Oppsummering fra ulike bøker, men spesielt fra Cappellen Damm – Japans historie.
I de gamle krønikene Kojiki (eller «Opptegnelser av gamle ting») og Nihonshoki så er det solgudinnen som sendte sin sønnesønn Ninigi til jorden for å underlegge seg Japan. Ninigis barnebarn Jimmu er den første og legendariske keiseren og hans regjeringstid startet 660 fvt. Den gang var det kanskje 100 000 innbyggere som var sankere, jegere og fiskere spredt bosatt og neppe et enhetlig keiserdømme.
Under istidene var nok Japan knyttet til fastlandet slik som Korea og Kina. Etter istiden ble den forbindelsen brutt og man kom etter hvert inn i perioden Jomon i Japan og det er funnet potteskår i Japan som er 12-13 000 år gamle – som er de eldste man kjenner til i verden. Navnet Jomon kommer fra teknologien bak eller disse potteskårene. Dette var en mesolittisk (nomadiske jegere og samlere) og neolittisk (steinalderen med mer fast bosetning) periode.
For rundt 2 400 år siden tok innvandrere fra Korea-halvøya med seg våtrisdyrkning og bruk av bronse og jern. Befolkningen økte og det dannet seg småstater. Tiden fram til 600 evt er regnet som forhistorien til Japan fordi vi har lite skriftlig kunnskap før den tid. (Forhistorisk tid kjennetegnes med mangel på skriftlige kilder eller svært sparsomt med kilder som da gjør det vanskelig å tegne et godt bilde av hvordan det var). Mens historisk tid i Japan er fra ca 600 evt. så startet historisk tid i Kina allerede 1600 fvt.
Det er rundt 5 000 arkeologer som driver undersøkelser til enhver tid i Japan for å kartlegge forhistorien.
Det har levd mennesker i Japan under den siste istiden som var mellom 130 000 – 20 000 fvt. For 30 000 år siden var Japan (Hokkaido) knyttet via fastland til Russland via Sakhalin. Kanskje også forbundet mot Korea den gang uten at man vet det sikkert. Nært Nagasaki har man funnet keramikk som er mer enn 10 000 år gammel og er da den eldste i verden. Disse er enkle krukker med rund bunn.
Navnet Jomon kommer fra formen på krukkene. Dette var en overgangsperiode fra ren sanking og jakt til mer bofast befolkning. Rundt 5 til 6 000 år siden var havet på sitt høyeste og det var varmt – noe som førte til at befolkningen i Japan økte raskt. Man ser spor av landsbyer etter den tid med opptil 100 hustufter på et sted. Etterhvert dukket det opp langhus som må ha vært kollektiver eller for store familier. Mer kunstferdige krukker og annet dukker opp som kan tyde på at man hadde mer overskudd grunnet det var lettere å produsere mat. Det synes som spesialisering starter og kanskje også en lagdeling av folk. Denne perioden kalles gjerne Nagano-kulturen.
Da klimaet ble kaldere sank befolkningen raskt. Man tror også at jordbruket hadde sin spede begynnelse i denne perioden for rundt 3 – 4 000 år siden.
Det er ikke noe sikkert svar på hvor de kom fra, men det er to hovedteorier. Den ene er at de kom fra nordøst – dvs fra Korea, Mandsjuria og Sibir. Den andre er at de kom fra sør enten fra Sørøst-Asia eller Mikronesia. Hvorvidt disse første japanerne har vært i slekt med ainu-folket som utgjør en minoritet på Hokkaido er usikkert. Ulike funn tyder på at kanskje begge teoriene er riktig, men vanskelig å avklare.
Språkanlyser gir heller ikke klare svar. En hovedretning peker på at japansk ligner på ural-altaiske språk, mens en annen peker på polynesiske språk. Og ellers pekes det på likhetene til koreansk.
Yayoi-perioden (400 fvt til 250 evt) var epokegjørende da i denne perioden ble mye av grunnlaget for det vi oppfatter som japansk ble lagt. Navnet kommer fra en ny type keramikk som ble oppdaget i Yayoi-distriktet i Tokyo. Det skjer fire prosesser i denne perioden som er viktig:
De eldste rismarkene har man hittil funnet ved Nabatake der våtrisdyrkningen ble foretatt i myr. Etterhvert med redskaper – av metall – kunne man lage irrigasjonsanlegg høyere oppe og ha en helt annen kontroll på vannet. Man bygde terrasser for dyrking med kanaler og bassenger for vann. Man mener teknikken kom fra Korea gjennom innvandring. Ca 100 fvt hadde risdyrkingen spredt seg til hele landet med unntak av Hokkaido.
En slik form for risdyrking der man bygde terrasser, diker, kanaler og bassenger krevde samarbeid mellom bøndene. Det måtte skapes enighet om hvordan man disponerte vannet. Slik ble det skapt bofaste samfunn som måtte organiseres og konflikter måtte løses. Dette skapte behovet for landsbyledere.
Den kinesiske krønikeren Wi Chich fra midten av 200-tallet evt gir den første omfattende etnografiske beskrivelsen av Wa (som kineserne kalte de sørvestlige delene av Japan). Denne kombinert med arkeologiske funn gir innsikt i livet og skikkene.
Det var harde lover ved kriminalitet. En mann kunne miste kone og barn og ved mer alvorlige forbrytelser ble hans hushold og slektninger drept (!). Menn av høyere rang hadde gjerne 4 til 5 koner. Kvinner kunne ha viktige stillinger – gjerne av religiøs art.
Spesielt i Japan var at bronse og jern kom samtidig og kanskje jern først. Ellers i verden kom bronse lenge før jern fordi jern var mer krevende å lage. Bronser ble brukt til statussymboler, mens jern til redskaper fordi det var mye hardere. Denne kunnskapen kom til Nord-Kyushu først og dannet da et kulturelt sentrum. Senere oppsto det en sterk kultur i Kinai som ble en konkurrent. Dette er i århundrene fvt. og allerede her er det klare forskjeller på gravskikker. Det er også stor forskjell på rik og fattig ved gravlegging – noe som tyder på klare skiller i befolkningen.
Som andre plasser i verden økte befolkningen raskt når man fikk dyrket mat i større kvanta. I Japan skjedde det med starten av våtrisdyrkningen. Det skapte raskt større landsbyer og en sosial orden. Våtrisdyrkingen krevde at man koordinerte innsatsen i fellesskap grunnet blant annet vanningen som måtte gagne flere samtidig.
Fra 400 fvt til år 0 økte befolkningen fra 75 000 til 600 000. Særlig i Kinai og Kyushu økte den sterkt. I denne perioden kom kanskje skikken med nærmest uendelig erbødighet for høyere klasser. I den kinesiske krøniken Wei Chih skrives det at vasaller og lave klasser trakk seg av veien når de møtte overklassen og gjerne la seg ned med armene foran seg. Kneler i respekt. På denne tiden var Kina og Korea (da okkupert av Kina) på teknologisk høyere nivå og antakelig var de rådgiver eller tilsvarende for å hjelpe japanerne med å etablere våtrisdyrking i terrasser. Dette krevde kunnskap om vanningsanlegg som Japan ikke hadde selv.
Våtrisdyrkingen med terrasser ga mulighet for større landsbyer og alt tyder på at det var slik høvdingdømmer vokste fram. Det kuperte landskapet ga grunnlag for svært mange høvdingdømmer – Wei sier at tidligere var det 100 land (høvdingdømmer), men da Wei ble skrevet var det kanskje 30 stykker.
Ifølge kinesiske tekster var det mye krig og uro i denne tiden – i århundrene evt. Det var menn som styrte, men muligens var all denne krigingen med menn som ansvarlig en årsak til at en kvinne ble valgt til leder. Hun het Himiko og var kjent for at hun var dyktig i trolldom og magi. Hun styrte etter hvert en føderasjon av høvdingdømmer og var ugift. Hun levde fra 183 til 248 og ble betjent av 1000 kvinner. Hun omtales som dronning. Da hun døde tok en mann over, men det endte i nye kriger. Senere ble en kvinnelig slektning av Himiko satt inn og det ble noenlunde fred igjen selv om den var skjør.
Først var det viktigste senteret Nord-Kyushu, men rundt 400 evt tok Kinai over som kulturelt, politisk og økonomisk senter. Senere rundt år 600 evt. ble en rekke føderasjoner omgjort til et sentralisert keiserdømme.
I Øst-Asia var Kina veldig dominerende gitt sin størrelse, og randstatene til Kina måtte gjerne forholde seg til Kina. De sendte gjerne tributter og underordnet seg Kina i mange sammenhenger. Når så Kina var svakt ga det grunnlag for frigjøring og styrking av randstater slik som Japan. Og det var i en slik periode at Japan styrket seg og ble sentralisert. Kontakten opphørte i en lang periode med Kina og Japan ble langt mer selvstendig.
Samtidig og da via Korea tilegner Japan seg kinesisk kultur og kunnskap i perioden 300 til 700 evt. Dvs i denne perioden var det en massiv påvirkning fra Korea. I denne perioden var det betydelige uroligheter i Korea mellom de ulike kongedømmene der noen hadde støtte fra Kina og et fra Japan. Krigene på den koreanske halvøya førte til at en mengde koreanere dro til Japan. Korea ble omsider et land og samtidig gjorde Japan seg endelig ferdig Kina som en overordnet makt og anså seg selv som likeverdig.
Yamato-kongene (eller keiserne eller kongen i Yamato) skapte ikke en sterk sentralisert stat slik vi har i dag, men en mye løsere sammenslutning selv om den var sentralisert på mange måter. Kinai var sentrum i den relativt nye enhetlige staten. Konklusjonen var at denne kontstruksjonen var skjør.
I Yamato-kongedømmets organisasjon var grunnpillaren “uji” som er omtrent det samme som klan. Slik ble det dannet en elite eller overklasse som klart sto over den vanlige japaner. Det er antakelig slik at de opprinnelig klanshøvdigene som var før hadde som oppgave å håndtere jorda på vegne av et fellesskap og så etterhvert anså de jorda som sin private eiendom. Med mange koner og følgelig mange sønner som var aktuelle arvtagere ble det en hard og kanskje brutal kamp for å nå toppen – gjerne med fysisk makt.
