En kortfattet beskrivelse av historien til Portugal.
Navnet Portugal stammer fra det romerske Portus Cale som var et sted nært dagens by Porto. Det kan bety noe slikt som vakker havn. (Portus er latin for havn og kalos på gresk betyr vakker). Perioder i portugisisk historie:
Portugal er et av de eldste landene i Europa med stort sett de samme grensene siden 1200-tallet. Portugal har en historie som omfatter alt fra det portugisiske imperiet fra 1400-tallet til å være et av Europas fattigste land etter 2. verdenskrig.
Hvis vi går langt tilbake i tid så vokste det fram fønikiske og greske bosettinger rundt munningen av elva Tejo som renner ut i Lisboa. Fønikerne og grekerne var tidlig ute med å etablere bosetninger og handelsstasjoner i Middelhavet og utenfor. Rundt 400 fvt (før vår tid) så innvandret det keltiske stammer i området. Romerske styrker erobret det sørlige av dagens Portugal omtrent 200 fvt. og etter hvert utgjorde den iberiske halvøy (dagens Spania og Portugal) en provinsen Hispania i Romerriket. Etter det vest-romerske riket gikk i oppløsning så kom germanske stammer sørover og Portugal ble en del av det vestgotiske riket. I år 711 evt kom maurerne (muslimer fra Nordvest-Afrika) til Den iberiske halvøy og erobret det meste av det som er Portugal i dag. Ordet «Algarve» er et eksempel på et maurisk ord som betyr «vesten» og arabisk historikk gjør seg fortsatt gjeldende i dag. De innførte nyttevekster som bomull, ris, sitron osv. og avanserte vanningsteknikker som ga større avlinger fra jordbruket på den iberiske halvøy.
«Reconquista» som betyr gjenerobring, startet allerede på 700-tallet og ble sluttført i 1492 da Granada i Spania falt og maurerne overga seg. Etterhvert oppsto grevskapet Portugal – første sporen av det var allerede på 800-tallet. Staten Portugals opprinnelse regnes fra slaget ved Sao Mamede den 24. juni 1128. Den burgundiske fyrsten Alfonso utropte seg da først som fyrste av Portugal og deretter fra 1139 som konge av Portugal. Dette ble godkjent av Paven i 1179 – noe som ga stor legitimitet for den selvstendige nasjonen Portugal.
Etter et mellomspill der Castilla prøvde å slå seg sammen med Portugal tapte Castilla en krig med Portugal og Johan 1 ble konge. Portugal hadde her støtte fra England. En framvoksende kjøpmannsstand i Lisboa og Porto støttet kongens planer om utvide «Reconquista» til Nord-Afrika. Og det er her en av Portugals mest berømte menn – Henrik Sjøfareren – dukker opp. Og som er starten på Portugals storhetstid, men også innleder en ny tid i verden.
De store (geografiske) oppdagelsene
Oppdagelsestiden er en periode fra ca 1400 til 1600 der europeerne fant sjøveien til India og Asia rundt Afrika og Amerika ble oppdaget. I tillegg foretok Magellan den første jordomseilingen. Og det er nettopp den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren som skal ha mye av æren for å startet denne perioden.
Portugal var og er et relativt lite land som hadde få ekspansjonsmuligheter. De hadde ikke grense inn mot Middelhavet og østover på land hadde de mektige naboer i spanske kongedømmer. I denne perioden av historien behersket Italia (dvs bystater som Venezia) og araberne handelsrutene over land til Asia og var i alle fall et økonomisk hinder for lukrativ handel for de landene som lå vest og nord for Italia. Det kunne både være risikofylt og kostbart med høye tollsatser å få tak i varene. Det var også dyrt eller lite effektivt å frakte varer over land i motsetning til å kunne fylle opp skip med de samme varene. Etter hvert sørget det osmanske riket for at araberne fikk monopol på handel av land. Derfor var det interesse for hva som kunne være alternative handelsruter til Asia for å kjøpe silke, porselen, krydder, te og annet. Og spesielt var dette aktuelt for Portugal som grenset mot Atlanterhavet.
Det som drev Portugal utenom handel og søken etter rikdom, var også kampen mot de muslimske maurerne som fortsatt hadde feste på den iberiske halvøy og forpliktelsen til forkynnelse av kristendommen. Både de spanske kongedømmene og Portugal var sterkt katolske og misjonering for troen var svært viktig. Det var også i Spania og Portugal inkvisisjonen fikk de mest grusomme følger. Dette var kirkelige domstoler opprettet av den katolske kirke på 1100-tallet for å bekjempe kjetteri, vranglære m.m. Den mest ekstreme versjonen ble etablert av Ferdinand og Isabella i Spania i 1478.
