NB: Det som er skrevet er min oppsummering av det jeg har lest i ulike bøker, funnet på internett etc.
Alle land er interessante både med tanke på historie og nåtid, men vi kommer ikke utenom at Kina er et land som i særlig grad er interessant grunnet en lang og mektig historie, og som i løpet av noen tiår blitt en stormakt snart på linje med USA. Grunnet Kinas posisjon og agering i dag så er landet viktigere enn noensinne å forstå. Derfor er det åpenbart interessant å lære mer om landet og besøke det.
I det etterfølgende prøver jeg for min egen del å summere opp historien til Kina ut fra ulike kilder slik som bøker, podcaster og kunnskap jeg har funnet på internett. Jeg gjør ikke noe krav på at alt er nøyaktig, men stort sett mener jeg det gir en relativt grei og ryddig oversikt.
Men først noen ord til innledning:
Kina har en gammel historie som i alle fall strekker seg 4-5 000 år bakover og helt sikkert lengre. Det finnes skrevne kilder fra ca rundt 1600 år fvt (før vår tidsregning) fra Shang-dynastiet sin tid. Tiden med skrevne kilder kaller vi historisk tid. Før det er skrevne kilder kaller vi det naturlig nok før-historisk tid.
Deler av det som er dagens Kina ga grunnlag for stor matproduksjon grunnet gunstig klima og de store elvene, og dermed oppsto en stor befolkning innenfor dette området med noenlunde lik kultur. Fram til at India tok over som verdens mest folkerike land nylig, har Kina hatt den største befolkningen i lange perioder av verdenshistorien. Det er greit å merke seg at Kina ikke har vært en sammenhengende land eller stat hele tiden. F.eks. fra ca år 200 evt og i en periode på 350 år var landet brutt opp i mange stater.
Er det noe som slår en når en leser historien om Kina så er det nettopp den store befolkningen, mektige dynastier, voldsomme kriger med enorme tap av menneskeliv. Men det er også et område i verden med dramatiske flommer, tørkeperioder og sultkatastrofer som i omfang er uten like i verdenshistorien så vidt jeg vet. Et eksempel på det er at på 1300-tallet var det en flom i Huang He (Guleelva) som man mener krevde 7 millioner menneskeliv (bør sjekkes). Norges verste flom – Storofsen i 1789 – krevde i underkant av 100 menneskeliv…
I Europa har vi nok ikke hatt stort nok fokus på å lære om Asia og spesielt Kina. I historiesammenheng snakker vi gjerne om det eurosentriske verdensbilde der Europa inntar en litt for sentral rolle når en skal formidle verdenshistorien.
Kina er landet som tok i bruk trykkekunsten lenge før Europa, fant opp kruttet og kompasset, hadde en armada av enorme sjøgående skip under Ming-dyanastiet under keiser Yongle som overgikk alt hva Europa hadde, de bygde en mur som ble hinsides i størrelse, grov ut «keiserkanalen» på 5-600-tallet som er den lengste vannveien mennesker har bygd – over 1700 km lang.
Kina var eller er «Midtens rike» (eller «The middle Kingdom») som er den direkte oversettelsen av det kinesiske navnet på landet (Zhongguo). De så på seg selv som sentrum i verden og ingen kunne måle seg med dem og de forlangte at andre underordnet seg Midtens rike. Da britiske representanter eller utsendinger kom på besøk på i 1792 forlangte keiseren eller kineserne at britene underordnet seg Kina. Det var uaktuelt for britene og det var nok et problem for Kina da at de var dårlige orientert om resten av verden og særlig hvilken stormakt Storbritannia var i ferd med å bli. Den holdningen eller manglende kunnskap skulle etter hvert koste Kina dyrt.
Gjennom blant annet opiumskrigene på 1800-tallet med Storbritannia ble Kina hardt rammet og lå til slutt med brukket rygg. Så ble keiserdømmet avsluttet og landet ble republikk. Deretter borgerkrig og delvis okkupert av Japan og tilslutt tok kommunistene over makten i 1949. Så kom knallharde år med Mao med «Det store spranget» og «Kulturrevolusjonen». Etter Maos død tok Deng Xiaoping over for å skape et nytt Kina. Landet kombinert kommunistisk styre med kapitalisme og fikk en økonomisk vekst – størrelse av landet tatt i betraktning – som savner sidestykke i historien. Deng Xiaoping er en av de virkelig viktige personene i verdenshistorien på 1900-tallet.
I dag er Kina verdens verksted med en enorm industri og er i ferd med å bli verdens mest avanserte land, men fortsatt med et autoritært styre. Det var også svært autoritært under Mao, men nå på en ny måte med tilgang på teknologi som gjør det enklere å holde makten på få hender i dette enorme landet.
Så du kan mene hva du vil, men Kina må vi forholde oss til på godt og vondt. Så videre her finner du en kort reise gjennom Kinas historie.
Noen sier at Mao ønsket å gjøre kinesere stolte, Deng Xiaoping skulle gjøre Kina rikt og nåværende Xi Jinping skal gjøre Kina mektig.
For virkelig å gå langt tilbake i tid så tror man at det moderne og dagens menneske – Homo Sapiens (det vise eller tenkende mennesket) utviklet seg i det østlige Afrika for 200 000 år siden. Etter hvert spredte Homo Sapiens seg nordover via Sinai-halvøya. Disse nådde så India og Kina for kanskje 50 000 år siden – tidspunktet er noe uklart. Men allerede før Homo Sapiens kom til Kina var forløperen Homo Erectus (det oppreiste mennesket) i Kina som andre steder i verden. Homo Erectus er den første arten av menneskefamilien som vandrer ut av Afrika. Det er funnet beinrester av Homo Erectus forskjellige plasser i Asia. Man mener de kom til Kina minst 1 million år før vår tid. Homo Erectus døde ut rundt 70 000 år før vår tidsregning (fvt.) eller kanskje tidligere. På 1920-tallet fant man skjeletter eller fossiler etter «Peking-mannen» i Kina som viste seg å tilhøre Homo Erectus.
Overgangen fra at disse menneskene levde som jegere, fiskere og sankere skjedde når man klarte å kultivere jordbruksvekster og dermed skape grunnlag for å bli bofaste. Dette er forutsetningen for å danne større bosetninger og etter hvert bysamfunn. Slik oppstår sivilisasjoner og etter hvert organiserte stater. Historisk tid starter fra den tid vi har skrevne kilder. Det første jordbruket og sivilisasjon i verden oppstod i Levanten i det østre Middelhavet eller man kalte det også den fruktbare halvmåne som er omtrent mellom dagens Israel og Mesopotamia. Det skjedde ca 9 000 år fvt. Denne overgangen kalles av og til den neolittiske revolusjon fordi det skjedde i yngre steinalder (neolittikum).
I Kina ser man de første tegnene til jordbruk ca 7 000 år fvt. Det er helst ved de store elvene at de første sivilisasjoner oppstår og i Kina er det ved Yangtse og Huang He man finner de første sporene. Yangtze er Asias lengste elv og den tredje største i verden etter Amazonas og Nilen. Langs Yangtze som har et varmt og fuktig klima, ble det tidlig dyrket ris. Den kunnskapen kom kanskje fra andre land i Asia. Elva kalles også Chang Jiang.
Elva Huang He er også kjent som Den Gule Flod eller Den Gule Elva, og den omtales også som «den kinesiske sivilisasjons vugge» fordi området langs elva var fødestedet til den eldste kinesiske sivilisasjon. Elvene var og er viktig for å ha rikelig tilgang på vann for å dyrke jordbruksvekster. Det var spesielt korn og hirse man dyrket langs Den Gule Flod. Det var for tørt og kaldt til å dyrke ris nord i Kina langs Gule elva. Hvis man ellers har tilgang på nok vann og varmt klima er ris antakelig det mest effektive jordbruksproduktet – du får dyrket mest kalorier pr m2 ved hjelp av ris. Navnet Den Gule Flod kommer av at elva frakter mengder av gulaktig sand eller sedimenter fra et høyere landskap som så avsettes langs bredden lenger ned. Som ved Nilen og andre elver så var det disse sedimentavsetningene fra flommer som ga og gir grunnlag for jordbruket. Hyppige flommer og av og til svært store flommer har skapt gigantiske naturkatastrofer. Elva har av den grunn fått tilnavn slik som «Kinas sorg». Rundt år 1330 tror man at elva tok 7 millioner liv i en enorm flom og under flommen i 1887 mistet kanskje opp mot 2 millioner livet. Det gule jordsmonnet var (eller er) enkelt å jobbe med selv med primitive egenskaper. Den relativt lite ressurskrevende måten å drive jordbruk på er en forklaring på den enorme befolkningsveksten i Kina.
Større jordbruk med avanserte vanningssystemer krevde organisering og ledelse. Ved å grave ut kanaler for å lede vannet, bygging av demninger, diker og sluser kunne man øke produksjonen drastisk. Dette krevde at noen tok på seg et organisatorisk ansvar. Og slik ble det dannet organiserte og komplekse samfunn under en ledelse. Det oppstår en elite som får hånd om overskuddet disse samfunnene produserer og disse mennene (som det var i gammel tid) får både økonomisk og åndelig makt. Slik skaptes sivilisasjoner, stater, imperier og for oss historie. Man mener at den første produksjonen av keramikk skjedde i Kina. Keramikk var viktig for håndtering og lagring av mat slik som korn, ris, olje osv. Den rikelig tilgang på jord i godt klima og etter hvert kontroll på vanningssystemer skapte svært stor befolkningsvekst. Jordbruk før den industrielle revolusjon var arbeidskrevende og antakelig uansett hvor i verden du var, så krevde jordbruket innsatsen fra omtrent 90 % av befolkningen. Kanskje noe mindre i Kina.
I denne tiden da større samfunn ble dannet og man hadde en innovasjon innen våpen og redskaper, oppsto mer handel mellom ulike samfunn og geografiske steder. Denne fjernhandelen var nødvendig for blant annet å produsere bronse. Bronse er en legering mellom kobber og tinn. Og sistnevnte var en knapphetsvare som fantes få steder i verden og måtte handles av store avstander.
Arkeologiske utgravninger viser at det for 5 000 år siden var mange små byer langs elvene Huang He og Yangtze. Det viste seg at det var mange likheter mellom det man fant under disse utgravningene slik at man kan snakke om et felles kulturområde i det som senere ble Kina.
Den første dokumenterte større statsdannelsen i Kina er Shang-riket. Dette riket eller dynastiet varte mellom ca 1600 til 1046 fvt. Disse Shang-herskerne kontrollerte et rike i den østlige delen av dagens Kina ut fra byer langs Huang He – Den gule elven. Antakelig var kontroll på bronseproduksjonen og religionsutøvelsen sentral for å holde på makten. I bronsealderen som er mellom steinalderen og jernalderen, var bronse viktig som metall for redskaper. Våpen av bronse ga makt og det ble viktig å ha kontroll på kobber og tinn som krevdes for å lage bronse. De første statene i Asia oppsto i bronsealderen. I Kina er bronsealderen mellom 2100 og 770 fvt. Det kan forresten se ut som bronsealderen varierer med utbredelsen av Homo Sapiens. Dess tidligere det moderne mennesket bosetter seg des tidligere kom bronsealderen. I alle fall i Vesten og Asia.
De eldste skriftlige kildene vi har fra Kina er fra rundt 1500 fvt. Dette er da fra den tida da dynastiene startet. Som nevnt som startet Shang-dynastiet rundt 1600 fvt. Det var også et dynasti før den tid som het Xia-dynastiet, men det er mest omtalt i legender. Dog er det gjort utgravninger som bekrefter at det ganske sikkert var et organisert rike den gang. Hvis legendene stemmer så hersket dette dynastiet fra rundt 2200 – 1700 fvt. Man mener det ble drevet intensivt landbruk i denne perioden og det ble også brygget alkoholholdige drikker. Det ble også laget kalender som var til hjelp til å øke produktiviteten i landbruket.
Xia-dynastiet var et arvekongedømme som nedstammet fra den legendariske gule keiserens tid. Den gule keiseren eller Huang Di er en mytisk hersker og noen regner han som den første keiseren av Kina. Han levde ved eller i nærheten av Huang-elva rundt 2200 år fvt. Det er derfor Huang-elva eller Den gule flod er kjent som den kinesiske sivilisasjonens vugge. Det er bygd et stort tempel til hans ære i Shanxi. Noen fortellinger forteller at da han døde 100 år gammel kom en drage og hentet han opp til himmelen.
Den gule keiseren er tillagt mange prestasjoner slik som at han fant opp kjerrer, båter og annet. Han lærte sitt folk å bygge hus, temme dyr, dyrke ulike kornslag. Han skal også ha sørget for å lage det første kinesiske skriftsystemet – orakelskrift. Og mye mer, men som sagt dette er legender. Det var også andre personer fra den tiden enn den gule keiseren som har fått æren av viktige oppfinnelser. Den gule keiseren er som skrevet ansett som den første av mange før-dynastiske herskere. Spesielt var nok at den fjerde av disse – Yao – i stedet for å velge sin sønn som etterfølger valgte en fattig, men dyktig bonde som neste konge eller keiser. I disse historiene eller legendene er det ikke uvanlig å tilskrive disse lederne svært oppofrende egenskaper for å tjene sitt folk. Denne viljen til å ofre sitt privatliv til fordel for samfunnet finner vi senere igjen f.eks. i Mao sin tid. Det er i alle fall slik det har blitt framstilt.
Den første kongen eller keiseren Yu i Xia-dynastiet fikk æren for å ha temmet eller forsøkt å temme Den gule flod. Yu var den første av 14 herskere i dette før-historiske dynastiet.
En gang før vår tidsregning tok Kina – eller det som ble Kina – i bruk begrepet «The Middle Kingdom» fordi de oppfattet seg som senter i verden og «barbarene» som holdt til rundt var dem underlegne. Det kinesiske subkontinentet var så stort og omgitt av hav, ørkener og fjell at de trodde ikke det fantes noe mer «under himmelen». Dette var en bekreftelse på at de var sentrum av universet. Men andre kulturer hadde nok også den samme oppfatning i denne perioden – som f.eks. Romerriket.
Historien til Kina kan deles opp i mange perioder, men overordnet har vi disse periodene:
Ellers har Store Norske Leksikon er fin kronologisk oversikt: https://snl.no/Kronologisk_oversikt_over_Kinas_historie
Jeg har allerede nevnt starten på historisk tid som er Shang-dynastiet og før det hadde vi Xia-dynastiet som vi kun kjenner gjennom legender og myter, samt noen arkeologiske utgravninger.
Når det gjelder gammel historie og opprinnelse skiller Kina seg ut fra de fleste andre sivilisasjoner. Mens andre kulturer gjerne viser til guder når det gjelder opprinnelse slik som f.eks. grekere og romere gjorde det, så tilskrives opprinnelsen i Kina ofte til mennesker – helst med geniale eller overmenneskelige egenskaper.
Tidfestingen av dette dynastiet kan variere litt fra kilde til kilde. Shang-dynastiet er det første sikre dynastiet med historiske kilder da det foregående Xia-dynastiet var mer av mytisk karakter. Det sies at høvdingen av Shang-stammen – Tang – ledet en opprørshær som styrtet Xia-dynastiet.
Dynastiet etablerte seg som et arvelig kongedømme. Kjerneområdet til dynastiet var langs Huang-elva (Den gule flod) og den siste hovedstaden Yin til dynastiet lå nært byen Anyang i Henan. Det var andre hovedsteder før den. Dokumentasjonen av dette dynastiet finnes på såkalte «orakelben» som er kinesiske inskripsjoner på dyrebein eller skilpaddeskall som man fant i det området på slutten av 1800-tallet. Denne skriften er den eldste vi kjenner fra Kina. Navnet orakel kommer fra kongen eller prester som tydet spådommer fra sprekker og annet på slike skall. Inskripsjonene på skallene eller skjelettbein hadde gjerne spørsmål, oraklets svar og om hvorvidt orakelet var rett. Måten det ble gjort på var at presten risset inn et spørsmål på skallene og så varmet de opp til de sprakk. Så ble sprekkene tydet og ga et svar som også ble risset inn på skallet. Det kunne også stå om spådommen traff eller ikke. Disse orakelbenene ble lagret sikkert og derfor har man funnet store mengder av dem under utgravinger. Videre finnes det nedtegnelser over planter, måneformørkelser, navn på stjerner, matematiske problemer og mer.
Shang-dynastiet tilhørte bronsealderen og ble organisert som en lensstat eller føydalsamfunn. De hadde en konge som i hvert fall i starten også hadde en religiøs funksjon. Et samfunn bygget på jordbruk der mange byer kunne ha tempelanlegg og murer rundt byen. Det ble brukt hesteforspente vogner til krigføring som ga stor slagkraft og overlegenhet den gang. Det religiøse baserte seg på Tao (veien) som betegner en verdensorden – det ordnede verdensaltet.
Yin var hovedstad i 250 år og området er i dag et av de største arkeologiske utgravingsområder for bronsealder i verden. Utgravningene viser at det var en avansert bronsekultur.
Gudeverden den gang besto av den høyeste guden Ti, videre var det guder for vin, elv, jord, sol, måne. Kan virke som slike gudeverdener er ganske like uansett hvor du er i verden. Overalt har du gjerne guder for sol, måne, vin osv. Men som nevnt så spilte kanskje ikke guder så viktig rolle i Kina som i andre kulturer.
Under Shang-dynastiet utviklet det seg en betydelig kunnskap om og håndverk rundt bronse. Det er funnet både svært tynne bronseredskaper, men også vogner av bronse som kunne veie opp mot et tonn. Mange av disse er rikt dekorert. Bronse var kostbart og tilhørte stort sett eliten i samfunnet. Det var først når man lærte seg å lage jern at metall ble tilgjengelig for de fleste. Herskerne og de rike ble gjerne begravde med mengder av bronseskatter og andre vakre og svært forseggjorte gjenstander. Vevd silke var allerede en kjent kunst. Kanskje ikke så rart senere i historien når europeere kom over til Kina med gaver så ble ikke kineserne særlig imponerte og det hendte at de besøkende ble bedt om å ta med gavene tilbake. Kineserne hadde finere ting selv.
Orakelbenene er de første omfattende skriftlige kildene vi har fra Kina og Shang-dynastiet fortjener sikkert æren for i det minste å skapt orden på et skriftsystem. Skriften på orakelbenene er forløperen til det skriftsystemet Kina fortsatt har. Kinesiske tegn (Hanzi) er antakelig skapt uten inspirasjon fra andre kilder – kommer fra intet. I dag bruker Kina, Korea og Japan stort sett det samme systemet dog med tilpasninger og modernisering. I Kina – slik som i India – er det mange språk som uforståelig seg i mellom, men skrifttegnene er de samme over hele Kina. Dette kan virke merkelig. Fordelen var at hvis kinesere snakket helt forskjellig språk så kunne de skrive tegnene og slik forsto de hverandre allikevel. I dag er det slik at alle må lære mandarin i Kina. Mandarin var utbredt med forskjellige dialekter og i dag er det verdens mest talte språk. Det er Beijing-varianten som er det offisielle mandarin-språket i dag.
