Innlegg under arbeid – har fortsatt ikke besøkt Kina – dette er forberedelser til en eventuell reise.
For virkelig å gå langt tilbake i tid så tror man at det moderne mennesket – Homo Sapiens (det vise eller tenkende mennesket) utviklet seg i det østlige Afrika for 200 000 år siden. Etter hvert spredte disse seg nordover via Sinai-halvøya. Disse når så India og Kina for kanskje 50 000 år siden – dette er uklart. Men allerede før Homo Sapiens kom til Kina var nok forløperen Homo Erectus (det oppreiste mennesket) der som andre steder. Homo Erectus er den første arten av menneskefamilien som vandrer ut av Afrika. Det er funnet beinrester av Homo Erectus forskjellige plasser i Asia. Homo Erectus dødde ut rundt 70 000 år fvt. eller kanskje tidligere.
Overgangen fra at disse menneskene levde som jegere, fiskere og sankere skjedde når man klarte å kultivere jordbruksvekster og dermed skape grunnlag for å bli bofaste. Dette er forutsetningen for å danne større bosetninger og etter hvert bysamfunn. Slik oppstår sivilisasjoner og etter hvert organiserte stater. Det første jordbruket oppstår i Levanten i det østre Middelhavet eller man kalte det også den fruktbare halvmåne som er omtrent mellom dagens Israel og Mesopotamia. Det skjer ca 9 000 år før vår tidsregning (fvt). Denne overgangen kalles av og til den neolittiske revolusjon fordi det skjedde i yngre steinalder (neolittikum).
I Kina ser man de første tegnene til jordbruk ca 7 000 år fvt. Det er helst ved de store elvene at de første sivilisasjoner oppstår og i Kina er det ved Yangtse og Huang He man finner de første sporene. Yangtze er Asias lengste elv og den tredje største i verden etter Amazonas og Nilen. Langs Yangtze som har et varmt og fuktig klima ble det tidlig dyrket ris. Den kunnskapen kom kanskje fra andre land i Asia. Elva kalles også Chang Jiang.
Elva Huang He er også kjent som Den Gule Flod eller Den Gule Elva, og den omtales også som «den kinesiske sivilisasjons vugge» fordi området langs elva var fødestedet til den gamle kinesiske sivilisasjon. Elvene var og er viktig for å jevn tilgang på vann for å dyrke jordbruksvekster. Det var spesielt korn og hirse man dyrket langs Den Gule Flod. Hvis man ellers har tilgang på nok vann og varmt klima er ris antakelig det mest effektive jordbruksproduktet. Navnet Den Gule Flod kommer av at elva frakter mengder av gulaktig sand eller sedimenter fra et høyere landskap som så avsettes langs bredden lenger ned. Som ved Nilen og andre elver så er det disse sedimentavsetningene fra flommer som ga og gir grunnlag for jordbruket. Hyppige flommer og av og til svært store flommer har skapt naturkatastrofer. Den har av den grunn fått tilnavn slik som «Kinas sorg». Rundt år 1330 tror man at elva tok 7 millioner liv i en enorm flom og under flommen i 1887 mistet kanskje opp mot 2 millioner livet.
Større jordbruk med avanserte vanningssystemer krevde organisering og ledelse. Ved å grave ut kanaler for å lede vannet, bygging av demninger, diker og sluser kunne man øke produksjonen drastisk. Dette krevde at noen tok på seg et organisatorisk ansvar. Og slik dannes organiserte og komplekse samfunn under en ledelse. Det oppstår en elite som får hånd om overskuddet disse samfunnene produserer og de gis eller tar både økonomisk og åndelig makt. Slike skaptes sivilisasjoner, stater, imperier og for oss historie. Man mener at den første produksjonen av keramikk skjedde i Kina som også var viktig for håndtering av mat slik som korn, ris, olje osv. Den rikelig tilgang på jord i godt klima og etter hvert kontroll på vanningssystemer skapte stor befolkningsvekst. Jordbruk før den industrielle revolusjon var arbeidskrevende og antakelig uansett hvor i verden du var, så krevde jordbruket innsatsen fra omtrent 90 % av befolkningen.
I denne tiden da større samfunn oppstår og man har en innovasjon av våpen og redskaper oppstår mer handel mellom ulike samfunn og geografiske steder. Denne fjernhandelen var nødvendig for eksempel til å produsere bronse. Bronse er en legering mellom kobber og tinn. Og sistnevnte var en knapphetsvare som måtte handles av store avstander fordi det var få steder å få tak i tinn.
Arkeologiske utgravninger viser at det for 5 000 år siden var mange små byer langs elvene Huang He og Yangtze. Det var mange likheter mellom utgravningene slik at man kan snakke om et felles kulturområde i det som senere ble Kina.
Den første dokumenterte større statsdannelsen i Kina er Shang-riket. Dette riket eller dynastiet varte mellom ca 1600 til 1046 fvt. Disse Shang-herskerne kontrollerte et rike i den østlige delen av dagens Kina ut fra byer langs Huang He – Gule elven. Antakelig var kontroll på bronseproduksjonen og religionsutøvelsen sentral for å holde på makten. I bronsealderen som er mellom steinalderen og jernalderen så var bronse viktig som metall for redskaper. Våpen av bronse ga makt og da ble det viktig å ha kontroll på kobber og tinn som krevdes for å lage bronse. De første statene i Asia oppsto i bronsealderen. I Kina er bronsealderen mellom 2100 og 770 fvt. Det kan forresten se ut som bronsealderen varierer med utbredelsen av Homo Sapiens. Dess tidligere det moderne mennesket bosetter seg des tidligere kom bronsealderen. I alle fall i Vesten og Asia.
De eldste skriftlige kildene vi har fra Kina er fra rundt 1500 fvt. Dette er da fra den tida da dynastiene starter. Som nevnt som startet Shang-dynastiet rundt 1600 fvt. Det var også et dynasti før den tid som het Xia-dynastiet, men dette er kun omtalt i legender. Dog er det gjort utgravninger som bekrefter at det ganske sikkert var et organisert rike den gang. Hvis legendene stemmer så hersket dette dynastiet fra rundt 2200 – 1700 fvt. Man mener det ble drevet intensivt landbruk i denne perioden og det ble også brygget alkoholholdige drikker. Det ble også laget kalender for å øke produktiviteten i landbruket.
Xia-dynastiet var et arvekongedømme som nedstammet fra den legendariske gule keiserens tid. Den gule keiseren eller Huang Di er en mytisk hersker og ofte regnet som den første keiseren av Kina. Han levde ved eller i nærheten av Huang-elva rundt 2200 år fvt. Det er derfor Huang-elva eller den gule flod er kjent som den kinesiske sivilisasjonens vugge. Det er bygd et stort tempel til hans ære i Shanxi. Noen fortellinger forteller at da han døde 100 år gammel kom en drage og hentet han opp til himmelen
Den gule keiseren er tillagt mange prestasjoner slik som at han fant opp kjerrer, båter og annet. Han lærte sitt folk å bygge hus, temme dyr, dyrke ulike kornslag. Han skal også ha sørget for å lage det første kinesiske skriftsystemet – orakelskrift. Og mye mer, men som sagt dette er legender.
Historien til Kina kan deles opp i mange perioder, men overordnet har vi disse periodene:
Ellers har Store Norske Leksikon er fin kronologisk oversikt: https://snl.no/Kronologisk_oversikt_over_Kinas_historie
Jeg har allerede nevnt starten på historisk tid som er Shang-dynastiet og før det hadde vi Xia-dynastiet som vi kun kjenner gjennom legender og myter, samt noen arkeologiske utgravninger.
Tidfestingen av dette dynastiet kan variere litt fra kilde til kilde. Shang-dynastiet er det første sikre dynastiet med historiske kilder (skrevne kilder) da det foregående Xia-dynastiet er mer av mytisk karakter basert på legender.
