz) hadde som formål å få avsluttet paveskisma. Det trådte sammen i 1414 og avsluttet i april 1418. I sum tror man det kom 50 000 fremmede til byen. Giovanni sendte sin unge sønn Cosimo ned til møtet. Her møtte han mange ledende personer i Europa på den tid som ga forbindelser som var verdt mye senere. Han ble kjent med Fugger-familien og handelsfamilier fra hele Europa som også sendte sine representanter dit. I dette kirkemøte ble Johannes XXIII avsatt og satt i varetekt, men kjøpt fri av Giovanni. Denne loljaliteten var antakelig mye verdt grunnet at Mediciene ble da ansett for å være enda mer pålitelig – noe var som veldig viktig for banken.
Den nye paven Martin V bodde en stund i Firenze, men Medici klarte ikke å overbevise om at de skulle fortsatt være bankierer for Paven. I stedet valgte Paven den aristokratiske familien Spini i Firenze som bankforbindelse, men de gikk konkurs to-tre år senere og da fikk Medici komme tilbake som bankforbindelse.
Som 60-åring trakk han seg tilbake (i 1420 ?) og begav seg inn i en rolle som rådgiver, samt engasjerte seg i bygging / byfornyelse eller lignende. Han ledet komiteen som sørget for byggingen av Ospedale degli Innocenti, videre en oppbygging av San Lorenzo. Brunelleschi var ansvarlig for gjennomføringen av begge prosjektene. Brunelleschi hadde en vanskelig natur, var oppfarenede og elsket å lage nidviser som sine fiender. Men han har fått æren for å ha gjennoppdaget perspektivet, og Ospedale degli Innocenti skal være det første renessansebygget. Renessansens arkitektur er ren og klassisk, reflekterer arkitekturen i antikkens Roma. Søylene var ikke bare dekorative, men var også en del av bærestrukturen. Dette hadde ikke vært prøvd siden antikken. Disse oppgavene skapte et godt bånd mellom Giovanni og den krevende Brunelleschi. Da det gikk mot slutten av livet hadde Giovanni følgende råd til sine to sønner Cosimo og Lorenzo: Aldri heng rundt Palazzo della Signoria som om det er en plass å drive forretninger, bare gå dit når dere er tilkalt, ikke «vis» dere for folk – ikke lag show. Ikke gå i mot viljen til folket så fremt den ikke da bærer mot katastrofe.
Han ønsket en beskjeden begravelse, men folket ønsket noe annet grunnet at han var svært avholdt og ble akseptert for den som brakte ære til Firenze. Det ble en storslått begravelse og ferd mot San Lorenzo. En gammel etruskisk tradisjon ble også observert der man kakket hull i huset og tredde den døde ut med hodet først for så å bli lagt i en kiste. Dette ble gjort for Giovanni.
Cosimo og Lorenzo Medici
Cosimo og broren Lorenzo arvet en kjempeformue. Cosimo (og sikkert broren) fikk den beste utdannelsen og ble undervist av de ledende intellektuell i Firenze, humanister etc. Og selvsagt undervist i forretningsdrift. Men undervisningen av de intellektuelle og humanister ledet han fram til en livslang kjærlighet for bøker, filosofi og kunst. Cosimo og hans bror Lorenzo var nært knyttet til hverandre. De fikk sin utdannelse ved klosterskolen Santa Maria degli Angeli. Skolen var kjent for å lære bort det nye – som var innebar også antikken i Roma og Athen. I vesten forsvant mye av kunnskapen om antikken i den tidlige middelalder, mens bøker og skrifter fra den tid ble gjerne ble tatt var på i klostre. Ikke minst tok den arabiske verden vare på mye tankegods fra den tid. I en tidlig fase av Islam ble det oppmuntret til filosofi og vitenskap. Dette var den gang i tråd med læren der man skulle forstår hvordan verden fungerte. Fordi det var slik Gud eller Allah fungerte… (?). Dette ble vel forlatt etter hvert. Slik begynte verkene og kunnskapen til antikkens mestre å spre seg igjen. Læresteder holdt av araberne i det sørlige Spania som Cordoba og Sevilla hadde da bøker fra antikken og når de kristne tok tilbake Spania kom de over verker som var gått tapt i det vestlige Europa. Dette skjedde i det 13 århundre.