“Be” var et begrep for yrkesgrupper eller lauglignende grupper knyttet til klanene som hadde spesialiserte oppgaver.
Etterhvert – som kanskje startet med kong Yuryakes død i 479 evt – ble det stadig større problemer med arverekkefølge og Yamato-perioden eller deres ledelse av føderasjonen svekkes. (Konføderasjon eller føderasjon? – Konføderasjon er et forbund av selvstendige stater mens føderasjon er en forbundsstat – dvs en stat egentlig)
Buddhismen kom til Japan kanskje i år 538 og ble raskt et redskap i den politiske kampen om makten i Japan eller i Yamato.
Den skjøre føderasjon førte til tiltak for å gjøre kongemakten mer synlig og det ble opprettet krongods i de ulike provinsene. Delvis var det representanter for Yamato-klanen som fikk oppgaver med å styre ulike provinser. Allikevel var det et problem at lokale høvdinger ikke var fullt ut lojale mot kongemakten. Det tok lang tid å få dette til å fungere. Men det var Yamato som hadde hovedkontakten til Kina og Korea og de som var lojale fikk lettere adgang til den fordelen.
Soga Iname som fikk makten i 536 tilhørte de såkalte immigrantklaner og de kjempet gjerne mot de gamle japanske klanene. Da buddhistiske munker kom til Japan med buddhismen i 538 gjorde Soga og imm-klanene den til et politisk våpen og noen tiår senere ble de gamle klanene knust.
En viktig endring kom omsider utover 600-tallet der Japan gjør seg mer uavhengig av Kina og slutter å se på seg selv som en tributt-stat. Rundt 587 når Soga Umako tok kontrollen ble det mer kontakt med Kina der man sendte folk til Kina for å lære og kinesere kom til Japan eller Wa som Kina kalte det da. Kineserne hjalp til med å bygge templer og overførte annen kunnskap.
I 607 sendte Japan (eller Wa) en delegasjon til Kina der de hilste fra Soloppgangens land til Solnedgangens land. Dette ble oppfattet som en erklæring om frigjøring av Japan som tributtstat. Og en del år etter begynte Kina å kalle Wa for Nippon som er dagens navn på Japan.
Prins Shotoku har fått mye ære for reformer i Japan og er ofte kalt buddhismens far i Japan. I 604 kom “grunnloven” som Prins Shotoku har æren for – i all hovedsak.
Det var en kort grunnlov som var påvirket av buddhisme, konfusianisme samt en del om kongemakten. Ellers om hvordan embetsmennene skulle oppføre seg. De skulle jobbe hardt for fellesskapets beste. Rekrutteringen skulle basere seg på dyktighet, men det var vel bare fra de øvre klasser man kunne rekruttere. Mye uro og kamp om makten også i denne perioden.
Det skjer betydelig reformer i perioden 646 til 700 der kongemakten styrkes på bekostning av klanene. En sterkere stat var viktig fordi Kina presset på i Korea. Klanene ble på en måte transformert inn i byråkratiet og måtte gi slipp på mye av sin selvstendige makt. Taika betyr forresten “stor endring”.
I denne perioden utvikles statsapparatet. Lover og regler blir utarbeidet. Det ble etablert en fast hovedstad i 694 i Fujiwarakyo i den sørlige enden av Yamato-sletten. Statsadministrasjonen er todelt – en religiøs og under den en verdslig. Kommunikasjon og transport mellom provinser etc ble kraftig utbygd.
Men det kom også større epidemier på 700-tallet. I 735 herjet en stor koppeepidemi og i sum tok disse epidemiene livet av rundt 25 % av befolkningen. Den utvidede trafikken hadde nok en skyld i spredningen.
Det antas at befolkningen kun økte fra 5 til 7 millioner i perioden i 700 til 1200 og det skyldes nok blant annet epidemier.
Reformene avskaffet livegenskap og privat eiendomsrett til jord. Man måtte registrere seg for å få tilgang til offentlig jord. Det kan ofte være et spørsmål om hvorfor man klarte å få lokale høvdinger til å gå med på å bli en del av byråkratiet. En ting kan være at man da fikk komme nærmere keiseren og flotte tilstelninger, med gaver etc. Man ble gjort stas på.
Det er ikke helt enkelt å fastslå når Japan ble en stat eller kunne betraktes som en stat. Militærvesenet kom ikke ordentlig under keiserens kontroll på slutten av 600-tallet, men det var nok en samlet stat allikevel.
Sivil- og strafferett er etablert og de politiske institusjonene er definert. Og Japan har blitt sentralisert under en keiser titulert som “tenno” – Himmelens hersker – slik som det var i Kina. En sakral konge hadde veket plassen for en guddommelig konge. (Sakral betyr hellig – motsatt profan som betyr verdslig eller ikke hellig)
Temmus enke – Jito (645-702) som er med på å starte en 500 års periode som ble ledet av aristokratiske byråkrater. I denne perioden avtar kontakten med Kina og Japan “gikk inn i seg selv”. Først var Nara og så Kyoto hovedstad i denne perioden.
Nara ligger på den nordlige delen av Yamato-sletten. Det var både geografiske og kosmologiske hensyn som ble tatt. Det første kunne være elvetransport fra havna Naniwa.
Det ble et voksende byråkrati der de øverst hadde store inntekter og fikk også mildere straffer hvis det gjorde noe ulovlig. Motsatt for de som satt lavest. I tillegg var presteskapet med sine underordnede en stor gruppe. på slutten av 700-tallet var det 10 000 personer tilsluttet buddhisttemplet.
Det kunne være en plass mellom 100 og 200 000 som levde i Nara. Senere rundt 794 flyttet hovedstaden til Kyoto som forble keiserhovedstad fram til 1868. Årsaken til flyttingen kan ha flere årsaker. En kan ha vært at man ønsker å redusere presteskapets innflytelse. De måtte nemlig være igjen i Nara. Perioden 794 til 1185 kalles Heian-perioden og var høydepunktet i den aristokratiske perioden i Japan.
Disse 500 årene kalles gjerne den klassiske perioden i Japan.
Buddhismen hadde opprinnelig vært et politisk redskap (slik religion er det eller har vært det de fleste plasser). Man hadde et eget departement eller byrå for religionsutøvelse eller gudesaker som hadde stor makt. Først var det for det man kaller shinto og senere buddhisme. Shinto sies gjerne å utfylle buddhismen og er egentlig ikke konkurrenter.
Tidlig religion kan i alle fall spores tilbake til våtrisdyrkningen og sikkert tidligere der man hadde et behov for å be eller tilbe naturen etc. for å sikre seg mot ulykker. Med våtrisdyrkningen skjedde det endringer fra at man hadde en panteistisk forståelse (naturen og det gudommelig er ett) til en animistisk forståelse der gudene holdt til i objekter som trær, fjell, elver osv. Man identifiserte bare guder og ånder eller kami som da holdt til disse objektene. ulike klaner og bønder hadde sine kami de tilba. Keiseren knyttet seg genealogisk til solgudinnen Amaterasu. Klanene sine kami kunne si noe om deres betydning og relasjon til andre klaner.
I denne settingen vinner buddhismen fram gjerne grunnet at den hadde en mye mer universelt budskap i motsetning til shinto eller kamiene eller animistiske religion som var veldig lokalt begrenset. (Kristendommen vant jo også fram i Romerriket grunnet at den tilbød så mye mer enn de gamle romerske gudene).
Buddhismen hadde et budskap om likhet som var attraktivt i et samfunn med stor avstand mellom høy og lav. Dette samfunnskritiske budskapet gjorde det viktig å få kontroll over religionen. Derfor måtte den bli en statsreligion under keiserens kontroll.
I Nara ligger Todaiji som inneholder en 16 m høy bronsjestatue av Buddha. Todaiji ble sentere for det buddhistiske templene.
Innvielsen av Todaiji i 752 skal ha vært noe helt for seg selv som Japan aldri hadde sett maken til. Musikere og dansere fra India, Kina, Vietnam og Korea skal ha deltatt på sermonien. Dette bevitner at Japan var en integrert del av det asiatiske kulturelle fellesskapet.
I denne perioden var det mange som henga seg til buddhismen og gjerne reist til Kina for å lære mer. Etterhvert ble buddhismen utbredt med mengder av templer i Japan. Og det ble lagt vekt på å få buddhisme og animismen til å samvirke. Dvs. Buddha og kami skulle sameksistere og det ble en synkretisk religion mange steder. De buddhistiske templene ble gjerne beskyttet av kami.
Spesielt under Nara-perioden blomstret buddhismen og det med mange kunstneriske uttrykk. Og det er i denne perioden at det uttrykket eller det visuelle som vi forbinder med Japan skapes. Selv om de hentet håndverkere og inspirasjon fra utlandet slik som Korea var man raske med å finne det japanske uttrykket. Et godt eksempel er de store tunge utkragete takene på templene. Annet er skulpturer i bronse og tre. Det var religiøse motiver som dominerte i de reste av malerier man finner, selv om det var bilder av dyr og natur også.
I Heian-perioden blomstret også det litterære. Litterært skiftet det fra historie, filosofi osv mer over til poesi, romaner etc. I denne peridoen utviklet også kana-skriften seg og spilte en stor rolle. De kinesiske tegnene egnet seg dårlig til å skrive japansk. I kana så har hver stavelse et tegn og da kom man nærmere den japanske dagligtalen. Det var helst kvinnene som brukte kana da mennene anså den skriften som litt for feminin. Og kvinnene skrev ypperlig med kana. Diktsamlingen Kokin wakashu fra 905 ble et storverk som satte standarden for den neste 1000 år med sine skildringer kirsebærblomstring og høstrøde lønnetrær. Og rene kjærlighetsdikt.
Et eksempel på en kjent bok fra denne tiden skrevet av Sei Shonagon er “Puteboken” som er et mesterverk i litteraturen.
Mye av litteraturen stammer fra hoffet og beskriver livet der, mens det er færre beskrivelser av hvordan almuen hadde det. Litteraturen og aristokratiet nådde sin topp rundt år 1000 og det var stor avstand mellom de som levde ved hoffet og arbeidere. De lavere klasser ble gjerne beskrevet som vulgære, primitive, skitne og ignorante. Og verst var det i provinsene.