Dynastiet etablerte et arvelig kongedømme. Kjerneområdet til dynastiet var langs Huang-elva (Den gule flod) og den siste hovedstaden Yin til dynastiet lå nært byen Anyang i Henan. Det var andre hovedsteder før den. Dokumentasjonen om dette dynastiet finnes på såkalte «orakelben» som er kinesiske inskripsjoner på dyrebein eller skilpaddeskall som man fant i det området på slutten av 1800-tallet. Denne skriften er den eldste vi kjenner fra Kina. Navnet orakel kommer fra kongen eller prester som tydet sprekker og annet på slike skall. Inskripsjonene på skallene eller skjelettbein hadde gjerne spørsmål, oraklets svar og om hvorvidt orakelet var rett. Måten det ble gjort på var at presten risset inn et spørsmål på skallene og så varmet de opp til de sprakk. Så ble sprekkene tydet og ga et svar som også ble risset inn på skallet. Det kunne også stå om spådommen traff eller ikke. Disse orakelbenene ble lagret sikkert og derfor har man funnet store mengder av dem under utgravinger. Videre finnes det nedtegnelser over planter, måneformørkelser, navn på stjerner, matematiske problemer og mer.
Shang-dynastiet tilhørte bronsealderen og ble organisert som en lensstat eller føydalsamfunn. En konge som i hvert fall i starten også hadde en religiøs funksjon. Et samfunn bygget på jordbruk med mange byer som kunne ha tempelanlegg og murer rundt seg. Det ble brukt hesteforspente vogner til krigføring som ga stor slagkraft og overlegenhet den gang. Det religiøse baserte seg på Tao (veien) som betegner en verdensorden – det ordnede verdensaltet.
Yin var hovedstad i 250 år og området er i dag et av de største arkeologiske utgravingsområder for bronsealder i verden. Utgravningene viser at det var en avansert bronsekultur.
Det sies at høvdingen av Shang-stammen – Tang – ledet en opprørshær som styrtet Xia-dynastiet. Den siste Yinkongen – Shang Zhou – begikk selvmord etter at han ble slått på slagfeltet av Zhou-folkets styrker. Byen Yin ble da ødelagt av Zhou-dynastiet første konge – krigskongen Wu Wang. Man mener at konger i Shangdynastiet ble begravd med utstyr for neste liv og ofte med hundrevis av slaver som kanskje ble begravd levende.
Gudeverden den gang besto av den høyeste guden Ti, videre var det guder for vin, elv, jord, sol, måne. Kan virke som slike gudeverdener er ganske like uansett hvor du er i verden. Overalt har du gjerne guder for sol, måne, vin osv.
Dynastiet startet en gang mellom 1122 og 1045 fvt. Dateringer er uklare i Kina fram til 841 fvt. Dynastiet varte fram til 256 fvt. og er det dynastiet som har vart lengst i kinesisk historie.
Tradisjonen sier at Zhou-dynastiet fortrengte Yin-herskerne og legitimerte seg med Det himmelske mandat. Det gikk enkelt ut på at herskeren var himmelens sønn og hersket med en gudommelig rett. Dette er slik vi kjenner det fra konger og keisere i Europa og andre plasser i verden. Det gjaldt å legitimere sin makt slik at man ikke ble utfordret. Men dersom en slik hersker ble styrtet fordi han f.eks var en dårlig leder så hadde han ganske enkelt mistet sin guddommelig gunst eller mandat grunnet udugelighet. Som en følge av at makten kom fra himmelen så var riket det største og viktigste. Derav kom også navnet Midtens rike. Det var selvfølgelig også viktig at man kjente sin plass i riket. Det å følge lover og regler var et krav. I denne tid dukker det også opp harmen til herskeren med talløse kvinner.
Zhou-dynastiet ble grunnlagt av Ji-slekten og hadde sin første hovedstad i Hao. De delte språk og kultur med Shang / Yin. De utvidet sitt område eller land gjennom erobringer og kom til å dominere det meste av det klassiske Kina nord for Yangtzefloden. Under kongen Cheng Wang (1115-1078 fvt) ble de første kobbermyntene innført. Under Mu Wang (1001-946 fvt) ble det innført en ny strafferett som åpnet for at folk kunne kjøpe seg fri fra legemlig straff.
Ji-familien klarte lenge å ha kontroll på sitt rike, men i 771 fvt ble hovedstaden plyndret av barbarer og faren til en forsmådd dronning som var inngiftet i Ji-familien. Ji-herskerne på den tiden ble holdt for å være tyranner og mistet oppslutning. Dronningens sønn ble utropt til ny konge og hovedstaden ble flyttet østover til i nærheten av Luoyang i dagens provins Henan.
En senere periode i Zhou-dynastiet har fått navnet vår- og høstannalenes tid. Dette ble en tid med desentralisert makt da de mektige lensherrene tok til seg myndighet som tidligere tilhørte Zhou-kongene. Adelsstanden brøt delvis sammen og lesekunsten spredde seg som igjen førte til ønske om mer frihet og innovasjon. Vår- og høstannalenes tid ble avløst av det som heter De stridende staters tid. Sistnevnte er tittelen på en bok som ble skrevet senere. I denne tiden fortrengte jern de gamle bronsevåpnene. Det betydde at langt flere kunne ha våpen grunnet en mye større tilgang på jern enn det var på kobber. Det ble bygd lange murer i flere av statene for å beskytte seg mot stammer i nord eller rett og slett mot nabostater. Det var mektige familier som kjempet mot hverandre, men kjempet også innbyrdes i en tid preget av blodbad. De tre gjenværende familiene i Jin Zhao, Wei og Han delte staten i mellom seg. Zhou-hoffet var maktesløse og tilslutt i 256 fvt. er det slutt for Zhou-dynastiet og Qin-dynastiet tar over.
Det er også i denne perioden at noen av de viktigste kinesiske filosofene levde slik som Lao Tse (grunnlegger av taoismen) og ikke minst Konfutse. Sistnevnte satte med tiden nærmeste evig spor etter seg.
Lao Tse eller Laozi. Det er mange skrivemåter for filosofen. Han er da grunnleggeren av taoismen som er et kinesisk religiøst og filosofisk læresystem ved siden av konfutsianismen og buddhismen. Disse tre er de viktigste hovedstrømningene av kinesisk religion og filosofi. Taoismens verdensbilde var i overenstemmelse med det som var vanlig i det gamle Kina. Viktig er menneskets utvikling og det å være i takt med verdensaltets skapende prinsipp – tao – veien. Selv urkraften i tilværelsen. Nært knyttet til kinesisk folkereligion, magi og sjamanisme. Ikke så viktig i dag sammenlignet med buddhisme og konfutsianisme, men har overlevd perioden der religion var nesten forbudt. Taoisme er imidlertid en viktig religion i Taiwan utenom at den har blomstret opp noe i Kina i senere tid. I følge de gamle tekstene kan enkeltmennesket bli lykkelig med å følge naturens eksempel og søke å bli i ett med dao. Dao uttrykker universets harmoni, som er et resultat av likevekten mellom Yin og Yang. De gamle tekstene ble kanskje skrevet av Laozi selv 500 fvt, men finnes vel i dag nedtegnet 2-3 århundre senere.
Taoismen innebærer ikke bare å være i ett med naturen, men også å være fri fra moral og lover. Det ideelle er en vismann (som gjerne kan være hersker) som er i ett med universet og dets rytmer, som har oppnådd udødelighet og er fri fra alle bånd og begrensninger. Dette motivet er sentralt i all kinesisk religion. Ulike teknikker som meditasjon, diettforskrifter, pusteteknikker og alkymi skulle forlenge livet og gi udødelighet.
Han sa at det var tre skatter som han holdt fast ved: Den første er kjærlighet, den andre er nøysomhet, og den tredje er å ikke stille seg fremst i verden. Det er reist tallrike templer til hans ære. Samtidig kan det være litt uklart om han faktisk eksisterte.
Konfutse levde antakelig fra 551 til 479 fvt. Hans filosofi har hatt stor påvirkning på Kinas kultur og styre. Konfutsianismen kjent som de lærdes skole og peker på forankringen den har hatt i det kinesiske embetsmannsmiljøet. Den har vært retningsgivende for samfunnssyn, sosiale normer og statsstyre i lange perioder i kinesisk historie. De grunnleggende verkene for filosofien er de fem tekstene: Sangenes bok, historiens bok, forvandlingenes bok – en bok i spådomskunst, vår og høst, historiske annaler og ritualenes bok. Ut av dette kom det fem dyder som er så viktig i denne filosofien eller trosretning: Medmenneskelighet, man skulle følge skikker og tradisjoner, gjøre det moralsk riktige, klokskap og pålitelighet. Ellers sa han at man ikke skulle gjøre mot andre det man ikke ville at andre skulle gjøre mot seg selv. For Konfutse var dyktighet viktig og ikke hvem du var sønn av. Det måtte bli slutt på at stillinger gikk i arv. Ledere var pliktig i å styre for det beste for menneskene.