Så fra klostre, fra arabiske læresteder og andre steder begynte skrifter fra antikken å vekke interesse. Firenze og Mediciene var noen av de første til å vie dette oppmerksomhet. Så fra å ha et skolastisk syn og stivnet lære som understøttet pavens kristendom begynte ny kunnskap å spre seg. Det vil si skrifter og bøker til antikkens mestre som åpnet et mye mer spørrende univers som krevde at man tenkte mer selv. Skolastikk er en systemskapende, metodisk, autoritets- og tradisjonsbunden retning innen filosofien som forsøkte å forene gresk filosofi med den kristen lære. Den ble først og fremst dyrket ved katedral- og katedralskoler i Europa fra 1100- til 1500 tallet. Dette var i liten grad noen form for erfaringsbasert læring. Skolastikken stivnet etter hvert utover 1300-tallet. Galilei, Descartes, Francis Bacon og andre var det i opposisjon mot denne tradisjonen. I 1430 bestemte Cosimo for å bygge sitt eget palass i stedet for å fortsette å bo i det arvede Bardipalasset. Det var her han bestemte seg å for å avvise det litt voldsomme utkastet til Brunelleschi laget til han, og valget falt på et litt mer «beskjedent» utkast til bolig. Han bestilte til det nye huset en statue av David av Donatello. Donatello hadde studert antikkens kunst eller skulpturer grundig. Den spesielle og nakne statuen av David var et klart brudd med tradisjonen til da. Og provoserende mot kirkens syn. Dette var vel den første nakne statuen av en mann siden antikken. Cosimo sørget for at et kloster ble det møtestedet for intellektuelle og personer som hjalp Cosimo med f.eks. oversettelser av greske tekster. Som munken Ambrogio Traversari som oversatte det Cosimo bestilte. Alt dette til provokasjon at den gamle adelige familien i Firenze – Albizzi.
Konflikten i 1433 med Albizzi og Firenze endte nesten med at Cosimo ble henrettet, men han berget og ble utvist og flytter til Venezia. Men etter et år der det ikke går så bra med Firenze, blir utvisningen opphevet og han blir ønsket tilbake. Fra da av hersker han i Firenze i praksis. Og her får vi da den første bølgen av renessanse. Han understøttet helhjertet (?) humanismen i Firenze og de som ville tenke nytt.
Og det er da under Cosimo (den eldre) at renessansen virkelig starter og skaper et veiskille i europeisk historie. Det er allikevel viktig å huske at det skjer mye også i andre italienske byer, men Firenze leder an. Medicibankens agenter har ikke bare i oppdrag å forvalte penger, låne ut og drive handel, men de skulle også samle inn gamle manuskripter og bøker og få de sendt til Firenze eller laget kopier av dem. De religiøse manuskriptene ble gitt til kirken San Marco, de verdslige beholder han selv i sitt eget bibliotek som igjen kunne benyttes av alle hans venner. Cosimo tok seg av flere av de kjente kunstnerne og Donatello ble hans foretrukne billedhugger. Donatello ble behandlet som en sønn og fikk bestandig oppdrag.
Cosimo sørget også for at klosteret til San Marco ble ombygget – det var dominikansk. Og det under ledelse av Michelozzo. Cosimo brukte så mye penger på klosteret at munkene tilslutt protesterte da de syntes det ble for flott. Det var nok et ønske fra Paven at San Marco skulle rehabiliteres og bygges ut. I den cellen i klosteret som Cosimo hadde står det over døren at Paven garanterer han plass i paradis grunnet sine velgjerninger.
Som nevnt tidligere laget Brunelleschi en modell av et palass til Mediciene, men Cosimo syntes det var for storslaget og engasjerte i stedet Michelozzo. Brunelleschi ble rasende og knuste modellen. Palazzo Medici Riccardi ble bygget mellom 1444 og 1484. . Han hadde også tittel «Father of the Fatherland og Primus Inter Pares – først blant likemenn.
Da Cosimo de’ Medici døde var han antakelig den rikeste mann i Europa. Han var nok den betydeligste og viktigste leder av Medicibanken. Da han døde betalte familien for at de skulle leses sjelemesse for han 365 dager i året – til evig tid. Cosimo brukte antakelig nesten 700 000 gullfloriner på veldedighet i perioden 1434 til 1471.