Statsmannen Sugawara Michizane ble utvist til provinsene og døde nærmest av det. Etter hans død kom det mange ulykker og det trodde man hadde med den dårlige behandlingen han hadde fått. Han ble rehabilitert og ble statsminister post mortem. I dag ber japanske studenter til han for å lykkes med eksamener. Han er en populær gud for kunnskap under navnet Tenjin.
Som ved alle andre hoff i historien vil jeg tro – så var intriger en del av hverdagen også i Kyoto. Klanen Fujiwara var dyktigst i vinne seg makt ved hoffet og inn i keiserfamilien. Ved hvert nyttår var det forfremmelser som brakt glede og bitterhet. Aristorkratiet hadde korte arbeidsdager fra soloppgang til lunsj. Og dermed mye tid til forlystelser. Man ble opptatt av forfinethet. Man dyrket dans og musikk m.m. Heian-tidens litteratur er spekket med amorøse fortellinger.
Vi har kommet inn i en periode med stor vekst i landbruket som igjen ledet til mer ressurser til byråkratiet gjennom skatter. Byråkratiet eller aristokratiet ble rikere og etterhvert begynte de å bygge seg private jordegods som noen hundre år senere ledet til et føydalsamfunn. Økningen er knyttet til nyrydding og mer avansert vanning.
Under Taika-systemet eller reformene på 600-tallet ble mye av jorda overtatt av kongen eller kronen og så ble gjorda gitt tilbake til bønder og andre gjennom bruksrett. Dette var en sosial reform. For å gjennomføre dette var det nødvendig med et byråkrati og organisering i provinser etc. Bøndene på sin side hadde plikt til å drive jorda ellers mistet de den.
Bøndene var pliktig å betale skatt i form at produkter som i starten kunne være rundt 5 % av produksjon. Det kunne være silke og annet. Dette kunne variere med hva som ble produsert i de ulike regionene. Men i tillegg var det en arbeidsplikt til fordel for fellesskapet eller byråkratiet etc. Det var arbeidsplikt for provinsguvernøren og for hovedstaden – og dette var i praksis den viktigste skatten.
Det er helt åpenbart at systemet ikke fungerte godt. Noen klaner klarte nok å unndra seg skatter. Folketellinger var dyre og det adm apparatet var dårlig. I Kina var det egne skoler for byråkrater og de dyktigste ble valgt. I Japan ikke (eller kun for de priviligerte) og det var gjerne stamtavla som avgjorde hvem som fikk slike viktig adm stillinger. Japan adopterte aldri mandarinsystemet i Kina som det het der de beste ble valgt på skolene. I stedet var det slektstre, karakter og til sist dyktighet som gjaldt. Det ga ingen sosial mobilitet som igjen økte kvaliteten på jobbene.
Kanskje det største bruddet med hensikten var at stadig mer jord tilfalt uriktig byråkratiet eller aristokratiet. Det var ikke slik det skulle være. mer og mer jord som egentlig skulle omfordeles ble unndratt for den omfordelingen som var tenkt i Taika-reformen. Særlige guvernørene var “flinke” til å berike seg selv. Slik begynte store private jordegods å oppstå.
Etterhvert ble det bare vanskeligere for vanlige bønder da de ikke fikk den jorda de hadde rett på. Skattene og arbeidsplikten ble mer og mer tyngende. I tillegg slapp templer som fikk donert jord og de private som bygde seg opp gods slippe skatt. Dermed ble det mindre jord igjen til beskatning. Livet ble stadig vanskeligere for bøndene og løsningen ble mer rydning av jord i stedet for å ta i bruk Taika-reformen med ny omfordeling av jord.
Det ble slik at de private fikk ikke rydde land, mens derimot templer og guvernører fikk lov. Og slik ble det at de lokale bønderne så seg nødt til å ta arbeid hos disse. Deres egne jordflekker som var små, samt den harde beskatningen gjorde det ikke lønnsomt å drive selv. I denne perioden vokste makten til Fujiwara-klanen fram sammen med andre adelig og keiserdømmet ble svekket med en rekke svake keisere utover 800-tallet.
Så langsomt vokste det fram store private gods til fortrengsel for offentlig jord. Mer og mer ble unndratt omfordelingssystmet. Og dessuten ble det stadig flere som ble unntatt beskatning. Først var det templer og høyadel, men smarte magistrater og andre fant løsninger der de la sin jord “under” templer og adel og unngikk beskatning. Men måtte dele fortjeneste med de som tillot dette. Et ganske korrupt system egentlig.
Tilslutt gjorde keiserfamilien det samme som Fujiwara-klanen og deres allierte. De kastet seg inn kampen om jord og fikk etterhvert enorme jordeiedommer lagt under keiserdømmet.
Slik vokste føydalismen fram i Japan. De klarte aldri å kopiere det kinesiske systemet som kanskje var for avansert.
Foregående har utviklingen fra eldre steinalder til en sentralisert stat med blomstrende kultur på 1000-tallet. Men kulturen var forbeholdt en liten elite som igjen betrakter menneskene ute i provinsen med forakt.
Det dukket opp store private gods som igjen trengte beskyttelse og slik ble det skapt en militær klasse som senere fikk mye makt. Disse soldatene kalles samuraier og hadde da ansvaret for å opprettholde lov og orden. Man kan si at middelalderen i Japan tilhørte samuraiene. Eller de preget den sterkt.
Etter en krig på 1100-tallet fikk man en militær organisasjon som man kalte Shogunatet. De militære eller shogunatet holdt til i Kamakura og den sivile administrasjonen i Kyoto og de utfylte hverandre på en måte.
Mens det var noen hundre preget krigføring på 1100-tallet så mobiliserte Toyotomi Hideyoshi på slutten av 1500-tallet omtrent 250 000 soldater.
I slutten av 1100-tallet opprettet en gruppe samuraier en militærregjering (shogunat) i Kamakura. Det gamle aristokratiet sto for fall av flere årsaker slik som korrupsjon og generelt manglende dyktighet. Shogunatet vokste fram p gr a behovet for beskyttelse av store private eiendommer. Og så ble det en fragmentering der de store private godsene ble mektige elementer og delvis stat i staten. Slik oppsto de føydale stukturen hvor rettighetene til jorda stykkes opp og fordeles til klienter mot edsavleggelse og svoren loljalitet. (slik det også var i Europa – vet ikke om de hadde lært det fra Euroap eller at dette var en naturlig utvikling.
Sivil verneplikt fungerte dårlig og slik fikk lokale guvernører og herrer lov til å etablere sin egne små hærer med profesjonelle krigere. Det var forløpet.
De som flyttet ut fra hovedstaden til provinsene som ledere fikk gode betingelser og så korrupt som det var så slapp de unna skatter m.m. Det viste seg etterhvert at det var noen få klaner som styrte dette og de etternavnene som oftest gikk igjen var Fujiwara, Taira og Minimato.
Økende uro, kriminalitet etc økte behovet for tjenesten til samuraiene og slik ble de stadig flere. Og ikke minst alle intrigene, konfliktene m.m. ved hoffet banet veien for samuraimodellen og makten
Strdighetene og krigene mellom klanene Minamoto og Taira og det endelig oppgjøret – Gempei-krigen i 1180-1185 – førte til at hoffet mistet mye av makten til et nytt føydalt aristokrati som skulle sette sitt tydelig preg på Japan de neste 700 årene.
Denne Gempei-krigen har satt et sterkt preg på Japan gjennom drømmer og fantasier. Krigen inneholdt alt i form av sjalusi, heltemot, intriger, nådeløshet, svik og loljalitet – men også kjærlighet og barmhjertighet. Dette ga naturlig nok grunnlaget for en mengde krigsepos. Krigen ble lovprist gjennom litteratur, drama og folklore. Særlig det endelige slaget ved Dannoura 1185. Den slagne Taira-hæren klarte å flykte og skulte seg landsbyer, skoger og fjell. Derfor er denne krigen fortsatt en del av dagens kultur i Japan.
Ingen nasjonale helter kan måle seg med hovedpersonen i Gempei-krigen, den legendariske Minamoto Yoshitsune som har fått plassen som den største av Japans mange tragiske helter.
M Yoshitsune vant spektakulære seire, men til slutt var det en bror – Yoritomo – som så sin bror som en trussel og sørget for at han ble drept eller tok sitt eget liv.
Under Yoritomo ble en ny epoke innledet i Japan. Y etablerte to nye institusjoner av betydning. Han utnevnte militære forpaktere for godsene og det som var igjen av den offentlige jorden. De fikk spesielle rettigheter. Og han utvente militære guvernører for provinsene i tillegg til de sivile. Disse skulle hjelpe de sivile, men i praksis oppererte de i parallell under Kamakura-regjeringen. Forpakterne ble vasaller og hadde et forhold til sin herre som de sverget troskap til. Føydalsamfunn likt det i Europa. Y etablerte sitt sete i Kamakura. Selv om Y satt med makten så torde han ikke utfordre den formelle makten eller egentlig legitimiteten som keiseren hadde.
I 1192 ble Yoritomo utnevnt til shogun (generalismo) – tidligere hadde denne tittelen bare blitt gitt midlertidig. Dette innebærer en ny tid og shogun ble permanent og ble gjort arvelig.
Yoritomo eller Minamoto forsvant ut etter hvert grunnet at Y hadde tatt livet av de fleste i nær slekt og ironisk nok var det en sidegren av tapende i krigen Taira-klanen som til slutt tok over for Minamoto-klanen.
Makten var fordelt mellom Kyoto (sivil makt og keiseren ?) og Kamakura (Shogunatet). Med tiden ble mer makt Kamkura til del. Konfliktene i denne kampen om makt ble værende i hele Kamakura-perioden.
Samtidig skjedde det noe langt mer alvorlig.
Kublai Khan hadde underlagt seg Kina og sendte delegasjoner til Japan for å få de til å underkaste seg Kina – eller bli en tributtstat igjen. Dette kunne ikke Kamakura gå med på og de til og med halshugde en av delegasjonene.