Alt dette var viktig da en stor portugisisk flåte reiste ned til Ceuta på den nord-afrikanske kysten for å skaffe seg et brohode der. Og det var her Henrik Sjøfareren ledet an og inntok Ceuta. Og det er nok i Ceuta at Henrik skaffet seg kunnskap om hva som fantes lenger sør i Afrika av rikdommer. Han så også en mulighet til å utbre kristendommen til nye land og folk.
Etter at Henrik kom tilbake til Portugal etablerte han en slags skole for sjøfolk og navigatører visstnok på eller ved Sagres som er den sørvestligste spissen av Europa i Portugal. Det hefter litt usikkerhet rundt lokaliseringen. Denne «skolen» var viktig for utviklingen av Portugal til en betydelig sjømakt. Antakelig var dette et treffsted for de som reiste på sjøen hvor de lærte av hverandre og der kunnskap ble samlet, organisert og spredt. Henrik reiste ikke selv på flere ekspedisjoner, men han hadde blitt svært rik og planla og finansierte reisene. Dette var kanskje verdens første sjøfartsskole. Han fikk da en uvurderlig betydning for utviklingen som fulgte med «De store oppdagelsene».
Bilder fra ute på Sagres tatt høsten 2022 da jeg var der. Fortet ute på Sagres er i dag museum og forteller ganske åpent om den slavetransporten Portugal bedrev. Det er litt uklart om det var virkelig her Henrik Sjøfareren hadde en skole.
Resultatet ble at portugiserne reiste stadig lengre sørover langs Afrikas vestkyst. De fant også øyene Madeira, Azorene, Kapp Verde osv som ble viktige stasjoner for videre reiser. Regionen Makaronesia består av øyene Azorene, Kanariøyene, Madeira og Kapp Verde. Kanariøyene er i dag spansk, Kapp Verde frigjorde seg fra Portugal i 1975. Azorene og Madeira er fortsatt portugisisk med en viss grad av selvstyre. Makaronesia er opprinnelig et gresk ord som betyr noe slikt som de lykkelige øyene – Makaros er lykkelig og nesos er øy.
Madeira har ingen urbefolkning, men man tror romerne eller kartagerne fant øya for over to tusen år siden. Portugal fant øya i 1418 grunnet at portugisiske skip ble tatt av storm og ført lenger ut i havet. Azorene ble funnet i 1427. Men det finnes kart fra både italienere og spanjoler som viser at de kanskje visste av disse øyene noe tidligere. Azorene har antakelig hatt en befolkning langt tilbake i tid uten at man er helt sikker. Det finnes gamle neolittiske steinformasjoner som tyder på det. Man kan da lure på hvordan mennesker kom seg ut til Azorene for tusenvis av år siden. Azorene ligger 1500 km ute i havet vest for Lisboa.
I og med at man ikke visste hvor kontinentene sluttet sammen med fantasifulle historier om hvor farlig havene var lengre sør, så var det modig å legge ut på slike tokter. Gradvis klarte portugiserne å komme seg lenger sørover langs vestkysten av Afrika og de anla kolonier fortløpende som skapte rikdommer. Stadig flere meldte seg til Henrik for å få utrustet flåter for å dra sørover. Kunnskap ble samlet og organisert, man ble kjent vindene og havstrømmene og ble stadig bedre forberedt til de neste ekspedisjonene. Samtidig passet portugiserne på at kunnskap kun ble på deres hender og ikke kom andre til gode. Dette var dens tids statshemmeligheter. Det kan dog føyes til her at en tysk kartograf – Martin Behaim – i 1492 laget verdens første globus på grunnlag av kunnskaper fra Portugal. Behaim døde faktisk i Lisboa senere.
Opp i alt dette utviklet portugiserne karavellen som var en båttype som egnet seg godt til disse ekspedisjonene og som lett lot seg styre opp mot vinden grunnet seilene. Det å kunne krysse opp mot vinden var viktig for slike ekspedisjoner der man da slapp å vente på sesongen med riktig vindretning. Vikingene var kanskje noen av de første som lærte seg å krysse opp mot vinden.
Så kom den store bragden da Bartolomeo Diaz dro av gårde i 1486 og tilslutt passerte han Kapp det gode håp som er en av sørspissene av Afrika, og så videre et stykke østover og noe nordover igjen. Dette ble beviset på at Asia kunne nås via sjøveien – dvs at Atlanterhavet og Stillehavet hang sammen. Dette var helt epokegjørende for Portugal og verden for øvrig.