Den begivenheten som Cosimo var mest stolt over var å få lagt et kirkemøte mellom øst- og vestkirke til Firenzei 1439. Cosimo betalte mye at det gildet. Det er verdt å merke seg at 6 juli 1439 ble det signert et dokument der man kom til enighet om en felles kristen kirke og forståelse. Den ble signert mellom paven og keiseren i Kontantinopel. Da keiseren returnerte til K og avtalen ble kjent brøt det ut opprør i K grunnet at de ikke ville ha noe å gjøre med den felles forståelsen av religionen. Dermed ble ikke gjenforeningen gjennomført og i tillegg falt K i 1453 da ottomanerne tok byen.
Da østriket falt i 1453 reiste eller flyktet mange av de lærde fra Konstantinopel til Firenze – kanskje på grunn av det kirkemøte som hadde vært der. Dette førte til at ikke bare hadde Firenze fått hånd om store mange manuskripter fra antikken tidligere, men nå kom også de som kunne lese og forklare disse. Det var nemlig østkirken som hadde tatt vare på mye og de kunne også gammelgresk i tillegg til latin. Disse lærde hadde også med seg enda flere bøker fra antikken – blant annet av Platon. Mye ble derfor tilgjengelig og det er kanskje her man med rette kan bruke ordet renessanse – den eksploderte nå. De lærde fra Konstantinopel foreleste nå fra de bøkene og om den kunnskap. Cosimo ble inspirert av dette og etablerte et platonsk akademi i Firenze. Nå ble tidligere ukjente bøker oversatt fra gammelgresk til latin og dermed tilgjengelig.
Det ble mote blant de rike å la barna lære gammelgresk og toppen av intellektuell syssel ble da å samtale på gresk. Og det er her at man mener ordet «rinascimento» blir tatt i bruk som en betegnelse på interessen for det gamle. Vasari er den første som bruker det skriftlig. Men det var først hos historikere i Frankrike på 1800-tallet at dette ble et begrep for en periode i historien. Denne perioden som skaper det moderne samfunnet.
I sum fikk biblioteket til Mediciene etter hvert rundt 10 000 manus fra gresk, latin, hebraisk etc.
Platons tanker og ideer skulle spille en avgjørende rolle for kunsten og filosofiens utvikling under Cosimos barnebarn – Lorenze il Magnefico.
Under Cosimos ledelse når Medicibanken sitt høydepunkt. Den var involvert i nesten av alt av handel i Firenze, den drev detaljhandel med ull og silke, den hadde butikkutsalg for byens befolkning. Banken kunne skaffe hva som helst for den som ville betale. Selv om han ikke hadde noen formell posisjon ble utenbys dignitærer bedt om å ta kontakt med Medici hvis det var noe viktig fordi det ville uansett ikke skje noe uten at de enig.
Cosimo ble gift med en jente fra Bardifamilen og fikk 2 sønner og hadde også en sønn med en slavepike. Alle vokste opp hos ham. Han var plaget med gikt som så mange i Medicifamilien. Og slet mye med det på slutten av livet. Da han døde 1. august 1464 hadde han bedt om en beskjeden begravelse. Misunnelse er en sykdom som ikke må vannes sa han, men byen ville det annerledes. Han fikk tittelen «Pater Patriae» – fedrelandets far. Og ble begravd i San Lorenzo. Der finner vi en stjerne i gulvet omgitt med røde kuler. Det står «her hviler Cosimo Medici som offentlige er erklært som Fedrelandets far». Den andre sønnen Lorenzo – den eldre (1395-1440). Han arbeidet også innen banken og var bl a utsending til Paven i Roma.
Niccolo Niccoli som var en av de første til å «smake» på renessansen. Og han var en svært dedikert mann til å lete etter gamle tekster og da fremme disse via ren propaganda. Han ble en viktig person i Firenze når det gjaldt kultur og tanker. Han og en annen fikk vekket universitet i Firenze opp fra skolastikken og bragt nye ideer inn. De sørget for at det kom inn et professorat i gresk slik at det bidro til utbredelsen av den kunnskapen. Og Niccolo ble en venn av Cosimo – noe som var viktig for den videre utviklingen.