Disse verkene var forbilder for den klassiske litteraturen og var et grunnlag for offentlige eksamener for å få en karriere i embetsverket i gammel tid. Den som er viktig å merke seg med konfutsianismen er at den la stor vekt på respekt for autoritet og hierarki. Man skulle også dyrke forfedrene. De yngre skulle lyde de eldre, de ansatte skulle lyde sjefen, bror lyde eldre bror, kvinne skulle lyde sin mann. Kvinner hadde ikke noen høy stilling i hans lære. Denne respekten eller underdanigheten er noe vi ser igjen i dag også i Kina og andre asiatiske samfunn. Man har stor respekt for sjefer, for de eldre, osv. Kanskje en forutsetningen for hvordan Asia har lyktes i de siste 50-70 år der den vanlige arbeider har jobber svært hardt for bedrifter og land. Arbeiderne har vært lydig mot sine sjefer og sitt land.
Konfutse var opptatt å lære bort sin kunnskap og gi råd til herskere. Han var opptatt av at ikke bare lover og regler var viktig, men også det å være et godt eksempel for andre.
Konfutsianismen slo igjennom lenge etter at Konfutse levde og ble en statslære med tiden.
En siste kinesisk tenker vi møter er Sun Zi (544-496). Det er mannen bak boken «Kunsten å krige». Han sa at krigføring av en stor sak for en stat. Det er feltet for liv og død, det er veien til overlevelse eller utslettelse – dette må man granske nøye. Allerede den gang foregikk det store kriger på de kinesiske sletter med ufattelig tap og lidelser. Derfor mente Sun Zi at det var viktig å unngå krig. Det var langt viktigere å vinne uten et slag. Måtte man krige så måtte man kjenne sin fiende. Krigføring er kunsten å villede.
Selv i dag leses hans bok nøye.
Det var staten Qin som kom seirende ut av De stridende staters tid og da grunnla Qin-dynastiet.
Qin-dynastiet var et kortvarig dynasti etter Zhou-dynastiet. Ordet Qin kan være årsaken til den vestlige betegnelsen av landet – nemlig Kina. Inderne kalte landet Shina og grekerne Sinai. Den sentrale skikkelsen under dynastiet var herskeren Qin Shi Huangdi som kronet seg selv til den første keiser av Kina. Han var opprinnelig en kongesønn og ble konge 13 år gammel med navnet Ying Zheng. Dette ble starten på et over 2000 år langt keiserdømme. Han er kjent som den første som samlet det meste av Kina til et rike. Han samlet all makt hos seg selv og begynte umiddelbart arbeidet med å knytte sammen alle de murene de ulike statene hadde bygd som forsvarsverker mot hverandre. Dette gjorde han får å få et samlet forsvarsverk mot folkeslagene eller barbarere i nord. Dette var da starten på det som i dag heter den store kinesiske mur. En skal huske at byggingen den kinesiske mur foregikk over 2000 år. Langs karavaneveiene gjennom Sentral-Asia ble dynastiets ry spredt til Vesten. Shi Huangdi (eller Qin Shihuang) er kjent som Kinas største byggmester med ubegripelig mange byggeprosjekter i sin tid. Selv om vi i dag beundrer den kinesiske mur og andre byggverk fra den tid så må en huske at dette hadde store kostnader for menneskene den gang. Kan hende at det kostet millioner av menneskeliv å realisere disse voldsomme prosjektene.
Shi Huangdi prøvde å bli kvitt eller å rydde ut gamle filosofiske retninger med å brenne bøker om disse. Alt skulle dreie seg om «legalismen» som filosofisk retning som konsentrerte seg utelukkende om herskerens makt. Qin-dynastiet ble da hensynsløst totalitært regime som holdt de fleste kongedømmene i et jerngrep gjennom et terrorvelde og orwellianske styringsmetoder.
Det som ble oppnådd under dette korte dynastiet var standardisering av skrifttegn, måleenheter osv. Shi Huangdis døde plutselig i 210 fvt og dynastiet hans forvitret fort. Men han etterlot seg en sentralisert og byråkratisk stat som ble videreført av de senere dynastier. Det ble bygget mye infrastrukturer slik som veier og kanaler.
Mest kjent er vel gravkammeret eller mausoleet til Qin Shi Hunagdi som ligger øst for Xianyang. Inkludert her finnes terracottahæren som ble gjenoppdaget i 1974 ved en tilfeldighet. Dette er et av de største gravkomplekser som finnes på jorden. Man fant etter hvert en hær med 7 000 krigere der alle har sine særegne trekk. Hver kriger var malt og brent med høy temperatur for å bevare fargene. Eksperter mener at det selv i dag ville ha vært krevende å lage disse terrakottasoldatene. Som en del av gravkomplekset ligger også en pyramideformet haug som antakelig er selve hovedgraven. Den er foreløpig ikke gravd ut og det er store forventninger til hva som kan finnes i den. Man antar at den inneholder noen av de meste interessante arkeologiske skattene i verdenshistorien. Men det er noen tror at denne jordpyramiden kan ha blitt utsatt for gravplyndrere. Tiden vil vise hva som finnes inne i haugen.
Keiser Qin Shihuang er en som satte stor spor etter seg på godt og vondt for den vanlige kineser. Han forsto blant annet viktigheten av å bygge diker og kanaler og da utnytte vannressursene best mulig. En historiker sier at den som mestret vannet lyktes med mye annet. Den som ikke gjorde det risikerte opprør og død. Vannet er nøkkelen til å forstå Kinas historie. Det kan kanskje sies om Egypt også med Nilens rolle.
Qin-dynastiets ble etterfulgt av Han-dynastiet som fortsatte reformene og konsoliderte. Det første Han-dynastiet hadde – det vestre (206 fvt – 9 evt) la grunnen for et nytt embetsverk. De la grunnlaget for den første begynnelsen til det keiserlige eksamensvesen som baserte seg de klassiske konfutsianske bøker. I denne perioden dukket det opp en rekke fremragende herskere som styrket riket både internt og utad. Riket ble også ekspandert via diplomati og hærtokter. Gjennom Parterriket gikk den en strøm av varer mellom den romerske Orient og Kina. Parterriket var lokalisert omtrent der Iran, Irak og deler av Tyrkia ligger i dag. En delvis løs sammenslutning av kongedømmer. Denne handelen ga ikke bare vareutveksling som resultat, men Kinas oppdagelse av store og velstående riker i vest ga kineserne et nytt verdensbilde. På denne tiden ble også buddhismen oppdaget.
Han-dynastiet er et av de store og viktige dynastiene i Kina. I dag er det slik at rundt 90 % av kineserne anser seg som Han-kineserne som da har en felles kulturell arv. På denne tiden ble det første grove papiret tatt i bruk, de læret seg å lage porselen og man lagde en såmaskin for korn. Kystbefolkningen tok i bruk fiskekrok av metall. En kuriositet er at i dag at norske Mustad produserer sine fiskekroker i Kina – de er størst i verden på fiskekroker.