Skriftspråk er viktig for å utvikle en sivilisasjon fordi det hjelper til med å føre oversikter, organisere, strukturere tanker, ta vare på og spre kunnskap. Det at det kinesiske skriftspråket primært er piktogrammer og mindre fonetisk gjorde det og gjør det enklere å lese det som ble skrevet i oldtiden. Uttalen kan nok har vært helt forskjellige slik det er mellom ulike kinesiske språk i dag, men tegnet er det samme for alle – i alle fall generalisert. Så kan man spekulere på hvorfor det ble piktogrammer i stedet for et fonetiske alfabet som ellers er vanlig i verden.
Klimaet endret seg til kjøligere og tørrere da det nærmet seg 1100 fvt. og krig og strider med naboer ble mer vanlig. Mindre avlinger gjorde kanskje det nødvendig å krige med naboer for å få tak i mat – det gjaldt begge veier. Og etter hvert – kanskje ikke brått – kom en nytt dynasti fra naboer på banen.
Den siste Yinkongen – Shang Zhou – begikk selvmord etter at han ble slått på slagfeltet av Zhou-folkets styrker. Byen Yin ble da ødelagt av Zhou-dynastiet første konge – krigerkongen Wu Wang. Man mener at konger i Shangdynastiet ble begravd med utstyr for neste liv og ofte med hundrevis av slaver som kanskje ble begravd levende med den døde kongen.
Det vestlige Zhou-dynastiet (1100-771)
Dynastiet startet en gang mellom 1122 og 1045 fvt. Dateringer er uklare i Kina fram til 841 fvt. Dynastiet varte fram til 256 fvt. og er det dynastiet som har vart lengst i kinesisk historie. Dynastiet fikk æren for å stabilisere riket gjennom å inngå traktater med naboer og ekspandere der det var mulig.
Tradisjonen sier at Zhou-dynastiet fortrengte Yin-herskerne og legitimerte seg med Det himmelske mandat. Det gikk enkelt ut på at herskeren var himmelens sønn og hersket med en gudommelig rett. Dette er slik vi kjenner det fra konger og keisere i Europa og andre plasser i verden. Det gjaldt å legitimere sin makt fra høyere makter slik at man ikke ble utfordret. Men dersom en slik hersker ble styrtet i Kina fordi han f.eks var en dårlig leder, så hadde han ganske enkelt mistet sin guddommelig gunst eller mandat grunnet udugelighet. Som en følge av at makten kom fra himmelen så var riket det største og viktigste. Det var selvfølgelig også viktig at man kjente sin plass i riket. Det å følge lover og regler var et krav. I denne tid dukker det også opp harem til herskeren med talløse kvinner gjerne kalt konkubiner.
Zhou-dynastiet ble grunnlagt av Ji-slekten og hadde sin første hovedstad i Hao. De delte språk og kultur med Shang / Yin. De utvidet sitt område eller land gjennom erobringer og kom til å dominere det meste av det klassiske Kina nord for Yangtzefloden. Under kongen Cheng Wang (1115-1078 fvt) ble de første kobbermyntene innført. Under Mu Wang (1001-946 fvt) ble det innført en ny strafferett som åpnet for at folk kunne kjøpe seg fri fra legemlig straff.
Det østlige Zhou-dynastiet (771-256)
Ji-familien klarte lenge å ha kontroll på sitt rike, men i 771 fvt ble hovedstaden plyndret av barbarer og faren til en forsmådd dronning som var inngiftet i Ji-familien. Ji-herskerne på den tiden ble holdt for å være tyranner og mistet oppslutning. Dronningens sønn ble utropt til ny konge og hovedstaden ble flyttet østover til i nærheten av Luoyang i dagens provins Henan.
Det er i det østlige dynastiet man kan si at det intellektuelle Kina skapes. Dette er en periode med politisk fragmentering og moralske kriser som kanskje i seg selv ledet til en intellektuell utvikling der man eller mange måtte ta stilling til hvordan samfunnet skulle organiseres. I den politiske fragmenteringen ligger at Zhou-kongene ikke hadde enevelde. Makten var desentralisert til lokale herskere som igjen ledet til intens rivalisering og lokale kriger. Denne tiden av dynastiet var en brutal tid. Denne hensynsløsheten og konkurransen som oppsto mellom regionale makter kan allikevel sies å ha skapt sosial, teknisk og økonomisk framgang. De lokale herskerne trengte hjelp til å utvikle ideer, logikk og strategier for å lykkes. Det ble skapt hundrevis av skoler som skulle bidra til å skape kunnskapsrike folk som igjen hjalp staten. Og det er slik at det trer fram intellektuelle kapasiteter der tankene skrives ned og spres. Sirkulasjonen av disse nedskrevne tankene ga grunnlag for diskusjoner i større fora.
I denne tiden – eller kanskje før – dukker begrepene Yin og Yang opp. De fleste kinesiske filosofier tar tak i disse begrepene. Vi finner avarter av disse i nabolandene slik som i Korea, Japan, Vietnam og kanskje andre. Yin og Yang opptrer i par slik som: Jord og himmel, høst og vår, kvinne og mann, små og store stater, motta og gi osv. Det er motsetninger som utgjør en helhet og vekselvirkninger mellom dem. I de berømte tegnet som forbindes med Yin og Yang (kalt Taijitu) som ser ut som to fisker som ligger mot hverandre er den svarte «fisken» Yin og den hvite Yang. En tidlig forklaring var at Yin er skyggesiden av et fjell og Yang solsiden. Generelt er Yin feminine egenskaper og Yang maskuline. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. I denne perioden og senere – som i andre sivilisasjoner – hersker overtroen sterkt. Ondsinnede demoner var skyld i sykdom og annet.
Denne senere perioden i Zhou-dynastiet har fått navnet vår- og høstannalenes tid. Navnet kommer fra en nedskrevet kronologisk oversikt. Dette ble en tid med desentralisert makt da de mektige lensherrene tok til seg myndighet som tidligere tilhørte Zhou-kongene. Adelsstanden brøt delvis sammen og lesekunsten spredde seg som igjen førte til ønske om mer frihet og innovasjon. Vår- og høstannalenes tid ble avløst av det som heter De stridende staters tid. Sistnevnte er tittelen på en bok som ble skrevet senere. I denne tiden fortrengte jern de gamle bronsevåpnene. Grunnen til at jern kom senere enn kobber var at produksjonen av jern krevde høyere temperatur, men når man først hadde lært seg den noe vanskeligere teknikken var det mye større tilgang på jern enn kobber. Det betydde at langt flere fikk tilgang på våpen, ikke bare eliten. Det ble bygd lange murer i flere av statene for å beskytte seg mot stammer i nord eller rett og slett mot nabostater. Det var mektige familier som kjempet mot hverandre, men disse kjempet også innbyrdes i en tid preget av blodbad. De tre gjenværende familiene i Jin Zhao, Wei og Han delte staten i mellom seg. Zhou-hoffet var maktesløse og tilslutt i 256 fvt. er det slutt for Zhou-dynastiet og Qin-dynastiet tar over.
I denne perioden ble det som nevnt bygd flust med murer både rundt byer og mellom stater grunnet alle krigene. I starten ble murer gjerne bygd av jord på en eller annen måte slik man i dag finner rester av i dag i det ytre Kina. Etter hvert lærte man seg stadig bedre metoder for murer og de ble senere bygd av stein. Det sier seg selv at de som hadde tilgang en større arbeidsstyrke hadde bedre muligheter til å beskytte seg og da bli større stater.
Det er også i denne perioden at noen av de viktigste kinesiske filosofene levde slik som Lao Tse (grunnlegger av taoismen) og ikke minst Konfutse. Sistnevnte satte med tiden nærmeste evig spor etter seg.
Konfutse:
Konfutse levde antakelig fra 551 til 479 fvt. Hans filosofi har hatt stor påvirkning på Kinas kultur og styre. Konfutsianismen er kjent som de lærdes skole og det kan pekes på den forankringen den hadde i det kinesiske embetsmannsmiljøet. Filosofien har vært retningsgivende for samfunnssyn, sosiale normer og statsstyre i lange perioder i kinesisk historie. De grunnleggende verkene for filosofien er de fem tekstene: Sangenes bok, historiens bok, forvandlingenes bok – en bok i spådomskunst, vår og høst, historiske annaler og ritualenes bok. Ut av dette kom det fem dyder som er så viktig i denne filosofien eller trosretning: Medmenneskelighet, man skulle følge skikker og tradisjoner, gjøre det moralsk riktige, klokskap og pålitelighet. Ellers sa han at man ikke skulle gjøre mot andre det man ikke ville at andre skulle gjøre mot seg selv. For Konfutse var dyktighet viktig og ikke hvem du var sønn av. Det måtte bli slutt på at stillinger gikk i arv. Ledere var pliktig i å styre for det beste for menneskene.
Disse verkene var forbilder for den klassiske litteraturen og var et grunnlag for offentlige eksamener for å få en karriere i embetsverket i gammel tid. Det som er viktig å merke seg med konfutsianismen er at den la stor vekt på respekt for autoritet og hierarki. Man skulle også dyrke forfedrene. Barn skulle ha ærbødig respekt for sine foreldre, de yngre skulle lyde de eldre, de ansatte skulle lyde sjefen, bror lyde eldre bror, kvinne skulle lyde sin mann. Kvinner hadde ikke noen høy stilling i hans lære. Denne respekten eller underdanigheten er noe vi ser igjen i dag også i Kina og andre asiatiske samfunn. Man har stor respekt for sjefer, for de eldre, osv. Kanskje en forutsetningen for hvordan Asia har lyktes i de siste 50-70 år der den vanlige arbeider jobber svært hardt for bedrifter og land. Arbeiderne har vært og er disiplinerte, lydig mot sine sjefer og sitt land. Så kan man diskutere hvor lenge denne holdningen vil vare.
Konfutse var opptatt å lære bort sin kunnskap og gi råd til herskere. Han var opptatt av at ikke bare lover og regler var viktig, men også det å være et godt eksempel for andre. Han var opptatt av at herskerne hadde et ansvar for sitt folk – at de hadde nok å spise osv. Han kunne mene at en dannet mann var redelig, en smålig mann var bare opptatt av profitt. Konfutse var mest opptatt av mennesker og mindre opptatt av guder og religion. Slik som Sokrates. Konfutses etterfølgere kunne si klart at hva som skjedde på jorden skyldtes andre mennesker – ikke guder. Dette som et eksempel på at konfusianismen er ganske rasjonell på mange måter.
Konfutsianismen slo igjennom lenge etter at Konfutse levde og ble med tiden en statslære.
Lao Tse:
Lao Tse eller Laozi. Det er mange skrivemåter for filosofen. Han er da grunnleggeren av den filosofiske retningen av taoismen som er et kinesisk religiøst og filosofisk læresystem ved siden av konfutsianismen og buddhismen. (Tao og Dao er det samme). Disse tre er de viktigste hovedstrømningene av kinesisk religion og filosofi. Taoismens verdensbilde var i overenstemmelse med det som var vanlig i det gamle Kina. Viktig er menneskets utvikling og det å være i takt med verdensaltets skapende prinsipp – tao – veien. Selv urkraften i tilværelsen. Nært knyttet til kinesisk folkereligion, magi og sjamanisme. Ikke så viktig i dag sammenlignet med buddhisme og konfutsianisme, men har overlevd perioden der religion stort sett var forbudt. Taoisme er imidlertid en viktig religion i Taiwan utenom at den har blomstret opp noe i Kina i senere tid. I følge de gamle tekstene kan enkeltmennesket bli lykkelig med å følge naturens eksempel og søke å bli i ett med dao. Dao uttrykker universets harmoni, som er et resultat av likevekten mellom Yin og Yang. De gamle tekstene ble kanskje skrevet av Laozi selv 500 fvt, men finnes vel i dag nedtegnet 2-3 århundre senere.
Taoismen innebærer ikke bare å være i ett med naturen, men også å være fri fra moral og lover. I motsetning til de som dyrket Konfutse så var taoismen opptatt at det private mennesket og lite opptatt av de som regjerte. Det ideelle er en vismann (som gjerne kan være hersker) som er i ett med universet og dets rytmer, som har oppnådd udødelighet og er fri fra alle bånd og begrensninger. Dette motivet er sentralt i all kinesisk religion. Ulike teknikker som meditasjon, diettforskrifter, pusteteknikker og alkymi skulle forlenge livet og gi udødelighet.
Han sa at det var tre skatter som han holdt fast ved: Den første er kjærlighet, den andre er nøysomhet, og den tredje er å ikke stille seg fremst i verden. Det er reist tallrike templer til hans ære. Samtidig kan det være litt uklart om han faktisk eksisterte.
Sun Zi:
En siste kinesisk tenker vi møter er Sun Zi (544-496). Opprinnelig navn er Sun Wu. Det er mannen bak boken «Kunsten å krige». Han sa at krigføring var en stor sak for en stat. Det er feltet for liv og død, det er veien til overlevelse eller utslettelse – dette må man granske nøye. Allerede den gang foregikk det store kriger på de kinesiske sletter med ufattelig tap og lidelser. Derfor mente Sun Zi at det var viktig å unngå krig. Det var langt viktigere å vinne uten å måtte krige. Måtte man krige så måtte man kjenne sin fiende. Krigføring er kunsten å villede. Selv i dag leses hans bok nøye.
De tre dynastiene (Xia – Chang – Zhou) er kalt de tre gamle dynastiene eller oldtids-dynastiene.
Den gamle kinesiske kulturen er antakelig for det meste skapt i Kina slik som skrifttegnene er et bevis på. Det vil si uten å ha mottatt veldig mange impulser fra andre. Men slik er det sikkert også til en viss grad i f.eks. Egypt, Mesopotamia, Indusdalen og Mexico. Det er i alle fall ingen tvil om at Mexico ikke kunne ha fått noen impulser fra Middelhavet. Det er første senere i historien at det blir en større utveksling av kunnskap fra andre kulturer i verden – naturlig nok. Alle steder erverver man ganske lik kunnskap. Språk, skrift, tall, håndverk og kunst, gudeverdener, man bygger murer. Både Egypt og Mexico har bygd pyramider uten at de visste av hverandre.
En interessant historie fra delstaten Qin var innsatsen fra Lord Shang (… – 338) – statsminister eller tilsvarende. Har var opptatt av legalisme som er en kinesisk filosofisk retning utviklet under De krigende starters periode (475-221) der lover skal bekjentgjøres for alle og de skal følges. Straffer og belønninger kobles til dette. Det er kun slik du får mennesker til å gjøre som du vil var hans mening. Dette var en retning som sto i motsetning til konfusianismen. Legalisme er sentral for den autokratiske herskeren. Noen vil si at alt legges til rette for at herskerens vilje skal oppfylles. Motstand tåles ikke. Det var eller er ikke noe rom for private oppfatninger av hva som er rett eller galt. Det er fristende å tenke på om en leder av i dag har hentet noe herfra. Men en styrke fra den tid var at arvelig stillinger ble fjernet – man skulle basere seg på dyktighet – dvs et system som dyrket at den dyktigste skulle forfremmes (merittbasert). Det kommende Qin-dynastiet ble et eksempel på dette. Kina har garantert lært av legalismen, men grusomhetene fra Qin-perioden har ført til at man ikke har brukt begrepet senere, selv om kunnskapen har levd videre – og har blitt brukt. En grunnleggende ide med legalismen var at den var mest effektiv til å gjøre staten rik slik at man i neste omgang kunne dominere andre land. Og Kina fikk etter hvert en rekke tributtstater som betalte tributt eller kanskje riktigere benevnt «beskyttelsespenger».
Under Zhou-dynastiet ble omverdenen kjent med produksjonen av silke i Kina. Man vet vel neppe med sikkerhet når produksjonen av silke startet, men vissheten spredte seg under Zhou og landet var til og begynne med antakelig mest kjent for silke i land langt unna. Derfor brukes navnet silkeveien i dag om de rutene der det ble fraktet silke til andre land inklusive Europa. Navnet silkeveien ble forresten først brukt av en tyske historiker på 1800-tallet. Silke produseres så vidt jeg vet kun fra silkeormen som lever på morbærtrær. Mytologien sier at keiserinne Leizu rundt 2700 fvt oppdaget silkeormen og hva kokongen kunne brukes til. Hvordan silke ble laget ble en strengt forvart hemmelighet i Kina inntil noen smuglet ut silkeormer. Man vet at i år 522 evt smuglet to munker ut silkeormegg til Konstantinopel.
Det er noen trekk med filosofien fra denne tid som en kan merke seg og sikkert har eller har hatt betydning lenge etter. For det første var de ikke så opptatt av eller de trodde ikke at det var en skaper av verden – en gud – slik som ofte var vanlig i den vestlige verden. En annen ting var at familien hadde og har en sterk stilling. I gresk filosofi ikke så mye. Familien var viktig i Kina og at den hadde et overhode. Dette kunne også overføres direkte til staten med sitt overhode som skulle respekteres. Men mange så på lover og en hersker som noe som var hensiktsmessig, ikke nødvendigvis noe som moralsk riktig eller nobelt. Ellers var det enighet om livet var noe som kunne forbedres i motsetning til indisk filosofi som mente det kunne skje i «neste liv». Alt dette er litt forenklet, men sier noe om hvordan Kina kan forstås.
Det var staten Qin som kom seirende ut av De stridende staters tid og da grunnla Qin-dynastiet. Den selvstendige føydalstaten Qin var den vestligste av etter hvert 7 dominerende kinesiske stater og den nedkjempet alle sine rivaler. I og med at Qin-staten vant ble hele det samlede Kina den gang kalt Qin-dynastiet. Det var nå Kina ble et virkelig stort sentralstyrt imperium. Som alle andre imperium under denne tiden var jordbruk sentralt og viktig å holde vedlike. Sultkatastrofer har det vært mange av i Kina – senest under Mao. I Roma på samme tid som Qin-dynastiet ble det sagt at det å ha kontroll på maten og da spesielt kornet som Roma trengte, ga stor makt. I motsatt fall kunne du miste makten.
Staten Qin hadde tidligere hentet inn mange filosofer og andre for å utvikle staten og en av disse var den nevnte Lord Shang som kom dit i 361 fvt. Han er den som lanserte en rekke tiltak for å understøtte legalisme eller utvikle legalisme. Etter hvert ble folkene i Qin beskrevet som svært lovlydige – dvs de fulgte lovene nesten blindt. Og i tillegg økte jordbruksproduksjonen. Lovsystemet og håndhevelsen av det kunne beskrives som drakonisk.