På denne tiden dukket også Kristofer Columbus opp i Portugal. Den portugisiske kongen Johan 2. tok i mot den ukjente Columbus fra Genova. (det er litt usikkert på om han egentlig var derfra). Columbus var en selvsikker kar som mente han var utpekt av gud til å dra rett vest for å nå India og ikke rundt Afrika. Kongens råd mente det var for langt å dra rundt kloden på den måten fordi det ikke var mulig å ha med nok forsyninger. Man visste ikke at Amerika lå midt i mellom. Han fikk dermed «reisepass» – dvs nei av kongen. Columbus kom forresten til Lisboa rundt 1470 og Portugal var midt i blinken for Kristofer Columbus som var desperat etter selv å bli oppdagelsesreisende. Etter at han ikke nådde fram hos Johan 2. tidlig på 1480-tallet dro han over til Spania og fikk foretrede hos Ferdinand og Isabella. Resten er historie. I 1492 nådde han det han trodde var India – i virkeligheten Amerika. Columbus aksepterte visstnok aldri at det ikke var India han nådde. Derfor kalte han innbyggerne i det Amerika han fant (øyer i Karibia) for «indios». Det var nok andre på hans tid som forsto at dette var et annet kontinent enn India eller Asia. Slik innledet også Spania sine oppdagelsesreiser og ble en konkurrent av Portugal.
Noe av det mest kuriøse fra denne tid var konkurransen mellom Portugal og Spania som endte i en avtale som ble forhandlet fram av Pave Alexander 6. der Portugal og Spania fikk halvparten hver av den «ukjente» verden. (overenskomsten i Tordesillas). Ganske så pretensiøst for å si det mildt.
I 1495 overtok kong Manuel 1. – senere kalt den lykkelige – og det var under hans tid Portugal ble en stormakt med kolonier. Og det er nå turen kom til Vasco de Gama og på sommeren 1947 forlot Vasco de Gama munningen av Tojo / Tajo for å reise til India da man nå visste at det var mulig å nå India ved å runde sørspissen av Afrika. Det var en brutal tur der man var på kanten av mytteri flere ganger, men til slutt i mai 1498 kom de til Calicut i sørvestlige India. Nøyaktig sted de Gama forlot Lisboa er antakelig i havneområdet Restelo – dagens Belem. Like ved Mosteiro dos Jeronimos (Jeronimosklosteret) og Belem-tårnet. Vasco de Gama dro ut på sin sagnomsuste ferd 8. juli 1497.
Vasco de Gama var knapt 30 år gammel da han fikk lede ekspedisjonen. Det er uklart hvorfor en så ung og relativt ukjent mann fikk en så viktig rolle. Denne julidagen mottok de Gama et banner fra Kristusordenen fra kongen og han ble fulgt ned til havna der en enorm folkemengde tok farvel med det som skulle bli en historisk ferd. Han forlot Lisboa med 4 skip og 170 mann og kun 2 skip og 54 mann returnerte til Portugal fra denne første turen til India via sjøveien. Først dro han til Kapp Verde før han videre dro rett over til Kapp det gode håp – en ferd på 96 dager i åpen sjø. Det ble etter hvert en svært krevende ferd gjennom voldsomme stormer og mytteri truet, men mytterier ble slått knallhardt ned. De var innom ulike steder på østkysten av Afrika før de i mai 1498 kom til Calicut på Malabarkysten i sydvest-India. Det var mange hindringer før portugiserne mange år senere fikk et fast fotfeste i dette området av India.
I år 1500 dro Pedro Alvarez Cabral avgårde fra Portugal til India, men for å unngå det vindstille beltet utenfor Afrika dro han mye lengre vest og endte uventet opp i det for Europa ukjente landet som ble Brasil. Han dro senere til Malabarkysten i India og opptrådte usedvanlig brutalt. Senere vendte Vasco de Gama tilbake og også han brukte brutal makt for å få etablert en portugisisk koloni. Den som på vegne av Portugal etablerte kolonier som fungerte (for Portugal vel og merke) var Affonso d’Albuquergue som dro til Goa i 1510 og inngikk avtaler som holdt. Videre etablerte han flere havner og fikk tak flere steder som produserte krydder som antakelig var den mest verdifulle varen å ta tilbake til Portugal og Europa. Portugals posisjon ble preget av at de ikke hadde en dyktig administrasjon av koloniene på stedet. I stedet tok andre over mye på slutten av 1500-tallet. I 1580 ble de for en periode forent med Spania og så begynte nederlendere og engelskmenn å gjøre seg gjeldende. Portugals storhetstid var 1500-tallet da det ble snakket portugisisk på alle kjente kontinenter. Portugal var de første som etablerte kolonier av handelsmessige årsaker (merkantilistisk kolonitid) og de siste som ga seg med kolonier da Macao ble overført til Kina i 1999.