I 1274 gjorde mongolene det første forsøket på å ta Japan med makt. Japanerne gjorde innbitt motstand og ble reddet at en fryktelig storm. Det var det første tilfellet av kamikaze – gudenes vind. I 1281 kom de på nytt med en enorm styrke på kanskje 140 000 mann. Da var japanerne godt forberedt. Det ble en langvarig og brutal kamp som varte i måneder og nok en gang kom en fryktelig tyfon og nesten utslettet den mongolske styrken.
I motsetning til tidligere interne kriger der krigsbytte kunne deles ut til de loljale var det ikke noe slikt i disse krigene. Det førte til vesentlig misnøye. I tillegg mente templene at det var gudene som hadde reddet dem. Samuraiene var misfornøyde.
Det oppsto en rekke problemer etter mongolenes angrep. Militære guvenrører var misfornøyde – forpakterne fortsatt å spise seg inn i godseiernes rettigheter. Og de tok til seg stadig mer makt. Dette og mer ble en utfodring for shogunatet.
Keiser Go-Daigo gjorde et mislykket opprør i 1331. Senere ble det sendt en styrke mot han med Takauji i spissen. Han gjorde plutselig Go-Daigo sin sak til sin egen. Litt typisk svik i Japan? og dermed vant keiseren og Kamakura sin periode ble senere avsluttet. Senere svek Takauji keiseren og tok selv shogun-makten i Kyoto og bandt sivilt og militært tettere sammen. Dette var et tegn på at de militære styrket seg og tok stadig mer av makten uten at keiserdømmet ble fjernet.
Shogunatets makt var avhengig av personlige egenskaper og inngifte som skapte bindinger. Denne perioden som startet med Takauji kalles “Ashikaga-shogunatet” Den er forresten fascinerende hvordan man kjemper innen familier og hvor svikefull man kunne være. Etterhvert ble makt fordelt med stadig flere viktig stillinger som gikk på rundgang mellom de mektigste familene. Klaner er viktig! Dette førte til at man gikk inn i en roligere periode.
Men en ny shogun Yoshinori (1394-1441) begynte å tukle med den balansen som var skapt og det endte med at han ble forgiftet. Etter det ble det en ny urolig periode med anarki.
Etableringen av Kamakura-shogunatet var et skille i Japans historie – politisk, økonomisk så vel som kulturelt. En militær kultur stod fram og aristokratiet i Kyoto styrket seg (?)
Så kom også en religiøs vekkelsesvind over landet.
Dagens samfunnsforskere forklarer gjerne nyreligiøse bevegelser med de er reaksjoner på perioder med raske sosioøkonomiske endringer som gjerne fører til en følelse av personlige utrygghet. Religion setter folk i stand til å fordøye og gi mening til slike endringer.
Mange som søkte hjelp til å finne ny mening med tilværelsen, fant svar i en av de nye buddhisteskolene som så dagens lys fra slutten av 1100-tallet og utover.
Mulig parallell til kristendommens inntog i romerriket der det er forklart med at kristendommen bød på langt mer mening for livet enn hva de gamle romerske gudene gjorde.
Fra starten av vår tidsregning begynte Amida å fremstå som en viktig Buddha. Alle som tror på den barmhjertige Amida blir gjenfødt i det vestlige paradis – det rene land. Denne kom fra Kina til Japan, men til å begynne med kjent stort sett blant munker. Først på 900-tallet begynte amidaismen å spre seg.
Det er Honen (1133-1212) som regnes som grunnleggeren av Amida-skolen i Japan. Mennesket var avhenige høyere makter – troen på ale kunne komme til Amidas paradis og dermed bryte sirkelen av fødsel og død fikk sitt uttrykk gjennom nembutse. Nembutse var en integrert del av de gamle skolene, men ble gjort sevlstendig praksis. Amida mente at det var nok å resitere Nembutse for å komme til paradis fordi Amida var så god – ikke alle var enig i det.
Nichiren (1222-1282) er en av de meste bemerkelsesverdig personer som Japan noen gang har fostret. Han vokste opp i en fiskerlandsby, og som Honen og Shiran dro Nichiren til tendai-skolens hovedkvarter på Hiei-fjellet.
Han mente at svaret og redningen ikke lå i troen på Amida, men i Lotus-sutraen. Men måtte tilpasses en ny tid. Lotus-sutraen er en av de mest sentrale tekstene i mahayana-buddhismen og hadde vært svær populær i Japan siden 600-tallet.
Nichirens skole slo fast at Lotus-sutraen var den eneste sanne buddhismen. Nichiren kom til å japanisere buddhismen mer enn noen annen. Ren henspiller på Lotus – det buddhistiske symbolet for renhet. Nichiren var patriot og så på Japan som det utvalgte landet og seg selv som en utvalgt profet. Nichiren var nok ekstrem og ble forvist til slutt – også dømt til døden uten at det ble gjennomført.
Selv i dag så lever mye av denne læren videre da den har vist seg å være veldig vital.
De foregående var opptatt av at i forfallets tid måtte kunne man ikke oppnå frelse på eget vis.
Zenskolene hadde et annet fokus og var ikke så opptatt av befrielse som av erkjennelsen. De hevdet at opplysning og befrielse måtte komme innenfra gjennom meditasjon.
Både zen og buddhismen var viktige elementer i tendai var til stede også i de tidligiste buddhistskolene. Sentralt i zen står den spirituelle treningen gjennom meditasjon. Zen er mer en religion av handling og ikke av ord.
Få aspekter ved Japans politiske og religiøse historie har fått så mye oppmerksomhet som forholdet mellom samuraiene og zenbuddhismen. Zen appelerte til kravet om asketisk selvdisiplin gjennom meditasjon, til intuisjon framfor boklig lærdom og intellekt, og ikke mist til stoisme overfor liv og død. Frykten for døden ble ansett som den sikreste veien til nederlag, Meditasjonen skulle hjelpe til å se døden i øynene uten frykt.
Heian-perioden er siste del av den klassiske perioden i Japans historie.
Det preget Heian-perioden at det var en form for sameksistens mellom de 6 Nara-skolene., tendai og shingon. Et slags økumenisk fellesskap som utførte seremonier i lag. Det var kamper, men gjerne innen samme tempel og da var jord og eiendommer antakelig grunnen.
De store templene hadde mye makt den gang i både Nara og Kyoto. Det var vanskelig å styre landet uten munkene på lag.
Privatiseringen av godsene på den måten at de slapp skatt undergravde økonomien til staten. Dette skjøt fart det ekskeisere kastet seg inn i kampen om jorda rundt år 1100 og framover.
Hvis munkene ikke fikk det som de ville brukte de gjerne kami-symboler på gods for å vise gudenes vrede. Folks overtro og religiøsitet ble utnyttet. Virkemidlet fra keisere var å etablere nye templer – kanskje langt unna kontrollen fra eksisterende og dermed bygge opp en et nytt sett med munker som var tro mot keiseren. Sønner av keiserne kunne bli plassert i slike nye templer, og også gamle templer. Slik ble etterhvert de nye skolene etablert.
I perioden etter Heian var mange stridigheter og voldelige kamper mellom munker og andre. Templer ble brent.
Halve byer ble brent ned i disse kampene mellom ulike religioner eller templer.
Ashikaga-shogunatet støttet for det meste zen. Shogunatet bygde mange templer som en plan med å få til en mer passiv munkeorden.
Etableringen av Kamakura-shogunatet satte sin tydelige spor på samtidens kunstneriske uttrykksformer.
En omflakkende nembutse-munk Ippen laget fenomenalt flotte malerier fra Gempei-krigen. Malerieruller. Andre ruller viste helvetes pinsler i all sin makabre form – kan jo ligne på hva Dante skrev om som igjen ble malt. Veldig oppdragende i forhold til å holde seg til den rette tror og være loljal….
Det kom etter hvert mange kinesere til Japan grunnet mongolenes maktovertagelse i Kina – som flyktninger. Dette førte til en påvirkning fra ulike kunst-perioder i Kina.
En av de største – om ikke den største – var zenmunken Sesshu (1420-1506) Han studerte sumi-e-teknikken i Kina.
Kjente bygninger fra Ashikaga-perioden er utvillsomt Kinkauji (den gyldne pavilgjongen) fra 1397. Den og en annen ble bygget i Kyoto og står der fortsatt ?? Var residens for Ashikaga og ble senere et zen-tempel.
Repetisjon av perioder:
Nara-perioden (710-794)
Heian-perioden (794-1192)
Kamakura-perioden (1192-1333)
Muromachi-perioden (1338-1573)
Sengoku-perioden (1467-1574)
Azuchi-Momoyama-perioden (1568-1600)
Tokugawa-perioden (1603-1868)
På tross av kriger så var det stor økonomisk vekst i Japan som primært skyldtes økt produktivitet i jordbruket som var ryggraden i økonomien. Mellom 1000 og 1600 fordoblet produktiviteten seg som ga større byer og som stimulerte handelen.
Det var mange forhold som bedret jordbruket. Bedret vanningsanlegg, vannhjul som løftet vann høyere opp slik at nye områder kunne dyrkes. Gjødsel, nye redskaper slik som treskemaskiner osv
Kamakura-shogunatet beordret bønder til å så korn etter at risen var høstet.
Landsbyer vokste fram eller ble større. Det var stadig konflikter mellom godseiere, forpaktere og bønder. Men under Middelalderen begynte landsbyene i tjene bøndenes interesser i større grad. Selv om konfliktene fortsatt og kanskje særlig mot samuraier som ble innsatt som forpaktere, så fikk bøndene det stadig bedre.
I landsbyene var det nok slik at bøndene samarbeidet om å stå opp mot godseier og forpaktere uten at de var organisert egentlig. Bøndene begynte selv å lage vanningsanlegg og laget regler for hvordan felleseide areal skulle utnyttes uten at forpaktere klarte å blande seg inn. Bøndene ble stadig mer uavhengig av godseierne og deres representanter.
På 1400-tallet begynte bøndene å få betydelig makt eller forhandlingsmakt slik at de av og til kunne forhandle om hvor mye skatt de skulle betale. Det kom gjerne til protester og opprør. På 1500-tallet var det uro og opprør over hele Japan – mest fordi bøndene ønsket makt og gjeld ble slettet som følge av dette – blant anent.