Qin-dynastiet var et kortvarig dynasti etter Zhou-dynastiet. Ordet Qin kan være årsaken til den vestlige betegnelsen av landet – nemlig Kina. Inderne kalte landet Shina og grekerne Sinai.
Den sentrale skikkelsen under dynastiet var herskeren Qin Shi Huangdi (død 210 fvt) som kronet seg selv til den første keiser av Kina. («Shi huangdi» betyr «første keiser»). Han var en kongesønn og ble konge 12 eller 13 år gammel med navnet Ying Zheng. Med han så startet et over 2000 år langt keiserdømme. Han er da kjent som den første som samlet det mye av det som er Kina i dag til et rike. Han samlet all makt hos seg selv og begynte umiddelbart arbeidet med å knytte sammen alle de murene de ulike statene hadde bygd som forsvarsverker enten mot hverandre eller mot barbarere utenfor den kinesiske kulturen. Mange av murene mellom delstatene ble revet slik at det var kun den ytre som ble prioritert. Det enorme arbeidet med den ytre muren førte til at hele skoger ble hugd ned. Dette gjorde han for å få et samlet forsvarsverk mot folkeslagene eller barbarene i nord. Dette ble starten på det som i dag heter den store kinesiske mur. En skal huske at byggingen den kinesiske mur egentlig foregikk mer eller mindre over 2000 år. Langs karavaneveiene gjennom Sentral-Asia ble dynastiets ry spredt til Vesten. Shi Huangdi (eller Qin Shihuang) er kjent som Kinas største byggmester med ubegripelig mange byggeprosjekter i sin tid. Han utkommanderte millioner av kinesere til å bygge de prosjektene han ønsket – fra palasser, veier, kanaler, forsvarsverk og mye annet. Selv om vi i dag beundrer den kinesiske mur og andre byggverk fra den tid så må en huske at dette hadde store kostnader for menneskene den gang. Kan hende at det kostet millioner av menneskeliv å realisere disse voldsomme prosjektene. Han hadde også to sentrale ministre som bisto – Lu Buwei og Li Si – med å skape et nytt og samlet Kina.
Den kinesiske mur har en lengde på rundt 8850 km. Det vi i dag tenker på som den kinesiske mur er særlig bygd med tanke på «barbarere» i nord og vest. Og den ga i perioder helt klart beskyttelsen som tenkt. Den er mellom 6 og 15 m høy og 3-4 m bred på toppen. Muren ble i hovedsak fullført under Ming-dynastiet. Et ord eller rykte sier at hver meter mur bygd kostet et menneskeliv. I så fall kostet den over 8 millioner menneskeliv. Hvis man tar med alle forgreininger av muren som har blitt bygd mener man muren (eller murene) er på over 20 000 km. Muren er det største byggverket på jorden, samt den største turistattraksjonen i Kina.
Shi Huangdi prøvde å bli kvitt eller å rydde ut mange av de gamle filosofiske retningene med å brenne bøker om disse. Alt skulle dreie seg om «legalismen» som filosofisk retning som konsentrerte seg utelukkende om herskerens makt. Qin-dynastiet ble et ganske hensynsløst totalitært regime som holdt de fleste andre (forhenværende) kongedømmene i et jerngrep gjennom et terrorvelde og orwellianske styringsmetoder.
Det som ble oppnådd under dette korte dynastiet var standardisering av skrifttegn, måleenheter osv. Shi Huangdis døde plutselig i 210 fvt og dynastiet hans forvitret fort. Men han etterlot seg en sentralisert og byråkratisk stat som ble videreført av de senere dynastier.
Mest kjent er vel gravkammeret eller mausoleet til Qin Shi Hunagdi som ligger øst for Xianyang. Inkludert her finnes terracottahæren som ble gjenoppdaget i 1974 ved en tilfeldighet. Dette er et av de største gravkomplekser som finnes på jorden. Man gravde fram etter hvert en hær med 7 000 krigere formet av leire eller terrakotta i full størrelse der alle har sine særegne trekk. Hver kriger var malt og brent med høy temperatur for å bevare fargene. Eksperter mener at det selv i dag ville ha vært krevende å lage disse terrakottasoldatene. Som en del av gravkomplekset ligger også en pyramideformet haug som antakelig er selve hovedgraven. Den er foreløpig ikke gravd ut og det er store forventninger til hva som kan finnes i den. Man antar at den inneholder noen av de meste interessante arkeologiske skattene i verdenshistorien. Men det er også noen som tror at denne jordpyramiden kan ha blitt utsatt for gravplyndrere. Tiden vil vise hva som finnes inne i haugen. Noen mener å tro at det finnes et mikrokosmos inne i gravhaugen der det blant er elver fylt med kvikksølv. Å lage dette gravkomplekset krevde enorme og helt meningsløse ressurser for å bli realisert.
Keiser Qin Shihuang er en av de aller viktigste personene i kinesisk historie. Selv om mye av det som i dag er Kina hadde en felles kulturopprinnelse så var de ulike kongedømmene på god vei bort fra hverandre med ulike språk, og det som en gang var et felles skriftsystemet hadde vel også fått sine varianter. Noen mener at hvis ikke Kina hadde blitt samlet på denne tiden ville sannsynligheten for en senere samling blitt kraftig redusert. Kina ville ha blitt langt mer lik Europa etter hvert med klart ulike kulturer og språk uten de fellesnevnerne som Qin Shihuang skapte eller videreutviklet. Kina ble flere ganger senere brutt opp i mange stater i lengre perioder, men alltid samlet igjen grunnet at man ville gjenskape Qin-dynastiets Kina.
Så Qin Shihuang satte store spor etter seg på godt og vondt for den vanlige kineser. Han forsto blant annet viktigheten av å bygge diker og kanaler og da utnytte vannressursene best mulig. En historiker sier at den som mestret vannet i Kina lyktes med mye annet. Den som ikke gjorde det risikerte opprør og død. Noen sier at vannet er nøkkelen til å forstå Kinas historie. Det kan også sies om Egypt som var helt avhengig av Nilen. Kinesiske historikere senere var på ingen måte ukritisk til mannen som samlet Kina. Han ble beskrevet som ond, vilkårlig, mistenksom, lite gjennomtenkt og andre beskrivelser på tross av alt han oppnådde. Keiseren var opptatt av å skape et enhetlig eller uniformt Kina gjennom felles mynt og andre tiltak. Gamle dynastifamilier ble oppløst, tradisjoner hos de gamle delstatene ble delvis fjernet, bøker med mye kunnskap ble brent. De som fortsatt hang igjen med gamle læresystemer og filosofiske retninger som ikke støtte legalismen ble oppsøkt og henrettet. Antakelig gikk mye kunnskap tapt under prosessen med ensretting. Et viktig tiltak som hadde stor betydning senere er at han sørget for å igjen standardisere skriftspråket som helt sikkert hadde en felles opprinnelse, men som hadde begynt å få sine varianter. Det kinesiske skriftspråket som kan kalles fonetisk-piktografisk med alle sine tegn, er unikt fordi det har oppstått uten inspirasjon fra andre språk mener man. I dag brukes varianter av dette systemet i Kina, Japan og Korea. Eldre former for vietnamesisk bruker også slike tegn.
Det sies at Mao hadde samme filosofi. Det vil si at det som ikke understøttet kommunismen skulle fjernes. Og at Mao tok visstnok mål av seg til å bli enda mer effektiv enn Qin Shihuang i så måte.
Qin-dynastiets ble etterfulgt av Han-dynastiet som fortsatte reformene og konsoliderte. Det første Han-dynastiet – det vestre (206 fvt – 9 evt) la grunnen for et nytt embetsverk. De la grunnlaget for den første begynnelsen til det keiserlige eksamensvesen som baserte seg de klassiske konfutsianske bøker. I denne perioden dukket det opp en rekke fremragende herskere som styrket riket både internt og utad. Riket ble også ekspandert via diplomati og hærtokter. Gjennom Parterriket gikk den en strøm av varer mellom den romerske Orient og Kina. Parterriket var lokalisert omtrent der Iran, Irak og deler av Tyrkia ligger i dag. En delvis løs sammenslutning av kongedømmer. Denne handelen ga ikke bare vareutveksling som resultat, men Kinas oppdagelse av store og velstående riker i vest ga kineserne et nytt verdensbilde. På denne tiden ble også buddhismen oppdaget.
Han-dynastiet er et av de store og viktige dynastiene i Kina. I dag er det slik at rundt 90 % av kineserne anser seg som Han-kineserne som da har en felles kulturell arv. På denne tiden ble det første grove papiret tatt i bruk, de læret seg å lage porselen og man lagde en såmaskin for korn. Kystbefolkningen tok i bruk fiskekrok av metall. En kuriositet i dag er at norske Mustad produserer fiskekroker i Kina – og de er størst i verden på fiskekroker.
En av de viktige keiserne i Han-dynastiet var Wudi (141-87 fvt) som fikk styre i 50 år. Han regulerte makten slik at det meste ble samlet hos han og de viktige og mektige familiene i landet måtte flytte til hovedstaden. Handelsmennene fikk også redusert sin makt og en del handel ble monopolisert til staten og dermed også inntektene. Legalismen under Qin ble kraftig redusert og nå var det mest konfutsianisme som gjaldt. Wudi og senere herskere var mer opptatt av de nærmeste ble valgt ut fra dyktighet, kunne uttale seg fritt og de underordnet seg mer av lojalitet og av moralske grunner. Det sies at villigheten til å lytte til «dissidenter» hjalp på legitimiteten til herskerne. Men som ellers i historien var det også tilbakeslag i Han-dynastiet selv om dette var et av de virkelige store dynastiene.
Under Han-dynastiet utvidet Kina seg. Opprinnelig var landet konsentrert til rundt Guleelva og Yangtze-elva. Nå ekspanderte riket utover disse områdene. Det ble også sendt militære styrker til Mandsjuria i nord, Vietnam og Korea. Disse eller deler av disse ble tributtstater. De ble tvunget til å betale tributt eller en skatt til Kina. Til gjengjeld skulle Kina beskytte dem. Greit nok når de hadde fiender som ønsket å erobre dem, men ellers en stor kostnad. I nord var det fortsatt stammer og fiender som truet Kina og Han-dynastiet fortsatte med å forsterke muren. Den skapte mer fred og det var en forutsetning for å utvikle transportrutene som senere ble døpt silkeveien(e). (Navnet Silkeveien kom fra en tysk kartograf – Richthofen – 1877). Det gikk etter hvert store karavaner langs silkeveien med silke og andre kostbare varer. Men slike reiser var farefulle allikevel med ugjestmilde områder, snøstormer og annet som tok livet av mange. Det var også nok av landeveisrøvere. Slik kom silke til Romerriket og ble populært blant de rike damene i Roma og andre byer. Denne luksusen ble etter hvert kritisert av senatorer i Roma fordi damene tilsynelatende så mindre bluferdig ut da silken var så tynn og lett. Det ble også populært blant menn å gå med silke. Også Cæsar gikk med silkekappe sies det. Etter hvert gikk det så mye penger ut av Roma til kjøp av silke fra Kina at det ble lagt restriksjoner på kjøp av denne varen. Handelsbalanse var viktig også den gang!
Under Han-dynastiet blir konfutsianismen en felles nasjonal ideologi. Antakelig var Konfutse sine tanker om at man måtte adlyde øvrigheten kjærkomment. Selv i dag står Konfutse sterkt og er sikkert som skrevet tidligere en forklaring på det hardt arbeidende og disiplinerte Kina. Man gjør som sjefene vil. Buddhismen økte også populariteten i denne perioden. Det eksisterte allerede buddhistiske klostre i Kina, men det var ikke så mange tekster som var oversatt til kinesisk. Kinesiske munker reiste over til India i denne perioden og lærte seg sanskrit og startet et større oversettelsesarbeid. Dette ble et grunnlag for en blomstring av buddhismen i Kina. Langs den delen av silkeveien som var i Kina ble det hugget ut Buddha-statuer i fjellene. Og verdens største Buddha-statue finnes i Leshan. Der er det hugget ut en 71 m høy sittende Buddha. Etter hvert ble det en slags synkretisme i religion og kultur mellom buddhisme, konfutsianisme og lokale kulturelementer.
Selv om det var en stor utvikling i Kina så gikk dette dynastiet under grunnet kostbare krigføring og tung beskatning av intern verdiskapning. Han-dynastiet ble oppløst i 220 evt og landet ble delt i tre i en periode på 60 år. Videre kom man inn i Perioden med indre splittelse.
I hele denne perioden så var det kriger mot «barbariske stammer» i indre Asia som angrep hele tiden med hester og dyktige bueskyttere. Delvis prøvde man å kjøpe seg ut av problemene, men til slutt var store og omfattende slag som måtte til. Derav store kostnader. Wudi sendte f.eks. 300 000 soldater i år 133 fvt og senere ble sendt tropper i 124, 123 og 119 fvt. Dette som eksempel på hva det kostet å holde på territoriet og som forklaring på hvorfor man brukte så enorme ressurser på den kinesiske mur.
Bøndene – som utgjorde det store flertall – hadde det tøft. Ikke bare var det hardt arbeide å være bonde, men de levde med usikkerheten rundt flom, tørke og sult. Opp på alt dette kom stadig hardere skatteinnkreving grunnet de stigende kostnadene med å drive staten forårsaket av det som er nevnt ovenfor. Dette ledet også til at mange måtte selge til rikere mennesker og de ble en form for leilendinger, eller de måtte drive stadig mer marginal jord som ble utarmet av for intensivt jordbruk. Etter hvert ble det hardere skattlegging av de private, staten tok også over private aktiviteter eller monopoliserte f.eks. utvinning av jern, salt og annet for å finansiere kostnaden til staten.
Det kan være verdt å merke seg hvordan man utviklet og brukte den konfutsianske lære i Han-tiden. Mens denne læren ble neglisjert og bøker om Konfutse ble brent i Qin-tiden, så blomstret Konfutse sin lære i Han-perioden – dog litt varierende med hvilken keiser som styrte. Nå var mye kunnskap tapt grunnet bok-brenning, men man re-etablerte kunnskapen ut fra de bøker som var igjen. Og ikke minst ble den utviklet videre og tilpasset keiserstyret. Under keiser Wudi – som selv kanskje ikke var så opptatt av Konfutse – ble det etablert læresteder for konfutsianismen der de ble ansatt professorer for hver av de fem klassiske bøkene: Book of Changes, Book of Documents, Book of Songs, Book of Rites og Spring and Autumn Annals. Dette ble på en måte visdommen fra fortiden. Nå var det nok slik at disse bøkene ble mer ferdigstilte under en tidlig Han-periode. Den gang var det også mulig å få muntlig overlevering av kunnskap om Konfutse. Det ble en slags sannhet at menn som var godt opplært i Konfutse ble gode byråkrater eller embetsmenn. I løpet av Han-perioden økte antall studenter i konfutsianismen fra noen få til over 30 000 i det andre århundre evt. Professorene utviklet konfutsianismen i takt med tidsånden og behovet staten hadde. Videre ble det nok tatt inn ideer fra annen lære inn i den offisielle konfutsianismen slik at det ble litt mer synkretistisk filosofi enn en ren lære fra Konfutse. Han-versjonen av konfutsianismen omfavnet familien sterkt. Det å ære familien og respektere foreldre osv ble ytterligere styrket. Dyden og respekten barn skulle vise sine foreldre var veldig viktig. Lærerne var også opptatt av at keiseren og andre skulle være tilbakeholdne i bruk av penger på seg selv og palasser. Det var viktig at disse gikk foran med et godt eksempel.
Kan ansees som en del av en lengre periode kalt «De seks dynastier», men regnes allikevel også som en distinkt periode. Det som skjedde var at i slutten av Han-perioden så avtegnet det seg tre konkurrenter der ingen var sterk nok til å ta all makt. Så Kina ble delt i tre konge- eller keiserriker. Wei i nord, Wu i sør og Shu Han i vest. Shu Han var kanskje en rettmessig arving etter Han-dynastene.
Dette var en svært blodig periode i Kinas historie med enorme tap av menneskeliv. Man tror at titalls millioner mennesker mistet livet. Det er en folketelling i slutten av østlige Han-dynastiet som viser et folketall på 50 millioner, mens tidlig i Jin-dynastiet blir det telt 16 millioner. Selv om tallene er usikre så hersker det ingen tvil om at voldsomt mange ble drept i den vedvarende og brutale krigføringen.
For hele denne perioden nevnes det 6 dynastier og har også gitt navn til perioden: Wu (220-280), Østre Jin (317-420), Liu Song (420-479), Liang (502-557), Sør-Qi (479-502), Liang (502-557) og Chen (557-589). Alle disse var Han-dynastier.
Denne perioden med splittet Kina førte med seg en kulturell oppblomstring. Buddhismen kom inn for fullt som en religiøs, kulturell og intellektuell katalysator. Typisk kinesisk malerkunst, kalligrafi og poesi kom for alvor i den perioden. Man dyrket det vakre. Man mener at Kina i denne tiden finner sin form på mange områder som varer ved fram til vår tid. Eller man kan si at det som skjer i denne perioden former resten av historien til Kina. Av poesi fra denne perioden er nevnt antologien «New Songs from the Jade Terrace» av Xu Ling. Kinesisk poesi hadde en tilleggsfordel i motsetning til latinsk alfabet. Selv tegnene kunne være en del av poesien i og med at disse var piktogrammer som illustrerte betydningen – kalligrafi var jo også en viktig kunstart.
For første gang var det politiske senteret lagt til det sørlige Kina. Dette gjør at det sørlige Kina blir like viktig som det nordlige Kina. Hovedstaden for disse 6 dynastier var Jiankang (i dag Nanjing). Men i nord var det også dynastier selv om jeg oppfatter at de 6 sørlige er de viktige i denne perioden.
Nord-Kina opplevde en kald og tørr periode. Det er skrevet at de store elvene tørket så mye inn at det kunne vades over de. I 334, 335 og 336 frøs sjøen til mellom Liaodong og Shandong slik at armeene kunne marsjere over. Noe som ingen kunne huske hadde skjedd før.
I denne perioden hvor man ikke kunne stole på de ulike og mange regjeringene i Kina eller statene i innenfor det som er Kina i dag, fikk buddhismen stadig større betydning. Buddhismen ga et annet og større innhold til hva livet var, menneskene og kosmos. Gautama Siddhartha – han som ble Buddha – skapte et ny og dypere forståelse av hva livet var eller kunne være. Noe som manglet i kinesisk religion eller filosofi til da. Buddha betyr den opplyste. Buddhismen peker ikke på en skapergud, men handler mye om hva du må gjøre for å gjenfødes til et bedre menneske. Buddhismen peker på at livet er en lidelse og at den har en årsak gjennom begjær og uvitenhet. Og dette må du gjøre noe med eller bearbeide. Buddhismen spredte seg fra India utover i Asia, men spesielt viktig ble den i Kina der den ble blandet med kinesisk filosofi og religion. Det var særlig under den indiske keiseren «Ashoka den store» at buddhismen startet sin spredning i India og videre utover i Asia. Han levde mellom 304 og 232 fvt.