Styrken til de portugisiske skipene var at de var utstyrt med effektive kanoner i motsetning til de skipene de møtte i India og det indiske hav. Slik fikk de kontroll på det indiske hav og kunne til og med kreve betaling fra skip som brukte havet. Portugal mistet mye av sin makt etter hvert til andre europeiske stater, men det indiske hav og andre nærliggende hav var i hendene på europeiske makter i nesten 500 år.
Portugal utvidet sitt «krydder-imperium» til flere steder i India, Malakka-Stredet, Indonesia og andre øyer, Macau i Kina og helt til Japan. Som nevnt kom andre europeiske land sjøveien som konkurrenter til Asia. Nederlenderne blir mektige på 1600-tallet og de hadde mye kapital og etablerte de det private nederlandske øst-indiske kompaniet (VOC) som blir kanskje det største selskapet verden har sett om ikke det britiske tilsvarende selskapet var større da. Det var lett å reise kapital i Amsterdam som allerede var et stort handelssentrum. Det som var litt uheldig for Portugal var at de måtte omsette mye av krydderet (og annet) i Amsterdam fordi det var navnet i handel lenger nord i Europa. Slik er de med på å gjøre nederlenderne rike som igjen bruker rikdom til å etablere det øst-indiske selskap som ble en konkurrent. VOC er verdens første selskap som hadde et omsettlig eierskap i form av aksjer. Aksjene er notert på børsen i Amsterdam. VOC ble etablert i 1602. Ved å spionere på portugiserne lærte nederlenderne det som var nødvendig for selv å bygge opp det som ble det ledende sjømakten i verden i det 17. århundre.
En annen portugiser som fortjener å bli nevnt er Fernando Magellan. Som portugiser gjorde han mange reiser for Portugal, men opplevde på tross av mange vellykkede reiser å ikke få nødvendig tillit eller ære i Portugal. Magellan hadde en ide om at det burde være mulig å reise til Asia via Amerika. Det burde være mulig å reise sør for Amerika for å komme inn i Stillehavet og da til Asia. Han hadde oppdaget via et bevart kart at det fantes et strede sør i Amerika som man kunne reise gjennom. Det ble Spania som i stedet finansierte han og han ble da den første som gjorde en jordomseiling der han reiste gjennom det som senere ble kalt Magellan-stredet i Sør-Amerika som ligger i dagens Chile.
Portugals storhetstid var som sagt utover 1500-tallet da de fikk etablert et nettverk av havner og festninger i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det ble snakket portugisisk på alle kjente kontinenter den gang. Dette var et merkantilistisk imperium der de handlet krydder, gull, porselen, sukker, slaver og mer. Portugal ble enormt rikt. Lisboa ble en av de rikeste og viktigste byene i Europa. Men Portugal var et lite land og etter hvert kom konkurransen fra Spania, Nederland og England. De var for små til å forsvare seg mot disse landene. I tillegg mistet Portugal selvstendigheten for omtrent 60 år fra 1580 der de i den perioden ble styrt av Spania. Det ble en nedgangstid og i 1822 mistet de også Brasil som ga gode inntekter. Portugals størrelse er 0,09 millioner km2, mens Brasil er på formidable 8,5 mill km2. Årsaken til at de mistet Brasil var blant annet at Napolen tok Portugal i 1807 og imperiets hovedstad ble Rio de Jaineiro en kort periode. Da kongen kom tilbake til Portugal så ville ikke Brasil lenger bli styrt av Portugal.
Det var mellom 1250 og 1325 at det ibero-latinske språket delte seg opp i portugisisk og kastiljansk (Spania) det regionale språket katalansk. Galisisk og baskisk er to mindre språk som avviker. Baskisk påstås å være et språk uten slektskap til andre språk. Portugisisk, kastiljansk og katalansk er ganske like. er skriftlig ganske like, men uttalen kan være ganske forskjellig. Når du har lært et av disse språkene skal det ikke være så vanskelig å forstå de andre.