Cosimo dekket Niccolos gjelde da han døde og overtok 800 manus som Niccolo hadde samlet. Sammen med egne manus åpnet han det første større offentlige bibliotek i Europa i 1444. (Medici Biblioteket). En stund hadde han 45 personer i arbeid med å kopiere skrifter.
Et viktig poeng her er at det nå tilbys kunnskap fra en annen kilde enn kirken. En annen viktig person for å finne manuskripter var Poggio Bracciolini som var svært dyktig i å spore om skrifter. Han trålte klostre i Europa på oppdrag fra bl.a. Niccolo og Cosimo. Han ble etter hvert en del av den intellektuelle sirkelen til Cosimo. Poggio var kanskje den som satte Cosimo i kontakt med Cyriac av Ancona som fikk jobben med å spore opp dokumenter østover i Konstantinopel og videre mot Afrika. Israel og Egypt. Til syvende og sist var det Cosimo som betalte og som sørget for å holde dette arbeidet i gang.
Lorenzo Il Magnefico
Lorenzo de’ Medici (1449-1492) (Lorenzo il Magnifico – Lorenzo den prektige eller storslåtte) var den sønnen til Piero som tok over styring etter hans død. Hans tid er på den ene siden preget av store kostnader for banken grunnet dårlig (kanskje riktigere å si mindre fokus på banken selv) ledelse, kriger og politiske kostnader. Men en skal huske at dette var en vanskeligere tid å tjene penger i. Men på den andre siden er dette den virkelige storhetstiden i Firenze. Lorenzo var kjent for å være en intellektuell kapasitet og svært intelligent. Han var også kunstnerisk anlagt og diktet blant annet.
Lorenzo hadde en svært kunstnerisk og begavet mor i Lucrezia. Det er ingen tvil om at han fikk mye fra henne. Videre fikk han kanskje den beste utdannelse som var mulig å få på den tid med de dyktigste privatlærere i latin, filosofi, gresk osv som var å oppdrive. Tidlig fikk han også delta i det platonske akademi som Cosimo hadde opprettet. I sitt senere liv var han en dikter av rang som neppe sto særlig tilbake for andre.
Lorenzo ble gift med 16 år gamle Clarice fra den romerske slekten Orsini – svært fornem slekt. Det var ikke så populært i Firenze, men Medici fant ut at det skapte mer ro å gifte seg med noen utenfor byen. Samtidig og resten av livet hadde Lorenzo vakre Lucrezia Donati som elskerinne. Roma den gang ble betraktet litt som en bakevje i forhold til Firenze og manglet det sofistikerte som man fant i Firenze.
Piero dør i 1469 og Lorenzo tar over styringen kun 20 år gammel. En delegasjon fra byen kom til Lorenze to dager etter at Piero døde, og spurte om han nå kunne «se etter byen og regjeringen slik som faren og farfaren hadde gjort». Noe som forteller mye om den makten som familien hadde ervervet. Han tok «motvillig» imot tilbudet da han nok mente at det tjente Firenze eller i det minste han selv og hans venner. Medicene hadde dårlig erfaring med at andre tok makten. Lorenzo var da som sagt bare 20 år gammel. Grunnet at Piero ikke kan reise så blir Lorenzo allerede som 15 åring sendt til bryllupet i Milano der sønnen av Kong Ferrante av Napoli gifter seg med datter av hertugen av Milano. Her skulle han representere Medici på en verdig måte. Som 17 åring blir han sendt til Roma for å treffe Pave Paul II for å sikre monopol på aluminium – noe han klarte med sin glimrende framtoning. Lorenzo er en særdeles begavet person på alle måter som imponerte alle. Makten fungerte på den måten at Signoriaen formelt hadde makten, men de kunne ikke bestemme noe uten å ha rådført seg med Lorenzo.
I 1475 er det broren Giulianos tur til å invitere til turnering og fest. Og vinneren eller skjønnhetsdronningen og vakreste kvinne i Firenze blir Simonetta Vespucci. Det er henne Botticelli har som modell for Venus’ fødsel og Våren. Hun var gift, men var samtidig elskerinnen til Giuliano.