Man mener at nord i Kina ble det på denne tiden bygd rundt 6 500 buddhistiske templer med nesten 80 000 munker. Buddhismen spredte seg svært raskt. Buddhismen var også til en viss grad samlende på tvers av sosiale lag. Buddhismen i India hadde ikke noe kastesystem slik som hinduismen hadde og har. Selv om buddhismen tok inn i seg elementer fra taoismen og konfutsianismen så møtte den også motstand fra disse hold.
Før buddhismen fantes det få statuer og malerier, men med buddhismen flommet det over med kunstverk som da ble brukt til å formidle buddhismen. Det ble f.eks. bygd og hugget et stort antall Buddha-statuer. Pagoder ble bygd som en forlengelse eller ut fra tradisjonen av det som het stupaer i India som da angivelig skulle inneholde relikvier av Buddha. I Yungang i Kina skal det være hugget ut over 50 000 Buddhaer i fjellet. Den største skal være 14 m høy.
Denne perioden navngis i Europa som Middelalderen og det er klare paralleller til den i Kina. Begge plasser var det store imperier som ble brutt opp, «barbariske» stammer tok makt mange plasser, den gamle økonomien led og en fremmed religion ledet til at store summer ble brukt på religiøse monumenter. Samtidig var det også klare forskjeller. Det var flere likheter over det kinesiske området i motsetning til i Europa. Det gjorde det letter å finne tilbake til det gamle imperiet.
Oppsplitting av det gamle Han-imperiet i 220 evt. og Sui-dynastiet samlet de nordlige og sørlige statene og gjenopprettet keiserriket i 581 evt.
Det var kanskje ikke gitt at nordlige og sørlige stater skulle samles igjen, men det skjedde via brutal makt. Egentlig var Xianbeifolket som startet samlingen og de var ikke-kinesiske nomader i det som i dag er Mandsjuria og det østlige Mongolia, men de ble en del av den kinesiske kulturen etter hvert og var godt på vei da de startet krigene som skulle samle Kina. Men det var en generalen Yang Jian som visstnok var halvt kinesisk som fullførte jobben. Det sies han tok makten og for å hindre utfordrere tok han livet av 59 prinser fra det kongelig Zhou dynastiet. Han presenterte seg som en slags buddhist-konge som skulle forsvare buddhismen.
Sui-dynanstiet ble grunnlagt av Keiser Wen (Yang Jian), men det varte ikke lenge. Dynastiet oppnådde allikevel mye. Først og fremst at de samlet Kina (det som var Kina den gang) igjen til et rike. Og under dette dynastiet startet de arbeidet med en stor kanal gjennom flere provinser for lettere å frakte mat og varer internt i Kina. Dette var viktig for verdiskapningen. Særlig det nordlige Kina slet med tilgang på korn og matvarer. Det var mest rikdom og mat langs Yangtze og det var viktig at den nordlige delen kunne dra nytte av de ressursene. «Den store kanal» (omtales også som Keiserkanalen) gikk fra Hangzhou til Beijing-området og hadde en lengde på 1770 km. Man mener at 5 millioner mennesker ble mobilisert for å bygge kanalen. Dette er den lengste vannvei mennesker har bygd og den ble en suksess, men det kostet enormt i innsats, mennesker og bruk av økonomiske ressurser. Den ble åpnet i 609. Noen strekninger av kanalen var bygd før og den er senere flere ganger renovert grunnet sedimentavsetninger og annet. Grunnet Keiserkanalen og andre prosjekter ble det da en økonomisk vekst. Andre prosjekter var en styrking av forsvaret og den kinesisk mur ble forlenget. En utjevning av eiendomsretten til jord var positivt og førte til større produksjon av mat. Regjeringsmakt ble sentralisert og myntsystemet ble standardisert.
Det ble også etablert ordninger med at lokale guvernører måtte rotere fra provins til provins eller at de hadde makten bare en periode. Systemet hadde vært mer slik at det var familier som satt på makten i lange periode, noe som var en problem for den sentrale makten. De begrensningene som ble innført her på de lokale makthaverne styrket regjeringsmakten. Noe tilsvarende ble også gjort i Japan for å løse opp i sementert makt i familiedynastier lokalt.
Da dynastiet senere også skulle erobre Korea strakk de seg for langt. Det er skrevet at over en million menn ble mobilisert for å ta et av kongerikene i Korea. Dårlig ledete felttog av keiser Yangdi (Yang Jians etterfølger) der de tapte, kostet for mye. Da fikk til og med keiserens rådgivere nok og de kvalte han. Himmelen hadde forkastet Sui-dynastiet sa de. Det må nevnes at det også var oversvømmelser med påfølgende hungersnød som ikke gjorde det lettere. I år 618 er det klart for neste dynasti – Tang-dynastiet.
Tang-dynastiet ansees for å være et av høydepunktene i kinesisk historie. Man kan si at Sui-dynastiet samlet Kina på nytt, mens Tang-dynastiet konsoliderte det nye riket.
I den opprørske perioden på slutten av Sui-dynastiet som gjorde at dynastiet forvitret grunnet de store byrdene som ble lagt på folk, tok general Li Yuan makten. Han styrte riktignok på vegne av en barnekeiser – sønn av den kvalte keiser Yangdi. Men barnekeiseren ble en marionett som han senere tok livet av. Dynastiets hovedstad ble Changán som var eller ble en by med 2 millioner innbyggere. Den største byen i verden i sin tid. Li ble keiser med keisernavnet Gaozu og var da den første keiseren i Tang-dynastiet. Han var opptatt av å konsolidere riket og lyktes med å samle hele Kina (den gang) i 628.
Gaozu reformerte mye av Kina – delvis etter planene til Sui-dynastiet – men han gjorde også mange endringer. Blant annet styrket han konfutsianismen på bekostning av buddhismen. Et svært strengt rettssystem som Sui-dynastiet hadde etablert ble avskaffet. Det ble utviklet et bedre og mer rettferdig system under han og de senere keiserne, men selv det var strengt nok. En viktig reform som han gjennomførte var en jordreform som fordelte jorda bedre mellom bøndene. Alle bønder skulle få jord og denne jorddistribusjonspolitikken var en grunn til den økonomiske veksten man opplevde under dette dynastiet. Skattene ble også senket og man hadde en god oversikt over befolkningen og kunne kreve inn skatt på en mer rettferdig måte.
Keiser Gaozu havnet etter hvert i skyggen av sin sønn og abdiserte til fordel for han. Sønnen Li Shimin ble keiser Taizong. Det ble Taizong sin oppgave å løse problemet med de østlige gukturkerne som under sin leder Xieli Khan var et uromoment omkring hovedstaden Chang’an. Rundt 630 vant Taizong et avgjørende slag og erobret landet deres. Gukturkerne sverget senere troskap til Tang-dynastiet. Da de østlige områdene var sikret kunne Tang-dynastiet ekspandere vestover langs Silkeveien. I etterkant av dette strømmet det handelsmenn og andre mot Kina og satte sitt preg på byene i vest. Kristne tekster ble også oversatt til kinesisk i denne tiden og misjonærer fulgte. Kristendommen ble ikke ansett som en trussel mot det kinesiske riket og ble akseptert. Det ble også andre religioner. Det var den persiske biskopen Alopen (nestorianer – en egen retning innen kristendommen) som sto bak dette framstøtet og er senere kalt den første kristne misjonær i Kina. Den første kristne teksten ble kalt «Sutraen om Jesus Messias». Ordet sutra er et begrep som brukes om sterkt komprimerte lærebøker i den brahmanske sanskritlitteraturen – India.
I denne perioder er det flere kinesere som reiser til India for å lære mer om Buddha og ikke minst oversette buddhistiske tekster til kinesisk. I dag er en del av disse originaltekstene i India tapt og det er kun oversettelsene i Kina som eksisterer. Den mest kjent kinesiske pilgrimmen fra denne tiden er Xuan Zang som var pilgrim i perioden 629 til 645.
Det skjedde mye reformarbeid i denne perioden der embetsprøver ble fornyet, kravene ble hevet for embetsmennene. Straffelover ble forenklet og skolevesenet ble forbedret. Tang-tidens lovkodeks er bevart og har 500 paragrafer som er logisk oppbygd. Det er rundt slutten av 600-tallet og utover 700-tallet at Kina har sin største utbredelse sammen med en rekke tributt-stater slik som blant annet Kashmir, Nepal, Vietnam og Korea.
Mot slutten av 600-tallet trer en konkubine inn i den kinesiske historie. Gjennom noen viderverdigheter blir hun keiserinne Wu Meiniang og det antydes at hun forgiftet sin mann keiser Gaozong. Hun kom tilslutt helt til topps i hiearkiet gjennom noen grusomme dåder. Tilslutt klarte hun å ta makten helt – da som keiserinne Wu Zetian – med støtte fra buddhister, det hemmelig politi og en stor andel av befolkningen. Hennes styre fikk navnet Det annet Zhou-dynasti. Hun er den eneste kvinne som har styrt Kina, den eneste som de facto har vært kvinnelig keiser av det kinesiske imperiet. Dette var selvfølgelig ikke uten kraftig misnøye fra konfusiansk og taoistisk hold. Det å være kvinne på keisertronen var egentlig helt utenkelig i henhold til kinesisk tradisjon. Men hun klarte å holde på posisjonen gjennom machiavellisk kløkt og despotisk brutalitet. Hun blir tilslutt styrtet i 705, men da var hun over 80 år gammel.
Etter en urolig tid tar keiser Xuanzong (barnebarn av keiserinne Wu) makten som får tilnavnet den strålende monark. Dette blir en tid med fred og en gullalder for kultur og visdom. Denne keiseren sies forresten å ha hatt 40 000 konkubiner. Men problemene melder seg igjen med intriger og interne stridigheter. Høyere militære kostnader langs Silkeveien fører til høyere skattetrykk. En tyrkisk general i det kinesisk hoffet – An Lushan – tapte en maktkamp som igjen førte til opprør i det nordlige Kina. Dette opprøret fra Lushan inklusive kriger og gjenopprettelse av den kinesisk makt i disse provinsene, ble sagt å ha kostet 36 millioner mennesker livet. Det virker som et usannsynlig høyt tall.
På denne tid stod en dikter fram – Du Fu (712-770) – som under sine reiser ble slått av dialektforskjellene, men de kinesiske tegnene var like. På denne tiden utviklet kalligrafien seg grunnet god tilgang på silke og papir. Kalligrafi er betegnelsen på kunsten å utforme bokstaver og tegn på en finest mulig måte. I Kina ble kalligrafi mer enn noe annet sted utviklet som en egen kunstart, og det krevde mye for å bli en mester i kalligrafi. Og verk av de store mestrene kunne bli svært verdifulle. (Dette må jo si noe om hvor gamle tegnene var – de var like overalt – men språk og dialekter var helt ulike, med lite slektsskap – stemmer dette ??) Et annet trekk som gjorde perioden rik på kultur var at poesi og dikt ble viktig. Selv i de prøvene som de som ønsket å bli embetsmenn måtte gjennom var poesi et tema.
Et standarisert eksamenssystem som var mer merittbasert ga muligheter for talenter utenfor de mektige famliene som gjerne styrte. Nå var det nok de gamle familiene som fortsatt hadde mye av makten, men det ga muligheter for dyktige mennesker som ikke hadde forbindelser eller familiebånd å vise til.
Te – som opprinnelig antakelig stammet fra provinsen Yunnan – blir i denne perioden en nasjonal drikk og da dyrket over stadig større områder i Kina. Inntil denne perioden hadde te like gjerne en funksjon som helsedrikk, men ble nå en vanlig drikk.
I denne perioden var det også betydelig utveksling av kultur og handel med varer via sjøveien mot sør-øst Asia og det var gjerne arabiske handelsmenn som var sentrale. Det som er en storby i dag nord for Hong Kong – Guangzhou – var et slikt senter for handel den gang.
Keisermakten eller sentralmakten ble svakere etter hvert og lokale herrer kunne utøve mer selvstendig makt slik som uigurene og tibetanerne. I denne perioden ble tedyrkning mer populært og vi fikk framvokst av tehus. Tang-dynastiet gjorde te til statsmonopol sammen med salt og alkohol.
Tang-dynastiets undergang kommer mot slutten av 800-tallet. Blant annet fikk vi Huang Chao-opprøret fra 876 til 884 som kostet ufattelig mange liv. Huang Chao kom fra det som er provinsen Shandong i dag og han strøk til mandarineksamen, og han ble kanskje derfor kritisk til styresmaktene. Han tjente seg rik på ulovlig salthandel. Sammen med andre misfornøyde ble det etter hvert etablert en stor styrke. Huang Chao raserte mange sørlige provinser og keiseren den gang – keiser Xizong – måtte flykte fra hovedbyene. Det var først da et tyrkisk kavalerikorps kom på banen at Huang Chao må gi tapt i et slag. Så tok evnukkene kontrollen i år 900, men en general med navn Zhu Wen ryddet de av veien og så tok han livet av alle Tang-prinsene i 907 og da var Tang-dynastiet over – det som var landets gullalder.
I store deler av Tang-dynastiet var buddhismen sentral og den ekspanderte i Kina. Men på slutten av Tang-dynastiet vokste det en motstand mot denne importerte religionen. Både buddhismen og andre fremmede religioner ble da kraftig undertrykt. Et svært stort antall klostre og kapell ble ødelagt eller konvertert til annet bruk, og munker og nonner ble tvunget tilbake til et vanlig liv. Dette var neppe noe gode for Kina fordi både buddhismen og andre religioner førte med seg intellektuell og kunstnerlig stimulans.
Etter en lang periode med tronstrid og maktkamper etableres Song-dynastiet i 960.
Det var et urolig århundre mellom 860 og 960. Tangdynastiet ble i praksis oppløst og det ble dannet egne separate kongedømmer. I sør brukte man begrepet de 10 kongedømmer. Den som var sterk nok og kunne mønstre en hær kunne etablere et kongedømme. I et tilfelle var det faktisk en slave som tilslutt ble konge i mindre stat. I nord hadde man de 5 dynastier – dvs det skiftet raskt fra det ene dynastiet til det andre. I nord var dynastiene dominert av ikke-kinesere eller hadde støtte fra ytre regioner som opprinnelige ikke var kinesere. Grunnet forvitringen som skjedde på slutten av Tang-dynastiet så mistet også Kina sin dominans på nabostatene. De kunne ikke lenger være en tributt-stat som krevde tributt eller skatt fra sine naboland. Dette ble gjeldende i mye av tiden under Song-dynastiet.
Song-dynastiet var en periode preget av betydelig utvikling av kulturen og mange viktige oppfinnelser. Krutt ble for første gang benyttet til militære formål. Kompassnål og kuleramme tas i bruk. Trykkekunsten kommer også og det lenge før i Europa. Det ble lagt stor vekt på utdanning og det ble gjort store framskritt inn matematikk, navigasjon, medisin, våpen osv. Den før nevnte trykkekunsten var nok viktig for at utdanning kunne nå nye høyder og utbredelse. Antallet som tok eksamen for å kunne være aktuell for de offentlige stillingen økte voldsomt og det ble en knallhard konkurranse. Dette ledet til at de som kom gjennom nåløyet var særdeles dyktige i dette meritokratiske systemet. Det var heller ikke så uvanlig at kvinner tok utdannelse eller ble lærde. Kulturelt når landskapsmaleriet et nytt høydepunkt. Men samtidig svekkes Kinas politiske og militære innflytelse. Rundt 1120 mister Kina makten over Nord-Kina til skiftende invasjonsfolk. Det er på denne tiden at mongolene under Djengis Khan etablerer seg som en stormakt.
Det er en general med navn Zhao Kuangyin som etablerte Song-dynastiet i 960. Han styrtet den 7 år gamle tronarvingen til det yngre Zhou-dynastiet – det siste av de fem dynastiene. Med generalen endte De fem dynastiers og ti kongedømmers tid. Det siste var en betegnelse på perioden mellom 907 og 960.
Generalen eller Taizu som ble navnet hans posthumt var en dyktig politiker som fikk de andre generalene til å overgi seg i bytte mot høye titler og gode pensjoner. Befolkningen var krigstrett og støttet hans arbeid med å bygge opp en stat basert på tradisjonelle konfutsianske verdier. Taizu levde selv et nøysomt liv og var flink til å lytte og passet på at skattene ikke ble for høye. Kaifeng ble hovedstad i et delvis gjenforent Kina.
Yngre bror av Taizu som tok over etter hans død prøvde å gjenerobre store områder i nord som var under kontroll av khitanerne – senere Liao-dynastiet. Det endte med tap mot khitanerne og så måtte faktisk Song-dynastiet betale tributt til Liao-dynastiet. Den tredje Song-keiseren – Zhenzong – konsoliderte og styrket Kina. Nye forsøk på å slå khitanerne lyktes ikke selv om Kina hadde noen vellykkede slag. Men det ledet til en fredstraktat i 1005 som holdt seg til 1125. Khitanerne var en etnisk gruppe som dominerte mye av Mandsjuria. De var vel mest å regne som forløpere til mongolske grupper. Dette var da opprinnelig ikke-kinesere og betraktet som utledninger. I dag er en stor del av Mandsjuria innenfor Kinas grenser og utover 1800-tallet flyttet de massivt mange han-kinesere inn i området slik at de opprinnelige innbyggerne er kun en liten minoritet. Resten av Mandsjuria er en del av Russland i dag.
Under keiser Shenzong (1067-1085) og av hans rådgiver Wang Anshis kom det store reformer med effektivisering av administrasjonen, skapte overskudd i statskassen og ble sterkere militært. Wang Anshis var opptatt av å styrke småbønder – noe som førte til at godseiere og andre rike kinesere protesterte og prøvde å undergrave Wang Anshis. Mye av det Wang Anshis ville ble allikevel gjennomført.
Det ble en rask økonomisk vekst og myntpregingen ble fordoblet. Og ikke minst ble papirpenger tatt i bruk. Det ble et sterkt oppsving i handelen med Sørøstasia og India spesielt grunnet økende skipsfart. Jernindustrien i det nordlige Kina blomstret og man tror at i 1018 ble det produsert mer enn 35 000 tonn jern i året. Det var ofte privatpersoner som eide og drev gruvene og ble rike for så å reinvestere i nye gruver. Senere i dette århundret kom man opp på rundt 100 000 tonn i året. Kina var på vei mot et kapitalistisk industrielt system mange hundre år før Europa. Men så stoppet det.