Eksempel på selvforsynte godseiere. Et tempel med navn Chokodo hadde 70 gods, fire templer, to kami-helligdommer og 13 andre eiendommer med skattefritak. De enkelte godsene sendte ulike varer til hovedtemplet og det hang sammen med hvor godsene var lokalisert.
Viktig å merke seg at krigene i seg selv skapte et marked for handel. Naturkatastrofer skapte også behov for kjøp av tømmer etc for å erstatte det som hadde gått tapt. Bygging av festninger på 1500-tallet tilsvarende.
Hovedårsak uansett til økt handel var den økte produktiviteten i jordbruket med økende grad av spesialisering.
En annen viktig årsak var fremveksten av laugssystem. Dette var for spesialiserte håndverkere og denne beskyttelsen ga dem større inntekter. Dette er veldig likt Europa i Middelalderen.
Kontakten med Kina tok seg opp på 1100-tallet grunnet at en rekke munker dro til Kina for å lære. Disse ble også aktive i handel. Denne handelen ble stimulert av at mange kinesere flyktet til Japan etter at Song-dynastiets fall i 1279 og mongolenes maktovertagelse på fastlandet.
Det var etter de to mislykkede invasjonsforsøkene i 1274 og 1281 at Japan begynte å bygge egne skip som kunne brukes til handel. Før det var det kinesiske og koreanske skip som sto for transporten.
Etter at paven hadde “ryddet” opp i hvor Portugal og Spania skulle ta kolonier kom portugisere til Japan – de var stort sett populær og det var veldig gunstig for Portugal som kunne drive en trekanthandel mellom Japan – Macao – India.
Handelen med Kina kunne være betydelig. i 1483 skal 37 000 sverd bli eksportert fra Japan til Kina.
Ashikaga-shogunatet (1338-1573) var et intermesso mellom en sentral aristokratisk stat som gikk i oppløsning i Kamakura-perioden og en sentral byråkratisk stat under Tokugawa-regimet fra 1600-tallet.
Kamp mellom to hoff, uroen etter at Yoshinori ble myrdet i 1441. Onin-krigen brøt ut i 1467 som reduserte Kyoto til en askehaug – fulgt av 100 år som ble kalt krigstiden. Dette forvandlet Japan radikalt.
Onin-krigen varte fra 1467 til 1477. Ashikaga-shougatet var sterkt svekket og guvernørene utslitt etter den voldsomme krigen. Omstillingen etter krigen var det få av guvernørene som klarte. Da den sentrale kontrollen sviktet så ble det mest opp til de lokale med mest makt til å ta styringen.
Gjennom en lengre prosess var godsene blitt erstattet med av føydale len under full kontroll av regionale hegemonier. De gamle eierne som aristokrater og religiøse institusjoner var erstattet med føydale lensherrer. Kyoto mistet mye av sinen inntekter og det sies at keiseren selv måtte ut på gaten å selge sine kalligrafiske arbeider.
på 1500-tallet vokste det fram et føydalsk hierarki bestående av tre lag.
Øverst de nye krigsherrene. Krigsherrenes vasaller har kokujin som ikke hadde klart å ta sprenaget opp til øverste nivå. Under disse igjen var det en ny gruppe av militariserte landsbyledere – dogo.
Man hadde med dette gått over til en mer effektiv styring av områder der kommunikasjonslinjene ikke var så kronglete eller lange som før. Det ble lettere å kreve inn skatter.
Samtidig levde man i en farlig situasjon der prinsippet var fiender av fienden var en venner. og fienden kunne være naboen. Det var evindelig med kriger. Ellers var det vasaller eller brødre som ønsket å ta plassen til krigsherren.
Allikevel klarte en del krigsherrer å rive til seg stadig større makt ved å undertvinge seg andre mindre krigsherrer.
Slik kunne samlingen av Japan begynne
Det var flere krigsherrer som hadde som mål å samle Japan under en ledelse. Dette skjer når europeiske handelsmenn dukker opp. Portugiserne i særdeleshet og de hadde med seg skytevåpen og japanerne var ikke sene om å forstå verdien av disse, samt begynne å produsere egne. I 1558 dukket også kanoner opp eller ble for første gang brukt i krigshandlinger.
Misjonærene fulgte hakk i hæl med handelsmennene. Kjent er jesuitten Xavier kom til Kyushu i 1549 og videre dro han til Kyoto. Flere krigsherrer lot seg omvende – kanskje for å tiltrekke seg mer handel og spesielt våpen. Krigsherre Sumitada som lot som omvende i 1563 og han overdro Nagasaki til misjonærene og det ble den viktigste havnebyen for japans utenrikshandel. I 1582 var det ca 150 000 kristen fordelt på 200 kirker i Japan.
Det ble en rekke kriger som til slutt avgjorde hvem som skulle styre Japan samlet. Nobunaga var en seirende krigsherre som la Kyoto under seg. Religiøse instusjoner var forstyrrende for samlingen og han og andre eliminerte templer, munker og andre som kunne være en trussel mot den militære makten. I 1575 slo Nobunaga sin fremste rival Takeda. I et slag hvor han for første gang satte inn soldater med store mengder musketerer. Takeda var ikke forberedet på det eller skjønte ikke konsekvensen av det.
Nobunaga ble lurt inn i et bakhold og tok livet sitt og så var det Hideyoshi som tok over og førte kampen videre. Han igjen strammet inn ovenfor kristne og sendte de ut av landet – dvs misjonærene. Senere ble det forfølgelse av kristne i Japan. Hideyoshi gikk så med hæren sin ut av landet (før hele Japan var sikret) og det gikk ikke så bra og han døde i Korea. i 1598.
I denne perioden fram til 1600 var det stor kulturelle aktivitet grunnet all satsningen på nye festninger og palasser.
Det var i kjølvannet av Hideyoshis død at et fem-manns styre ble oppnevnt til å styre til H 5 år gamle sønn ble gammel. Og dette med kriger mellom dem og seirende ut av dette kom Ieyasu Tokugawa kom seirende ut og vi kom inn i Tokugawa-perioden.
Middelalderen var preget av en desentralisert føydalisme, men i den påfølgende Tokugawa-perioden er det snakk om en sentralisert føydalisme.
Det nye shogunatet etablerte sin hovedstad i Edo (Tokyo) og hadde makt til avsette og flytte på lensherrer i den hensikt å opprettholde ro og orden.
Vi gikk også inn i et mye strengere samfunn der bønder måtte velg mellom å være bønder eller krigere. De kunne ikke være begge deler. Det ble også forbudt for bønder å gifte seg inn i samurai-familer og motsatt.
Dette er også en tid der Japan lukke seg mot oververden og man forbyr kristendommen. Denne isolasjonen mot omverden ga nok også et negativt bidrag til den økonomiske utviklingen. Nyere historikere i Japan er ikke helt enig i det eller at dette var et ensidig bilde. Men det var flere økonomiske kriser og hungersnøder i denne perioden.
Det var en voldsom urbaniseringsprosess i denne periden som man knapt har sett maken til i verden. Og Edo ble en millionby og kanskje verdens største.
Det hevdes videre av moderne historikere at perioden ledet til et avansert byråkrati som både sto rede til å hjelpe de vanskeligstilte og forsøkte å bedre økonomien der det trengtes. Rettssystemet ble også mer forutsigbart. Byråkratiseringen la grunlaget for det morderne samfunnet kan man si..
Dette gjorde at Japan var godt rustet til å møte åpningen av Japan som kom i 1854 og utover. De hadde byråkrati og utdanning på høyde med vestlige land.
Det nasjonale økonomien hadde Edo og Osaka som sine sentrum eller motorer. Filosofer hadde beredt grunnen for at makten kunne tilbakeføre til keiseren.
Japan kan sikkert takke Tokugawa-regimet for at landet aldri ble en koloni.
Tokugawa-perioden var preget av fred. Etter at Hideyoshis sønn ble likvidert i 1615 og et større opprør ble slått ned i 1638 så gikk Japan inn i sin lengste fredsperiode noensinne.
Det var Tokugawa, sønnen Hidetada og sønnesønnen Iemitsu som med sine organisatoriske talent sørget for dette. De hadde store orgaisatoriske talent og sosial inginørkunst av sjeldne format.
Etter slaget ved Sekigahara i 1600 som brakte Tokugawa til makten mistet 87 lensherrer makten og han overtok enorme jordområder som han igjen delte ut til de loljale vasallene. Enkelt på den tapende siden fikk også beholde makten – det virket kanskje slik at det dempet potensielle konflikter i etterhånden.
Den politiske makten til mange av disse lensherrene ble redusert, med de fikk tilgjengjeld større intern frihet i sin len.
(se bilde av Matsumoto festningen fra 1590 – en av de eldste og best bevarte i Japan)
Lenene fikk bare beholde en festning hver – resten måtte rives. Dette var også en måte å redusere makten til lensherrene. lensherrnene måtte avlegge ed til shogunen. Tilsvarend ved ny shogun eller nye lensherrer.
De kristne misjonærene hadde skaffet seg betydelig innflytelse blant en del av lensherrene som til og med hadde latt seg kristne. Kanskje for at de da fikk tilgang til skytevåpen og lukrativ handel. Tokugawa mente at denne koblingen mellom internasjonal handel, skytevåpen og misjonærene kunne være et destabiliserende element.
Derfor ble det besluttet å få kontroll på dette og man gikk skrittvis til verks. Toyotomi Hideyoshi hadde allerede i 1597 latt 26 martyrere korsfeste i Nagasaki.
I 1612 ble det forbud mot kristendommen – eller en gjentagelse. Utenlandske misjonærer ble utvist og til med en kristen lensherre ble sendt ut. Året etter nye misjonærer som ble henrettet. Samtidig ønsket Tokugawa Ieyasu at handelen skulle bestå og hadde tatt i mot den nederlandske båten de Liefde da den ankret opp utenfor Kyushu i 1600. Styrmannen William Adams var modellen for styrmannen i romanen Shogun. Adams ble viktig grunnet hans kunnskaper. Han ble en informant og som protestant så var det kanskje ikke heldig for de katolske kjøpmennene.