Rundt 1340 var både Portugal og Spania noe perifere land i Europa og verden. På 1500-tallet var de ledende stormakter i Europa og i verden. Alt takket være Portugals vilje til å bli en sjømakt og utforske havene. Historisk har perioden blitt kalt «de store oppdagelsene» og et nyere begrep er «begynnelsen på den europeiske oversjøiske ekspansjonen». Dette er en brytningstid der man delvis forlater korstogene, renessansen, humanisme og i stedet kommer handel og profitt – særlig hvis vi ser fram til at nederlenderne og engelskmennene kommer på banen som kolonister. Det spesielle på den iberiske halvøy er en blanding av sterk katolsk tro blant konger og kirken, mens borgerskapet er mer opptatt av fortjenesten som sjøfarten til både Asia og den nye verden representerte. Nord-Italia var økonomisk og teknologisk på topp i verden på 1400-tallet og litt senere. Men de havnet i en bakevje når Portugal og så Spania vokste fram som stormakter. Og ikke minst når Nederland og England litt senere kom på banen.
Etter svarte-dauden som rammet den iberiske halvøy like hardt som resten av Europa, så havnet den i langvarige konflikter som varte i nesten 150 år fram til 1480-årene. En viktig sak for Portugal var inngåelse av en allianse med England som ble viktig for å opprettholde selvstendigheten. Den såkalte Windsor-avtalen mellom England og Portugal ble inngått i 1386 og skal visstnok gjelde fortsatt. I slaget ved Aljubarrota i 1385 der Portugal vant over Juan I av Castilla, deltok et ukjent antall engelske bueskyttere på portugisisk side.
Som tidligere nevnt så kom Portugal til kort mot mektigere land som Spania, England, Nederland og Frankrike og de mistet sitt hegemoni. Men i tillegg var det et problem at kongedømmet selv ikke var så handelsorientert. Kongen og hans nærmeste var mer interessert i religionen og satte i 1577 i gang et korstog mot de «vantro» i Afrika der de hadde tapt terreng. En pur ung konge Sebastiao på 14 år dro hevntokt til Marokko med 17 000 mann som så ble slaktet ned. Dette var også et varsel om nedgangstid.
En ny utfordring kom da Portugal fikk tilbake sin selvstendighet i 1640. Spørsmålet ble da hva Portugal skulle leve av. En del av borgerskapet eller kjøpmennene mente at Portugal burde produsere mer ferdigvarer selv i stedet for å importere. Men høyadelen eller jordeierne likte ikke ideen. De var kanskje redd for å bli marginalisert hvis det dukket opp en industri som tjente mye penger og fikk dertil tilhørende makt. Det førte til at disse gode ideene ikke ble fulgt opp og det var ikke til noen hjelp for økonomien til Portugal.
Jordskjelvet i 1755
1. november 1755 kl 09.40 på allehelgensdag ble det utløst et voldsomt jordskjelv i Lisboa. Det skjedde mens folk var samlet til messe i kirkene og med en styrke på mellom 8,5 til 9,5 på Richters skala, noe som var et sjeldent kraftig jordskjelv. I etterkant oppsto branner og det kom også en tsunami med bølger på antakelig rundt 20 m. Det eneste gode med bølgene som kom var at en del av brannene ble slukket, men samtidige hadde folk også trukket ned mot sjøen for å søke sikkerhet som ble katastrofalt når tsunamien kom. Dette er en av de verste naturkatastrofene i Europa og det kan hende at opp mot 70 000 døde. Man mener 17 000 av de antatt 20 000 bygningene i Lisboa kollapset. Jordskjelvet eller skjelvene kom i flere omganger. Det første skjelvet fikk kirkeklokkene til å svinge og en del folk strømmet ut mellom byggene i Lisboa. Det tredje skjelvet var kraftigst og raserte byen. Brannene i Lisboa etter skjelvene var dramatisk og det brant i 5 dager før alt var slukket. Blant annet brant den kongelig palasset ned der blant annet et stort bibliotek gikk tapt. En annen effekt av skjelvene var at Lisboa hevet seg (landheving).
Det kom også en sekulariseringsbølge i etterkant (i hele Europa) som fikk tittel «Det ondes problem» da man nektet å tro at en gud kunne gjøre dette med vilje. Enten kunne ikke gud ha all makt, eller han var ikke bare en god gud. Siste alternativet var at det ikke fantes noen gud. Filosofer som Voltaire og Kant diskuterte dette problemet. (Teodiceproblemet eller Det ondes problem).