Mandarinene ved det keiserlige hoff (mandarin er en europeisk (?) betegnelse på en kinesisk statsembetsmann fram til 1912) likte ikke at private personer ble styrtrike på produksjon og handel. At de etablerte store selskaper med mange ansatte. Dette var en trussel mot konfusianske verdier og stabilitet. Dermed ble jernproduksjonen erklært statsmonopol og alt ble ekspropriert. Og resultatet var en rask tilbakegang av produksjonen.
Mot 1050 kom boktrykkerkunsten med bevegelige typer. I 1024 kom de første pengesedlene på papir. 1090 kom kompasset uten at man kanskje tok i bruk det i sjøfart med en gang. Første bruken var til spådommer. Kruttet ble oppdaget i 1044 uten at man tok i bruk det til kanoner. Kanonene kom etter 1300 uten at man kom på å lage pistoler. Fra 984 brukte man kanalsluser og store skovlhjul kom på 1100-tallet.
Den sterke økonomiske veksten kom for alvor på 1100-tallet da store mengder bønder flyttet inn til byene. Statlige håndverksbedrifter hadde opp til 7000 ansatte og de private bedriftene kunne ha opptil 1200 arbeidere. Private og statlige jobbet godt sammen. Det som ble produsert var blant annet teglstein, lakkarbeider og porselen. Staten passet på at de private ikke ble for store.
Det ble også etablert en del sosiale tiltak slik som arbeidsformidling, hjem for foreldreløse barn og brannvern. Velferdsinstitusjoner kom også og havnearbeidergilder. Mye av dette må være tidligere enn tilsvarende i Europa. Det stadige rikere borgerskapet etterspurte mer luksusgoder og skapte arbeidsplasser gjennom det.
Under Song-dynastiet økte produksjonen av ris kraftig grunnet nye typer ris som modnet raskere og tålte mer tørke. Oppdemming og pumpemetoder kom for fullt og det var også avgjørende viktig for økningen. Det ble på 1100-tallet trykket illustrerte brosjyrer som viste hvordan man kunne gjøre risdyrking mer effektivt.
Administrasjon var delt i tre store områder slik som økonomi (statsmonopoler, budsjett etc), hær og sekretariat (rettsvesen, personalforvaltning etc). Imponerende var at det fantes ombudsmannsembeder for klagemål og annet. Det må ha vært svært tidlig. Embedseksamener ble viktig og besvarelser ble bedømt anonymt. Det er her vi finner den delen av mandarinsystemet som senere er kalt meritokratisk der man søkte de beste uavhengig av bakgrunn og familie. Det var en erkjennelse av at nepotisme, samt det å gi det rike borgerskapet fordeler ikke tjente staten.
Rundt 1126 tok jursjenerne keiser Huizong og hans sønn til fange. Jursjenerdynastiet etablerte et nytt dynasti i store deler av nordlige Kina. De kalte seg Jin-dynastiet eller Jinn-dynastiet for å skille det fra et tidligere dynasti. Nå begynner forfallet for Song-dynastiet for alvor og Jinn-dynastiet sliter også fordi mongolene begynner å gjøre seg gjeldende for alvor.
Det er tidlig under Song-dynastiet at skikken med snøring av føtter starter. Unge kvinner strebet etter det som ble kalt den gylne lotus – en fot som var så liten at de knapt kunne gå på den. Denne skikken – som egentlig var grusom – varte i 1000 år. Snøring startet tidlig og det var neppe noen jenter som ønsket det fordi det gjorde så forferdelig vondt. Men det ble nesten umulig å bli gift hvis man ikke hadde de bittesmå føttene, så mødrene tvang igjennom snøring. Denne skikken begynte i det små, med spredte seg utover Kina. Med snørte føtter kunne de ikke bevege seg ut av hjemmet uten videre. Det var også noe som passet menn. Snøring ble forbudt tidlig på 1900-tallet, men selv på 1970-tallet kunne man fortsatt se noen kvinner med snørte føtter. Man mener at i perioden med snøring var det rundt 50 % av kvinnene som fikk føttene snørt sammen og blant de øvrige lag av samfunnet kanskje nesten 100 %.
Song-perioden var stort sett en god periode i Kina der ingen av keiserne var tyranner. Det ble styrt med gode intensjoner. Det var da heller ingen forsøk på kupp. Landet var også relativt sterkt styrt fra sentralt hold i forhold til andre perioder. Konfutsianske verdier gjaldt uten at det var absolutt. Det var også buddhisme og daoisme blant herskerne. Begrepet nykonfutsianisme ble brukt der man tok opp elementer fra buddhismen og daoismen i selve konfutsianismen. I år 742 antar man at det var 50 millioner kinesere og i år 1100 var befolkningen på 100 millioner. Det var et tegn på at Song-dynastiet var en god og produktiv periode. En rekke bønder som tjente bra, begynte også å produsere andre varer på si. Det kunne være vin, silke og annet. Det oppsto en stor handel internt i Kina og det førte til en betydelig bygging av båter for elver og kanaler. Det var visstnok en enorm trafikk av båter på Yangtze. Dette ble bekreftet av Marco Polo som kom til Kina senere som skrev at handel og trafikken på Yangtze var større enn all sjøtrafikk som han kjente til fra Europa. I alle fall en bekreftelse på at det var stor trafikk på elva.
Det var også selvsagt utenrikshandel som tidligere. Man hadde store skip som kunne seile eller ro til f.eks Japan i løpet av 5 til 7 dager. Her kom kompasset til sin rett og den første rapporteringen av bruk av kompass er fra 1119. Japan leverte gull og tømmer mot blant annet silke, keramikk, bøker og store mengder koppermynter som ble brukt til å etablere valuta i Japan.
All denne handelen ledet til et stort behov for mynter og man mener at det ble laget 800 millioner mynter i året rundt år 1000. Et århundre senere var myntproduksjonen nesten 10-doblet. Dette ledet da til at man trengte en ny løsning og det ble da papirpenger. Dette ble da de første pengesedlene utstedt av en regjering i verden. Fra denne etableringen var det kort vei til ytterlige spesialisering med kontrakter, partnerskap og etablering av selskaper som antakelig var former for aksjeselskaper. Dette var i så fall lenge før man startet tilsvarende i Amsterdam. I Amsterdam var man først ute med å danne aksjeselskaper for å drive handel mot Østen. Man gjorde det i Amsterdam for å samle kapital til å utruste skip som skulle til Østen, noe som var en risikabel virksomhet grunnet stor fare for å miste skip underveis. Risikospredning ble da viktig og i de aksjeselskap som ble stiftet den gang var det kun innskutt kapital du risikerte – slik som i dag. I Kina ble det da skapt et finansielt miljø før det som kom i Amsterdam, men kanskje ikke før det som kom i Italia eller Firenze?
En som gjorde mye for kunsten under Song-dynastiet var keiser Huizong på tidlig 1100-tallet. Han brukte store ressurser fra kronen til bygge opp kolleksjoner av kunst og fikk det katalogisert. Han sørget for kalligrafi, tegning og maling av fugler og blomster. Han var også veldig opptatt av Daoisme som han ønsket å spre. Men det var kanskje hans ensidig interesse for kunst og kultur som førte til for lite fokus på opprør langs grensene som ble varslet om at dynastiets dager ville ta slutt.
Da Marco Polo kom til Kina i andre halvdel av 1200-tallet lå Kina foran alle andre land innen jordbruk, industriproduksjon, kommersiell aktivitet, urbanisering, utdanning inklusive utbredelse av bøker. Marco Polo var i Kina fra 1275 til 1294. Når tilsvarende skjedde senere i Europa ledet det til individets frihet og rask endring i samfunnet. Slik ble det aldri Kina av en eller annen grunn. Sentrale myndigheter holdt kontrollen på tross av all den kunnskap som vanlige folk ervervet. Det er i alle fall slik jeg leser det.
Dette var et herskerdynasti i Kina som også ble kalt Det mongolske dynasti. Dette er et av to dynastier i kinesisk historie grunnlagt av folkeslag som ikke tilhørte Han-folkene (?) og Yuan-dynastiet blir i dag betraktet som en utenlandsk styring av Kina. Det var også andre dynastier i indre Asia slik som Tangut Xi Xia-, Liao- og Jin-dynastiet i perioden fram til mongolene tok over. Kanskje litt bemerkelsesverdig at i indre Asia i den delen som sognet til Kina bodde det kanskje 5 millioner under Tang-dynastiet, mens i Kina var det omtrent 60 millioner. En skulle tro at de regionene ikke skulle komme til å utgjøre noen trussel for det kinesiske imperiet som helhet. Det var enorme områder i det som her omtales som indre Asia, men muligheten til å drive jordbruk var langt dårligere enn i Kina. Men de var nok avhengig av å handle mat eller korn mot hester og andre dyr. Hvis de ble nektet hadde de styrke til å angripe kinesiske områder og forsyne seg med det trengte.
Temudsjin, som er kjent som Djengis Khan, var stamfaren til alle Yuan-dynastiets herskere. Djengis Khan kom fra kiyadene – en av de mange stammer i det oppsplittede Mongolia. Etter hvert tok han kontroll over alle de andre stammene. Gjennom kombinasjon av diplomati, organisasjon, militær dyktighet og ikke minst brutalitet samlet han alle stammer til ett folk. Noe som syntes umulig før han gjorde det. Djengis Kahn var ingen beskjeden mann. Han utropte seg selv til en slags «verdenskeiser» og ønsket å beseire alle land og folk han kjente til. Hans «verk» startet for alvor i 1206 da han samlet prominente mongoler og utropte seg selv til den store Khan.
Det ble da starten på Yuan-dynastiet som til slutt hersket over Mongolia, Russland og store deler av Sentral-Asia. Etter at Mongolia var sikret beveget seg videre og Jin-dynastiet sto for tur. Styrken til mongolene var hester og ryttere. Disse kunne skyte med pil og bue fra hesteryggen, de beveget seg raskt og ble overlegne alle andre krigere på slettene. De møtte problemer når de kom til befestede byer, men de lærte seg beleiring også etter hvert. Til slutt seiret mongolene i slag etter slag og fosset fram. Djengis Khans erobringstokter er uten sidestykke i historien når man ser på hastigheten det skjedde med.
Da Djengis Khan døde i 1227 hadde han kontroll over et områder som strakte seg fra Stillehavet til det kaspiske hav. Det er ikke umulig at mongolene kunne ha beveget seg langt inn i Europa hvis han ikke hadde dødd. Hans død fordret at lederne vendte hjem for å velge en ny Khan. Men hans sønn Ogødei fortsatte og de knuste Jin-dynastiet og tok Nord-Kina. Videre var de helt inn i Polen og Ungarn utenom å ta Moskva og Kiev.
I 1215 beleiret, inntok, plyndret og brente Djengis Khans styrker Jinn-hovedstaden Yanjing (senere Beijing). Jinn-keiseren Xuan Zong flyktet til sin hovedstad Kaifeng. Der ble hans etterfølgere nedkjempet i 1234. Det sies at da de senere tok byen Chengdu som de vant lett, så slaktet de allikevel ned mer enn 1 million innbyggere i byen – antakelig alle innbyggerne. Dette forteller noe om brutaliteten til mongolene.
Etter å brent den gamle Jinn-hovedstaden bygde mongolene i 1267 sin egen hovedstad et kort stykke nordenfor. Det er denne byen Marco Polo kommer til og som han kaller Cambuluc eller også kalt Dadu. Marco Polo tilbragte mesteparten av sin tid i Cambuluc i perioden 1275 til 1292. Kublai Khan som ønsket å bli keiser av Kina, ville ha denne byen som hovedstad grunnet at det lå nærmere Mongolia. Khan betydde i følge Marco Polo for fyrstenes storfyrste. Cambuluc er antakelig en sammentrekningen som betyr Khanenes by.
Kublai Khan som var sønnesønn av Djengis Kahn, proklamerte Yuan-dynastiet i 1271. Da ble Song-dynastiet formelt avsluttet. Eller det er kanskje riktigere å si 1276 for da ble den sørlige hovedstaden – Hangzhou – i Kina beseiret og da hadde mongolene kontroll på nesten hele Kina. Samtidig ble etter hvert det gamle mongol-riket delt mellom flere khaner og det var ikke et sammenhengende rike lenger. Det var til og med kriger dem i mellom. Mongolene brukte av taktiske grunner et kinesisk navn på dynastiet. Yuan-dynastiet ble naturlig nok oppfattet negativt av det kinesiske folk selv om mongolene kom med positive endringer også. De reformerte landbruk, transport og bygde sykehus og hjalp de fattigste. Kublai Khan fremmet også vitenskap og religion.
Mongolene regjerte fra Dadu skjønt keiseren hadde en storslagen sommerresidens i Shangdu i Mogolia. På 1400-tallet i Europa dukket navnet Zanadu eller Xanadu opp som navnet på den legendariske byen. Marco Polo besøkte byen i 1275 og beskrev den som en storslått by med palasser og store bygninger. Dette ble til en legendarisk fortelling om en nærmeste mytisk by beliggende i Himalaya eller i nærheten som var uendelig rik og vakker. I moderne pop så har vi Olivia Newton-John som ga ut LP`n Xanadu som var den første LP`n jeg kjøpte. Tittellåten Xanadu starter med «A place where nobody dared to go…». Mongolherskerne var fryktet, men låten fortsetter med å fortelle om den strålende byen du er i.
Rundt 1290 besto den kinesiske befolkningen offisielt av 60 millioner sørkinesere, 10 millioner nordkinesere og 2 millioner mongoler og semuer. Kublai Khan delte Kinas befolkning i 4 klasser der øverste klasse var hvite mongoler, de svarte moguler (semuer), nordkinesere og den laveste klassen som var sørkinesere ble de mest rettsløs. Disse klassene ble behandlet ulikt i forhold til rettssystem, beskatning og i forhold til hvilke jobber de kunne ha osv. Kinesere hadde ikke lov til å eie våpen eller hester. Yrkesskifte og ekteskap over disse gruppene var ikke tillatt. Dog var det neppe slik at alle reglene som ble innført ble fulgt til punkt og prikke. Til tider så var mongolene mer bekymret for at sine egne skulle bli for kinesiske. De var tross alt i klart mindretall.
Samtidige som mongolene var ubestridte herskere så var det liberalt med hensyn til religion. Selv praktiserte mongolene på den tiden en tibetansk buddhisme eller lamaisme. Det dukket opp katolske erkebispedømmer, islam økte innflytelsen i nordvestlige og sørvestlige hjørner. Kunnskap ble utvekslet med Europa. Håndverkere ble dyktigere og da kanskje spesielt innen porselenproduksjon. Det antydes at da dyktige kinesere ikke fikk delta i administrasjonen av riket så brukte de dyktigheten innen håndverk.
Etter hvert starter forvitringen av dynastiet. Mongolene ble aldri akseptert av kinesere og uroen økte mens Yuan-herskere ble stadig dårligere administratorer. Mongolene brydde seg aldri om å lære kinesisk og satte heller ikke pris på den rikholdige kulturen i Kina. Etter oversvømmelser og dikebrudd i Den gule flod oppstår det ulike opprør og etter hvert leder Zhu Yuanzhang opprørene og han blir senere det første keiser i det påfølgende Ming-dynastiet. En viktig faktor til fallet for dynastiet var forfallet i jordbrukssektoren og sviktende vedlikehold av kanaler og diker, irrigasjonsprosjekter ble oppgitt m.m. Det er tall som viser at det rundt år 1100 var innbyggertallet rundt 100 millioner og i 1207 er det tall som tilsier 120 millioner. I 1290 er det derimot tall som viser en befolkning på 60 millioner og det varer et århundre til. En skal huske at Svartedauden oppsto i Kina antakelig i Hubei-provinsen i 1331. Det vil si at i løpet av 1200-tallet var det en helt dramatisk nedgang. En god del av dette skyldtes den brutale krigføringen til Mogolene, men det skyldtes nok også ha pest kombinert med både flommer og tørke.
Mongolriket mellom 1206 og 1368 er regnet som verdenshistoriens største sammenhengende rike som på sitt største strakk seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør, til Korea i øst og Polen i vest. I 1276 var det større enn dagens Russland og Kina til sammen. For Europa ble det i en periode enklere å handle med Østen grunnet at det var ett sammenhengende land man skulle gjennom. Riket var nok ikke veldig «fasttømret» slik at det løste seg etter hvert opp. Den siste Khan var Toghon Temur som styrte fra 1333 til 1368. Han utstedte en rekke dekreter som gjorde mongolene enda mer forhatte og til slutt er det en buddhistmunk – Zhu Yuanzhang – som ledet opprøret som gjorde at mongolene flyktet. De mongolene og deres hjelpemenn som ikke kom seg unna ble halshugd. Men mongolene ble i ettertid en plage for Kina og førte til store arbeider med å forsterke den kinesiske mur for å holde dem ute.
Under mongol-dynastiet prøvde de to ganger å erobre Japan. Mongolens invasjonsflåte angrep Japan både i 1274 og 1281, men mislyktes begge ganger. Japan ble delvis reddet grunnet kraftig uvær eller stormer som kaltes kamikaze på Japansk. Japan ble beskyttet av gudene (kami) og ga derfor stormene navnet kamikaze. Dette ble også utnyttet av japanske nasjonalister senere med at de fortalte at landet ble beskyttet av gudene. Og trodde kanskje det inntil amerikanerne angrep under 2. verdenskrig.
Marco Polo ble en viktig kilde til kunnskap om Kina den gang. Han kom til Kina i 1275 og var tilbake i Venezia i 1295 hvor han senere dikterte boka om reisen til Kina. Det har av og til blitt hevdet at han aldri hadde vært i Kina fordi det er mye han ikke skriver om som han burde ha gjort, men de fleste eksperter i dag mener at han var der. Det er mye med Marco Polo er som litt gåtefullt, men han har blitt en av historiens mest kjente oppdagere delvis grunnet reisen var fantastiske og myteomspunnet.
Ming-dynastiet er kanskje det mest kjente kinesiske dynastiet for oss fordi vi ofte snakker om Ming-vaser og annet fra denne tiden. Dette ble det siste etnisk han-kinesiske dynastiet da det tok over etter mongolene.
Under de første keiserne i Ming-dynastiet skjedde det en kulturell oppblomstring og økonomisk vekst og Kina nådde nye høyder og storhet. Kina økte handelen i hele Øst og Sørøst-Asia og bygde en enorm flåte som reiste omkring. Man produserte 100 000 tonn jern i året i det nordlige Kina. Boktrykkerkunsten ble ytterligere utviklet. Utlendinger som besøkte Kina i denne perioden ble imponert over den store mengden bøker som var tilgjengelig og at de var så billig. Og som nevnt så nådde porselenskunsten nye høyder og i dag er f.eks. Ming-vaser av høy kvalitet ekstremt verdifulle. Knyttet til det siste kan det nevnes som en kuriositet at i Nasjonalmuseet står en Ming-vase som ble funnet i trapp i et hus tilhørende Utenriksdepartementet. Den ble brukt til å kaste sigarettkneiper i. Noen skjønte hvilken vase dette var og sørget for at den kom på museet. Den er trolig verdt langt over 100 millioner NOK.