Neste skritt kom i 1616 da alle havner unntatt Nagasaki og Hirado ble stengt for euopeiske skip. Stadig nye tiltak gjorde etterhvert umulig for kristne i Japan. Avslutningen for kristen innflytelse skjedde under et opprør i 1637-38. Oppstanden var mot de strenge restriksjonene mot handel med omverden. 100 000 styrker loljale mot Tokugawa ble sendt og tilslutt ble 20 000 forsvarere av en forlatt festningen massakrert. (Shimabara-opprøret)
Fra 1640 måtte alle registrere seg ved et tempel og sverge på at de ikke var kristne. Til slutt var det bare nederlendere som fikk drive handel og de måtte flytte handelsstasjonen fra Hirado til Deshima og da under shogunatets kontroll.
Handelen gjennom Nagasaki blomstet da dette var det eneste stedet handel internasjonalt foregikk. Men handelen var ensidig og ble problamtisk for handelsbalansen med store underskudd. Samtidig ble det økende smugling som var lukurativt.
Under Tokugawa ble en rekke reformer forsterket. Befolkningen ble delt inn i fire stender (mye tydeligere enn før). Landet skulle styres med sverd i den ene hånden og penn i den andre.
Øverst samuraier som skulle ivareta sikkerheten
Men grunnet at behovet for samuraier avtok – i alle fall de oppgavene de skulle gjennomføre – ble mange opplært til å være byråkrater. Og det ble et godt utviklet byråkrati.
Under samuraiene kom bøndene – inkl fiskere og skogsarbeider. De skulle sørge for mat og innbetale skatter.
Deretter håndverkere som laget det som samuraiene trengte.
Nederst handelsmennene. Deres oppgave var å omsette det bøndene og håndverkerne produserte.
Samuraiene så med avsky på handelsmennene og det å håndtere penger. Dette førte til mange av handelsmennene kunne opparbeide seg betydelig formuer. Derfor ikke nødvendigvis noen sammeheng mellom klasse og rikdom. Kanskje ganske ulikt det indiske kastesystemet.
Utenfor den offisielle rangordningen fant man øverst aristokratiet i Kyoto og presteskapet, nederst pariagrupper som eta og hinin. Disse ble knapt nok regnet med i folketallet. Eta jobbet med slakting og garving. Hinin – som betyr ikke-menneske – kunne være alt fra tiggere, kriminelle, musikanter,,,,
Klassene ble normalt sett holdt fra hverandre – bodde hver for seg i ulike bydeler etc.
Det ble fastsatt regler for hva de ulike klassene kunne ha på bordet, hvor store og fine hus, hva slags klær de kunne bruke, hva de kunne bruke av penger på begravelser.
Spill var forbudt.
Men det gikk an å omgå disse reglene og det ble sikkert gjort i stort omfang. Giftemål på tvers av klasser, vanskelig å kontrollere hvilken mat de hadde bordet osv.
De enkelte len hadde stort selvstyre for lokale saker, men byråkratiet i Edo ble sterkt utviklet og fikke stadig større innflytelse på det meste. Det i Edo laget et mønster for det meste.
Byråkratiet i Edo var veldig opptatt av stabile skatteinntekter og dernest ro og orden.
De grunnleggende byggeklossene i systemet var husholdet og landsbyen – evnt bykvartalet.
Idealet var en tregenerasjons familie – et ektepar, sønn med kone og barn.
Landsbyhodet var nødvendigvis ikke en populær rolle fordi du kom mellom barken og veden når upopulære vedtak skulle gjennomføres.
Minst en gang om dagen skulle han går rundt og forsikre seg om at alt sto bra til, sørge for ro og orden. Føre oversikt på det som skjedde.
Han skulle også føre oversikt på antall gravide og undersøke om de trengte økonomisk støtte !!
Han skulle sørge for at alle plikter ble gjennomført slik som å vedlikeholde kanaler og vanningssystem osv.
Få samfunn i den før-industrielle tiden kan vise til slik dokumentasjon som det japanske under Tokugawa-regimet. Dette er også en dokumentasjon på hvor avansert og omfattende byråkratiet var.
Alt dette skulle vise seg å ha stor verdi eller betydnign for Japans raske modernisering etter Tokugawa-perioden. Og da for den øknomiske utviklingen.
1600-tallet ble preget av en urbanisering som verden knapt hadde sett maken til. I Kinai og Kanto bodde 20-25 av befolkningen i byer. Som helhet bodde 15 % i byer rundt 1700.
Da krigene var slutt økte befolkningen raskt. i 1600 var det mellom 12 og 18 mill. I 1720 var det 31 mill. Sistnevnte eksklusive samuraier og pariaer.
Årsakene var kanskje forordningen til Toyotomi Hideyoshis der samuraier måtte bosette seg i borgbyer og etter dem fulgte håndverkere m fl. Dette skapte økende bysamfunn og en rekke byer på rundt 50 til 100 000
Lensherrene måtte eller var forpliktet til å holde standsmessig husholdning i Edo i tillegg til sin egen by. Og noen hadde også i Kyoto der keiseren holdt til. Dette skapte levebrødet til flere. En lensherre som reiste kunne ha et følge – for å være standsmessig – på flere tusen personer.
Etterhvert vokste Edo, Osaka og Kyoto fram som store byer. Edo var en liten fiskerlandsby før 1590. Rundt 1700 var det en millionby. Kyoto (keiserbyen) og Osake (finasielt senter) hadde rundt 400 000 innbyggere.
Allerede før Hideyoshi hadde fullført sin samling av Japan, startet han en reform som kom til å revolusjonere livet på landsbygda. Det ble nøye kontroll med jordbruket og det ble utviklet etter en plan og med gjenfylling av bukter, terrasser som ble bygd for jordbruk eller risdyrking, myrer ble drenert osv så ble arealet fordoblet i løpet av 100 år.
Et smart grep var at sommeravlinger ble beskattet, mens nyvinningen med vinteravlinger ble ubeskattet og det ga en bra drive til å stå på.
Det var stor innovasjon i landbruket der man testet stadig nye sorter for ris etc. Det ble også utgitt bøker om hvordan man skulle drive jordbruk på best mulig måte. Spesialisering økte og mens te ble dyrket overalt nesten så ble bomull dyrket rundt Osaka, silke i og rundt Edo primært. osv
Det ble nok en økende forskjell mellom rike bønder og fattige som gjerne kunne ende opp som leilendinger eller nærmest slaver hvis de ikke klarte å betale tilbake lån de måtte ta opp i uår.
I uårene 1732-1733 og 1836-1837 ble det kritisk for mange. Det endte i hungersnød. I alt var det tre hungerkatastrofer i Togugawa-perioden.
Urbanisering og spesialisering bidra til økte handel.
Som alltid ble den endrete økonomien og handelen ledet fram til at gamle familier ikke klarte å omstille seg, mens nye innovative entreprenører og familier trådte fram. Gjerne med samurai-blod.
Det vokser fram for første gang et nasjonalt marked rundt de store byene for mange av produktene. Særlig rundt Osaka. Svært mye ris ble sendt inn til Osaka til store lager og solgt derfra igjen.
(dette er vel likt det som skjedde i oldtiden i de gamle greske byene ??)
Lensherrer solgte f.eks. ris på forskudd til agentene i Osaka og kom ofte i gjeld til disse agentene. Det ble også et proffesjonelt transportnett – eller vesentlig utbygd ett.
Det ble jobbet mye med å rasjonalisere og rydde i kredit- og pengesystemet. Kreditpapirer og andre typer verdipapirer dukket opp og ble vanlig fra midten av 1700-tallet. Dette lettet voldsomt for handelsvirksomhet
Det ble skapt mange store handelshus – kanskje av samuraier som sa fra seg samurai-tittelen. Få av disse har overlevd, men en av dagens gigantene stammer fra den tida – Mitsui. Mitsui Hachirobei (1622-1694) forvandlet bedriften da han åpnet en kjede av klesbutikker som ble forløper til det moderne varhuset Mitsukoshi.Varene lå utstilt og man ga også ut vareprøver (på 1600-tallet). På slutten av 1600-tallet var det 1000 ansatte bare i Edo.
Utover tidlig 1800-tall økte småindustri og aktivitet i mindre samfunn og det var tilbakegang for de store byene slik som Osaka.
Selv om enkelte handelsmenn hadde økonomiske problemer, økte den generelle velstanden blant dem og eliten på landsbygda. Det som kom til å prege den økonomiske utviklingen var privat rikdom og offentlig fattigdom.
Første sporene til dette kom allerede på 1600-tallet da samuraier og lensherrer begynte å komme i gjelde til handelsmennene. Og dette tiltok sterkt utover 1700-tallet.
En årsak tll dette var nok samuraienes egen feil der de hadde en aversjon mot penger og handel. Samuraiene satte også bort regnskap etc. til handelsmennene – noe som slett ikke gjorde saken bedre.
Rikdommen samlet seg hos handelsmennene og myndighetene klarte ikke å følge opp med beskatning – og de klarte heller ikke å redusere sitt forbruk.
Shogunatet var heller ikke noe flink til å husholdere med økonomien. Den femte shogunen – Tokugawa Tsunayoushi – levde over evne og fikk mye av skylden av elendigheten.
Et stadig stigende forbruk blant handelsmennene nådde sitt høydepunkt i den løsslupne Genroku-perioden (1688-1704). Reaksjonen var økonomiske reformer – det kom i alt tre reformer etter hvert.
Den første – Kyoho-reformen – ble satt i verk av Tokugawa Yoshimune (1684-1751) – den åttende og en av de aller dyktigste av shogunene. Han ønsket seg tilbake i tid til da jordbruket var preget av naturalhusholdning. Folk skulle lever nøkternt, og luksus var av det onde.
Shogunatets gjeld til handelsmennene ble kansellert. Og et nytt skattesystem ble innført. Gjennomsnittsåret skulle være grunnlaget for beskatning – det ville redusere omkosttningene med innkreving og det stimulerte bøndene til å øke avlingene uten at økningen umiddelbart ble beskattet.
Og i 1721 ble det innført folketellinger. Dette ble en suksess
Den neste reformen kom i kjølvannet av Tanuma Okitsugu (1719-1788). Han var en moderat økonom og ønsket aktivitet. Men han falt i unåde – blant annet fordi han fikk skylden for flere naturkatastrofer. Et vulkanutbrudd førte til uår grunnet kaldere vær. Mange sultet ihjel.