Fra 1750 var markien av Pombal førsteminister og han gjorde en energisk innsats i etterkant av jordskjelvet og skaffet seg slik sett stor makt i etterkant grunnet sin innsats. Dette såpass at han i praksis ble enehersker av Portugal. Pombal startet en reformeringsprosess. Gullet fra Brasil var ferd med å svinne hen og Portugal fikk stadig større handelsunderskudd med England. Det som måtte til var å knekke de motstridige jordeierne og inkvisisjonen, takle motproduktive holdninger. Bemerkelsesverdig var at han kastet ut jesuittene og beslagla godsene deres, avskaffet inkvisisjonen, fjernet jødeparagrafen og fjernet distinksjoner mellom blod og rase. Og for Brasils del så fjernet Pombal indianerslaveriet. I Brasil fortsatte slaveriet for afrikanere. I Portugal opphevet han slaveriet i 1773. Videre oppmuntret han til dannelse av handelskompanier, gikk til angrep på monopoler til byborgere. Pombal klarte også å snu den negative handelsbalansen mot England til positiv rundt 1780. Dagens historikere mener at med den eksporten som Brasil hadde gjorde Portugal ganske rikt på slutten av 1700-tallet selv om de hadde mistet mye kolonimakten andre plasser i verden.
På tidlig 1800-tallet kom franske styrker til den iberiske halvøy noe som kostet spesielt Spania mye. I Portugal var det noe bedre da de hadde sitt annet «Portugal» som Brasil var. Kongefamilien og sentraladministrasjon flyktet i 1807 med britiske skip til Brasil og ny hovedstad ble Rio da franske soldater okkuperte Portugal. Britene hjalp både Spania og Portugal i kampen mot franskmennene. Franskmennene trakk seg ut av Portugal i 1808 etter Wellingtons seire i Portugal. Kongefamilien kom ikke umiddelbart tilbake fra Brasil og en britisk general styrte landet. Senere gikk britene inn i Spania og sammen med spanske tropper og gerilja ble franskmennene drevet ut, men med en stor kostnad. Krigen og en hungersnød førte til at opp mot en million mennesker strøk med i Spania.
Etter at Portugal etablerte administrasjonen i Brasil ble Portugal og Brasil likestilt og navnet «Det forente kongerike Portugal, Brasil og Algarve» blir etablert. Da kongefamilien kom tilbake til Lisboa i 1821 så endte det med at Brasil valgte å frigjøre seg. Det var nemlig visekongen i Brasil og da ingen ringere enn kronprinsen av Portugal som gjorde det. Kongen prøvde å tvinge kronprinsen tilbake i 1822 , men det som skjedde var at kronprinsen erklærte Brasils uavhengighet av Portugal og han ble utropt som keiser av Brasil – Dom Pedro I. På dette tidspunktet var ikke bare Brasil et langt større land, men det var langt mer folkerikt og økonomisk mye sterkere. Dette var selvsagt et slag for Portugal.
Utflytting til Brasil fra Portugal, men Storbritannia tok over mye av handelen med Brasil og Portugal sank inn i en økonomisk krise som vedvarte til 1970-tallet. På 1800-tallet hadde det vi kan kalle «Kappløpet om Afrika» mellom ulike europeiske land. Portugal ekspanderte sin kolonier Angola og Mosambik innover landet til det som landenes geografi i dag. Samtidig ble det slutt på slavehandelen mot Brasil og den økonomiske verdien for Portugal med disse landene ble begrenset.
Portugal kom nå inn i en uryddig periode. Portugal og Spania utviklet seg annerledes enn resten av Europa. En særiberisk tilstand var teokrati der kirken hadde svært mye makt. Det var anti-moderne og de fikk ikke den liberale politikken som mange andre land. Kongedømmene identifiserer seg sterkt med kirken. Husk at både Spania og Portugal tidligere hadde religionen som sterkt førende da de erobret land i motsetning til andre kolonimakter. Da Portugals konge Joao VI døde i 1826 ble keiseren av Brasil også konge av Portugal. Det ønsket ikke brasilianerne og krevde at Pedro I av Brasil holdt seg til kun å styre Brasil. Dermed ble en liten datter av Pedro I tronarving eller regent i Portugal. Så blir Pedro I styrtet som keiser av Brasil og hans unge sønn ble satt inn. Pedro I drar over til Azorene og danner en opprørsgruppe der som videre tar seg til Portugal der han innsetter seg som konge. Han var jo en gang kronprins av Portugal. Så dør han av tuberkulose 36 år gammel.