Det er uklart hvor mange som levde i Kina under Ming-dynastiet fordi det av skattemessige grunner lønte seg å underdrive hvor store familier og samfunn var slik at de slapp unna med mindre skatt. Folketellingen i 1381 viste at det bodde nesten 60 millioner i Kina. Men tallet var ganske sikkert høyere og det var også en signifikant forskjell på antall menn og kvinner. Noe av det sistnevnte skyldtes at det var kostbart å få døtre og det er også dokumentert at man drepte jentebarn av den grunn. Slik har det også vært i India.
Den første herskeren eller keiseren kom fra et buddhistisk kloster. Han hadde lutfattige foreldre og søkte til et kloster for å ha mat og tak over hodet. Klosteret ble til slutt brent ned av Yuan-dynastiet. Kanskje det var grunnen til at han ledet opprøret mot mongolene. Han het opprinnelig Zhu Yuanzhang (1328-1398) og sjelden i kinesisk historie har en mann betydd så mye. Som keiser Taizu eller Hongwu (?) regjerte han fra 1368 til 1398 og er kjent for sin storslagne statsbygging. Han reformerte, men var også brutal i utrenskninger der han antakelig drepte 10 000 lærde og deres familier. Han knuste ethvert tilløp til opposisjon. Men han fikk Kina på fote igjen etter Yuan-styret. Man mener at han i løpet av flere runder drepte kanskje opp mot 100 000 lærde og andre. Slik sett var det like mye stress under en Han-keiser som under mongolsk styre.
Uansett så regnes Hongwu som en av de store keiserne i Kina og økonomisk gjenoppbygging stod i fokus. Han la grunnlag for et statsapparat som beholdt sin form i all hovedsak fram til 1911. Landreformen hans var til gunst for småbønder fordi han følte han sto i gjeld til bøndene som hadde båret han fram til makten. Og mange jordløse bondesønner fikk jord av staten og det ble ordnet slik at eiendommene ikke kunne overtas av spekulanter. Han sørget også for å utvide riket og styrket handelen med nabostater som aksepterte Kinas forrang.
Den senere keiser Yongle (het egentlig Zhu Di) fortsatte konsolideringen av kinesisk makt og han regnes som en enda mer fremragende keiser enn Hongwu og som en av de største keiserne Kina forstret. I 1402 ble Beijing residensby og Nanjing ble sekundær hovedstad. Bei og Nan betyr nord og sør. Flytting av hovedstad var en enorm operasjon og foregikk for det meste på Den store kanal. Det gamle forfalte keiserpalasset i Beijing ble revet og mellom 1407 og 1420 ble det bygget et helt nytt. Noen tror at en million mennesker bidro til dette. Det går frasagn om den fantastiske åpningen av palasset i 1421.
Keiser Yongle var ikke så brutal som Hongwu og var dyktigere til å lede byråkratiet. Han forbedret Den store kinesiske mur for økt beskyttelse mot mongolene. Dette arbeidet fortsatte fram mot 1640. Den «nye» muren var langt mer solid bygd. Yongle var opptatt av å gjøre Kina kjent for omverden og vise fram Kinas kulturelle overlegenhet.
Yongle var også opptatt å utvide maktområdet og gikk til stort angrep på Vietnam da de ikke ville underordne seg Kina. I 1407 var landet erobret og kineserne hevdet at 7 millioner vietnameser var drept. Allikevel tapte de Vietnam i 1428. I hele okkupasjonsperioden var det krig.
Noe av det mest imponerende i hans keiserperiode var de enorme ekspedisjonene til sjøs. Hans svært store flåtestyrker dro rundt i Sørøst-Asia og til kystene av Persia, Arabia og også opp til det østlige Afrika. 7 ekspedisjoner ble sendt og 6 av disse var i Yongle sin regjeringstid. I 1405 seilte 317 stolte skuter ut der de største var 400 fot lange og 160 fot brede! Disse ekspedisjonene hadde ikke som formål å føre krig, men å fortelle om Kinas storhet, sørge for handel og skaffe vasaller der det var mulig. Størrelsen på disse flåtene holdt til å skremme en del mindre fyrster til å betale en tributt – dvs bli vasaller. Dette var svært kostbare reiser og det kommersielle utbytte var lavt og de ble avsluttet. Kanskje det skyldtes et økende press fra mongoler og også japanske pirater. I tillegg hadde byggingen av keiserpalasset i Beijing tatt mye av statsfinansene og det var behov for å spare. Uansett disse ekspedisjonene besøkte India, Arabia, Persia, Afrikas østkyst m.m. I ettertid har historikere spekulert mye på denne tilbaketrekningen. Både på hvorfor og ikke minst hva det betydde for videre utvikling. Ville Europas kolonialisering av Asia skjedd hvis Kina hadde fortsatt med disse ekspedisjonene? Men i historien finnes det mengder av slike beslutninger og hendelser som kan gi grunnlag for kontrafaktisk historieskrivning.
Selv om de første keiserne hadde skapt et solid fundament så forvitret også dette dynastiet. Kanskje slik alle dynastier og nasjoner gjør med tiden. Et problem var inndelingen av samfunnet i ulike grupper som ikke fungerte. Mot slutten av 1400-tallet så holdt det på å rakne helt og man slet med skatteinnkreving og militærtjeneste. På 1500-tallet kom det til en konflikt med Japan til handelsrestriksjoner. Så prøvde man å forhindre all utenrikshandel og ødela alle skip som kunne seile utenriks for å hindre smugling. Men det hjalp ikke. Det er viktig å merke seg at landet ble mer konfutsiansk som også betydde at det ble økende forakt for handel og kjøpmenn. Denne forakten nådde et høydepunkt under Ming-dynastiet.
På tross av disse problemene så var 1500-tallet et kulturelt og økonomisk høydepunkt for Ming-dynastiet. Blant annet hadde det med europeiske oppdagelser og kolonigrunnleggelser på det amerikanske kontinentet å gjøre. Følgende av den europeiske tilgangen på sølvgruvene i Sør-Amerika kom så Kina til gode gjennom handel. På tross av den konfutsianske forakten for handelsfolkene så blomstret Kinas handelsliv og kjøpmenn, forretningsmenn og bankierer dannet en ryggrad i Kina og ble det nye borgerskapet. Det var varer slik som silke, porselen og keramikk som var populært i Europa.
Europeerne kom også med misjonærer som etablerte seg i kystbyene i Kina og en del kinesere ble omvendt, men brorparten av kineserne hadde liten sans for kristendommen som inneholdt elementer som var vanskelig å forstå. Slik som det å kun ha en gud, kvitte seg med konkubiner etc.
Forfallet ble påskyndet av evnukkene som fikk stadig mer makt. Det sies litt enkelt at mens keiserne hygget seg med haremet så tok evnukkene makten og noen fikk nærmest diktatorisk makt. Og de beriket seg uten at keiserne kanskje skjønte det. Mot slutten av Ming-dynastiet var det oppimot 100 000 evnukker og deres makt gjennomsyret det kinesiske samfunnet.
Mandsjufolket var en gruppe som nedstammet fra jursjen-folket som hadde grunnlagt Jin-dynastiet og holdt til i det nordlige Kina. De bebodde det området som senere ble hetende Mandsjuria. En Ming-hær tok livet av sentrale folk fra Mandsjuene og det ble sverget hevn. En kombinasjon av hungersnød og kostbare kriger i Korea for å slå ned den japanske okkupasjonen av landet (som krigsherre Toyotomi Hideyoshi fra Japan ledet), kostet Kina dyrt og landet ble i praksis bankerott. Dette var anledningen Mandsjuene ventet på og i 1644 marsjerte de inn i Ming-hovedstaden Beijing.
Tidlig i den syttende århundre fikk Asia en liten istid der temperaturen falt vesentlig. Innsjøer frøs til – noe som aldri tidligere hadde skjedd i alle fall historisk tid. Innhøstningen slo feil i nordlige Shaanxi i 1627 og 1628 som igjen ledet til en sultkatastrofe. I flere perioder i Kina var tømmerhogst så omfattende at det ledet alene til problemer. I 1639 ble det helt uholdbart mange plasser med økte skatter, tørke, sult, epidemier etc som igjen førte til horder av tiggere. Det ble opprør og kaotiske tilstander. Noen ga himmelens hersker skylden. I 1642 ødela opprørere diker opp i Guleelva som igjen ledet til at hundretusenvis døde i flom.
Ming-dynastiet startet som skrevet ganske bra, men hadde en miserabel slutt. Mens Song-dynastiet var en periode der Kina var overlegen i forhold til alle andre land så vidt man kan se, så ble Ming-dynastiet et periode der man falt bak europeiske land. Som nevnt så avviklet Kina sin maritime flåte rett før europeerne kom seilende til Asia. Noe som skulle sette avgjørende preg på den neste perioden.
Men det ble skapt kunst og kultur! Og særlig kjent er porselen og keramikk utenom silke. Det ble etter hvert en enorm produksjon av det berømte porselenet. Antakelig var det hundrevis av verksteder som produserte for staten og keiseren. Porselenet krevde spesiell leire og ble brent med temperaturer helt oppe i 1400 grader celsius – noe som var krevende den gang. Over hele «verden» den gang var det blåhvite porselenet høyt verdsatt og etterspurt. Spesielt i Portugal ble kjøpt inn mye porselen fra Kina.
Qing-dynastiet var det siste keiserlige dynasti i Kina. Det er også kjent som Mandsju-dynastiet som nevnt grunnet at det var Mandsjuene fra Mandsjuria som tok styringen av Kina. Mandsjuene ble opprinnelige betraktet som barbarer av kineserne og ble ansett som fremmede. Så nok engang ble Kina på en måte overtatt av utlendinger slik som under mongolene.
Det er på en måte underlig at mandsjuene som utgjorde kanskje 2 millioner kunne ta over Kina som man mener hadde over 100 millioner innbyggere. Men her det som nevnt «timingen» som var sentral. Kina lå nede grunnet en rekke indre og ytre forhold, mens Mandsjuria var uhyre godt organisert og da rede til å ta makten fra et da ytterst svakt regime. Det var en brutal maktovertagelse med enorme tap blant kineserne grunnet massakre, men også flom, tørke og sult. Dog er den lange kinesiske historie fylt av kriger, flommer, tørke og sult som hadde tatt ufattelige mengder med liv.
Mandsjuene kalte dynastiet Qing som betyr noe slikt som «Rent og klart».
På 1700-tallet opplevde Kina en ny storhetstid ettersom man lyktes å utnytte europeernes kolonier til egen økonomisk vinning. Men dette ledet i neste omgang til opiumskrigene mot Storbritannia. Krigene var mellom 1839 til 1842 og mellom 1856 til 1860. Dette var kriger Kina tapte og Kina ble tvunget inn i handelsavtaler som tjente britene. Senere kom nye kriger mot Frankrike og Japan som Kina også tapte. Så mot slutten av Qing-dynastiet lå den reelle makten i landet i hendene på utledninger. Dette var virkelig en av de svake periodene til Kina. Alt dette førte til flere store opprør. Det sies selv i dag er bevisstheten om denne ydmykelsen høyst levende hos kinesiske politikere.
Mandsjuene hadde lenge vokst i styrke og fulgte nøye med urolighetene i Ming-riket. Da urolighetene ble svært store grep de muligheten og angrep. De ble holdt igjen ved den kinesiske mur, men ble sluppet gjennom av en ming-general som ønsket å alliere seg med mandsjuene i kamp mot interne opprørere – særlig en bondehær. Dette lyktes de med og de inntok Beijing i 1644. Beijing ble deres residensby og de kalte seg dynastiet Qing. I løpet av 40 år hadde Qing-dynastiet nedkjempet all motstand i og fra det tidligere Ming-dynastiet. Han-kinesere ble etter hvert tvunget til å ta inn kulturen til mandsjunene. Blant annet å barbere deler av hodet og ordne en slags hårpisk bak på hodet. Det ble sagt at enten ble håret eller hodet skåret av.
Det ble som tidligere under mongolene innført noen tilsvarende regler der kinesere ikke fikk blande seg med mandsjuene. De bodde i ulike kvarter, kunne ikke gifte seg på tvers og annet. Han-kinesere fikk ikke reise inn i Mandsjuria. Det var stadig opprør og det oppsto hemmelige grupper som gjerne ble kalt triadene som kjempet imot mandsjuene. I dag er triadene forbundet med kriminelle gjenger eller mafia i Hong Kong. De er kanskje borte i dag. Nå var det nok slik at ikke alle disse reglene om blandingsekteskap ble overholdt. Grunnet det overveldende flertallet var han-kinesere så ble dette språket offisielt hoff-språk og det mandsjuiske språket ble fortrengt med tiden.
På tross av denne undertrykkelsen av det mindretallet som mandsjuene utgjorde, så ble det velstand og vekst fram til 1799. Tre keiser på rad er holdt for å være kanskje de dyktigste keiserne Kina fikk. Det var Kangxi (1662-1722), Yongzheng (1722-1735) og Qianlong (1735-1799). Merk at kun tre keisere styrte i en periode av 130 år – noe som skapte et stabilt Kina i alle fall sett fra europeisk side. Det var ingen enkel sak for et mindretall å styre enorme Kina slik at man var avhengig av et føydalsamfunn der han-kinesere tok ansvar for sine deler av Kina. Det skjedde gjennom at tidligere Ming-generaler ble opphøyd til fyrster, og man fikk etter hvert et godt samarbeid med intellektuelle eller lærde han-kinesere. Men det kom en del opprør som til slutt ble slått ned av Qing-styret. Det er en parallell her til India da de ble styrt av utlendinger slik som mogulene og britene. Mogulene og britene var avhengig av indere som var medsammensvorne til å styre India. Det er sagt at det var umulig å styre det enorme India uten at du hadde interne indiske medspillere. Slik var det nok i Kina også. Det tidlige Qing-dynastiet var en storhetstid med høy vekst og stor handel, høy levestandard, kunst og kultur blomstret og befolkningen ble doblet eller mer.
Gjennom 1700-tallet var det en enorm vekst i befolkningen i Kina (og også i andre land) som delvis skyldtes varmere klima som ga lengre vekstsesong for matproduksjon, nye kornsorter etc, bedre organisering av staten når det gjaldt distribusjon av mat med mere. Denne veksten fortsatte på 1800-tallet som igjen ledet til overbefolkning. På 1800-taller var befolkningen i Kina på rundt 300 millioner, mens Russland hadde 40 millioner, Japan 30 og England 11 millioner. Denne befolkningsveksten ledet til avskoging som igjen ledet til endret avrenning, jorderosjon og annet. Og som igjen ledet til mer flom og problemer. Det sies at Kina brukte 10 % av sitt nasjonalprodukt på å håndtere vannføringen i elvene uten at det ble tilstrekkelig i denne perioden. Dette forteller nok engang hvor viktig håndtering vannet var (og er) i Kina. På midten av 1800-tallet var det flommer og økt sedimentføring i elvene som ødela Den store kanalen som var viktig for kinesisk økonomi. Befolkningen ble for stor i forhold til de ressursene som krevdes for å fø dem.
Kangxi tok i mot mange katolske misjonærer fra jesuittordenen som strømmet inn i Kina. Han lot seg undervise av dem og lærte mye om militærstrategi, astronomi, matematikk osv. Taiwan ble overtatt av Kina i 1683 fra etterkommere av Koxinga som hadde tatt øya fra nederlendere. Koxinga var født på Japan av kinesisk far og japansk mor og kom til Kina som 7-åring og tilhørte da Ming-dynastiet. Koxinga tok Taiwan i 1662.
Handelen mot vest økte. Portugiserne hadde allerede kommet tidlig på 1500-tallet og fikk et brohode i Macao som ble portugisisk koloni og da den eldste europeiske kolonien i Asia. Den var portugisisk fram til 1999 da den ble gitt tilbake til Kina. Macao var og er sikkert ennå knyttet til Hong Kong som var engelsk koloni fram til samme 1997.
Selv om det var vidstrakt handel med Europa så var både Ming-dynastiet og Qing-dynastiet innadvendt og man ble liggende etter Vesten i utvikling. Akkurat slik som Japan som isolerte seg helt fra Vesten fra ca 1600 til 1850-tallet. Styrken til Kina var størrelsen, men svakheten var at de aller fleste i denne perioden var bønder og de var for mange. Etter hvert var en stadig større del av befolkningen uten jord og drev omkring for å finne noe å leve av. Sentraliseringen av makten til Beijing og til keiseren hadde den svakhet at når det kom udugelige herskere på tronen, så skadet det utviklingen av riket. Kina ble åpnet for handel og i lang tid tjente Kina på det og europeiske makter tapte på handelen og måtte gjøre noe med denne handelsbalansen (kjent problem?). Et eksempel på import fra Kina til England var at i 1684 importerte de 4 kasser med te, i 1720 var de oppe i 181 tonn med te og i 1800 importerte de over 10 000 tonn med te. Store mengder silke ble også eksportert til England og andre og det var liten vilje eller interesse for handel den andre veien.
I 1773 begynte britene å selge opium til kineserne. De lette etter noe de kunne selge som kunne rette opp handelsbalansen grunnet alt kjøpet av te, silke og porselen. Salg av britisk tøy og krydder fra andre plasser i Asia var ikke nok. Underskuddet i handelsbalansen med Kina var enormt for England, og i dag ser vi det tilsvarende mellom USA og Kina. Innførselen og salget av opium førte til en voldsom økning i opiumsavhengigheten i Kina. Keiseren la ned forbud, men korrupte kinesiske tjenestemenn slapp gjennom opium i store mengder. Omsider dukket det opp en embedsmann med integritet som stanset handelen og krevde overlevert 20 000 kasser med opium som britene hadde på et lager. Dette ledet da senere til opiumskrigene. Det bør nevnes at opium ble allerede dyrket og brukt i Kina til først medisinsk bruk, men også til nytelse. Men antakelig var det opiumet som britene begynte å selge sterkere og mye mer vanedannende.
Opiumet ble forresten primært dyrket i India av eller gjennom det engelske Ostindiske kompani som sørget for at indiske bønder dyrket og leverte til dem eller mellommenn som solgte til Kina. Med denne handelen snudde pengestrømmen grunnet at millioner av kinesere ble avhengige. Det hadde en neste lammende effekt på Kina. En kinesisk embetsmann skrev til dronning Victoria og ba henne bistå med å få slutt på denne tilførselen av opium, og skrev det retoriske spørmålet om hva hun ville ha gjort hvis en fremmed makt hadde gjort slikt mot England. Det er verdt å merke seg at i det engelske parlamentet og blant misjonærer i Kina var det sterk motstand mot at britene skulle holde på med dette.
