Dionysosteateret er både en helligdom og et teater. Dionysos som gud hadde mange oppgaver, han var fruktbarhetsgud – dvs for høsting av vindruer, for rituell galskap og ekstase, og kanskje mer. Han var antakelig den guden menneskene den gang likte best. Han var sønn av Zevs og en dødelig kvinne som het Semele. Zevs kone Hera ble sint og klarte å så tvil hos Semele om at Zevs var faren. Semele krevde at Zevs viste at han var gud, noe han gjorde tilslutt. Men hvis en dødelig så gudene som gud måtte de død. Zevs berget barnet med å sy det inn i låret. Dionysos ble senere født på øya Ikaria – han ble født fullt voksen.
Festivalen til ære for Dionysos feiret rundt mars/april. Denne helligdommen i Athen ble etablert antakelig under Peisistratos i det 6 årh fvt. Helligdommen og teateret hang sammen. I starten var kanskje bruken mest riter, dans og annet til ære for guden.
Med tiden så utviklet dette seg til at man i teateret under festivalen spilte stykker som var delt inn i tre kategorier: Tragedier, Satirer og komedier.
Teater fra gresk «theatron» = skueplass eller «theasthai» = se (på).
Ordet scene kommer fra det greske ordet «skene» som betyr telt.
Det fantes teater eller framstillinger langt tilbake i tid – dels som underholdning, ritualer, historiefortellinger og annet. Det finnes nedtegninger om dette helt tilbake i Egypt for 4.500 år siden.
Det teateret vi kjenner i dag har sin opprinnelse i Athen. Her var det en del av kulturen og det var framføringer under festivaler, religiøse ritualer, politikk osv. (det vestlige teater). Særlig framtredende var teateret under den årlige festivalen til ære for guden Dionyses. En annen slik festival var Panathenaia som ble holdt til ære for gudinnen Athene. Dionysia – festivalen – ble en drivkraft til å utvikle det greske teateret og drama. Den første dagen under Dionysia ble det holdt en prosesjon som gikk fram til Dionysos’ teater under Akropolis. I disse prosesjonene fant man en «koregoi» – korledere som var sponsorene for festivalene. De var bokstavelig talt korledere og korene deres deltok i konkurranser. I disse prosesjonene var det okser, mat, vin og man hadde ofring og fest deretter. Deretter fulgte en annen prosesjon «komos» og var et støyende opptog med fordrukne drikkelag som ravet gjennom gatene.
Den neste dagen annonserte dramatikerne titlene på de skuespill som skulle fremføres. Dette og valg av dommere foregikk antakelig i Odeon ved Dionysos teateret.
Det blir brukt 3-5 dager på å framføre de skuespillene eller tragediene som kanskje dominerte. Det ble også framført komedier, men de var mindre viktige. Tilslutt var det en ny prosesjon der de som vant konkurransen av beste tragedie og komedie gikk. Disse fikk en krans av eføy – symbolet på udødelighet og assosiert med Dionysos.
Dinonysosteateret i Athen er et av eller det tidligste teateret. Det hadde perfekt akustikk og hadde plass til 17.000 tilskuere sies det. Dionysosteateret er i følge gresk tradisjon stedet der de greske tragediene først ble fremført. Det skulle ha vært guden Dionysos selv som bygde det. De restene vi har i dag er fra ca 300 fvt, men det er steiner her som er gamlere eller er fra et teater tidligere. Før Dionysosteateret ble bygd ble det holdt forestillinger nede på Agora. I gamle kilder fortelles det om at de tretribunene som var laget nede på Agora kollapset og at man deretter flyttet det til Dionysosteateret ved Akropolis. Teateret ble «gjenfunnet» på 1700-tallet – gravd fram på 1800-tallet og restaurert etter 2009.
I Perikles’ tid kom dukket de store tragedieforfatterne opp slik som Aischylos, Sofokles og Evripides opp. Aischylos kjempet mot perserne, Sofokles sang i seierskoret og Evripides ble født på seierens dag. Alle disse hadde en stor produksjon av stykker, men lite er bevart. Kanskje er det de beste som har blitt bevart for senere slekter.
Det starter med Aischylos og han skriver blant annet stykket Perserne. Scenen lagt til Susa – Persioas hovedstad. Xerxes mor Atossa har foruroligende drømmer om krigen i Athen, en budbringer kommer med dårlige nyheter, Atossa spør om hvem disse athenernes konge er – budbringer svarer at de ikke har en konge – men er et fritt folk. Det settes opp 7 år etter krigens slutt. Stykket viser en sterk medfølelse og empati med alle parter i krigen. Atossa vil vite alt som har skjedd og slik blir publikum kjent med slaget i Salamis. Til slutt kommer Xerxes – kongen av Persia – selv inn med et tomt pilkogger – symbolet på et tapt slag. Perserne handler egentlig om hybris – overmot – som perserne hadde, men stykket er også en advarsel til athenerne selv om ikke å få hybris.
Perserne er et storslaget drama som forteller om det som skjedde og viser hva de tenkte og følte. Denne andre perserkrig er et voldsomt tap for perserne.