Så fulgte nesten 20 år med turbulens og tre forskjellige grunnlover. Både Portugal og Spania ble hengende etter i utviklingen i forhold til resten av Europa. Et eksempel på det var antallet som levde av jordbruket i denne tiden var ca 70 % på den iberiske halvøy i motsetning til resten av Europa hvor det var rundt 30 til 40 % som levde av jordbruket utover 1800-tallet. Grunnet en minimalistisk stat så fortsatte et gammelt system med patron-klient system fordi staten ikke kunne gi tilstrekkelig beskyttelse. Det var høy dødelighet og lav levealder. Den svake levestandarden førte til en stor utflytting av spanjoler til Latin-Amerika og portugisere til Brasil i perioden 1846 til 1932. Både Portugal og Spania prøvde å industrialisere seg utover 1800-tallet uten å lykkes særlig godt.
I 1911 var antallet som jobbet i jordbruket falt til 57 %. Urbane klasser vokste og var nok en grunn til at monarkiet falt i 1910 og Portugal ble republikk. Dette uten at det første til større endringer. Republikanerne var kanskje i utgangspunktet velmenende reformatorer og sterkt i mot kirkens innflytelse. Kirke og stat ble skilt og det ble innført full religionsfrihet, men samtidig var disse liberale folkene i byene skeptisk til massene på landet som fortsatt var veldig religiøse. Derfor innførte de krav om for å kunne stemme så måtte du kunne lese og skrive slik middelklassen i de store byene Lisboa og Porto kunne. Og de gjorde mye mer og til slutt var det bare det republikanske partiet som styrte – og det gikk ikke bra. I den tiden som kalles den gamle republikken 1910-1926 var det 7 presidenter og 45 regjeringer. Elendig økonomi, væpnet opprør flere ganger av motstanderne, deltagelse i 1. verdenskrig som kostet alt for mye. Dette ble en tung tid. Og opp i alt forsøket med å avkristne landet så åpenbarte jomfru Maria seg i 1917 for tre små barn – sa kirken… Åpenbaring i Fatima første til en voldsom religiøs oppblomstring.
Fra 1926 til 1974 var Portugal uavbrutt et diktatur (omtrent samtidig som Spania var det). Det kunne synes at opp mot 1926 var det en bedring i økonomien i Portugal noe som kanskje bekymret motstandere. En general startet et opprør i 1926 som var rotete selv om de skulle rydde opp i rotet! Her kommer det da inn en finansminister med navn Antonio de Oliveira Salazar i 1928 og som ble statsminister i 1932. Det var denne mannen som virkelig ble diktator og var det i 40 år. Han fjernet andre partier, forbød organisasjoner han ikke ville ha, innførte sensur, etablerte et hemmelig politi etter mønster av Gestapo. Han sørget for at det ikke ble brukt penger på velferd og heller ikke på å bygge flere skoler. I 1950 var analfabetismen på hele 40 %! Han holdt på gullstandarden lenge etter andre land hadde forlatt den og balanserte budsjettet. Kostnaden av alt ble en økt forekomst av tuberkulose, radikal økning i barnedødelighet og nær hungersnød i perioder. Portugal forble et relativt lukket land med nasjonalistisk økonomi som beskyttet de interne. Man mener at de 10 rikeste familiene eide halvparten av økonomien. Etter hvert kom det en del turisme som tilførte penger, men landet ble med tiden det fattigste landet i Vest-Europa. Turismen oppsto på Madeira – et favorittsted for Churchill – og langs den vakre Algarvekysten.
Den elendige økonomien i Portugal ble ikke bedre av at de måtte kjempe for koloniene sine. I kolonien i Goa i India var det ingen mulighet til å krige mot den indiske hæren som valset inn selv Salazar ga ordre om de skulle kjempe til siste mann. Militæret så ikke noen mulighet til å kjempe og overga seg. Men de prøvde å stanse opprørene i de to afrikanske koloniene og til slutt brukte de 50 % av statsbudsjettet på krig der. I september 1968 fikk Salazar hjerneslag og måtte erstattes, men erstatteren Caetano var ikke bedre.
25. april 1974
En helt unik revolusjon skjedde 25. april 1974 i Portugal. Bakgrunnen for revolusjonen var en gruppe yngre offiserer og soldater som var lut lei av krigene i koloniene som ikke ga noen mening og neppe kunne vinnes. Hærstyrken ble fra 1961 til 1974 utvidet fra 40 000 mann til 217 000 mann. Og dessuten var kolonitiden over og det var ingen sympati å hente hos andre land. Dette ble slutten på det lengstlevende diktaturet i Vest-Europa. Revolusjonen ble planlagt av oberstløytnant Otelo Saraiva de Carvalho. Han fikk med seg yngre militære som var misfornøyde og også fått kunnskap om venstreorientert ideologi. Noen var rett og slett marxister. Portugal var forresten tidlig medlem av Nato og det førte til at mange portugisiske offiserer fikk utdanning i USA og ble med det enda mer negativ til det udugelig styret av militæret i Portugal, og de meningsløse krigene i koloniene.