Under Han-dynastiet utvidet Kina seg. Opprinnelig var landet konsentrert til rundt elvene Guleelva og Yangsielva. Nå ekspanderte riket utover disse områdene. Det ble også sendt militære styrker til Mandsjuria i nord, Vietnam og Korea. Disse eller deler av disse ble tributtstater. De ble tvunget til å betale tributt eller en skatt til Kina. Til gjengjeld skulle Kina beskytte dem. Greit nok når de hadde fiender som ønsket å erobre dem, men ellers en stor kostnad. I nord var det fortsatt stammer og fiender som truet Kina og Han-dynastiet fortsatte med å forsterke muren. Den skapte mer fred og det var en forutsetning for etablering av det som senere ble døpt silkeveien. (Navnet Silkeveien kom fra en tysk kartograf Richthofen – 1877). Det gikk etter hvert store karavaner langs silkeveien med silke og andre kostbare varer. Men slike reiser var farefulle allikevel med ugjestmilde områder, snøstormer og annet som tok livet av mange. Det var også nok av landeveisrøvere. Slik kom silke til Romerriket og ble populært blant de rike damene i Roma og andre byer. Denne luksusen ble etter hvert kritisert av senatorer fordi damene tilsynelatende så mindre bluferdig ut da silken var så tynn og lett. Det ble også populært blant menn å gå med silke. Også Cæsar gikk med silkekappe. Etter hvert gikk det så mye penger ut av Roma til kjøp av silke at det ble lagt restriksjoner på denne varen.
Under Han-dynastiet blir konfutsianismen en felles nasjonal ideologi. Antakelig var Konfutse sine tanker om at man måtte adlyde øvrigheten kjærkomment. Selv i dag står Konfutse sterkt og er sikkert en forklaring på det hardt arbeidende Kina. Man gjør som sjefene vil. Buddhismen økte også populariteten i denne perioden. Det eksisterte allerede buddhistiske klostre i Kina, men det var ikke så mange tekster som var oversatt til kinesisk. Kinesiske munker reiste over til India og lærte seg sanskrit og startet et større oversettelsesarbeid. Dette ble et grunnlag for en blomstring av buddhismen i Kina. Langs den delen av silkeveien som var i Kina ble det hugget ut Buddha-statuer i fjellene. Og verdens største Buddha-statue finnes i Leshan. Der er det hugget ut en 71 m høy sittende Buddha. Etterhvert ble det en slags synkretisme i religion og kultur mellom buddhisme, konfutsianisme og lokale kulturelementer.
Selv om det var en stor utvikling i Kina så gikk dette dynastiet under grunnet kostbare krigføring og tung beskatning av intern verdiskapning. Han-dynastiet ble oppløst i 220 evt og landet ble delt i tre i en periode på 60 år. Videre kom man inn i Perioden med indre splittelse.
Kan ansees som en del av en lengre periode kalt «De seks dynastier», men regnes allikevel som en distinkt periode. Det som skjedde var at i slutten av Han-perioden så avtegnet det seg tre konkurrenter der ingen var sterk nok til å ta all makt. Så Kina ble delt i tre konge- eller keiserriker. Wei i nord, Wu i sør og Shu Han i vest. Shu Han var kanskje en rettmessig arving etter Han-dynastene.
Dette var en svært blodig periode i Kinas historie med enorme tap av menneskeliv. Man tror at titalls millioner mennesker mistet livet. Det er en folketelling i slutten av østlige Han-dynastiet som viser et folketall på 50 millioner, mens tidlig i Jin-dynastiet blir det telt 16 millioner. Selv om tallene er usikre så hersker det ingen tvil om at voldsomt mange ble drept i den vedvarende og brutale krigføringen.
For hele denne perioden nevnes det 6 dynastier og har også gitt navn til perioden: Wu (220-280), Østre Jin (317-420), Liu Song (420-479), Liang (502-557), Sør-Qi (479-502), Liang (502-557) og Chen (557-589). Alle disse dynastiene var Han-dynastier.
Denne perioden med splittet Kina førte med seg en kulturell oppblomstring. Buddhismen kom inn for fullt som en religiøs, kulturell og intellektuell katalysator. Typisk kinesisk malerkunst, kalligrafi og poesi kom for fullt i den perioden. Man dyrket det vakre. Man mener at Kina i denne tiden finner sin form på mange områder som varer ved fram til vår tid. Eller man kan si at det som skjer i denne perioden former resten av historien til Kina. Av poesi fra denne perioden er nevnt antologien «New Songs from the Jade Terrace» av Xu Ling
For første gang var det politiske senteret lagt til det sørlige Kina. Dette gjør at det sørlige Kina blir like viktig som det nordlige Kina. Hovedstaden for disse 6 dynastier var Jiankang (i dag Nanjing). Men i nord var det også dynastier selv om jeg oppfatter at de 6 sørlige er de viktige i denne perioden.
Sui-dynanstiet ble grunnlagt av Keiser Wen (Yang Jian), men varte ikke lenge. De oppnådde allikevel mye. Blant annet startet de arbeidet med en stor kanal gjennom flere provinser for lettere å frakte mat og varer internt i Kina. Særlig det nordlige Kina slet med tilgang på korn og matvarer. «Den store kanal» (omtales også som Keiserkanalen) gikk fra Hangzhou til Beijing-området og hadde en lengde på 1770 km. Man mener at 5 millioner mennesker ble mobilisert for å bygge kanalen. Dette er den lengste vannvei mennesker har bygd og den ble en suksess, men det kostet i innsats og bruk av ressurser. Den ble åpnet i 609. Noen strekninger av kanalen var bygd før og den er senere flere ganger renovert grunnet sedimentavsetninger og annet. Grunnet Keiserkanalen og andre prosjekter ble det en økonomisk vekst. Andre prosjekter var en styrking av forsvaret og den kinesisk mur ble forlenget. En utjevning av eiendomsretten til jord var positivt og førte til større produksjon av mat. Regjeringsmakt sentralisert og myntsystemet ble standardisert.
Når dynastiet senere også skulle erobre Korea strakk de seg for langt. Dårlig ledete felttog av keiser Yangdi der de tapte kostet mye. Da fikk til og med keiserens rådgivere nok og de kvalte han. Himmelen hadde forkastet Sui-dynastiet sa de. Det må nevnes at det var også oversvømmelser med påfølgende hungersnød gjord det ikke lettere. I år 618 er det klart for neste dynasti – Tang-dynastiet.
Tang-dynastiet ansees for å være et av høydepunktene i kinesisk historie. Man kan si at Sui-dynastiet samlet Kina på nytt, mens Tang-dynastiet konsoliderte det nye riket.
I den opprørske perioden på slutten av Sui-dynastiet som gjorde at dynastiet forvitret grunnet de store byrdene som ble lagt på folk, tok general Li Yuan makten. Han styrte riktignok på vegne av en barnekeiser – sønn av den kvalte keiser Yangdi. Men barnekeiseren ble en marionett som han senere tok livet av. Dynastiets hovedstad ble Changán som var eller ble en by med 2 millioner innbyggere. Den største byen i verden i sin tid. Li ble keiser med keisernavnet Gaozu og var da den første keiseren i Tang-dynastiet. Han var opptatt av å konsolidere riket og lyktes med å samle hele Kina i 628.
Gaozu reformerte mye av Kina – delvis etter planene til Sui-dynastiet – men han gjorde også mange endringer. Blant annet styrket han konfutsianismen på bekostning av buddhismen. Det svært strenge rettssystemet som Sui-dynastiet hadde etablert ble avskaffet. Det ble utviklet et bedre og mer rettferdig system under han og de senere keiserne, men selv det var strengt nok. En viktig reform som han gjennomførte var en jordreform som fordelte jorda bedre mellom bøndene. Alle bønder skulle få jord og denne jorddistribusjonspolitikken var en grunn til den økonomiske veksten man opplevde under dette dynastiet. Skattene ble også senket og man hadde en god oversikt over befolkningen og kunne kreve inn skatt på en mer rettferdig måte.
Keiser Gaozu havnet etter hvert i skyggen av sin sønn og abdiserte til fordel for han. Sønnen Li Shimin ble keiser Taizong. Det ble Taizong sin oppgave å løse problemet med de østlige gukturkerne som under sin leder Xieli Khan var et uromoment omkring hovedstaden Chang’an. Rundt 630 vant Taizong et avgjørende slag og erobret landet deres. Gukturkerne sverget senere troskap til Tang-dynastiet. Da de østlige områdene var sikret kunne Tang-dynastiet ekspandere vestover langs Silkeveien. I etterkant av dette strømmet det handelsmenn og andre mot Kina og satte sitt preg på byene i vest. Kristne tekster ble også oversatt til kinesisk i denne tiden og misjonærer fulgte. Kristendommen ble ikke ansett som en trussel mot det kinesiske riket og ble akseptert. Det var den persiske biskopen Alopen (nestorianer – en egen retning innen kristendommen) som sto bak dette framstøtet og er senere kalt den første kristne misjonær i Kina. Den første kristne teksten ble kalt «Sutraen om Jesus Messias». Ordet sutra er et begrep som brukes om sterkt komprimerte lærebøker i den brahmanske sanskritlitteraturen.