Katastrofene og sulten ledet til plyndring i Edo – det skjedde i 1787 og Okitsugu falt.
Det førte til Kansei-reformen i 1789 til 1801 som snudde opp-ned på politikken. Man vendte tilbake til Yoshimune-ideene. Tøylene ble strammet inn – handelsmennene skulle kontrolleres – maksgrenser for renter – moralsk opprustning –
Den siste reformen – fikk navn etter Tempo-perioden – ble ledet av Mizuno Tadakuni. Han opphevet laugsvesenet slik at man fikk friere konkurranse, men det gikk galt og endte i totalt kaos. Laugsvesenet ble gjeninnført. Interne stridigheter gjorde det ikke enklere – innen shogunatet.
De ulike lenene lyktes i ulike grad med reformer. I Satsuma og Choshu var de spesielt omfattende og vellykte.
Fukuoka var blant lenene som ble rammet hardt av hungerskatastrofen i 1732-1733 der anslagsvis 25 % av befolkningen sultet i hjel. I ettertid ble det etablert et risfond i 1734 for å hindre en slik katastrofe på nytt. Fondet ble også benyttet til yte lån til de som fikk sine hus ødelagt i brann, flom etc. Dvs et forsikringsfond eller selskap som bøndene som selv betalte inn til.
Det var også et mål at få opp befolknigen igjen etter hungersnøden, uten at det var lett. Fattigfolk satte fra seg nyfødte hos rike familier, abort og barnedrap skjedde også og det ble overskudd på menn – 1,27 menn for hver kvinne. Det sier noe om hvor mange jentebarn som ble drept. Myndigheten startet så med støtte til fattige – en form for barnetrygd ble innført fra 1764. Hvert barn – untatt det første – fikk en risrasjon fram til det var 10 år gammelt.
Det ble etablert mange fond for å bistå bønder og fiskere – sistnevnte til lån til å kjøpe båter. Og det kom mange andre fond etterhvert til andre næringer.
Alt dette ble en trening i offentlig administrasjon for svært mange.. Man ble kjent med banksystem og kredit. Landsbyene var ofte garantister for lå gitt og fikk trening i den type vurderinger.
Den lange krigerperioden fra 1467 fram til Tokugawa-perioden la byer og landsbyer i ruiner. Og når landet gikk inn i den stabile Tokugawa-perioden ble det mange arbeidsløse samuraier. Den sosiale og geografiske mobiliteten var stor. Da T-per kom endret dette seg og det ble stabilisert og det skjedde en klasseinndeling. Stabile overklasse eller borgerskap skapte også grunnlag for utvikling av mer kultur – gjerne populærkultur.
Dette var en kulturell blomstringstid – særlig arkitektur, billedkunst og brukskunst knyttet til tesermoniene.
Toshogu ble bygget til ære for Tokugawa Ieyasus i 1620 utenfor Kyoto og er med sine overdådige dekorasjoner enestående i Japan. Noen mener det er litt drøyt og vulgært. Katsura Villa regnes derimot som et av de ypperste eksemplene på shoin-ariktekuren. Lokalisert i en hage som på en fortreffelig måte forener hav, fjell og slette.
I første omgang var det lensherrer og rike som konsumerte kunsten i. Senere i Genroku-perioden (1688-1703) hadde bildet endret seg totalt. De fremste konsumentene var byfolkningen og samuraier av lavere rang. Tyngdepunktet begynte å flytte seg fra Kyoto og Osaka til Edo.
1600-tallet var en voldsom urbaniseringsperiode i Japan – kanskje uten sidestykke noe annet sted. 15 % eller 4 mill bodde i urbane strøk ved utgangen av århundret. Borgerskapet ble rikt, men de rigide sosiale systemet gjorde det vanskelig for handelsmennene komme til virkelig makt. Rikdommen førte til et nytt marked for ren luksus selv om føydalsamfunnet manet til måtehold. De tre store byene Edo, Osaka og Kyoto gikk foran mens mindre byer kom etter.
Det utviklet seg en avansert industri innen bruks- og kunsthåndverk slik som produksjon av dukker. Før Tokugawa-perioden ble det meste av porselen importert, men senere etablerte koreanske porselensmakere en blomstrende industri i Japan. Det ble rik anledning til å engasjere seg i fritidsaktiviteter slik som poesi, muisikk, dans, kalligrafi etc. Teserominier ble utviklet.
Den store pågangen til slike skoler der man lærte ulike førte til et rigid stystem med sterk hierastisk oppbygging der man måtte sverge troskap til lederen m.m-
Dette begrepet – Ukiyo – ble etterhvert forståelsen av sorgløs, hedonistisk verden av nytelse. Det å leve i øyeblikket – nyte vin, kvinner og sang. la seg drive gjennom livet uten å tenke på morgendagen.
Prostitusjon kan i alle føres tilbake til Nara-perioden. Noen av disse var fra god familier og ganske rafinerte og flinke musikere, dansere etc. Kundene var den herskende eliten.
Hideyoshi tillot en vasall å etablere en bordell i 1589. Myndighetene godtok dette og disse bordellene ble også beskattet med tiden. Virksomheten økte etter hvert og de prostituerte ble rangerte alt etter hvilken “klasse” de tilhørte. I snitt sank standarden for hva disse kunne av sang og dans og det dukket opp en ny gruppe som ble kalt geisha – kultivert person. Primært for å underholde, men jobbet sikkert også som prostituert i tillegg – i alle fall en god del av dem. Disse geishane eller kurtisanene ble av og til nasjonale kjendiser og fikk en økende rolle eller tilstedeværelse i kunsten.
To nye teaterformer oppsto i Tokugawa-perioden – kabuki og joruri.
Førstnevnte var en gjerne dans og svært forførende opptreden og ble umiddelbart populært. Særlig i Edo. Den andre – joruri – var dukketeater som ble spesielt populært i Osaka. Dukketeater hadde eksisterte i enkel former helt siden 1100-tallet. Dukketeateret ble stadig mer avansert utover på 1700-tallet.
Tokugawa-perioden kunne vise til en rik litteratur som etterhvert henvendte seg til de fleste og ikke bare eliten. Dette ble jo enklere da europeerne hadde tatt med seg trykkekunsten til Japan. Men etterhvert ble tresnittet som var mer fleksibelt brukt til å trykke bøker. Kaligrafi og bilder var enklere å trykke ved bruk av tresnitt.
En annet forhold som stimulerte leselysten var at det var mange som kunne lese og skriver grunnet det utstrakte byråkratiet. Blant annet alle lederen av de 63 000 landsbyene i landet.
Allerede på 1600-tallet var lesekyndigheten stor og det fantes hundrevis av forlag i de tre store byene. Så stor var interessen for litteratur og dikt at en stund på 1600-tallet var det 739 lærere som underviste i landets nye farsott – haiku.
Haiku: fikk etterhvert formen med tre linjer med 5 – 7 – 5 stavelser
gir mulighet til antydningens kunst.
Mye av diktningen i denne perioden er om kjærlighet – forhold til andre – ulovlig kjærlighet – det ble etterhvert forbud mot noe av denne litteraturen fordi den påviket mange. Teaterstykker som handlet om ulovlig kjærlighet som løses ved at de involverte tar selvmord for å kunne møtes i det neste livet.
Det som i størst grad har størst grad spredt seg ut til vesten eller verden er tretrykk eller tresnitt. Vestens japonisme som det ble kalt på slutten av 1800-tallet.
Disse tretrykkene var særlig bilder fra hverdagslivet, fra gledeskvarterene og fra teatrene. Tretrykkene gjorde bildene så billige at mange hadde råd til å kjøpe de. Disse trykkene hadde ofte bilder og tekst og ble også ofte brukt som reklameplakater for teater – og annet.
Mange av disse bildene ble ansett som vulgære og det var føst når vesten kastet seg over bildene at de fikk høyere status i Japan.
Hele Tokugawa-perioden ble utrolig viktig for den kulturelle utviklingen i Japan.
Religion har alltid vært uløselig knyttet til politikk i Japan og derfor har religiøse institusjoner hatt stor makt.
I perioder har da religiøse institusjoner blitt offer for angrep fra de styrende slik som i Tokugawa-perioden da f.eks. kristendommen ble forbudt og andre grep ble tatt mot de lokale institusjoene for å begrense makten deres.
Japan ble vel aldri sekulært, men de styrende måtte eller ville ta kontroll slik at landet ble styrbart.
Tokugawa-perioden ble mer en filosofisk brytningstid enn religiøs. Debattene om filosofi gikk mest på materialistiske forhold og førte til mer utnyttelse av naturen eller naturressursene, og det oppsto en positiv holdning til kunnskap
Den ble grunnlagt i Kina av Zhu Xi 1120-1200 som forsøkte å lage en synteses av all kunnskap om universet.
Himmel sto over jorden – overordnet var overordnet den underordnede!
Alle hadde sin plass og måtte holde seg der.
Ny-kon kom til Japan på 1300-tallet, men slo igjennom først etter 1500-tallet. En dyktig talsmann for Ny-kon var Fujiwara Seika som igjen hadde en elev som het Hayashi Razan som ble rådgiver til Tokugawa Ieyasu.
En utfordring med Ny-kon var at tanken kom først og så styret man. Dette var ikke alltid hensiktsmessig.
Noen lot seg fasinere av vestens kunnskap – de kom i kontakt med noen vestlige representanter selv om landet var ganske lukket. Man erkjente at det var mye å lære. Etterhvert ble vestlige bøker i større grad tillatt så lenge de ikke omhandlet kristendommen.
Etterhvert kom det inn mye kunnskap fra Vesten. Japan la også merke til hvor rike England og Nederland hadde blitt med sine kolonier og man mente Japan måtte gjøre det samme – det vil si sikre seg kolonier.
I hele perioden var det en viss – både svak og sterk – motstand mot Ny-kon.. Mange ville dyrke det som var mer japansk.
Japan inntok vel etterhvert den holdning at de var overlegne andre som f.eks. Kina. Japans keiserdømme var jo uavbrutt tilbake til gudene og Japan var jo heller aldri blitt invadert.