Tilslutt i stykket kommer perserkongen fram, beseiret, knust og uten annet enn et tomt pilkogger. Et symbol på nederlaget. Gudenes straff har rammet han for den skyld han har pådradd seg ved å brenne hellernes templer og ved sin hybris, sin umettelige æreslyst. Han og koret synger en dyster klagesang, hvor de uttrykker sin sorg på ekte østerlandsk vis:
La smerten lyde høyt og vilt, fleng hud til blods og riv ditt hår. La oss gråte over vårt arme lidende folk, går rundt i hele byen og rop vår smerte ut, men gå med sorgens sakte trinn.
Slik slutter dette mektige drama som også er et uforgjengelig monument over hellensk måtehold og humanitet. Vel er det en seiershymne, men uten en eneste skurrende tone av overmot eller hat. Både forfatter og tilhørere hadde kjempet mot perserne og lidd voldsomt, allikevel er dramaet fylt av dyp medlidenhet med de beseirede.
Det er kanskje vanskelig i senere historie å finne noe som kan måle seg nettopp med det siste.
Senere skriver han med Promethevs – antikkens kanskje mest storslagne og dyptfølte tragedie. Promethevs var titanen eller sønn av titan som stjal ilden fra Zevs og ga til menneskene. Han ga også mye annet til menneskene. Han fremstilles som menneskets beste venn. Han ga dem også kvegavl, bergvergsdrift, skrive- og legekunst. Han ga mennesket håpet. Handler om kulturens velsignelse og forbannelse, kunnskapens tre på godt og vondt. Aischylos inspirerte Byron, Shelley, Goethe, osv. Andre stykker er Orestien – tre dramaer: Fra Mykene, til Agamemons hjemkomst, hans hustru Klytaimnestra og hennes elsker som drepter han. Datteren Elektra som får sin bror Orestes til å drepe sin mor og elskeren. Orestes bortvises av gudenen, men blir tilgitt av selveste Athene.
Om Sofokles. Skriver også om Elektra og hennes sorg over farens død. Så kommer Ødipus. En forbannelse hviler over familien og Pythia kommer med et orakel om at han skal drepe sin far og gifte seg med sin mor. Han gjør dette uten å vite at det blir slik. Grunnet oraklet blir han satt ut i skogen for å dø, men blir berget av en tjener. Han vokser opp uten å vite om sin skjebne, men får et varsel i Delphi uten at han vet hvem som er faren og moren. Ble av athenerne holdt for å være den beste tragedien. Et komplisert drama.
Om Evripides. Han utviklet tragedien et langt stykke videre og ble med tiden den mest respekterte selv om han slo igjennom mye eldre enn de andre to. Han har også en stor produksjon der lite er bevart. Han har blant annet trageiden Medea – sjalusiens urdrama. Medea hevner seg på sin utro mann Jason med å drepe deres barn. Tragedien tar tak i alle tanker rundt denne dramatiske handlingen. Det er også sympati for Jason og hans gjerninger. Han vil gifte seg med kongsdatter slik at han kan forsørge både Medea og deres barn.
Tragediene handler mye om de som har ansvar og leder og hvordan de tenker. Eller temaet «hva skal jeg gjøre» ? Slik læres også athenerne opp i demokratiet, lærer seg å reflektere, se konsekvenser osv.
Grunntrekket til Aischylos er viljekraft, til Sofokles er det sjelsadel – han bearbeider Aischylos videre. Hos Evripides skjer det et stort sprang. Evripides er en einstøing , en grubler og går langt dypere ned i menneskene. Han er mer inspirert av filosofene. Han henter også mye stoff fra heltesagaene, men hans handling dreier seg om vanlige mennesker. Slik sett ble Evirpides mer troverdig og etter hvert mer likt at athenerne. Evripides er da mer realistisk, er mer psykologisk i sine dramaer, og lodder den dypeste grunn. Og det er nettopp han som skriver mest om krigens bunnløse elendighet, og de trøstesløse skjebner. Derfor skriver han trojanerinene som handler om skjebnen til kvinnene i Troja etter at Trojan har tapt. Han skriver dette under Pelloppenskrigen og rett etter Athens overfall på Melos (Milos) som nekter å tre inn i det athenske forbund. Handler om den uendelig tragedie mellom to broderfolk som Athen og Sparta.
Teateret holdes av mange sammen med demokratiet for å være de to største oppfinnelsene eller resultatene av den greske gullalder. Det er viktig å huske at teateret og de tema som ble tatt opp av de store tragedieforfatterne ikke kunne ha skjedd uten et demokrati. Det ville neppe ha blitt akseptert i en annen samfunnsform. Noen sier at dramaene er en historie om demokrati da det sentrale er hva mennesker tenker og gjør. Publikum blir gjennom stykkene utfordret både følelsesmessig og intellektuelt og blir nødt til å tenke på hva de selv ville ha gjort. De blir trent i det å forstå. Disse tre tragedieforfatterne behandler nesten alt av utfordringer som et menneske kan støte på – det er få tema som ikke blir behandlet. Stykkene gjorde også narr av lederne, kanskje den hensikt at de skulle forstå at de ikke sto over andre mennesker.