26. april 1478 skjedde det et kuppforsøk i F i katedralen (Duomo). Den ene kuppmakeren – Francesco Salviati (erkebiskop av Pisa) hadde velsignelse fra pave Sixtus IV. Lorenzos bror – Giuliano – ble drept, mens Lorenzo kom seg unna i siste liten. Til og med prester hadde tatt på seg rollen som drapsmenn. Alt dette for å sikre seg makten i byen. Dette var et nøye planlagt attentat og det skulle skje under høymessen i domkirken under selve nattverden. Broren til Lorenzo ble brutalt stukket ned, mens prestene som skulle drepe Lorenzo ble for tafatte og mislyktes.
29 år gamle Lorenzo og hans entourage kommer først til kirken, mens Giuliano kommer sent med «vennene» Francesco de’ Pazzi og Bernardo Bandini. Da Giuliano kommer inn er Lorenzo allerede oppe ved høyalteret omgitt av venner og to prester hvorav en «tilhører» Pazzi-familien. Giuliano blir ved døren da messen allerede har startet. Ved «the moment the priest praises the Host» to ting skjer samtidig. Giuliano drepes med dolk av Bernardo Bandini, og Pazzi hjelper til. Ved høyalteret er de to prestene som forsøker å drepe Lorenzo, men de er for uvante og feiler med det resultat at Lorenzo kan forsvare seg og rømme med sitt følge. Han og følget hopper over gelenderet mot alteret og rømmer inn i sakrestiet og har igjen bronsedørene der. Derfra rømmer de videre til Palazzo Medici. Kuppemakerne prøver å ta Palazzo Vecchio, men mislykkes da de der skjønner plottet. Straffen mot kuppmakerne og deres støttespillere var hard. Alle skyldige i Firenze ble henrettet, de av Pazzi-familien som ikke hadde noe med attentatet å gjøre ble forvist til evig tid
Bakgrunnen for dette attentatet var at Sixtus VI (han som bygde det sixtinske kapell) ville ha et lån på 40 000 dukater til å ta byen Imola. Det ønsket ikke Lorenzo fordi det kunne være uheldig strategisk for Firenze senere. Paven ble mektig provosert og gikk til konkurrenten Pazzini – også i Firenze. Disse blir enig om å bli kvitt Medici-brødrene. Disse fikk med seg erkebiskopen av Firenze og prester. Disse ble garantert «absolusjon» etter drapene. Om ikke pave Sixtus IV hadde vært rasende før så ble han det nå når det viste seg at erkebiskopen etter det mislykkede kuppforsøket hadde blitt hengt og prestene drept. Det var selvsagt en voldsom provokasjon mot Pavedømmet og manglet kanskje sidestykke.
Paven startet en hard kampanje mot F etter dette i samarbeid med kongen av Napoli. Han lyste forresten hele Firenze i bann. Firenze søkte støtte hos Frankrike og Milano, men begge byene var de opptatt av sine problemer. Lorenzo dro personlig til Napoli og klarte med diplomatisk kløkt å få slutt på alliansen mellom Napoli og paven. Den operasjonen var et mesterstykke. Kong Ferrante av Napoli var en fryktet person og en krig der han var på pavens side kunne bli helt dramatisk. Lorenzo dro i all hemmelighet til Napoli. Han hadde med seg masse penger som han strødde rundt seg med. I starten ble tatt i mot høflig, men kjølig. Ferrante var i starten ikke tilgjengelig, men tilslutt tok han i mot Lorenzo og Lorenzo brukte all sin dyktighet og fikk til slutt Ferrante til å innse at Napoli ikke var tjent med å gå med Paven i krig mot Firenze. Napoli hadde også sine fiender og trengte kanskje ikke å få Firenze i tillegg. Under besøket i Napoli gikk Tyrkia til noen angrep på kysten i Sør-Italia – noe som Lorenzo tok seg av. Det er stilt spørsmål om Lorenzo hadde en finger med i spillet fra starten av der. Da Lorenzo kom tilbake etter denne bragden var statens redningsmann og ble da Il Magnifico – Den storslagne. Han var nå i praksis konge av Firenze. Og ble også renessansens konge.