Det at man vendte tilbake til gamle tradisjoner styrket samtidig keiseren. Men man skjønte at det var verdifullt å lære av vesten – vesten hadde kommet mye lengre i vinteskapen.
Tokugawa-periodens filosofer skjønte også at det var viktig å utvikle moraletikk blant folk som en del av politisk stabilitet.
Da Japan kom inn Tokugawa-perioden kom man også inn i en fredsperiode der de tradisjonelle kunnskapene til samuraier ikke var så viktige lengre.
Det hadde lenge eksistert to forskjellige strategier for personlige utvikling: bu – militær kunnskap og bun – litterær kunnskap. Det ble da for samuraiene mer bruk for den andre kunnskapen og det ble opprettet skoler som unge kunne utdannes der vekt forsjøv seg til bun. Generelt skulle en samurai leve etter bushido – det å forberede seg på å dø – han skulle være fryktløs.
Fremtida til samuraier ble stadig mindre å være krigere – det ble byråkratiet der det var plass for dem og skolene skulle forberede dem på det. Det var da konfusianske skoler som ble opprettet og etterhvert var 270 slike skoler for samuraigutter, men også andre begynte der fordi det var høy kvalitet på disse skolene. Og det kom også masse andre skoler blant annet 1400 private skoler. Med tiden når det nærmet seg sammenbruddet i 1868 – shogunatets sammenbrudd – så var det gjerne slik at dyktige studenter også av lavere rang fikk toppstillinger. Dvs begynte å ligne på et mer meritokrati slik som Kina hadde en lang periode eller hele tiden?
Med andre ord var det mange godt utdannede da shogunatet falt.
Det var ulike meninger blant filosofene om man burde utdanne folk av lavere rang. Noen mente det var så godt som bortkastet. Men andre hadde heldigvis motsatt holdning – memlig at det var viktig å utdanne massene.
En slik var doktorsønnen Kaibara Ekken. Han henvendte seg til barn og kvinner.
Her finner vi den typiske asiatiske holdning som sikkert gjelder mye i dag også. Man skulle ære og frykte sin foreldre, unge skulle adlyde de eldre, kvinner skulle adlyde menn. I sin bok Onna daigaku (den store lære for kvinner) formaner han kvinner til lydighet, kyskhet, barmhjertighet, stillhet, – litt uklart her om han virkelig mente dette – han ville dumskap til livs. Han mente at kunnskap var viktig – også for barn og kvinner.
Borgerskapet ønsket filosofer som kunne legitimere formuer og profit som disse fikk mye av etterhvert – mens samuraier fortsatt var fattige og faktisk lånte seg til gjelde som de knapt kunne betjene.
En interessant person var Ninomiya Sontoku som ble viktig for den neste stand – bondestanden. Arbeid ble veldig viktig – men måtte temme og gjøre seg til lags med naturen.
Han mente det var rett å tjene mye penger, men bruk pengene til økonomisk utviklilng og til å hjelpe de fattige til hele Japan blomstrer. Og deretter reseten av verden.
Boklig lærdom kom i andre rekke, men den var også viktig.
Sontuku var en japansk Hans Nielsen Hauge.
Det var høy intellektuell aktivitet i Tokugawa-perioden – empirisk forskning og trang til å finne ut av tingenes tilstand – dvs moderne vitenskap. En debatt rundt naturalhusholdning og pengeøkonomi. Noen raste over de rikes luksus og bruk av penger. (borgerskapet)
Andre mente at vi måtte akseptere pengesamfunnet og være rasjonelle og produsere de ulike varene der det var best.
Sato Nobuhiro (1769-1850) mente de fire konfusianske stendene måtte erstattes med 8 klasser: soldater, bønder, skogsarbeidere, gruvearbeidere, håndverkere, handelsmenn, ufaglærte, sjøfolk, fiskere. Og foreslo almenn skolegang og nettverk at velferdsinstitusjoner som sykehus og barnehager for fattigfolk.
Myndighetene ville holde Japan isolert fra omverdene, mens andre mente at landet måtte bli en kolonimakt og også misjonere den japanske organisasjon,
Mange formulerte tanker rundt moral, etikk, arbeidsoppgaver og legitimitet. Hente inspirasjon fra konfusianisme, buddhisme og shinto. Hardt arbeid, sparsommelighet, oppriktighet, loljalitet mot føydalherren – fromhet mot foreldre.
Japan beveget seg mot en felles etikk – felles verdier. Dette var av stor betydning når man kom til Meiji-restaurasjonen som startet 1868.
To årsaksforhold trekker fram.
Vestlige historikere trekker fram gjerne tvangsåpningen av Japan av amerikanerne i 1854 med påfølgende undergraving av shogunatets legitimitet.
Andre legger vekt på mer på interne prosesser: Den offentlig økonomien ble gradvis verre, ikke samme samsvar mellom politisk og økonomisk makt – økt sosial lagdeling. Samtidig ble interessen for den gamle japanske historien større med fokus på keiseren og hans opprinnelige makt.
Internt var det handelsmennene som ble rike og shogunatet og lenene skyldte etter hvert stadig mere penger til disse. Det ble offentlig fattigdom og økt privat rikdom. Det ble truffet mange tiltak (eller forsøk på dette) for å rette opp dette problemet. Aristokratiet og samuraiene ble ikke lenger de samme premissleverandørene for produksjon etc.
Man kan kanskje si at grunnen til en viss grad var beredt slik at det ble lett for amerikanerne å tvinge fram en åpning da shogunatet ikke lenger var så legitimt ??
Det ble stadig vanligere med protester og opptøyer grunnet misnøyen med den økonomiske utviklingen.
En episoden var opprøret i Shonai der shogunatets flytting av lensherren ble stoppet i kraftig protester fra de lokale. Mot normalt var de der glade i lensherren sin. Protestene og formen de tok førte til at shogunatet ga etter. Et bevis på at de holdt på miste taket.
Selv om perioden fra ca 1600 til 1867 er holdt for å være den lengste fredsperioden i i japansk historie (et slags pax-japan slik som pax-romana) så var det mye uro på slutten. Opprør, sultkatastrofer m.m.
Et opprør var ledet av en samurai som gikk lei av korrupsjon og udugelighet og det førte til at en fjerdedel av Osaka ble brent ned i 1837. Det sjokkerte shogunatet.
Det var nødvendigvis ikke revolusjon bønder og andre var ute etter, men rettferdighet eller at man skulle følge ideene i konfusianismen.
Shintohelligdommer – hvor kan jeg besøke slike? en som er i Ise ?? pilgrimsferder dit – ble til rene karnevaler. Disse utartet seg mer og mer og man kun se bønder dansen i ukesvis og kanskje enda lengre
Så kom “eejanaika”-farsotten (er det ikke flott ?) som utartet seg enda mer – dette var rundt 1867 da Tokugawa-perioden kollapset. Det ble lagt ut amuletter blant annet fra helligdommen Ise – langs veien mellom Osaka og Edo. Folk tok helt av og danset og herjet.
utover 1800-tallet blåste det en vekkelsesvinder over Japan. det ble etablert mange relgioner eller avarter og flere er betydelige i dag. Man oppererte gjerne med medier.
Japan hadde ført en streng isolasjonistisk politikk fra 1640 og kontakten med omverden ble ivaretatt med de nederlandske og kinesiske handelsstasjonene i Nagasaki. en viss kontakt med Korea også. enkelte skipbrudne japanere kom i kontakt med USA og Russland og det kom da meldinger tilbake om hvordan det var der.
Det var flere forsøk på åpne Japan fra vestlige makter, men det var først i 1853 det ble alvor da kommandør Matthew Perry kom med 4 krigskip som hadde bedre kanoner enn japanerne selv. Var visstnok slik at deres kanoner rakk land fra en avstand som japanske kanoner på land ikke rakk. Og de truet med å brenne ned Tokyo som var en trehusby.
Behovet til amerikanere og andre var i første omgang å få tilgang på forsyninger – kanskje ikke så my annen handel. De trengte kull, mat og vann. Disse utenlandske skipene handlet egentlig med Kina. Avtaler ble senere tegnet med andre land.
Utlendingenes adkomst skapte stor bekymring i dette landet som hadde dyrket isolasjonisme i mer enn 200 år. Nærmest panikk.
Konklusjonen var at landet måtte morderniseres for å ikke bli en koloni. Med dette startet et stort program for fornyelse der japanere ble sendt til utlandet eller Vesten for å lære. Shogunatets manglende evne til å sette i gang førte til dets fall.
Amerikanerne fikk omsider lov til å bosette seg i Osaka og Edo, andre land fulgte etter.
En rekke hendelser som shogunatet ikke klarte å håndtere ledet til slutten. i 1867 ble det ny keiser og ny shogun. en siste krampetrekning fra shogunen mislyktes og han ble avsatt. Der med satt den unge keiseren Meiji igjen som øverste makt. Dette statskuppet ble etterfulgt av en kort borgerkrig før vi gikk inn i Meiji-restaurasjonen.
Fra å være et militært og politisk svakt føydalsamfunn i 1868 så var Japan ved keiser Meijis død i 1912 en sterk sentralisert stat som selv hadde skaffet seg kolonier og hadde vunnet kriger mot Russland og Kina.
Det som er lett å glemme er at Japan i Tokugawa-perioden var en ganske avansert land når det gjaldt økonomisk infrastruktur og flyt av varer og tjenester. Det var marked for det meste – særlig rundt Edo og Osaka. Det var kreditordninger. Utdannelsesnivå var blant det høyeste i verdne og halvparten kunne lese. Det var tross alt et effektivt byråkrati.
Perioden deles gjerne inn slik:
Meiji-perioden 1868 – 1912
Taisho-perioden 1912 – 1926 – en liberal periode
Showa-perioden 1926 – 1945 – militaristisk periode
Keiser og regjeringen ble samlokalisert i Edo som skiftet navn til Tokyo – det østlige hovedstad eller Kyoto i øst ??
Landet fikk grunnlov som det første landet utenfor Vesten.
Meiji-perioden åpnet for en voldsom kulturell påvirkning fra vesten, etablering av en enhetsskole,