Ideologen bak revolusjonen var Melo Antunes som kortfattet anga tre stikkord for revolusjonen: Demokratisere, avkolonisere og utvikle. Revolusjonen ble gjennomført på den måten at yngre offiserer natten til torsdag 25. april 1974 trengte inn i Lisboa med stridsvogner. Signalet for å starte revolusjonen var en sang som ble spilt på radio kl. 00.20 om natten den 25. april. Sangen var «Grandola, Vila Morena» av visesangeren og folkepoeten Jose Afonso – sangen var forbudt av regimet. Sangen handlet om brorskapet mellom innbyggere i byen Grandola.
I morgentimene visste også folket i Lisboa at revolusjonen var i gang og de strømmet ut i gatene og sperret for militæret som fortsatt sto på side med diktatoren. Alt var godt planlagt og raskt var hovedkvarteret til diktator Marcelo Caetano omringet. Ingen regjeringsvennlige styrker hadde mulighet til å forsvare han. De lojale styrkene drepte 4 personer før de overga seg – det var alt. En av de fredeligste revolusjoner noen gang vil jeg tro.
Revolusjonen fikk navnet «Nellikrevolusjonen» av en spesiell grunn. En 40 år gammel restaurantarbeider – Celeste Caeiro – som ble sendt hjem om morgenen grunnet at revolusjonen hadde startet og hun fikk med seg en bukett nelliker som man likevel ikke ville få solgt den dagen. Det var hun som startet med å tre nelliker ned i geværløpene på de militære. Dette symbolske initiativet spredte seg raskt og blomsterselgere ga bort nelliker slik at flest mulig av demonstrantene kunne gjøre det samme. Og bildene av soldater med nelliker i geværløpene ble raskt kjent over hele verden. Dette grepet der ingen gikk til angrep på soldatene førte kanskje til at de overga seg raskere eller ikke gjorde motstand. Navnet ble da Nellikrevolusjonen som var en fredfull overgang fra diktatur til demokrati. En tilfeldig og helt uplanlagt hendelse formet et sterkt bilde på en overgang og medvirket ganske sikkert til at det gikk så rolig for seg. Caeiro levde senere fattig og døde 91 år gammel i november 2024. Hun var medlem av kommunistpartiet – kanskje en årsak til at hun ikke ble tatt bedre vare på. Men hun fikk stor anerkjennelse fra myndigheter og forsvaret etter sin død.
Med Nellikrevolusjonen ble Portugal en demokratisk republikk. Det var kanskje en lykke at general Spinola i hæren aksepterte behovet for å kaste juntaen – som han egentlig var en del av. Han ble en midlertidig president og leder for en redningsjunta. President og regjering ble avsatt, nasjonalforsamlingen og det hemmelige politiet ble oppløst. Senere trakk Spinola seg grunnet uenighet.
Revolusjonen eller opprøret hadde store konsekvenser. Fem land fikk frihet: Mosambik, Angola, Guinea-Bissau, Kapp Verde og Sao Tome og Principe grunnet at de portugisiske styrkene la ned våpnene. En halv million portugisiske settlere ble kastet ut. I Portugal flyktet 10 000 mennesker fra de besittende klasser fra landet. Videre ble det første frie valget holdt ett år senere – 25. april 1975. Det var mye spenning i denne overgangsperioden, men ny grunnlov ble vedtatt og i juli 1976 tiltrådte sosialdemokraten Mario Soares som Portugals første konstitusjonelt valgte statsminister.
Det har nok ikke vært en lett vei senere for Portugal, men det hjalp mye at Portugal ble medlem av EU 1. januar 1986. Problemet for Portugal har vært å utvikle en avansert industri – delvis fordi landet ikke hadde så kvalifisert arbeidskraft innen teknologi etc. De lå dessverre langt bak med utdanning – husk det store antallet analfabeter på 1950-tallet. De var det fattigste landet i Vest-Europa og fortsatte med det lenge av den årsak.
På grunn av det fine klimaet med mye sol og ikke for sterk varme har Portugal blitt et ferieland, men også et land for blant annet «digitale nomader» grunnet at det er – eller var – rimelig å bo der. I senere tid har det strømmet mange utledninger til landet og prisene på boliger og annet har steget mye uten at lønn til portugisere har holdt følge. Dette skaper nå spenninger.
Meg selv nede på Algarve i Portugal – delvis som digital nomade noen uker i den lille byen Alvor. Samt som turist langs de fantastiske strendene med de utrolige steinformasjoner.