Etter han returnerte prøvde ottomanerne på nytt å angripe Italia og Pave Sixtus fikk panikk for hva som kunne skje og tilga Lorenzo og søkte i stedet hans hjelp. Etter at det tyrkiske problemet ble løst ble Lorenzo å regne som en statsmann og viktig for alle i Italia. Noen kalte han kompassets nål for Italia. Han visste best hvordan problemer kunne løses. Resten av hans levetid hadde han grep om hele Italia og opplevde ikke slike kriser igjen.
Han klarte også å holde et godt forhold til det ottomanske riket som sørget for god handel og store inntekter til Mediciene.
Det viktigste med Lorenzo il Magnifico i ettertid er hans rolle som mesen. Han hadde nesten alle de store kunstnere knyttet til seg i perioder. Det inkluderte Verrocchio, Leonardo, Botticelli og ikke minst Michelangelo Buonarotti. Michelangelo levde hos Lorenzo inntil Lorenzo døde. Noe som Michelangelo senere sa var hans beste tid. Lorenzo var selv også en artist som skrev blant annet poesi. Bestefaren Cosimo hadde startet å samle bøker i det som kalles Medici Library (Laurentian Liberary) og Lorenzo fortsatte dette arbeidet. Han hadde agenter som kjøpte opp bøker i Østen og fikk tak i de klassiske arbeidene fra antikken (det som var å få tak i). Han sørget også for å få kopiert disse bøkene og få de spredt ut i Europa. Han støttet utviklingen av humanismen. Han brukte sine bekjente og filosofer. Filosofene studerte gresk og prøvde å forene ideene til Platon med kristendommen. (Humanisme er vanskelig å definere, men innbefatter det å hegne om menneskeslektens iboende verdighet, de kvaliteter som mennesker har er en verdi i seg selv). Humanismen ble skapt i Italia i renessansen og videreutviklet derfra. Begrepet stammer fra Tyskland på 1800-tallet – dvs humanisme. Allerede Cicero brukte begrepet «humanitas». Lorenzo brukte en formue på kunst og kultur og er i ettertid den mest kjent og sikkert viktigste medlem av Medici-slekten.
Lorenzo hadde 10 barn deriblant Giovanni som ble pave Leo X, han adopterte sønnen til broren som ble pave Clement VII. Ellers kom det et lite «hav» av kardinaler i de neste leddene. Lorenzo og broren Giuliano er begravd i San Lorenzo og ikke i det nye sakristiet som Michelangelo laget. I dette gravkapellet er det de mindre kjente Lorenzo – hertug av Urbino og Giuliano – hertug av Nemours som har store gravmæler. Men de kjente ble flyttet dit til en umerket grav under Michelangelos statue av Madonna i året 1559.
Lorenzo inviterte grev Pico til å bo hos seg (sammen med mange andre) Og det er på oppfordringeav Pico at han også inviterte en usedvanlig talefør mann med navn av Savonarola til å bo i en av eiendommene hans. En dominikanermunk som skulle få stor betydning. Når det ble politisk ro rundt 1480 så blomstrer hans understøttelse av kunsten som aldri før og han gjør seg fortjent til navnet Lorenzo il Magnefico (den prektige). Macchiavelli kalte Lorenzo den største beskytter av litteratur og kunst noensinne. Lorenzo var på mange måter «magnefico» på alle måter, om enn noe arrogant av og til. Selv om var en betydelig poet selv så anerkjente han de få som var dyktigere. Det var i Firenze at man kan si at formen en gentleman ble skapt. Det vitnet om en oppførsel, men også om en dannelse. Dette sprer seg utover i Italia og vider ut fra Italia.
Under Lorenzo fikk de tre ledende kunstnerne Botticelli, Leonardo og Michelangelo tilhold i Medicipalasset og inspirasjon derfra – dvs fra Lorenzo. Botticelli ble antakelig invitert av Lucrezia – mor til Lorenzo – til å bo der.
Neste generasjoner
LiM sønn Pireo di Lorenzo de’ Medici (Piero the unfortunate) tok over, men det førte til fallet for Mediciene. Den andre sønnen som ble pave Leo X tok tilbake Firenze ved hjelp av den spanske hæren. Senere sørget nevøen – pave Clement VII – for en formalisering av makten til Mediciene ved at Alessandro de’ Medici ble hertug og det ble et arvelig hertugdømme. Etter LiM mistet gradvis Mediciene og Firenze betydning.