I 1840 ble en britisk flåtestyrke samlet i Macao og den første krigen var i gang. I 1842 ble kineserne tvunget til å signere den ydmykende Nanjingtraktaten som åpnet for nesten fri handel av opium. Hongkong-øya måtte allerede i 1841 avstås til britene. Kineserne ble knust av britene i disse krigene. Merk at handelsmennene som levde av å selge opium til Kina lobbet for at England skulle gå til krig.
Litt tilbake i tid – i 1792 – sendte britene en offisiell delegasjon til Kina i håp om få til en jevnbyrdig forhold mellom landene. Men Kina var jo Midtens rike mente kineserne. Ingen kunne måle seg med Kina så derfor var det uaktuelt for den kinesisk keiseren å akseptere et jevnbyrdig forhold. Den britiske utsendingen som var i slekt med kongen nektet også å gjøre «kowtow» som var å legge seg ned foran keiseren der pannen skulle berøre gulvet. Dette kan man jo si var en tabbe av Kina eller keiseren å ikke anerkjenne Englands styrke, noe som skyldtes enten overmot eller manglende kunnskap ved det kinesiske hoffet. Med å ha innsett at det fantes andre store riker som var vel så utviklet kunne historiens gang blitt endret – muligens.
Det var ikke bare opium som skapte problemer i Kina. Det var mange opprør over hele Kina i denne perioden. Særlig Taipingopprøret (1851-1864) var svært brutalt der kanskje så mange som 30 millioner mennesker mistet livet og 600 byer ble ødelagt. Oppstanden fikk sitt navn etter Taiping Tianguo (Den fullkomne freds himmelske kongerike) som ble grunnlagt av opprørerne. Egentlig var det en omvendt kineser til den kristne tro som fikk et kall gjennom drømmer. Den mannen – Hong Xiuquan – så seg selv som en yngre bror av Jesus. Han og hans disipler kom svært langt i opprøret før det brøt sammen. I tillegg til dette og andre opprør kom også den andre opiumskrigen fra 1856 til 1860. Etter opiumskrigene og de voldsomme opprørene så trengte fremmede makter seg dypere inn i Kina og Qing-dynastiet forvitret. Kina havnet etter hvert i en helt håpløs situasjon med massiv utenlandsgjeld grunnet erstatninger de ble pålagt. Samtidig bygde utlendinger bygde jernbaner, startet gruver og mer. Kina prøvde selv å organisere utvikling uten å lykkes særlig, og da japanerne kom i 1890 klarte de ikke å forsvare seg mot de heller.
En av effektene av Taiping-opprøret var at mange dyktige kinesere søkte tilflukt i Shanghai for å unngå å bli drept av opprørerne. De tok nemlig aldri Shanghai. Blant annet dette ledet til at Shanghai ble en pulserende, kosmopolitisk og ikke minst en kulturell by. Et treffpunkt og handelssted mellom dyktige kinesere og handelsfolk fra hele verden.
Det er også viktig å merke seg at Kina så behovet for å lære av Vesten og man startet både opplæring ved hjelp av utlendinger, startet med språk og diplomatutdanning, sendte folk til vestlige land slik at de kunne lære av England, Tyskland, Frankrike osv. Kineserne begynte å bygge industri etter vestlige modell. Dette ganske likt hva japanerne gjorde etter sin åpning mot omverden på slutten av 1860-årene. Kinesere begynte også å emigrere til andre land – særlig i Asia, men også mot Vesten. Denne kinesiske diasporaen skulle senere i historien bli viktig da næringslivet i Kina ble liberalisert etter 1978. Den veksten som kom da under Deng Xiaopings ledelse kunne nok ikke ha skjedd uten at man trakk på kunnskap og investeringer fra eksil-kinesere eller den kinesiske diasporaen ute i verden. Et eksempel på den store diasporaen er at i år 1900 bodde det f.eks. rundt 500 000 kinesere i «Dutch East Indies» som er dagens Indonesia.
Bokseropprøret (1898-1901) var nok et forsøk på å stanse Vestens innflytelse og kontroll av Kina. Navnet bokser stammer fra en form for kampøvelser. Dette opprøret var en blanding av opprør, borgerkrig og en anti-imperialistisk krig. Tilslutt måtte Kina nok en gang gi tapt og de ble tvunget til å underskrive Bokserprotokollen som blant annet førte til at de måtte betale en erstatning til vestlige land på 333 millioner dollar. Qing-styret var nå kraftig svekket, men ble ikke avsatt. Det var enkekeiserinne Cixi som hadde makten og hun fikk sitte videre.
Da enkekeiserinnen døde i 1908 var det to år gamle Puyi som ble keiser. Etter flere hendelser så ble det proklamerte en separat sentralregjering for Republikken Kina. Det endte etter hvert med at det ble utstedt et keiserlig edikt som forordnet barnekeiserens abdikasjon. Og med det var to tusen år lang æra over i kinesisk historie og sivilisasjon over. En stolt, men også brutal historie var over. Men det som ventet var ikke mindre brutalt.
Det er naturlig at vissheten om denne tids forsmedelig tap og ydmykelse er godt forankret i dagens ledelse i Kina. I 1859 stormet briter og franskmenn Sommerpalasset i Beijing. Det ble plyndret og brent. Ufattelige skatter gikk tapt. En franskmann mente at det var langt mer skatter i dette «Orientens museum» enn i europeiske katedraler. Dette satte dype sår i den kinesiske sjel.
Perioden over er av kineserne selv beskrevet som ydmykelsens århundre. Hvis ting hadde blitt håndtert på en annen måte av kineserne i denne perioden og tatt inn over seg utviklingen i Vesten raskere – lært av Vesten raskere – så hadde man kanskje unngått mange av disse katastrofene som landet var utsatt for. Kanskje til og med den kinesiske revolusjon hadde vært unødvendig. Men kontrafaktisk historie er vanskelig.
Det som skjedde i Vesten i disse århundrene som asiatiske land var sene med å få med seg var renessansen, oppdagelsesreisene, opplysningstiden og den industrielle revolusjon.
Etter eksil vendte enkekeiserinne Cixi tilbake til Beijing i 1902 og startet en reformperiode som ga resultater fram til at hun døde. I disse årene reiste en del kinesere ut og fikk se hvor langt bak i utviklingen Kina lå i forhold til land som USA. De fikk se folk i Vesten som hadde en helt annen personlig holdning til omverden enn de selv som var langt mer forknytt eller underdanig. I denne perioden kom også oversettelsene av sentrale bøker som var grunnlaget for endringer i Vesten slik som bøker av Adam Smith, John Stuart Mill, Montesquieu og andre. Alt dette skapte en ny holdning i Kina til hva de ønsket. Noen innså at mesteparten av problemene i Kina skyldtes interne forhold og ikke nødvendigvis så mye imperialistene som hadde et grep om Kina. Selve den konfutsianske ide ble utfordret der de som hadde fått utdannelse i utlandet syntes det var på tide å skrote den respekten man skulle ha for de eldre. Selv om Japan var en brutal aggressor i denne perioden så var det 10 000 kinesiske studenter i Japan som ble sørgelig klar over hvor langt bak Kina lå. Japan hadde jo siden slutten av 1860-tallet lært mye av Vesten og hadde hatt en voldsom teknologisk framgang.
Både enkekeiserinnen Cixi og den egentlig keiser som levde i skyggen av Cixi, døde i 1908. Den nye keiseren Puyi ble avsatt i 1912.
Rundt 1911 begynte keiserriket å gå i oppløsning – særlig i sør. Der hadde de tradisjoner for opprør mot keiseren som holdt til i nord. Nasjonalisten Sun Yat-sen var i eksil og på dette tidspunkt i USA der han holdt foredrag. Han vendte hjem da det gamle Kina gikk i oppløsning og ble mottatt som en helt.
Republikken Kina ble formelt opprettet i 1. januar 1912 med Sun Yat-sen som provisorisk president. Dette ble mottatt med en storm av glede og nå var man kvitt mandsjuene og deres skikker. Puyi som var 6 år gammel, fikk inntil videre bo i den forbudte by. Fra at keiserfamilien hadde 100 000 evnukker, ble de redusert til noen tusen.
Selv om det ble manet til fred og forsoning i maktskiftet, utløste det blodige hevntokter over hele landet. Det var en klar målsetting om å etablere et demokrati i landet og Sun og hans tilhengere opprettet landets første politiske parti – Guomindang eller Nasjonalistpartiet. Demokratiet fungerte svært dårlig med stemmekjøp og korrupsjon. Sun gikk av og det ble et tiltagende kaos. Suns etterfølger lot seg utrope til keiser, men det ble svært kortvarig. De neste årene ble det en rivalisering mellom ulike krigsherrer. Revolusjonen i Russland ble kjent og skapte nysgjerrighet. I Beijing-universitetets bibliotek arbeidet en ung mann som het Mao Zedong som etter hvert ble kjent med det kommunistisk manifest.
I 1918 sluttet første verdenskrig og visstnok mer enn 100 000 kinesere hadde deltatt på de alliertes side i Europa gjennom å jobbe i fabrikker, grave skyttergraver, frakte våpen og annet. Kina forventet respekt og at de skulle få tilbake tyske besittelser i Kina, men i Versailles ble de tildelt Japan. Det skapte høylytte protester i Kina.
I 1921 møttes 13 menn i all hemmelighet i det franske kvarteret i Shanghai for å stifte det kinesiske kommunistiske manifest. En som ikke gjorde så mye ut av seg som deltok var Mao. Men han skulle bli lagt merke til senere. Møtet ble enig om at man måtte satse på industriarbeideren som klasse som skulle vinne landet. Problemet var at det var rundt halv million industriarbeider, mens det var 250 millioner bønder.
I denne perioden startet også frigjøring av kvinner. De skulle få lov til arve likt med sine brødre, bestemme selv hvem de ville gifte seg med og også tillatelse til å skille seg. Det siste var ikke helt enkelt fordi blant bønder så hadde det gjerne vært slik at man kjøpte seg en hustru – gjerne en som var uvillig, men måtte lyde familien eller foreldre. Disse hadde ofte ingen utdanning og var vel heller ikke klar over at det kom nye lover som ga dem frihet. Ellers jobbet det enormt mange unge, uutdannete jenter eller kvinner i f.eks. klesindustri og annet. De jobbet gjerne 12 timers skift og var da av stor betydning for økonomien.
Samtidig startet arbeidet med å bygge opp en hær under avsatte Sun Yat-sen. Flinke offiserer ble sendt til Moskva for å lære av Den røde arme. Og en av de som ble sendt var Chiang Kai-shek. I 1926 innledet nasjonalisthæren under ledelse av Chiang et felttog for å forene Kina under en ledelse. I en periode fram til da var Kina splittet og styrt av lokale krigsherrer som kjempet om makten. Dette felttoget ble støttet av kommunistene i starten. Men i 1927 da hæren inntok Shanghai kom motsetningene til syne og tusenvis av antatte kommunister ble slaktet ned. I 1929 var stort sett hele Kina samlet under en ledelse og da Chiang Kai-shek. Kommunistene hadde brutt samarbeidet med Nasjonalistpartiet etter den blodige volden i Shanghai og Mao forsto at man måtte satse på bøndene og ikke industriarbeiderne hvis han skulle lykkes. Kommunistene grunnla sin egen hær – Den røde arme. Mao sa at «En revolusjon er ikke et teselskap». Makt måtte brukes hvis man skulle lykkes. Kommunistene opprettet sitt eget område i den sørlige Jiangxi-provinsen.
Nasjonalistene prøvde å omringe kommunistenes område, men de brøt ut høsten 1934 og startet det som ble den legendariske «Den lange marsjen». Det var 80 000 som startet den lange marsjen og det var alt fra kommunister, soldater, bærere og andre. Koner, barn og sårede soldater ble etterlatt. Ca 8 000 av de opprinnelig klarte det 9 000 km lange marsjen fram til et sentralt område i Shaanxi. Disse 8 000 som klarte det ble i ettertid behandlet som et slags aristokrati i det kommunistiske Kina. Totalt var det 20 000 som kom fram grunnet at de hadde rekruttert folk underveis. Den lange marsjen har blitt en legende om hvordan man tilslutt skapte det kommunistiske Kina, men få er klar over hvilke strabaser og enorme ofre de røde led. Tapene var enorme grunnet at de ble drept, såret eller døde av anstrengelser eller sykdom. Mange deserterte også. De kom til Yan’an i provinsen Shaanixi og kontrollerte et område med ca 9 millioner kinesere. Det var her en amerikansk journalist – Edgar Snow – fikk intervjue Mao over lengre tid og ga ut en bok som het «Rød stjerne over Kina». Denne boken var et propagandakupp for kommunistene.
I 1937 angrep Japan Kina med full styrke. Før det hadde de tatt Taiwan i 1895 og erobret det meste av Mandsjuria. Japan skulle skape et område av fred og felles velstand i Asia. Men invasjonen fra Japan i Nanjing var alt annet enn det. Japan angrep skjedde med en sjelden brutalitet. Antakelig ble mer enn 260 000 sivile drept på bestialsk måte. Nasjonalistregjeringen i Nanjing klarte å trekke seg tilbake til Chongqing som lå lenger vest og mer beskyttet. Japans krig i Kina var brutal og krevde store ofre. I tillegg slo avlinger feil slik at det oppsto sult i deler av Kina som også krevde millioner av liv. Da USA kom med i krigen i 1941 begynte amerikanerne å forsyne nasjonalisthæren med våpen slik at de kunne kjempe bedre mot japanerne. Samtidig modererte Mao partiprogrammet slik at det var mer spiselig for amerikanerne og de fikk kontakt den veien også. Amerikanerne så at nasjonalisthæren manglet moral og vilje, mens den var tilstede i Den røde arme. Japan klarte aldri å ta hele Kina og de kapitulerte i august 1945. Kina mistet 3 millioner soldater og kanskje så mye som 18 millioner sivile var drept. Og ødeleggelsene var enorme. Ved krigens slutt var det rundt 2 millioner japanske soldater i Kina og Mandsjuria, samt 1,75 millioner sivile. Det var en enorm oppgave å demilitarisere og sende tilbake japanerne. Samtidig bisto spesielt USA voldsomt i denne prosessen som også inkluderte matforsyninger til en utsultet befolkning.
Etter krigen oppfordret USA partene i Kina om å forhandle fram en felles løsning for Kina. Kommunistene hadde vært flinkere til å etterfylle de områdene Japan trakk seg ut av enn hva nasjonalistene hadde vært. Dermed hadde de blitt vesentlig sterkere. Ut fra amerikansk initiativ inviterte Chiang Mao til forhandlinger der jordreformer var viktig for de røde. Chiang svarte ikke på det og det ble da framforhandlet en vag avtale hvor man skulle unngå borgerkrig. Men hverken påtrykk fra USA og Sovjet til å finne en felles løsning mellom nasjonalistene og kommunistene førte fram.
Men i 1946 var borgerkrigen i gang igjen. Begge parter mobilisert og Mao døpte om Den røde hær til Folkets frigjøringshær. Mao hadde som mål at hæren skulle være mest mulig mobil og kunne ødelegge eller utslette Chiang sine styrker. Chiang fikk store forsyninger fra USA og de hadde en bra start, men det var vanskelig å overmanne kommunistene som flyktet unna. Etter hvert lyktes Mao bedre og bedre og i 1948 sto de utenfor Beijing og generalen for byen overga seg. Snart ble også Nanjing tatt og så falt også Shanghai. Deretter gikk det veldig raskt og det kom overraskende på verden. Særlig i USA var det sterke reaksjoner på «tapet av Kina». Det var nok ikke tilstrekkelig forståelse av at landet trengte reformer som tydeligvis Chiang ikke var i stand til eller ikke ønsket å gjennomføre. Kommunistene fristet med jordreformer og sosial rettferdighet som den andre part ikke klarte å adressere. Nasjonalistpartiet var heller ikke et enhetlig parti. Det spriket alle veier. Kommunistene var det og de var dyktige på propaganda og solgte inn det klasseløse samfunnet.
I oktober 1949 erklærte Mao opprettelsen av folkerepublikken. Dette skjedde på den himmelske freds plass. Mao fikk status som en folkehelt og ble en slags messias-skikkelse i Kina. Og han ble helt klart dyrket som en ny «keiser». Typisk nok var det også i de gamle keiserområdene i Beijing Mao og hans nærmeste etablerte seg. Her fikk han sitt hovedkvarter for resten av livet og levde uten for mye kontakt med den vanlige kineser.
For folk flest var nok revolusjonen i 1949 den største «vannskillet» i kinesisk historie. Aldri hadde det skjedd en større endring for den vanlige kineser.
Nå skulle kommunistene styre et land på 10 millioner km2 og en befolkning på 500 millioner. Styret av landet ble kalt folkets kommunistiske diktatur. All makt ble samlet i partiet og de skulle styre. Det fantes andre partier, men de var uten betydning og måtte forholde seg til Partiet.
Noe av det første som skjedde var at Mao dro til Moskva for å avklare og inngå samarbeid med Sovjetunionen – det var kanskje med skepsis fra begge kanter. Stalin var kanskje bekymret for at det bodde langt flere i Kina enn i Sovjet. Men en traktat med gjensidighet ble inngått. Så kom jordreformen som omfordelte 470 millioner dekar. Dette gikk utover de gamle godseierne og des like. Disse ble også gjerne dømt i folkedomstoler og mange ble henrettet. Det var nok mange som hadde noe de ville ta igjen. I de første årene etter revolusjonen var det en sjelden rask transformasjon til å være et så stort land. Kina ble ganske fort et sterkt sentralisert styrt land. Det ble orden på industrien, kriminelle ble fjernet, inflasjonen kom under kontroll og alle ble satt i arbeid. Kina tok nok en gang kontroll av Tibet og Xinjiang slik de var det under Qing-imperiet. Samtidig ble landet og menneskene sterkt politisert.
Chiang Kai-chek hadde flyktet over til Taiwan og etablert seg der med mål om å ta igjen fastlandet. Mao kunngjorde at han skulle «frigjøre» øya. En interessant sak er at kommunistpartiet før revolusjonen to ganger vedtok at Taiwan ikke skulle inngå i den nye staten de håpet å etablere.
Så kom uventet Korea-krigen i juni 1950 der Kina gikk inn på Nord-Korea sin side og USA på Sør-Korea. Dette endret situasjonen i Sørøst Asia. USA inngikk forsvarsavtaler med Japan og Taiwan. Kina pådro seg store tap i Korea og det endte i en våpenhvile, dog ikke signert av Nord-Korea (?). Penger Kina burde ha brukt på gjenoppbygging gikk i stedet til å hjelpe Nord-Korea. Antakelig var det hundretusenvis av kinesiske soldater som enten ble drept eller såret i krigen på Korea-halvøya. Ressursene Kina brukte på Korea-krigen var et tilbakeslag for landet. I tillegg ble det startet kampanjer for å fange spioner og kontrarevolusjonære i Kina som førte til massearrestasjoner og henrettelser. Etter å ha lest både japansk og kinesisk historie så er det bemerkelsesverdig hvor ofte Korea har måttet lide på grunn av disse to sterke statene.