I denne perioder er det flere kinesere som reiser til India for å lære mer om Buddha og ikke minst oversette buddhistiske tekster til kinesisk. I dag er en del av disse originaltekstene i India tapt og det er kun oversettelsene i Kina som eksisterer. Den mest kjent kinesiske pilgrimmen fra denne tiden er Xuan Zang som var pilgrim i perioden 629 til 645.
Det skjedde mye reformarbeid i denne perioden der embetsprøver ble fornyet, kravene ble hevet for embetsmennene. Straffelover ble forenklet og skolevesenet ble forbedret. Tang-tidens lovkodeks er bevart og den er omfattende med 500 paragrafer som er logisk oppbygd. Det er rundt slutten av 600-tallet og utover 700-tallet at Kina har sin største utbredelse sammen med en rekke tributt-stater slik som blant annet Kashmir, Nepal, Vietnam og Korea.
Mot slutten av 600-tallet trer en konkubine inn i den kinesiske historie. Gjennom noen viderverdigheter blir hun keiserinne Wu Meiniang og det antydes at hun forgiftet sin mann keiser Gaozong. Hun kom tilslutt helt til topps i hiearkiet gjennom noen grusomme dåder. Tilslutt klarte hun å ta makten helt – da som keiserinne Wu Zetian – med støtte fra buddhister, det hemmelig politi og en stor andel av befolkningen. Hennes styre finn navnet Det annet Zhou-dynasti. Hun er det eneste kvinne som har styrt Kina. Dette var selvfølgelig ikke uten kraftig misnøye fra konfusiansk og taoistisk hold. Det å være kvinne på keisertronen var egentlig helt utenkelig i henhold til kinesisk tradisjon. Men hun klarte å holde på posisjonen gjennom machiavelliansk kløkt og despotisk brutalitet. Hun blir tilslutt styrtet i 705, men da er hun over 80 år gammel.
Etter en urolig tid tar keiser Xuanzong makten som går tilnavnet den strålende monark. Dette blir en tid med fred og en gullalder for kultur og visdom. Denne keiseren sies forresten å ha hatt 40 000 konkubiner. Men problemene melder seg igjen med intriger og interne stridigheter. Høyere militære kostnader langs Silkeveien fører til høyere skattetrykk. En tyrkisk general i det kinesisk hoffet – An Lushan – tapte en maktkamp som igjen førte til opprør i det nordlige Kina. Dette opprøret fra Lushan inklusiver kriger og gjenopprettelse av den kinesisk makt i disse provinsene ble sagt å ha kostet 36 millioner mennesker livet, men det virker som et usannsynlig høyt tall.
På denne tid stod en dikter fram – Du Fu (1712-770) – som under sine reiser ble slått av dialektforskjellene, men de kinesiske tegnene var like. På denne tiden utviklet kalligrafien seg grunnet tilgang på papir, silke og papir.
Keisermakten eller sentralmakten ble svakere etter hvert og lokale herrer kunne utøve mer selvstendig makt slik som uigurene og tibetanerne. I denne perioden ble tedyrkning mer populært og vi fikk framvokst av tehus. Tang-dynastiet gjorde te av statsmonopolene sammen med salt og alkohol.
Tang-dynastiets undergang kommer mot slutten av 800-tallet. Blant annet fikk vi Huang Chao-opprøret fra 876 til 884 som kostet ufattelig mange liv. Huang Chao raserte mange sørlige provinser og keiseren den gang – keiser Xizong – måtte flykte fra hovedbyene. Det var først da et tyrkisk kavalerikorps kom på banen at Huang Chao må gi tapt i et slag. Så tok evnukkene kontrollen i år 900, men en general med navn Zhu Wen ryddet de av veien og så tok han livet av alle Tang-prinsene i 907 og da var Tang-dynastiet over – det som var landets gullalder.
Etter en lang periode med tronstrid og maktkamper etableres Song-dynastiet i 960.
Song-dynastiet var en periode preget av betydelig utvikling av kulturen og mange viktige oppfinnelser. Krutt blir for første gang benyttet til militære formål, kompassnål og kuleramme tas i bruk. Trykkekunsten kommer også lenge før Europa. Kulturelt når landskapsmaleriet et nytt høydepunkt. Men samtidig svekkes Kinas politiske og militære innflytelse. Rundt 1120 mister Kina makten over Nord-Kina til skiftende invasjonsfolk. Det er fra nå mongolene under Djengis Khan etablerer seg som en stormakt.
Det er en general med navn Zhao Kuangyin som etablerte Song-dynastiet i 960. Han styrtet den 7 år gamle tronarvingen til det yngre Zhou-dynastiet – det siste av de fem dynastiene. Med generalen endte De fem dynastiers og ti kongedømmers tid. Dette er en betegnelse på perioden mellom 907 og 960.
Generalen eller Taizu som ble navnet hans posthumt var en dyktig politiker som fikk de andre generalene til å overgi seg i bytte mot høye titler og gode pensjoner. Befolkningen var krigstrett og støttet hans arbeid med å bygge opp tradisjonelle konfusianske verdier. Taizu levde selv et nøysomt liv og var flink til å lytte og passet på at skattene ikke ble for høye. Kaifeng ble hovedstad i et delvis gjenforent Kina.
Yngre bror av Taizu som tok over etter hans død prøvde å gjenerobre store områder i nord som var kunder kontroll av khitanene – senere Liao-dynastiet. Det endte med tap for kitanene og så måtte faktisk Song-dynastiet betale tributt til Liao-dynastiet. Den tredje Song-keiseren – Zhenzong – konsoliderte og styrket Kina. Nye forsøk på å slå khitanerne lyktes ikke selv om Kina hadde noen vellykkede slag. Men det ledet til en fredstraktat i 1005 som holdt seg til 1125.
Under keiser Shenzong (1067-1085) og av hans rådgiver Wang Anshis kom det store reformer med effektivisering av administrasjonen, skapte overskudd i statskassen og ble sterkere militært. Wang Anshis var opptatt av å styrke småbønder – noe som førte til at godseiere og andre rike kinesere protesterte og prøvde å undergrave Wang Anshis. Mye av det Wang Anshis ville ble gjennomført.
Det ble en rask økonomisk vekst og myntpregingen ble fordoblet. Og ikke minst ble papirpenger tatt i bruk. Det ble et sterkt oppsving i handelen med Sørøstasia og India spesielt grunnet økende skipsfart. Jernindustrien i det nordlige Kina blomstret og man tror at i 1018 ble det produsert mer enn 35 000 tonn jern i året. Det var ofte privatpersoner som eide og drev gruvene og ble rike for så å reinvestere i nye gruver. Senere i dette århundret kom man opp på rundt 100 000 tonn i året. Kina var på vei mot et kapitalistisk industrielt system mange hundre år før Europa. Men så stoppet det.
Mandarinene ved det keiserlige hoff (mandarin er betegnelsen på en kinesisk statsembetsmann fram til 1912) likte ikke at private personer og da vanlig folk ble styrtrike på produksjon og handel. At de etablerte store selskaper med mange ansatte. Dette var en trussel mot konfusianske verdier og stabilitet. Dermed ble jernproduksjonen erklært statsmonopol og alt ble ekspropriert. Og resultatet var en rask tilbakegang av produksjonen.
Mot 1050 kom boktrykkerkunsten med bevegelige typer. I 1024 kom de første pengesedlene på papir. 1090 kom kompasset uten at man kanskje tok i bruk det i sjøfart. Første bruken var til spådommer. Kruttet ble oppdaget i 1044 uten at man tok i bruk det til kanoner. Kanonene kom etter 1300 uten at man kom på å lage pistoler. Fra 984 brukte man kanalsluser og store skovlhjul kom på 1100-tallet.