Medicipavene
Det sies at det kommer 4 paver ut fra Medicienes blodlinje. 2 direkte etterkommer – 2 fra sidegrener.
Leo X (Giovanni di Lorenzo de’ Medici) var andre sønn av Lorenzo il Magnefico. Det ble tidlig bestemt at han skulle inn i kirken. Allerede da han var 12 år gammel startet forhandlingene med paven om at han skulle bli kardinal. I 1492 ble kardinaltittelen offentliggjort. Da var han 17 år gammel. Faren sendte et brev til sønnen der han oppfordrer han til å være ærbar, dydig og eksemplarisk. Giovanni ble en nær venn av daværende pave Julius II. Etter en turbulent periode så lyktes det å bli pave etter Julius II i år 1513. Det sies at han som pave skulle ha sagt til sin bror Guiliano at «siden Gud har gitt oss pontifikatet, la oss nyte det». Leo X ble raskt kjent for en overdådig livsstil med parader og middager med opptil 65 retter. Han var generøs mot de fattige i Roma og ble populær, mens kardinalene var sterkt misfornøyd med han.
Han var interessert i litteratur og styrket biblioteket i Vatikanet. Det var også han som fikk Raphael til å male de «Rafaels stanzer» eller de ble i alle fall fullført under han. Han tømte kirken for penger og ble skyldige mye. Det er mulig at Leo X allierte seg med dominikaneren Johann Tetzel i arbeidet hans med å selge avlatsbrev. Dette (og mer til) var en årsak til at Martin Luther senere forfattet sine 95 teser. Martin Luther hengte opp sine teser på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober 1517. Dette var starten på reformasjonen. Luther ekskommunisert i 1521 av nettopp Leo X.
Klemens VII (Giulio de’ Medici) 1478-1534. Han var uekte sønn av Lorenzos bror Giuliano de’ Medici og da fetter av Leo X. Han var dyktig i verdslige spørsmål, men svak når det kom til det religiøse. Karl V av det tyske-romerske riket inntok Roma i 1527 og Klemens søkte tilflukt i Engelsborgen. Han ble arrestert og satt i varetekt. Medicifamilien i Firenze måtte forlate Firenze, men omsider kom man til enighet og både paven fortsatte og Mediciene kunne flytte tilbake. Det viktige med Medici-pavene var at de hjalp Medici og Firenze på fote igjen økonomisk.
Storfyrstedømmet
Meidiciene betydning utover i Europa forsvant nok gradvis, men de holdt stillingen i Firenze. Som nevnt så synker også Firenzes betydning til fordel for Roma og andre byer. Under forvisningen av Piero og under Savonarolas innflytelse ble det dannet et storråd der bleslutninger skulle tas. Dette for å hindre en ny familie å ta makten, men samtidig oppsto et maktvakuum. Kanskje grunnet at de var så vant til å bli styrt av Mediciene. Det var ingen sal stor nok til å huse Storrådet derfor ble – derfor ble Palazzo della Signoria bygget om. Deretter ble Leonardo da Vinci og Michelangelo Buonarotti invitert til å dekorere hver sin vegg. Kanskje den eneste gangen disse to jobber i samme rom. Men ingen fullførte arbeidet. Storrådet eksisterte i 18 år – inntil Mediciene kom tilbake via hjelp fra Paven.
Etter Savonarola sitt fall var Firenze fattig, men for så vidt en fri republikk. Det hadde også vært en utmattende krig mot Pisa ført med leiesoldater. Dette kostet byen dyrt. For å sikre republikken ble det bestemt at gonfalonier-embetet skulle bli livsvarig. Valget falt på Pireo Soderini. Som rådgiver knyttet han til seg en ung mann med navn Niccolo Machiavelli. Denne mannen levde og åndet for det maktpolitiske spillet og intrigene. Machiavelli fikk gjennom at byen ikke kunne basere seg på troløse leiesoldater, men at byens egne sønner måtte utgjøre stammen. Disse hadde en grunn til å kjempe for byen – av loljalitet.
Paven den gang, Julius II, var en kriger og var ikke fornøyd med at Firenze prøvde å holde seg nøytrale. Paven allierte seg med Spania og bestemte seg for å gjeninnsette Mediciene. Kardinal Giovanni de’ Medici deltok også i felttoget. Etter at nabobyen Prato var rasert av felttoget rømte Soderini etter et forslag fra Medicitilhengere.