Derimot tok Kina Tibet mot tibetanernes vilje og de måtte undertegne en ydmykende fredsavtale. Og i selve Kina gikk jordreformens sin gang med alle de problemer det var bøndene som ikke kunne lese eller skrive. Og som heller ikke var vant til å jobbe selvstendig. Private bedrifter ble nasjonalisert og de tidligere eierne ble tvunget til å «juble» for det. Dog var det mange som måtte i arbeidsleirer for å forstå sitt «eget beste». Det antas av 5,5 million havnet i slike leire der de skulle bli oppdradd i «den rette tro». Langt flere enn som havnet i de sovjetiske GULagene. Gamle skikker, fester og annet ble fjernet. Snart hang det portretter av Mao i de fleste hjem.
Etter at Stalin døde så nok Mao for seg at han skulle bli gallionsfiguren for den kommunistiske bevegelse. Kanskje under ønsket om å vise seg fram i verden startet han Det store spranget framover. Det å skape og etablere tungindustri var et viktig mål. Helt urealistiske produksjonsmål ble vedtatt uten protester fordi ingen torde å protestere. Et mål var å forbigå Storbritannia som industrinasjon. Det skulle produseres stål overalt uten at folk visste helt hvordan. Til det trengtes varme og det var ikke nok kull og i løpet av to år ble 10 % av all skog hugget ned for å fyre opp smelteverkene.
Tibet måtte også bidra. Der hadde misnøyen mot kineserne økt kraftig og opprør var på gang som ble slått hardt ned. Dalai Lama som ble anerkjent som gjenfødelse av den forrige 4 år gammel i 1939, flyktet sammen med 60 000 tibetanere i 1959 til India da Kina annekterte Tibet.
Det store spranget tok om seg og resulterte i et produksjonshysteri. Det ble et krav om at det måtte lages veggaviser som hyllet ideen, partiet og Mao. Det ble sagt at i Shanghai ble det laget 100 millioner veggaviser. I denne begeistringen (om det var riktig) døde folk av overanstrengelse, andre døde av sykdom og sult. Noen sinologer eller kinakjennere mener at kanskje så mange som 40 millioner døde under det store spranget. Jordbruket gikk i stå mye fordi de sterke bøndene måtte til stålverkene og det var bare barn og kvinner var igjen for å ta seg av jorda. En del av stålet som ble produsert var ubrukelig. De som protesterte ble sendt i fengsel, og grunnet at alle var opptatt av å tilfredsstille Mao var det ikke sikkert han var klar over hva han hadde stelt i stand. Sultkatastrofene var forferdelig, men Mao hevdet selv at sult fantes ikke i Kina. Det var hele landsbyer som sultet i hjel og som ga forferdelige konsekvenser og førte til grusomheter. Det store spranget ble egentlig et stort steg bakover.
I 1961 dro flere partiledere på inspeksjonsreiser mens Mao ble hjemme. Det ble tydelige for partiledelsen at sulten skyldtes feil beslutninger av ledelsen. Det ble en stor bekymring for at landet kunne ende i en borgerkrig lik den i Sovjet fra 1918 til 1921. Det ble viktig å stimulere bøndene til å produsere mat – til og med litt kapitalisme ville ikke gjøre vondt. Mao ble henvist til baksetet mens Liu Shaoqi og Deng Xiaoping tok mer makt og man klarte å løse sultproblemet. Dette falt Mao tungt for brystet og han etterlyste det kommunistiske samfunnet han hadde lovt.
I et ganske voldsomt dikt fra 1963 etterlyser han det han drømte om. Eller var det rop om tapt makt? Det ble en maktkamp i Beijing og han fikk tilslutt med seg partiet på en kampanje for sosialistisk fostring. Dette ble hans måte å ta makten tilbake på. Og denne kampanjen ble etter hvert hetende Kulturrevolusjonen – en kampanje som ble like krevende og dramatisk for Kina som Det store spranget.
Kampanjen falt ikke i god jord til å begynne med og Mao måtte ut for å samle støtte. Mao-dyrkelsen hadde falmet og viljen til å ny kampanje var ikke stor blant bønder og industriarbeider som helt klart ikke ønsket noe som lignet på Det store spranget. Derfor ble det ungdommen Mao henvendte seg til. Det startet i Beijing der studenter som nettopp hadde hatt ferie våren 1966, startet den første rødegardistgruppe. Disse lignet på nazistenes Hitlerjugend. Ungdom med blind troskap og som tilba Mao som den ufeilbarlige. Dette «opprøret» spredte seg ut over Kina og sentralkomiteen ble presset til å vedta en erklæring om Kulturrevolusjonen. Etter hvert endte dette opp i en persondyrkelse uten sidestykke. En million rødegardister fylte Den himmelske freds plass og hyllet Mao og så gikk rødegardistene beserk.
Den sentrale lederen Liu ble mishandlet og døde senere. Deng ble også en syndebukk og ble sendt på bygda for å gjøre praktisk arbeid. Maos kone Jiang Quing kom fram i lyset og fikk en sentral posisjon. Hun ble en del av de som senere ble kalt «firer-banden». Revolusjonshysteriet førte til at fabrikker gikk i stå, skoler stengte fordi lærerne ikke torde å møte. Det ble begått massedrap på folk som ble beskyldt for å være i mot revolusjonen. Dyrkelsen av Mao ble helt absurd og partiet og landet sto i ferd med å rakne. Det syntes å være slik at ingen hadde kontroll over hva rødegardistene kunne finne på. Gamle bygninger, bøker og malerier ble ødelagt i et enormt omfang. Antakelig gikk uvurderlige skatter tapt. Også så langt unna som i Tibet ble templer og skatter ødelagt. Til slutt var det Folkets frigjøringshær – som var noenlunde inntakt – som måtte skape ro. 16 millioner røde gardister ble så sendt på bygda for å gjøre arbeid hos bønder. Det måtte også en rekke høytstående politikere gjøre slik som den kommende redningsmann Deng og også dagens forman Xi Jinping.
På denne tiden innså Sovjets leder Nikita Khrusjtsjov at Mao hadde feilet og under hungersnøden ble alle sovjetiske rådgivere tilbakekalt fra Kina. Inntil da hadde Kina fått mye hjelp fra Sovjet. Khrusjtsjov omtalte Mao som en drømmer som gjorde alt feil. Mao på sin side kritiserte Sovjets leder for å være en revisjonist som gikk kapitalismens ærend. Det hjalp internt også å holde fram Sovjet som en fiende fordi det skapte samhold. Denne tilstanden mellom Kina og Sovjet førte til at man gjensidig økte den militære beredskapen langs den svært lange grensen mellom de to landene. Man stolte ikke på hverandre lengre.
Både USA og Kina hadde nå Sovjet som fiende. Dette var nok noe av bakteppe for at Nixon landet i Beijing i 1972. Maos helse var dårlig på dette tidspunktet og etter hvert var det statsminister Zhou Enlai som det måtte drøftes med, men Mao avsluttet med å si «Grip timen – grip dagen». Det endte opp i en forståelse om økt handel og utveksling selv om temaet om Taiwan var vanskelig å håndtere. En noe vag formulering som sa noe sånt som et Kina og to systemer ble godkjent.
Så kom Watergate og Maos helse ble svært dårlig på den tiden. Dermed ble det vanskelig å fortsette en dialog om økt samarbeid. Kina var fortsatt et fattig land. Mao hadde på ingen måte lyktes med å skape noen velstand, noe han innrømmet for enkelte – blant annet overfor Kissinger. Han innså at noe måtte skje og han rehabiliterte Deng Xiaoping – en mann som han mente hadde en sjeldent talent. Landet var splittet mellom de som ville ha Deng og de som gikk for Maos kone og revolusjonen.
9 september 1976 døde Mao og uansett hva man måtte mene så var en stor og historisk epoke over for Kina og verden. Han etterlot seg et stort, men fattig land med en terrorisert befolkning.
Første viseformann Hua Guofeng holdt minnetale og tok over som formann av det kommunistiske partiet, men Maos enke Jiang hadde andre planer. Hun prøvde seg på et kupp, men ble i stedet i et motkupp arrestert med de i politbyrået som støttet henne. Og det ble disse som ble døpt til «firerbanden» som ble et kjent begrep også i Vesten. Også deres tilhengere ble arrestert.
Deng ble rehabilitert og tatt inn i ledelsen av Kina igjen. Også 100 000 andre som hadde havnet i unåde beskyldt for å være høyrevridd ble rehabilitert. Kulturrevolusjonen avsluttes og Deng tar til orde for å søke fakta og se politiske løsninger i forhold til den tiden man lever i. Man levde nå i et konkursbo etter Mao – i året 1978. 30 % av innbyggerne på bygda var fattige. Kina var på dette tidspunkt fattigere enn 2/3 av de afrikanske landene. Millioner var feilernærte og slik var det også delvis i 2003, selv om da var den voldsomme økonomiske veksten i gang. Utfordringen da Deng tok grep om Kina var at Maos forakt for kunnskap og intellektuelle hadde skapte et stort hinder for utvikling som måtte overkommes. Han erklærte de fire moderniseringene som måtte til: Landbruket, industrien, de væpnede styrker og forskning / teknologi. Men demokratisering var ikke på lista. Hua var fortsatt statsminister, men ble tilslutt avsatt da han sto i veien for utviklingen.
Vestlige lærere ble hentet inn for å lære kinesere engelsk. Det ble lov til å studere i Vesten. Jeg husker selv fra starten av 80-tallet at det var noen kinesiske studenter ved NTH. Utenlandske selskaper fikk lov til å investere i Kina. Deng skjønte at det måtte tas i bruk drastiske virkemidler i bruk – til å være Kina – hvis man skulle få til utvikling.
Deng kunne ha blitt statsminister, men han ønsket ikke det. Allikevel satt han med avgjørende makt og en annen ting som han gjennomførte var ett-barns politikken. Dette grunnet den store veksten i befolkningen. Det var allikevel smutthull i denne politikken fordi det ble mye motstand. Hvis en bondefamilie fikk en datter først kunne de få et barn til. Og på bygda ble vel ikke lover strengt fulgt uansett.
Kollektivbrukene ble forlatt politikk og bønder kunne leie jord til egen produksjon. Dette ga økningen i matproduksjonen. Tidlig på 80-tallet bodde 75 % av innbyggerne på bygda. Og så startet den største folkevandringen i Kinas historie. Folk ville bort fra gårdene og skape seg en ny framtid. De flyttet fra landsbygda og inn til byene som igjen vokste voldsomt. Mange ville starte for selv. Og det var dette Deng ville. Han lanserte i 1978 «Den åpne dørs politikk». Kina skulle lære av andre slik som Japan gjorde det etter bruddet med isolasjonen rundt 1850 og ikke minst slik Singapore gjorde det etter 1965. Det sies at Singapore var et lærested for Deng Xiaoping. Deng besøkte Singapore og hadde mange samtaler med den store statsbyggeren der – Lee Kuan Yew. Videre var Deng også opptatt av å lære av Japan og deres økonomiske under på tross av den vanskelige historien som Kina hadde med Japan. Deng tok skrittet forsiktig og startet med spesielle økonomiske soner. Shenzhen nært Hong Kong ble den første sonen for dette. På slutten av 1970 hadde Shenzhen 300 000 innbyggere. I dag snart 20 millioner. Suksessen til Shenzhen var nærhet til Hong Kong (som lå under Storbritannia den gang), billige arbeidskraft og lederskapets støtte for å lykkes. På kystsiden av Kina og særlig nært Hong Kong var det allerede private initiativ selv om det neppe var lovlig. Det var sikkert lett å få impulser fra nettopp Hong Kong som fortsatt lå under Storbritannia. Antakelig var disse tidlige og noe ulovlige «entreprenørene» viktige når man løsnet på tillatelsene for å skape mindre privat industri eller næring. Det sies at det var nøden under Kulturrevolusjonen som skapte slike private forretninger som i alle fall opererte i en gråsone før Deng tok grep og tillot denne aktiviteten.
Dette skapte et mylder av bedrifter som enten var privat eid, offentlig og privat eid eller kun offentlig. Dette var sosialisme med kinesiske særtrekk. «Noe må bli rike først» var et av Dengs slagord. Så ville resten komme etter. Noen måtte få lov til å bli rike først sa Deng. Korrupsjon hadde det nok alltid vært i Kina, men med de mulighetene som bød seg nå ble steg den til nye høyder. Det ble økende forskjeller på folk og noen partitopper benyttet seg av anledning til å bli rike selv. Dette inklusive høyere priser skapte uro. Det var også forventninger om mer demokrati.
Denne uroen var synlig helt på toppen av det kinesiske kommunistiske partiet, men Deng fikk kontroll igjen og noen demokratisering var ikke aktuelt. Uro i Tibet ble også slått ned. Den opprinnelige befolkningen i Tibet ble utvannet av Han-kinesere i tillegg. Dalai Lama ga avkall på kravet om uavhengighet mot å få et reelt selvstyre innen Kina, men det fikk ikke Tibet. Dalai Lama fikk imidlertid Nobels fredspris i 1989. Dette ga han en internasjonal tyngde som han ikke hadde tidligere.
I 1989 døde den avsatte Hu Yaobang som mange oppfattet som en mann med gode hensikter for Kinas befolkning. Det var blant annet denne sørgemarkeringen som ledet til det store studentopprøret som spredte seg til flere byer. 17. mai 1989 demonstrerte 1,2 millioner på Den himmelske freds plass. En av studentlederne var Chai Ling. Også senere fredsprisvinner Liu Xiaobo var en av lederne. Men 3. juni bestemte Deng at hæren skulle settes inn og plassen ryddet med det resultat at mange tusen ble drept mener man. En stund ble det spekulert på om det var splittelse innen forsvaret om hva eller hvem man skulle støtte. Det vil si en bekymring for borgerkrig.
I et større bilde så er det i denne perioden at de kommunistiske landene øst i Europa inklusive Sovjet / Russland kollapser. Dette gjorde at Deng ble enda mer overbevist om at Kina måtte tillate en liberal økonomi med det private initiativ og utenlandske investeringer. Ellers ville det også gå galt i Kina. Men de som trodde at denne liberalismen ville lede til demokrati tok feil. Deng sto hardt på – slik som senere ledere – at det kommunistiske parti skulle ha enerett på å styre. Det var bare kommunistene som var i stand til å styre landet og noe annet var ikke aktuelt for Kina. Grunnloven ble også endret en positiv vei slik at sosialisme også inneholdt det elementet at kreativt og utviklende næringsliv var en viktig del.
Et eksempel på utviklingen i Kina var et lite landbrukssamfunn med navn Datang hadde rundt 1000 bønder i 1978. I 2004 var denne byen verdens «sokkehovedstad» med en produksjon av 9 milliarder sokkepar i året hvor det kom 100 000 kjøpere hvert år til markedene her. Det begynte med at noen startet å lage sokker for hånd.
Etter en viss stagnasjon etter 1989 så skjøt den økonomiske utviklingen fart igjen etter 1992 fortsatt med Deng som den mektige. Deng døde i 1997 92 år gammel. 1. juli samme år tok Kina over Hong Kong slik den opprinnelig avtalen var og Kina garanterte at friheten til borgerne i Hong Kong skulle bevares i 50 år. Slik ble det ikke. I 1999 ble også portugisiske Macau tilbakeført til Kina.
På tross av hvordan Kina taklet de som protesterte i 1989 så begynte verden å investere i Kina i stort omfang. USA og andre vestlige land investerte tungt i produksjonsbedrifter i de rike kystprovinsene. Billige, men disiplinerte arbeidstakere var attraktive. Det ble en voldsom industriell utvikling som ga forurensning av luft og vann og med helseplager for millioner. Internett kom og ble raskt sensurert og undertrykkelsen fortsatte. Liu Xiaobo kom med en manifest mot det autoritære styre. Men kritikk av regimet var ikke tillatt. Han ble stilt for retten og dømt. Så fikk han nobelprisen i 2010 og Norge havnet i den såkalte fryseboksen.
i 2001 ble Kina medlem av WTO – Verdens handelsorganisasjon – og Kina har hatt en eventyrlig vekst fram til i dag. Størrelsen på landet og den store befolkningen tatt i betraktning så finnes det ikke noe tilsvarende eksempel i verdenshistorien. Kina har blitt verdens verksted og det er først i de siste årene det har vakt bekymring i Vesten. Og nå har den mektigste siden Mao tatt makten i Kina – nemlig Xi Jinping.
Xi Jinping kom til makten i 2012 og fikk raskt de viktige vervene som gjorde at han kunne kontrollere Kina. Under Xi ble også begrensningen på 2 perioder som president fjernet slik at han nå kan sitte så lenge han ønsker eller andre ønsker. Korrupsjon har vært et problem i Kina som i mange andre land. En av hans kampanjer har vært å ta tak i korrupte ledere og politikere. Det sies at han har fjernet eller straffet over 1 million mennesker for korrupsjon. Hans største program for Kina er utbyggingen av «Belt and Road» som skal gjenskape Silkeveien i en moderne form. Dette er enorme investeringer i Kina og andre land for å gjøre transport og salg av varer enklere, samt styrke Kina. Ellers har forsvaret og da spesielt sjøforsvaret blitt bygd kraftig opp under Xi. Mens Deng søkte forståelse og mest mulig harmoni med nabolandene har Xi tatt en mer aggressiv tilnærming og er nå i konflikt med flere av nabolandene.
Kina er store tall. Enten det gjelder innbyggere, store byer, antall mobiler osv. De nyter godt av et enormt hjemmemarked med hard konkurranse. Fra å kopiere vesten sine produkter så er det nå stadig mer innovasjon i Kina. Jeg mener at de f.eks. har en plass mellom 50 og 100 selskaper som produserer elbiler og kvaliteten er raskt stigende. De første bilene fra Kina som kom til Europa fikk knapt terningkast 1 på terningen. Slik er det ikke lenger. De er nå det landet som produserer flest biler og kvaliteten har blitt svært bra. I 1978 var det ingen som private eid en bil i Kina mens det i 2017 var 185 millioner private biler. Men fortsatt er de på mange områder avhengig av Vesten. Jeg har oppfattet det slik at det fleste databrikkene som er i kinesiske biler kommer fra utlandet. De ble like hardt rammet under Covid som vestlige bilprodusenter grunnet blant annet mangel på databrikker.
Og så er det mye mer som kan skrives om det moderne Kina, men jeg stopper her inntil videre.
Kina med sine 1,4 milliarder innbyggere er relevant uansett hva du måtte mene om landet.