Den sterke økonomiske veksten kom for alvor på 1100-tallet da store mengder bønder flyttet inn til byene. Statlige håndverksbedrifter hadde opp til 7000 ansatte og de private bedriftene kunne ha opptil 1200 arbeidere. Private og statlige jobbet godt sammen. Det som ble produsert var blant annet teglstein, lakkarbeider og porselen. Staten passet på at de private ikke ble for store.
Det ble også etablert en del sosiale tiltak slik som arbeidsformidling, hjem for foreldreløse barn og brannvern. Velferdsinstitusjoner kom også og havnearbeidergilder. Det stadige rikere borgerskapet etterspurte mer luksusgoder og skapte arbeidsplasser gjennom det.
Under Song-dynastiet økte produksjonen av ris kraftig grunnet nye typer ris som modnet raskere og tålte mer tørke. Oppdemming og pumpemetoder kom for fullt og det var også avgjørende viktig for økningen. Det ble på 1100-tallet trykket illustrerte brosjyrer som viste hvordan man kunne gjøre risdyrking mer effektivt.
Administrasjon var delt i tre store områder slik som økonomi (statsmonopoler, budsjett etc), hær og sekretariat (rettsvesen, personalforvaltning etc). Imponerende var at det fantes ombudsmannsembeder for klagemål og annet. Det må ha vært svært tidlig. Embedseksamener ble viktig og besvarelser ble bedømt anonymt. Det er her vi finner den delen av mandarinsystemet som senere er kalt meritokratisk der man søkte de beste uavhengig av bakgrunn og familie. Det var en erkjennelse av at nepotisme og gi det rike borgerskapet fordeler ikke tjente staten.
Rundt 1126 tok jursjenerne keiser Huizong og hans sønn til fange. Jursjenerdynastiet etablerte et nytt dynasti i store deler av nordlige Kina. De kalte seg Jin-dynastiet eller Jinn-dynastiet for å skille det fra et tidligere dynasti. Nå begynner forfallet for Song-dynastiet for alvor og Jinn-dynastiet sliter også fordi mongolene begynner å gjøre seg gjeldende for alvor.
Det er tidlig under Song-dynastiet at skikken med snøring av føtter starter. Unge kvinner strebet etter det som ble kalt den gylne lotus – en fot som var så liten at de knapt kunne gå på den. Denne skikken – som egentlig var grusom – varte i 1000 år. Snøring startet tidlig og det var neppe noen jenter som ønsket det fordi det gjorde så forferdelig vondt. Men det ble nesten umulig å bli gift hvis man ikke hadde de bittesmå føttene. Denne skikken begynte i det små, med spredte seg utover Kina. Med snørte føtter kunne de ikke bevege seg ut av hjemmet uten videre. Det var også noe som passet menn. Snøring ble forbudt tidlig på 1900-tallet, men selv på 1970-tallet kunne man fortsatt se noen kvinner med snørte føtter.
Dette var et herskerdynasti i Kina som også ble kalt Det mongolske dynasti. Dette er et av to dynastier i kinesisk historie grunnlagt av folkeslag som ikke tilhørte Han-folkene og Yuan-dynastiet blir i dag betraktet som en utenlandsk styring av Kina.
Temudsjin som er kjent som Djengis Khan, var stamfaren til alle Yuan-dynastiets herskere. Djengis Khan kom fra kiyadene – en av de mange stammer i det oppsplittede Mongolia. Etterhvert tok han kontroll over alle de andre stammene. Gjennom kombinasjon av diplomati, organisasjon, militær dyktighet og ikke minst brutalitet samlet han alle stammer til ett folk. Noe som syntes umulig før han gjorde det. Djengis Kahn var ingen beskjeden mann. Han utropte seg selv til en slags «verdenskeiser» og ønsket å beseire alle land og folk han kjente til.
Det ble da starten på Yuan-dynastiet som til slutt hersket over Mongolia, Russland og store deler av Sentral-Asia. Etter at Mongolia var sikret beveget seg videre og Jinn-dynastiet sto for tur. Styrken til mongolene var hester og ryttere. Disse kunne skyte med pil og bue fra hesteryggen, de beveget seg raskt og ble overlegen alle andre krigere på sletter. De møtte problemer når de kom til befestede byer, men de lærte seg beleiring også etter hvert. Til slutt seiret mongolene i slag etter slag og fosset fram.
I 1215 beleiret, inntok, plyndret og brente Djengis Khans styrker Jinn-hovedstaden Yanjing (senere Beijing). Jinn-keiseren Xuan Zong flyktet til sin hovedstad Kaifeng. Der ble hans etterfølgere nedkjempet i 1234.
Etter å brent den gamle Jinn-hovedstaden bygde mongolene i 1267 sin egen hovedstad et kort stykke nordenfor. Det er denne byen Marco Polo kommer til og som han kaller Cambuluc. Kublai Khan som ønsket å bli keiser av Kina, ville ha denne byen som hovedstad grunnet at det lå nærmere Mongolia. Khan betydde i følge Marco Polo for fyrstenes storfyrste.
Kublai Khan som var sønnesønn av Djengis Kahn, proklamerte Yuan-dynastiet i 1271. Da ble Song-dynastiet formelt avsluttet. Mongolene brukte av taktiske grunner et kinesisk navn på dynastiet. Yuan-dynastiet ble naturlig nok oppfattet negativt av det kinesiske folk selv om mongolene kom med positive endringer også. De reformerte landbruk, transport og bygde sykehus og hjalp de fattigste. Kublai Khan fremmet også vitenskap og religion.
Mongolene regjerte fra Dadu skjønt keiseren hadde en storslagen sommerresidens i Shangdu (det som senere er det legendariske Xanadu). Rundt 1290 besto den kinesiske befolkningen offisielt av 60 millioner sørkinesere, 10 millioner nordkinesere og 2 millioner mongoler og semuer. Kublai Khan delte Kinas befolkning i 4 klasser der øverste klasse var hvite mongoler, de svarte moguler (semuer), nordkinesere og den laveste klassen som var sørkinesere ble de mest rettsløs. Kinesere hadde ikke lov til å eie våpen eller hester. Yrkesskifte og ekteskap over disse gruppene var ikke tillatt.
Samtidige som mongolene var ubestridte herskere så var det liberalt med hensyn til religion. Det dukket opp katolske erkebispedømmer, islam økte innflytelsen i nordvestlige og sørvestlige hjørner. Kunnskap ble utvekslet med Europa. Håndverkere ble dyktigere og da kanskje spesielt innen porselenproduksjon. Det antydes at da dyktige kinesere ikke fikk delta i administrasjonen av riket så brukte de dyktigheten innen håndverk.
Etter hvert starter forvitringen av dynastiet. Mongolene ble aldri akseptert av kinesere og uroen økte på mens Yuan-herskere blir stadig dårligere administratorer. Mongolene brydde seg aldri om å lære kinesisk og satte heller ikke pris på den rikholdige kulturen i Kina. Etter oversvømmelser og dikebrudd i Den gule flod oppstår det ulike opprør og etter hvert leder Zhu Yuanzhang opprørene og han blir senere det første keiser i det påfølgende Ming-dynastiet. En viktig faktor til fallet for dynastiet var forfallet i jordbrukssektoren og sviktende vedlikehold av kanaler og diker, irrigasjonsprosjekter ble oppgitt m.m.
Mongolriket mellom 1206 og 1368 er regnet som verdenshistoriens største sammenhengende rike som på sitt største strakk seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør, til Korea i øst og Polen i vest. I 1276 var det større enn dagens Russland og Kina til sammen. For Europa ble det i en periode enklere å handle med Østen grunnet at det var ett sammenhengende land man skulle gjennom. Riket var nok ikke veldig «fasttømret» slik at det løste seg etter hvert opp. Den siste Khan var Toghon Temur som styrte fra 1333 til 1368. Han utstedte en rekke dekreter som gjorde mongolene enda mer forhatte og til slutt er det en buddhistmunk – Zhu Yuanzhang – som ledet opprøret som gjorde at mongolene flyktet. De mongolene og deres hjelpemenn som ikke kom seg unna ble halshugd. Men de ble i ettertid en plage for Kina og førte til store arbeider med å forsterke den kinesiske mur for å holde dem ute.