I 1512 gjenninntok Mediciene byen. Kardinalens yngre bror Giuliano de’ Mediciene tok så over. Men i praksis var det kardinalen som styrte fordi den yngre broren var uengnet. Året etter ble Kardinalen valgt til pave. Firenze var i ekstase over å ha fått sin egen som pave. En ny Lorenzo (sønn av Piero den klossete) ble innsatt, men kardinal Giulio (uekte sønn av broren til Lorenso IM) ble erkebiskop i Firenze. Lorenzo viste seg uegnet. Allikevel tilegnet Machiavelli «Fyrsten» til nettopp han. Lorenzo døde ung.
Nå var det erkebiskopen eller kardinalen holde i tømmene. En arving var Catarina – hun var 10 år gammel da, men ble gift med kong Henrik 2 av Frankrike. Kardinalen blir pave og det er under han at tysk romerske keiseren Karl 5. inntar Italia og lar sine leiesoldater plyndre Roma i 1527 på det verste. Disse soldatene var lutheranere og tok ikke lett på oppgaven med å rasere Roma.
I 1529 ble det igjen en allianse mellom åndsmakt og verdslige makten. Keiseren ble kronet i Roma. Og nok en gang skulle Mediciene innta makten i Firenze og da med keiseren og pavens soldater. 40 000 beleiret Firenze, men murene som Michelanglo har bygget holdt stand. Beleiringen kostet Firenze dyrt og til slutt ble det et folkekrav om at M måtte få komme tilbake.
I 1530 ble det tegnet en fredstraktat og Mediciene returnerte for godt. Alessandro de’ M – pavens sønn – ble innsatt som enehersker. Han ble hertug, men beholdt signorian. Da paven døde ble var det ikke lenger noen hemninger for å oppføre seg som enenhersker. Alessandro ble så drept av en slektning. Da ble bestemt at man skulle gå til en annen gren av familien. 18 år gammel Cosimo ble utnevnt til ny leder. Denne Cosimo viste seg å være en verdig arving og tok makten umiddelbart. Men mens hans store forfar satte sin ære i å opptre som en vanlig borger, så lå ikke dette for den nye Cosimo. Han flyttet inn i Palazzo della Signoria som var en veritabel festning.
I 1539 utnevnte Karl 5 han som hertug. I 1570 ble han storhertug av Toscana og var da som en monark å regne. Han styrte hardt og svært autoritært. Og tiden som republikk var over. Men han var som sine forfedre en stor mesen og opptatt av kunsten. Han engasjerte blant annet Giorgio Vasari. Cosimo prøvde å få Michelangelo tilbake, men han nektet fordi Cosimo hadde gitt republikken nådestøtet.
Cosimo forvandlet Toscana til en moderne stat, Firenze fikk egen flåte slik at havnen Pisa ble trygget. Cosimo la også Siena under seg og Toscana ble igjen mektig. Monarkiet han skapte varte i 200 år fram til 1743.
Slutten for Mediciene
Den siste i rekken var Anna Maria Luisa de’ Medici (1667-1743). Hun var eneste datter av Cosimo III de Medici – storhertug av Toscana. Faren endret lovene slik at datteren kunne arve tittelen og prøvde å få andre makter til å anerkjenne henne den dag det skulle bli aktuelt. I et komplisert politisk miljø tok hun ikke posisjon som hersker av Toscana (?), men levde og åndet for kunsten og det da Mediciene eide av uvurderlige skatter. Da hun døde var det slutten for blodslinjen og slutten for Mediciene i Firenze.
I sitt testamente gjorde hun noe som fikk avgjørende betydning for Firenze som kunstby. Hun lot alt hun eide gå til Firenze eller Toscana under den forutsetning av at kunsten aldri skulle forlate byen. Hun overlot Ufizzigalleriet, Palazzo Pitti og mere til de lokale styresmakter. Dette til en evig verdi for Firenze. Firenze i dag er primært kjent for å være en kunstby og opphavet for renessansen med alt det førte med seg. Og det er ikke lite. Den gaven hun ga til Firenze og Toscana må ha vært historiens største kunstgave.