Under mongol-dynastiet prøvde de to ganger å erobre Japan. Mongolens invasjonsflåte angrep Japan både i 1274 og 1281, men mislyktes begge ganger. Japan ble delvis reddet grunnet kraftig uvær eller stormer som kaltes kamikaze på Japansk. Japan ble beskyttet av gudene (kami) og ga derfor stormene navnet kamikaze. Dette ble også utnyttet av japanske nasjonalister senere med at de fortalte at landet ble beskyttet av gudene. Og trodde kanskje det inntil amerikanerne angrep under 2. verdenskrig.
Marco Polo ble en viktig kilde til kunnskap om Kina den gang. Han kom til Kina i 1275 og var tilbake i Venezia i 1295 hvor han senere dikterte boka om reisen til Kina. Det har av og til blitt hevdet at han aldri hadde vært i Kina fordi det er mye han ikke skriver om som han burde ha gjort, men de fleste eksperter i dag mener at han var der. Men det er mye med Marco Polo er som litt gåtefullt.
Ming-dynastiet er kanskje det mest kjente kinesiske dynastiet fordi vi ofte snakker om Ming-vaser og annet fra denne tiden. Dette ble det siste etnisk han-kinesiske dynastiet da det tok over etter mongolene.
Under de første keiserne i Ming-dynastiet skjedde det en kulturell oppblomstring og økonomisk vekst og Kina nådde nye høyder og storhet. Kina økte handelen i hele Øst og Sørøst-Asia og bygde en enorm flåte som reiste omkring. Man produserte 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina. Boktrykkerkunsten ble ytterligere utviklet. Og som nevnt så nådde porselenskunsten nye høyder og i dag er f.eks. Ming-vaser av høy kvalitet ekstremt verdifulle. Knyttet til det siste kan det nevnes som en kuriositet at i Nasjonalmuseet står en Ming-vase som ble funnet i trapp i et hus tilhørende Utenriksdepartementet. Den ble brukt til å kaste sigarettkneiper i. Noen skjønte hvilken vase dette var og sørget for at den kom på museum. Den er trolig verdt langt over 100 millioner NOK.
Det er uklart hvor mange som levde i Kina under Ming-dynastiet fordi det av skattemessige grunner lønte seg å underdrive hvor store familier og samfunn var slik at de slapp unna med mindre skatt. Folketellingen i 1381 viste at det bodde nesten 60 millioner i Kina. Men tallet var ganske sikkert høyere og det var også en signifikant forskjell på antall menn og kvinner. Noe av det sistnevnte skyldtes at det var kostbart å få døtre og det er dokumenter at man drepte jentebarn av den grunn. Slik har det også vært i India.
Den første herskeren eller keiseren kom fra et buddhistisk kloster og ble sendt dit av fattige foreldre. Dette var han som ledet opprøret mot mongolene. Keiser Hongwu regjerte fra 1368 til 1398 og er kjent for sin storslagne statsbygging. Han reformerte, men var også brutal i utrenskninger der han antakelig drepte 10 000 lærde og deres familier. Han knuste ethvert tilløp til opposisjon. Men han fikk Kina på fote igjen etter Yuan-styret.
Uansett så regnes Hongwu som en av de store keiserne i Kina og økonomisk gjenoppbygging stod i fokus. Han la grunnlag for et statsapparat som beholdt sin form i all hovedsak fram til 1911. Landreformen hans var til gunst for småbønder fordi han følte han sto i gjeld til bøndene som hadde båret han fram til makten. Og mange jordløse bondesønner fikk jord av staten og det ble ordnet slik at eiendommene ikke kunne overtas av spekulanter. Han sørget også for å utvide riket og styrket handelen med nabostater som aksepterte Kinas forrang.
Den senere keiser Yongle (het egentlig Zhu Di) fortsatte konsolideringen av kinesisk makt og han regnes som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu og som en av de største keiserne Kina forstret. I 1402 ble Beijing residensby og Nanjing ble sekundær hovedstad. Bei og Nan betyr nord og sør. Flytting av hovedstad var en enorm operasjon og foregikk for det meste på Den store kanal. Strekningen var på hele 1450 km. Det gamle forfalte keiserpalasset i Beijing ble revet og mellom 1407 og 1420 ble det bygget et helt nytt. Noen tror at en million mennesker bidro til dette. Det går sagn om den fantastiske åpningen av palasset i 1421.
Yongle var ikke så brutal som Hongwu og var dyktigere til å lede byråkratiet. Han styrket Den store kinesiske mur for å beskytte seg bedre mot mongolene. Dette arbeidet fortsatte fram mot 1640. Den «nye» muren var langt mer solid bygd. Yongle var opptatt av å gjøre Kina kjent for omverden og vise fram Kinas kulturelle overlegenhet.
Yongle var også opptatt å utvide maktområdet og gikk til stort angrep på Vietnam da de ikke ville underlegge seg Kina. I 1407 var landet erobret og kineserne hevdet at 7 millioner vietnameser var drept. Allikevel tapte de Vietnam i 1428. I hele okkupasjonsperioden var det krig.
Noe av det mest imponerende i hans keiserperiode var de enorme ekspedisjonene til sjøs. Hans svært store flåtestyrker dro rundt i Sørøst-Asia og til kystene av Persia, Arabia og også opp til det østlige Afrika. 7 ekspedisjoner ble sendt og 6 av disse var i Yongle sin regjeringstid. I 1405 seilte 317 stolte skuter ut der de største var 400 fot lange og 160 fot brede! Disse ekspedisjonene hadde ikke som formål å føre krig, men å fortelle om Kinas storhet, sørge for handel og skaffe vasaller der det var mulig. Størrelsen på disse flåtene holdt til å skremme en del mindre fyrster til å betale en tributt – dvs bli vasaller. Dette var svært kostbare reiser og det kommersielle utbytte var lavt og de ble avsluttet. Kanskje det skyldtes et økende press fra mongoler og også japanske pirater. I tillegg hadde byggingen av keiserpalasset i Beijing tatt mye av statsfinansene og det var behov for å spare. Uansett disse ekspedisjonene besøkte India, Arabia, Persia, Afrikas østkyst m.m. I ettertid har historikere spekulert mye på denne tilbaketrekningen. Både på hvorfor og ikke minst hva det betydde for videre utvikling. Ville Europas kolonialisering av Asia skjedd hvis Kina hadde fortsatt med disse ekspedisjonene? Men de finnes mengder av slike beslutninger og hendelser som kan gi grunnlag for kontrafaktisk historieskrivning.
Selv om de første keiserne hadde skapt et solid fundament så forvitret også dette dynastiet. Kanskje slik alle dynastier og nasjoner gjør med tiden. Et problem var inndelingen av samfunnet i ulike grupper som ikke fungerte. Mot slutten av 1400-tallet så holdt det på å rakne helt og man slet med skatteinnkreving og militærtjeneste. På 1500-tallet kom det til en konflikt med Japan til handelsrestriksjoner. Så prøvde man å forhindre all utenrikshandel og ødela alle skip som kunne seile utenriks for å hindre smugling. Men det hjalp ikke. Det er viktig å merke seg at landet var mer konfusiansk som også betyr at det var forakt for handel og kjøpmenn. Denne forakten nådde et høydepunkt under Ming-dynastiet.
På tross av disse problemene så var 1500-tallet et kulturelt og økonomisk høydepunkt for Ming-dynastiet. Blant annet hadde det med europeiske oppdagelser og kolonigrunnleggelser på det amerikanske kontinentet å gjøre. Resultatet av sølvgruvene i Sør-Amerika kom så Kina til gode gjennom handel. Kinas handelsliv blomstret og kjøpmenn, forretningsmenn og bankierer dannet en ryggrad i Kina og ble det nye borgerskapet. Det var varer slik som silke, porselen og keramikk som var populært i Europa.
Forfallet ble påskyndet av evnukkene som fikk stadig mer makt. Det sies litt enkelt at mens keiserne hygget seg med haremet så tok evnukkene makten og noen fikk nærmest diktatorisk makt. Og de beriket seg uten at keiserne kanskje skjønte det. Mot slutten av Ming-dynastiet var det oppimot 100 000 evnukker og deres makt gjennomsyret det kinesiske samfunnet.
Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra jursjen-folket som hadde grunnlagt Jin-dynastiet og holdt til i det nordlige Kina. De bebodde det området som senere ble hetende Mandsjuria. En Ming-hær tok livet av sentrale folk fra Mandsjuene og det ble sverget hevn. En kombinasjon av hungersnød og kostbare kriger i Korea for å slå ned den japanske okkupasjonen av landet (som Toyotomi Hideyoshi fra Japan ledet), kostet Kina dyrt og landet ble i praksis bankerott. Dette var anledningen Mandsjuene ventet på og i 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden Beijing.
Qing-dynastiet var det siste keiserlige dynasti i Kina. Det er også kjent som Mandsju-dynastiet som nevnt grunnet at det var Mandsjuene fra Mandsjuria som tok styringen av Kina.
På 1700-tallet opplevde Kina en ny storhetstid ettersom man lyktes å utnytte europeernes kolonier til egen økonomisk vinning. Men dette ledet i neste omgang til opiumskrigene mot Storbritannia. Krigene var mellom 1839 til 1842 og mellom 1856 til 1860. Dette var kriger Kina tapte og Kina ble tvunget inn i handelsavtaler som tjente britene. Senere kom nye kriger mot Frankrike og Japan som Kina også tapte. Så mot slutten av Qing-dynastiet lå den reelle makten i landet i hendene på utledninger. Dette var virkelig en av de svake periodene til Kina. Alt dette førte til flere store opprør. Det sies selv i dag er bevisstheten om denne ydmykelsen høyst levende hos kinesiske politikere.
Mandsjuene hadde lenge vokst i styrke og fulgte nøye med urolighetene i Ming-riket. Da urolighetene ble svært store grep de muligheten og angrep. De ble holdt igjen ved den kinesiske mur, men ble sluppet gjennom av en ming-general som ønsket å alliere seg med mandsjuene i kamp mot interne opprørere – særlig en bondehær. Dette lyktes de med og de inntok Beijing i 1644. Beijing ble deres residensby og de kalte seg dynastiet Qing. I løpet av 40 år hadde Qing-dynastiet nedkjempet all motstand i og fra det tidligere Ming-dynastiet. Han-kinesere ble etter hvert tvunget til å ta inn kulturen til mandsjunene. Blant annet å barbere deler av hodet og ordne en slags hårpisk bak på hodet. Enten ble håret eller hodet skåret av. Det var ikke noe valg.
Det ble som tidligere under mongolene innført noen tilsvarende regler der kinesere ikke fikk blande seg med mandsjuene. De bodde i ulike kvarter, kunne ikke gifte seg på tvers og annet. Han-kinesere fikk ikke reise inn i Mandsjuria. Det var stadig opprør og det oppsto hemmelige grupper som gjerne ble kalt triadene som kjempet imot mandsjuene. I dag er triadene forbundet med kriminelle gjenger eller mafia i Hong Kong. De er kanskje borte i dag. Nå var det nok slik at ikke alle disse reglene om blandingsekteskap ble overholdt. Grunnet det overveldende flertallet var han-kinesere så ble dette språket offisielt hoff-språk og det mandsjuiske språket ble fortrengt med tiden.
På tross av denne undertrykkelsen av det mindretallet som mandsjuene utgjorde så ble det velstand og vekst fram til 1799. Tre keiser på rad er holdt for å være kanskje de dyktigste keiserne Kina fikk. Det var Kangxi (1662-1722), Yongzheng (1722-1735) og Qianlong (1735-1799). Det var ingen enkel sak for et midretall å styre enorme Kina slik at man var avhengig av et føydalsamfunn der han-kinesere tok ansvar for sine deler av Kina. Det skjedde gjennom at tidligere ming-generaler ble opphøyd til fyrster. Men det kom en del opprør som til slutt ble slått ned av Qing-styret.
Kangxi tok i mot mange katolske misjonærer fra jesuittordenen som strømmet inn i Kina. Han lot seg undervise av dem og lærte mye om militærstrategi, astronomi, matematikk osv. Taiwan ble erobret i 1683 fra etterkommere av Koxinga som hadde tatt øya fra nederlendere. Koxinga var født på Japan av kinesisk far og japansk mor og kom til Kina som 7-åring og tilhørte da Ming-dynastiet. Koxinga tok Taiwan i 1662.
Handelen mot vest økte. Portugiserne hadde allerede kommet tidlig på 1500-tallet og fikk et brohode i Macao som ble portugisisk koloni og da den eldste europeiske kolonien i Asia. Den var portugisisk fram til 1999 da den ble gitt tilbake til Kina. Macao var og er sikkert ennå knyttet til Hong Kong som var engelsk koloni fram til samme årstall.
Selv om det var vidstrakt handel med Europa så var både Ming-dynastiet og Qing-dynastiet innadvendt og man ble liggende etter Vesten i utvikling. Akkurat slik som Japan som isolerte seg helt fra Vesten fra ca 1600 til 1850-tallet. Sentraliseringen av makten til Beijing og til keiseren hadde den svakhet at når det kom udugelige herskere på tronen, så skadet det utviklingen av riket. Kina ble åpnet for handel og i lang tid tjente Kina på det og europeiske makter tapte på handelen og måtte gjøre noe med denne handelsbalansen (kjent problem?). Svaret ble opium.
I 1773 begynte britene å selge opium til kineserne. De lette etter noe som kunne balansere opp kjøpet av te, silke og porselen. Salg av britisk tøy og krydder fra andre plasser i Asia var ikke nok. Innførselen og salget av opium førte til en voldsom økning i opiumsavhengigheten i Kina. Keiseren la ned forbud, men korrupte kinesiske tjenestemenn slapp gjennom opium i store mengder. Omsider dukket det opp en embedsmann med integritet som stanset handelen og krevde overlevert 20 000 kasser med opium som britene hadde på et lager. Dette ledet da til opiumskrigene.
I 1840 ble en britisk flåtestyrke samlet i Macao og den første krigen var i gang. I 1842 ble kineserne tvunget til å signere den ydmykende Nanjingtraktaten som åpnet for nesten fri handel av opium. Hongkong-øya måtte allerede i 1841 avstås til britene. Kineserne ble knust av britene i disse krigene.
Oppe i alt dette var det blodig opprør i Kina. Særlig Taipingopprøret (1851-1864) var svært brutalt der kanskje så mange som 30 millioner mennesker mistet livet. Oppstanden fikk sitt navn etter Taiping Tianguo (Den fullkomne freds himmelske kongerike) som ble grunnlagt av opprørerne. Disse kom svært langt i opprøret før det brøt sammen. Det var også andre opprør og den andre opiumskrigen fra 1856 til 1860. Etter opiumskrigene og de voldsomme opprørene så trengte fremmede makter seg dypere inn i Kina og Qing-dynastiet forvitret. Kina havnet etter hvert i en helt håpløs situasjon med massiv utenlandsgjeld. Utlendinger bygde jernbaner, startet gruver og mer. Kina prøvde selv å organisere utvikling uten å lykkes særlig, og da japanerne kom i 1890 klarte de ikke å forsvare seg mot de heller.
Bokseropprøret (1898-1901) var nok et forsøk på å stanse Vestens innflytelse og kontroll av Kina. Navnet bokser stammer fra en form for kampøvelser. Tilslutt måtte Kina nok en gang gi tapt og de ble tvunget til å underskrive Bokserprotokollen som blant annet førte til at de måtte betale en erstatning til vestlige land på 333 millioner dollar. Qing-styret var nå kraftig svekket, men ble ikke avsatt. Det var enkekeiserinne Cixi som hadde makten og hun fikk sitte videre.
Da enkekeiserinnen døde i 1908 var det to år gamle Puyi som ble keiser. Etter flere hendelser så ble det proklamerte en separat sentralregjering for Republikken Kina. Det endte etter hvert med at det ble utstedt et keiserlig edikt som forordnet barnekeiserens abdikasjon. Og med det var to tusen år lang æra over i kinesisk historie og sivilisasjon over. En stolt, men også brutal historie var over. Men det som ventet var ikke mindre brutalt.